Fu Manchu og «den gule fare».

Kina sto svakt, mens Vesten var sterke. Likevel oppsto frykten for «den gule fare».

Hva var det som skapte denne redselen for «de asiatiske horder»?

I årets første utgave av Aftenposten Historie forsøker jeg å forklare og beskrive dette fenomenet, som fikk en slags symbolsk gallionsfigur (i det minste innen datidens populærkultur) i Fu Manchu. Artikkelen starter med å skildre en omstridt filmscene:

Se for deg enn høyreist og karismatisk kineser som er i ferd med å nå klimakset i en mobiliserende tale til undersåttene. Han peker mot en kvinnelig fange, en blondine, og stiller et eggende spørsmål: «Vil dere ha slike hustruer!?»

Tilhørerne bryter ut i et unisont og rungende «Ja!», mens flere av dem vifter med sverd.

«Så erobre og former dere! Drep den hvite mann og ta hans kvinner!»

Oppfordringen kommer fra Doktor Fu Manchu, og formuleres i den mest kontroversielle filmen om det kinesiske forbrytergeniet, The Mask of Fu Manchu (1932).

Masken det henvises til har tilhørt den mongolske imperiebyggeren Djengis Khan. Om doktoren slår kloa i den, vil han automatisk bli Asias nye lederskikkelse. Målsettingen er intet mindre enn å omstyrte den vestlige sivilisasjon og ta makten over hele kloden.

Mellom 1923 og 1940 ble det produsert syv filmer om Fu Manchu. Det litterære forelegget var en populær bokserie (1913–59) som til slutt omfattet 13 romaner. Forfatteren Sax Rohmer skal ha spurt et ouijabrett om hva som ville gjøre ham rik, og fikk stavet svaret: «K-I-N-A-M-A-N-N».

Men han tok ikke konseptet helt ut av løse luften. Romanene passet nemlig godt inn i en samtidig sosiokulturell strømning, definert av angst for det orientalske.

Keiserens mareritt
En aprilmorgen i 1895 våknet Wilhelm 2., Tysklands keiser, opp fra et rystende mareritt om en blodig asiatisk invasjon av Europa. Drømmen hadde gjort slik inntrykk på ham at han satte kunstneren Hermann Knackfuss i sving med å illustrere det. Litografiet, med tittelen Völker Europas, wahrt eure heiligsten Güter! (Europas folk, vokt om deres helligste eiendeler!) ble ferdig samme høst.

Resten kan du lese i januarutgaven av Aftenposten Historie.

På denne dag.

Notisstoff i lange baner. Dato for dato. Dag for dag. Slikt driver man også med.

Fødsler, dødsfall, ulykker, slag, teknologiske gjennombrudd, tabber, bragder og alle mulige andre tenkelige former for episoder og hendelser: Det har som regel skjedd noe på hver eneste dag opp gjennom historien.

Og det gjør jo jobben min litt enklere, siden noe av det jeg gjør er å grave fram stoff til «På denne dag»-spalten i Aftenposten Historie. Slik som notisen om Henrik Olsen Brustad på toppen av denne posten.

Her er noen flere eksempler:

Rømlingenes riker.

Adrian Sanchez Galques trippelportrett av Don Francisco Arobe og hans to sønner.

Afrikanske slaver i Amerika rømte i tusenvis og grunnla egne samfunn. Noen eksisterte i flere hundre år, og kolonimaktene ble tvunget til å inngå traktater med flere av dem.

Dette kan du lese om i maiutgaven for 2017 av Aftenposten Historie  (viste det seg til slutt å bli, etter at jeg var syv måneder for tidlig ute med forhåndsreklamen). Her breier jeg meg over 6 sider, med artikkelen «Rømlingenes riker», hvor jeg formidler en ganske ukjent og underformidlet historie: Den om hvordan rømte slaver grunnla sine egne autonome samfunn, og fikk dem anerkjent av kolonimaktene.

Som en teaser; her er et lite utdrag fra starten på artikkelen:

I 1599 fikk kunstneren Adrian Sanchez Galque et uvanlig oppdrag på et maleri. Bestillingen kom fra Juan del Barrio de Sepulveda, statstjenestemann og dommer i Quito, Ecuador.

Maleriet skulle sendes kongen av Spania, Filip 3. Og det var motivet bak motivet som gjorde det hele uvanlig. Galque skulle portrettere tre svarte menn. På bildet poserer de ikledd gevantene til spanske adelsmenn – drakter med høye pipekrager – og indianske smykker.

Tvunget til anerkjennelse
De tre mennene var Don Francisco Arobe og hans to sønner. De var ikke noen tilfeldige afrikanere. Don Francisco var leder for et selvstyrt samfunn som het Esmeraldas på nordkysten av Ecuador. Befolkningen der bestod av rømte afrikanske slaver.

Selvstyret hadde Esmeraldas nylig fått bevis på i form av en egen traktat med den spanske kongemakten. Maleriet som skulle sendes til Filip 3. ble laget til minne om denne traktaten. I avtalen med Spania underordnet Esmeraldas seg monarkiet formelt sett, men beholdt den lokale makten over eget område. En annen måte å tolke traktatinngåelsen på er å si at den spanske kongen var blitt tvunget til å anerkjenne rømlingenes rike.

Denne lille historien er i seg selv oppsiktsvekkende, men Esmeraldas var langt fra alene.

Les resten i Aftenposten Historie 5-2017 (arkivsaker er digitalt tilgjengelig for abonnenter). Jeg lover at dette er et høyinteressant tema.