Kanselleringsfortellinger.

Før ble folk utsatt for heksejakt, svartelistet eller rammet av yrkesforbud. I dag blir de kansellert.

Plutselig viser kalanderen at det er blitt mars, og så er det igjen dags for en oppdatering om mine bidrag til et nytt nummer av Aftenposten Innsikt. Denne gangen har jeg blant annet skrevet om følgende:

Rangeringen av de tusen beste kvinnelige forskerne i verden.
Europas muligheter for å bli mer autonomt på batterifronten.
Den nye, storstilte stimuliplanen for USAs utkantstrøk.

I tillegg kommer dei faste postane med notiser av ymse karakter. Mens filmsaken i marsutgaven altså forsøker å sirkle inn hvordan filmskapere har skildret kanselleringer før og nå. (I papirutgaven av magasinet har det sneket seg inn en aldri så liten tabbe, som jeg – og bare jeg – står ansvarlig for. Den er ganske flau. Hva det er snakk om? Det kan jo bli en liten oppgave for den som vil: Finn tabben!) Her er to utdrag fra innledningen av saken:

Nyord
Kanselleringsbegrepet har fått vind i seilene de siste årene, og kommer som så mye annet fra USA, hvor debatten om cancel culture har rast en stund.

Det er særlig kanselleringer innenfor akademia, medier og kulturliv som har fått oppmerksomheten, siden dette er de tradisjonelle arenaene for meningsutveksling og fritt ordskifte. Nå saboteres dette idealet av radikaliserte mindretall, som mobiliserer og koordinerer aksjoner via sosiale medier, lyder advarslene.

Film- og serieskapere har kanskje vært litt avventende med å ta opp temaet, slik det manifesterer seg akkurat nå, men miniserien «The Chair» (Amanda Peet & Annie Julia Wyman, 2021) testet vannet.

(…)

Maestro for fall
Nå har en av samtidens mest interessante amerikanske filmskapere, Todd Field, tatt opp denne tematiske tråden. Hans siste opus, «Tár», får norsk premiere 10. mars.

Lydia Tár (Cate Blanchett) har klatret omtrent så langt til topps innen den klassiske musikkens verden som det er mulig å komme. Hun er den første kvinnelige hoveddirigenten for den prestisjefylte Berlinfilharmonien, hun er en feiret komponist, og hun har vunnet priser på alt fra Emmy-, Grammy-, Oscar- og Tony-utdelingene. Snart kommer hun ut med en bok om sin egen karriere: «Tár on Tár».

Men den som er kommet til toppen, risikerer å falle dypt. Da Lydia holder en masterclass for musikkstudentene ved The Juilliard School, havner hun i en diskusjon med en av dem, Max (Zethphan Smith-Gneist). Han er ikke interessert i døde, hvite, heterofile komponister som J.S. Bach.

Lydia argumenterer for at han bør interessere seg for selve musikken, og se bort fra overfladiske karakteristika hos personen som har skrevet den. Det ender med at en fornærmet Max stormer ut av auditoriet, mens Lydia roper etter ham: «Hvis talentet til Bach kan reduseres til hans kjønn, fødeland, religion, seksualitet og så videre, så kan ditt talent det også!»

Opptrinnet er blitt filmet, og blir senere lekket – i en redigert versjon som mangler konteksten. Samtidig samles enda mørkere skyer på himmelen over Lydia.

Reklame