Stubø anno 2000.

Eirik Stubø fotografert under Dramatens høstsamling i august 2015. Foto: Wikicommons/Frankie Fouganthin

Narvikingen Eirik Stubø ble forleden kåret til Sveriges 7. mektigste kulturpersonlighet av avisen Expressen. En utmerket unnskyldning for å grave fram mitt 16 år gamle intervju med ham.

(I 2015 tok Eirik Stubø over som teatersjef på Dramaten i Stockholm. Da jeg intervjuet ham – for magasinet 2000 – var det i anledning av at han overtok sjefsstillingen på Nationaltheatret.)

Den nye kosten

34 år gammel tar Eirik Stubø over sjefstillingen på Nationaltheatret. Hva har vi vente? 2000 slo av en prat med mannen som skal lede landets hovedscene i årene fremover.

Han har høstet mange lovord for sin innsats som teatersjef ved Rogaland Teater. Både publikumsmessig og kunstnerisk har siddisenes teater gjort framskritt under hans ledelse, ifølge forståsegpåerne. Og de har nok rett, for hva skulle ellers være grunnen til at «ungdommen» Eirik Stubø er ønsket som teatersjef i hovedstaden?

I klartekst.

Per Petterson fotografert under tildelingen av Nordisk råds litteraturpris i 2009. Foto: Magnus Fröderberg/norden.org. Licensed under CC BY 2.5 dk via Commons.

Per Petterson unnslipper klisjeen om norske forfattere. Han er ikke fra Oslo 3. Men han skulle ønske han klarte å jobbe litt raskere. Problemet er at for å skrive så klart som han gjør, må tankene få tid til å modnes.

(Opprinnelig publisert i sommerutgaven av magasinet «2000».)

Kritikerne pleier å skryte av bøkene til Per Petterson, men slik var det ikke da den aller første anmeldelsen av debutboka sto på trykk i Morgenbladet. Sosialantropolog og wonderboy nummer 1 i norsk akademia, Thomas Hylland Eriksen, var ikke nådig, husker forfatteren.

– «Tynn suppe på drabantbyspiker», skrev han. Han var sånn skikkelig Oslo 3 nedlatende. Og da tenkte jeg, «OK. Nå er jeg ferdig!». Men det var den første som sto på trykk, og de andre var positive. Etter det har jeg hatt han som favorittfiende. Han var også den eneste som slaktet den tredje boka mi. Men man skal være glad for de fiendene man har, særlig fordi han er fra Oslo 3 og jeg er fra Veitvet. Han visste jo ikke hvor det var engang, skrev bare Groruddalen. Thomas Hylland Eriksen har vært overalt i Den 3. Verden og forsket, men ikke på Veitvet, gliser Per Petterson lett overbærende.

Legg nå merke til en språklig detalj i sitatet over: Petterson bruker konsekvent aldri «ham», alltid «han». Det gjelder i både muntlig og skriftlig sammenheng.

– Sist jeg skrev «ham» var i annen gym, og da forbannet jeg meg på at det var siste gang. Jeg har aldri sagt «ham». Det er en slags demonstrasjon fra min side. Jeg skriver på et slags radikalt bokmål, forklarer han.

– Kommunikasjon er det viktigste!

Nils Petter Molvær spiller under Global Tempera 2001, i gamle Fokus Kino i Tromsø. Foto: Krister Brandser/Wikimedia Commons

Nils Petter Molvær meldte seg for alvor inn i jazzens elitedivisjon med platen «Khmer». Nå kommer endelig oppfølgeren, «Solid Ether». Men om han egentlig er jazzmusiker er litt usikkert. Kommunikasjon er langt viktigere, sier Molvær.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2000». Interessant å merke seg at fascinasjonen for alle de nye mulighetene nettet representerte fortsatt var tilstede. De var fortsatt verdt å nevne.)

«Khmer» solgte i 120 000 eksemplarer, et oppsiktsvekkende godt resultat i jazzsammenheng. I tillegg til de respektable salgstallene kunne Nils Petter Molvær høste stor kunstnerisk anerkjennelse for platen. Det ble både Spellemannspris og utsolgte konserter i inn- og utland. Molvær nådde dessuten publikumsgrupper langt utenfor den tradisjonelle jazzmenigheten med sin blanding av melankolsk trompetspill, etniske elementer, teknologiske innslag og hypermoderne rytmer.

Nå er det endelig klart for oppfølgeren. Første uka i mai kan du kjøpe «Solid Ether» i butikkene. Men hva betyr egentlig tittelen?

– Det er bare et paradoks. Det finnes jo ikke noe slikt som «Solid Ether». Eter er usynlig. Mange mener til og med at det ikke eksisterer i det hele tatt. Det var om å gjøre å finne en tittel som er litt vag, som kan ha mye dobbelthet i seg, sier Molvær til 2000.

– Hva vil du si er særpreget til denne utgivelsen sett i forhold til dine tidligere plater?

– Det vet jeg sannelig ikke. For meg er den bare en organisk videreføring av alt jeg har gjort tidligere. Med «Khmer» var jeg rundt og spilte i hele verden. Jeg har kanskje spilt 2-300 konserter de siste 3 årene, og ting har jo utviklet seg underveis. På den måten er dette blitt en slags videreføring. Samtidig synes jeg den er litt mer kontrastfylt. Det er kanskje mer låter her.