Drømmetilstander.

Filmskapere har en naturlig dragning mot drømmer, men et vanskelig forhold til søvn.

I juliutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om oversetterbevegelsen som provoserer de kinesiske myndighetene, og den nye terrorbølgen i Afrika. Ellers er de faste spaltene fylt opp med interessante notiser.

Søvn (og drømmer) er et gjennomgangstema i dette nummeret, noe også filmsaken bærer preg av.

Her er anslaget på artikkelen:

Ufilmatisk aktivitet
Søvn er i utgangspunktet en aktivitet som egner seg dårlig på film. Filmmediet er fremfor alt bevegelsens medium, og søvn er temmelig passive greier, i det minste når murmeltilstanden bare observeres.

Dette demonstrerte Andy Warhol i avantgardefilmen «Sleep» (1964), som viser opptak av John Giorno (Warhols daværende elsker). Filmen varer i fem timer og 20 minutter. Warhol rubriserte ærlig nok eksperimentet som en «anti-film».

Pop-kunstneren hadde opprinnelig ønsket å lage en åtte timer lang film, gjerne med den franske filmstjernen Brigitte Bardot i hovedrollen.

Drøyt 50 år senere kom en slags remake, som er akkurat åtte timer lang. Den heter også «Sleep» (2013), er regissert av den svenske kunstneren Juha Lilja og viser ham selv sovende – filmet fra flere ulike vinkler. Men Lilja har også puttet inn noen drømmesekvenser i sin versjon av «Sleep».

Vår indre film
Disse innslagene kan muligens tolkes som en innrømmelse av at det filmskapere egentlig er interessert i når det gjelder søvn, er hva som foregår på innsiden av hodet til den sovende. Det er ikke så rart, siden drømmer ofte sammenlignes med en indre filmatisk opplevelse. Drømmer er bilder og aktivitet (selv om de kan fremstå kryptiske eller ulogiske).

Les resten i juliutgaven av Innsikt.