En prat om «Fight Club».

Morten Traavik yppet til bråk også før han dro med seg Laibach til Nord-Korea.

8. oktober, under årets Film fra Sør-festival, er det premiere på «Liberation Day» – multikunstneren Morten Traaviks siste opus.

I pressemeldingen fra festivalen presenteres filmen slik:

Liberation Day tar deg med bak kulissene til verdens mest surrealistiske konsert i den kalde krigs siste utpost. I salen venter tidenes tøffeste publikum – 1 500 nord-koreanere som aldri har blitt eksponert for vestlig, alternativ rock. Traavik drar Laibach gjennom sensurens trange nåløye, og bandet leverer musikalske godbiter som «The Sound of Music», «Do-Re-Mi», «Life is Life» og «The Final Countdown».

Traaviks kunstprosjekter i Nord-Korea har fått mye kritikk og er stadig et av de mest omdiskuterte og kontroversielle temaene i vår hjemlige kulturdebatt. Kontroverser er i det hele tatt blitt noe av det Traavik er kjent for. Også med prosjekter som ikke er knyttet til Nord-Korea, som «Miss Landmine» (2008-9), «Pimp My Aid Worker» (2010) og da han var huskunstner hos Forsvaret.

Høsten 2002 var det teater Traavik drev med. Han stod bak sceneversjonen av «Fight Club» på Den Nationale Scene i Bergen. I samarbeid med frigruppa Krement X. Jeg intervjuet ham i forkant av premieren, for magasinet «2002»:

«Fight Club»! Du husker nok filmversjonen av Chuck Palahniuks roman, med Edward Norton og Brad Pitt på rollelista. Den handler om hvordan en stadig større gruppe av unge menn føler seg frustrerte og mistilpassede i det postmoderne samfunnet. Ingen trenger dem, annet enn som forbrukere. De får lite respekt, har liten innflytelse over sin egen hverdag og går rundt med en konstant emosjonell nummenhet. Og denne fremmedgjøringen gjelder like mye de som tilsynelatende har «klart det» materielt og karrieremessig, som taperne. Noe må gjøres.

Svaret kommer i form av «slåssklubbene», ideen til det anarkistiske geniet Tyler Durden, hvor karene får utløp for sin egen aggresjon og frustrasjon, samtidig som de gjenvinner en følelse av mestring og selvfølelse. Ved å slåss mot hverandre, etter strikte regler, våkner forbrukerzombiene til live igjen som individer.

Slektshistorier.

Gjertrud Jynge og musiker Espen Leite i forestillingen «Frå landevegen». Pressefoto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret

Skuespiller Gjertrud Jynge forholder seg til skikkelser fra sitt eget slektstre når hun står på scenen.

(Gjertrud Jynge var nylig aktuell med ekstraforestillinger av «Frå landevegen» på Det Norske Teatret. Handlingen i stykket er dypt personlig for henne, siden den er knyttet til Jynges egen slektshistorie – nærmere bestemt hennes tippoldefar; Jakob Walnum. Han var den første generalsekretæren i Omstreifermisjonen. Da jeg intervjuet Jynge i 2002 snakket også vi om slektstreet hennes. Der finner man nemlig mer enn én fascinerende skikkelse – bl.a. dukker det opp legender som selveste Henrik Ibsen lot seg inspirere av. Intervjuet sto på trykk i maiutgaven av magasinet «2002». Her er et lite utdrag.)

Jyngeslekta kan visstnok føres tilbake til et kloster i Tyskland hvor en munk og en nonne ikke klarte å holde kyskhetsløftet. Det er mulig den katolske kirke fortvilte den gang da, men dagens norske teaterpublikum bør iallfall prise seg lykkelige over episoden. For uten den, ingen Gjertrud Jynge.

Selv på teaterscenen har Jynge opplevd at slektshistorien trenger seg på. Tilfeldighetene gjorde nemlig debutrollen hennes noe spesiell. I 1993 fant den nyutdannete skuespilleren veien til Rogaland Teater, hvor rollen som Hedvig i «Vildanden» av Henrik Ibsen ventet på henne.

Til Xanadu.

Han har vært i Asia cirka 50 ganger, Torbjørn Færøvik. Det skyldes «Polo-feberen», hevder han selv. Og gjennom bøkene sine prøver han å smitte oss andre.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2002».)

– Det høres kanskje ut som en heltedåd å reise i Marco Polos fotspor, men det er en tur de fleste friske mennesker kan klare, sier Torbjørn Færøvik. – Det er mest et spørsmål om å ta seg tid. Sette av 3 måneder. Man må være forberedt på at man kommer til å støte på enkelte problemer underveis, men jeg opplevde ikke turen som noen stor fysisk prøvelse. Og du trenger heller ikke mye penger. Du kan reise Iran rundt med buss for 150 kroner.

Iran markerte knapt halvveis på ruta for Færøviks Marco Polo-ekspedisjon. Fra Venezia gikk turen via grottebyer i Tyrkia, gjennom ayatollahenes land og Pakistan, til Kina og målet i det fjerne: Xanadu, Kublai Khans hoff nær de mongolske steppene. Men en slik tur er mer enn en reise i geografien, iallfall når du skriver bok om den etterpå.

Reiseskildringen er nemlig en genre hvor historie, kultur, politiske forhold, personlige betraktninger og nyttige tips møtes. Det gjør naturligvis denne typen litteratur til spennende lesing, og i norsk sammenheng har Færøvik markert seg som et av de ledende forfatternavnene. Med 25 års erfaring som utenriksjournalist, blant annet for Arbeiderbladet og NRK, har han da også bygd seg et solid fundament å operere ut ifra.

Venn med smerten.

