Adopsjonsfortellinger og identitetsjakt.

Adoptivbarn og foreldreløse vekker et helt spekter av tanker og følelser hos oss.

Jeg ble visst litt forsinket med denne oppdateringen, men desembernummeret av Innsikt er altså for lengst satt i butikkhyllene. Filmartikkelen handler denne gangen om adopsjonsfortellinger.

Ellers har jeg blant annet skrevet kortere saker om hvordan de store teknologiselskapene vil forme morgendagens verdensorden, om de mer begredelige pristildelingene i Nobel-historien, samt hvordan britiske forskere ser for seg at «utvidet virkelighet» kan være papirbokens fremtid.

Som vanlig – her er et lite utdrag fra filmsaken:

Babyen i boksen
De tette båndene mellom foreldre og barn og, ikke minst, betydningen av arv og opphav gjør slektskap til et evig sentralt tema, uansett kulturkrets eller tidsalder. Med på lasset til en slik instinktiv besettelse følger nesten like intense funderinger om hva slags plass adoptivbarn skal ha, og hva slags skjebne de får.

Temaet vies oppmerksomhet i en av årets julefilmer – den sørkoreanske filmen «Min vakre stjerne», regissert av Hirokazu Kore-Eda (kjent for «Shoplifters»).

Her møter vi vaskerieieren Sang-hyeon (Song Kang-ho), som jobber frivillig for en lokal kirke hvor kameraten Dong-soo (Gang Dong-won) er ansatt.

Det kan høres idealistisk ut, men duoen driver en lyssky binæring med utgangspunkt i et av kirkens sosiale tilbud: Den såkalte «babyboksen» hvor fortvilte mødre i full anonymitet kan levere spebarn de ikke klarer å ta seg av. Nå og da selger de to kompisene slike barn på det illegale adopsjonsmarkedet.

Dette er også planen da So-young (Lee Ji-eun) etterlater sin nyfødte ved kirken. Men akkurat denne unge moren vender plutselig tilbake. Hun innser hva karene planlegger og bestemmer seg for å bli med dem på intervjuer av mulige adoptivforeldre. Samtidig er to politietterforskere i hælene på barnetyvene.

Filmen ble møtt med 12 minutters applaus etter visningen på Cannes-festivalen, og flere kritikere har bemerket hvordan den behandler sine krevende problemstillinger på en spesielt ettertenksom måte og belyser dem fra flere perspektiver. For hva er barnets beste?

Resten finner du i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Notis-bonanza fra 2022.

Jeg fikk skrevet noen notiser dette året også.

Ingen grunn til å gi slipp på denne «tradisjonen», er det vel? Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise (litt av) hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2022:

Sex er ut – på grunn av superheltene?
Filmindustrien er inne i en nypuritansk epoke.
Av de 148 012 filmene som er lansert siden 2010 inneholder kun 1,21 % seksuelle skildringer. Det gjør siste tiår til det blygeste siden 1960-tallet. 1990-årene er det mest frivole decenniet, med sexscener i 1,79 % av filmtitlene. Gapet i reelle tall er høyere enn den halve prosenten antyder, siden det ble lansert fire ganger så mange filmer på 2010-tallet, påpeker BBC. Artikkelen forsøker også å finne noen forklaringer på hvorfor det er blitt slik. Den kanskje mest interessante teorien, lansert av skribenten Raquel S. Benedict, er knyttet til hvor toneangivende superheltsjangeren er blitt. Hun mener heltenes atletiske kropper er tuftet på en puritansk disiplin, hvor det å slippe seg løs og ha moro er assosiert med å miste kontrollen. Da «svikter man laget sitt». Dette gjelder ikke bare sex, men også andre former for fysisk utskeielse, som fråtsing (jmfr. Thors overspising i «Avengers Endgame»). Disse blockbuster-produksjonene er dessuten nøye med å sikre seg en relativt lav aldersgrense, fordi de trenger det yngre tenåringspublikummet. Andre peker på at sexscener ofte bremser drivet i fortellingen.

Forbudte trossamfunn.
41 land har forbud mot religionsbaserte grupper.
Midt-Østen og Nord-Afrika er regionen hvor flest stater praktiserer en form for religionsforbud. Mer enn halvparten av landene, 11 av 20, har lover som begrenser trosfriheten. Nest verst er Asia og Stillehavsregionen, hvor 17 av 50 stater (34 %) forbyr enkelte religiøse grupper. Tallene for det subsahariske Afrika er åtte av 48 (17 %), i Europa gjelder dette tre av 45 (7 %), mens kun to av de 35 landene (6 %) i Nord- og Sør-Amerika har innført slike forbud. Trossamfunnene som rammes oftest er Jehovas vitner og bahaiene, viser en undersøkelse utført av Pew Research Center. Førstnevnte er forbudt i åtte land, mens bahaiene er uønsket i seks. En tredje gruppe som rammes hyppig er ahmadiyya-muslimene. De er forbudt i fire land.