Håvve Fjell på coveret av jubileumsboka «Ten Years of Pain», som kom ut året etter at dette intervjuet ble gjort. Min tekst ble oversatt til engelsk og trykket i boka. Foto: Helene Fjell/Hertervig forlag

– Jeg blir stadig spurt om hvor lenge jeg skal holde på med dette. Jeg tror jo at jeg kan holde på helt til normal pensjonsalder, hvis bare helsa holder, sier Håvve Fjell. En kalkulert risiko, får vi tro, når arbeidet innebærer å henge i kroker, stupe ned i knust glass og stikke nåler gjennom kroppen.

(Opprinnelig publisert i maiutgaven av magasinet «2002».)

– Det har blitt noen turer til Legevakta. Men jeg har bare blitt operert én gang, da jeg kuttet en nerve i hånda. Og det har vært få ulykker i forhold til hvor lenge vi har holdt på, sier Håvve Fjell om sin virksomhet som fakir og leder for gruppen Pain Solution.

Nå er det ikke lenger bare personalet på Legevakta som vet hvem han er. «Kunstner sydde fast hånden til ansiktet», kunne VG fortelle oss i sjokkerte krigstyper tidligere i år. Det var ikke første gang Fjell fikk mediaomtale, men det var første gang han havnet på forsiden av landets største avis. Foranledning var «Kvintett», en serie på fem fakirøvelser iscenesatt i Kunstnernes Hus. Øvelsene omfattet blant annet en variant av kinesisk vanntortur og såkalt body suspension, hvor kroppen heises opp etter kroker festet i huden. I utgangspunktet et heller smalt kunstnerisk arrangement, skulle man tro. Men det var før VG stakk innom.

– Det første jeg tenkte da jeg så oppslaget var: «Har det ikke skjedd noe viktigere i verden?» Og så begynte jeg å le. For markedsverdien den omtalen innebærer for meg kunne jeg aldri ha kjøpt, kommenterer Fjell. – Noen trodde at jeg bare spekulerte i å komme i avisen. Men de som har kjent meg i 10-20 år vet at dette er ting jeg holder på med uansett om VG slår det opp eller ei.

kUnsT på tur.

Fredrik Raddum på tur i Sahara. Foto: Fredrik Raddum

Fredrik Raddum har gjort det å dra på ekspedisjoner til kunst. Og det er ikke engang ironisk ment.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2002». September/oktober-utgaven antakelig.)

Dagen vi besøker Fredrik Raddum i atelieret hans, har han akkurat kommet ned igjen etter å ha tilbrakt 3 døgn i toppen av et furutre. Eller mer korrekt: Han har tilbrakt 3 døgn sittende i en lenestol, surret fast i toppen av et furutre. Med medbrakt mat, drikke, primus, sovepose og videokamera – til å dokumentere «utflukten». Trekronen og lenestolen ble for øvrig med tilbake til atelieret. Raddum trengte den til Høstutstillingen.

Det er ikke første gang kunstneren har vært på tur. Da Raddum ble uteksaminert fra Kunstakademiet våren 2001 var avslutningsprosjektet hans en fotografisk presentasjon av 3 ekspedisjoner: En til Glittertind, en til Madagaskar og en til Vest-Sahara. På alle disse tre turene vandret han omkring med en diger, amøbeformet klump på ryggen.

– På Madagaskar var jeg i 4 måneder, så der fikk jeg noen lokale håndverkere til å flette en klump av halm. I Sahara gikk jeg rundt med en av plast, med mye luft inni, forteller Raddum.

– Det som overrasket meg, og som har overrasket mange ørkenvandrere – selv om Donald Duck har opplevd det mange ganger – var stormene som kommer på en, to, tre. En gang endte det med at jeg ble løpende baklengs, med klumpen på ryggen, fordi jeg bare ble dratt med av vinden, legger han til.

Alexander den engasjerte.

Alexander Mørk-Eidem (29) er en av Norges mest anerkjente unge teaterinstruktører. Et solid bevis på det fikk han nylig i form av Heddaprisen for regijobben på «Ingenting om Nattergalen». Nå er han klar med det rykende ferske «Flammefjes», et brennaktuelt stykke om engasjement, opprør og pyromani.

(Opprinnelig publisert i januarutgaven av magasinet «2002».)

– Teater skal ikke være kjedelig. Underholdning er imidlertid et vanskelig ord. Teatret må jo ikke nødvendigvis more, men det trenger å engasjere og interessere publikum, sier Alexander Mørk-Eidem.

Han klarte iallfall å engasjere deltakerne på et seminar om musikkteater i Sverige for en tid tilbake. Alexander hadde satt opp en modernisert musikalversjon av «Don Juan» på Torshovteatret og hadde dermed sitt å bidra med. Skjebnen ville det imidlertid slik at han ankom seminaret rett fra ferie i Afrika, med flere ukers sykdom i bagasjen. Da det ble dags for Mørk-Eidems innlegg tok det en høyst uventet retning.

– Jeg begynte å lire av meg masse krass kritikk mot de andre som hadde holdt innlegg, forteller han. – Sa at de bare pratet svada. Etter en stund begynte det å gå opp for meg at jeg nok fremdeles var syk. Da stoppet jeg plutselig opp og sa; «Jeg beklager, men jeg har nettopp kommet fra Afrika og det er en viss mulighet for at jeg har dysenteri». Deretter gikk jeg rett på toget hjem til Oslo, hvor jeg havnet på Legevakten samme kveld.

Mørk-Eidems teaterkollegaer tok hans feberhete kritikk med fatning. – De mente jeg hadde holdt et friskt innlegg. Det var bare så synd at det ikke førte noe sted hen, ler han.

Et stykke med tittelen «Flammefjes» kan nok også gi assosiasjoner til feber. Men her dreier det seg om sykdom på samfunnsplanet.