Pornoflørten.

Mark Wahlberg og Heather Graham i «Boogie Nights». Foto: Filmweb/New Line Cinema

Voksenfilmselskapet Vivid forsøkte å rekruttere den høyt profilerte porno(stjerne)konsumenten og Hollywoodskuespilleren Charlie Sheen som regissør. Det ville i såfall være en symbolsk illustrasjon på det stadig mer intime forholdet mellom pornobransjen og Hollywood.

(Opprinnelig publisert i Cinema/Film & kino 4-2011.)

I mars ble det kjent at klodens største pornofilmselskap, Vivid Entertainment, hadde tilbudt vinterens mest utagerende villbasse, Charlie Sheen, regijobben på en voksenfilm med den parodiske tittelen Two and a half women. Selskapet ville sågar gjerne ha flere av Sheens damebekjentskaper fra pornobransjen foran kameraet.

Dersom Sheen hadde takket ja til tilbudet ville han gjort seg selv til den definitive symbolskikkelsen for en utvikling som har pågått en stund: Hollywoods tvetydige og stadig ivrigere flørt med pornofilmbransjen. Breddefilmen liker nemlig å krydre fortellingene sine med innslag fra pornomiljøet. Noen ganger helt konkret. Pornoskuespillere som Kobé Tai/Carla Scott, Ron Jeremy og Jenna Jameson har hatt biroller i produksjoner uten XXX-stempelet. Og den pensjonerte pornostjernen Traci Lords har forlengst meldt overgang til konvensjonelle B-filmer.

Men mens tidligere og nåværende pornostjerner har tatt steget over i Hollywoodproduksjoner har ennå ingen gått den motsatte veien. Iallfall ikke under full pressedekning. Sheen kunne ha blitt den første. Uansett hvordan man velger å se på dette – som tragisk, komisk eller tragikomisk – er det en god oppsummering av filmbyens vinglete og koketterende forhold til sexindustrien.

Komediebølge. Vinglingen er kanskje ikke så merkelig. Sex er tross alt både intimt alvorlig og ufrivillig komisk på én og samme tid. Denne dobbeltsidigheten kommer til uttrykk i Hollywoods skildringer av voksenfilmbransjen. Historier som tar for seg pornobransjen har en tendens til å enten være tragedier – dersom de ikke er rene skrekkfortellinger – eller komedier. Dramafilmer med seriøst tilsnitt klarer ikke helt å bestemme seg, og foretrekker typisk en tragikomiske vinkling.

Guder og helter.

Plakat til filmen «Thor». Foto: Filmweb/UIP

Det er helt logisk at tordenguden Thor er blitt superhelt. Superheltene er nemlig vår tids utgaver av de klassiske mytologienes hel- og halvguder.

Litteraturhistoriens aller første superhelt, Gilgamesh, var aktiv for 4500 år siden. Denne sumeriske heltekongen var etter sigende to tredjedeler guddommelig og en tredjedel menneskelig. I tillegg til diverse utførte storverk hadde han frekkhet nok til å avvise seksuelle tilnærmelser fra selveste Ishtar, kjærlighetsgudinnen.

De gamle grekerne hadde selvsagt sine fortellinger om bragdene til helteskikkelser som Herkules, Akilles, Persevs og Jason. Disse heroene kunne også være halvguder, og hadde gjerne kontakt med noen av de intrigekåte skikkelsene på toppen av Olympos.

Det religiøst-mytologiske aspektet ble dempet og sekularisert i senere helteskikkelser, som Robin Hood og Den røde pimpernell. Men med de moderne superheltene kan man argumentere for at det mytologiske aspektet har gjort et solid comeback. Riktignok i en kvasivitenskapelig form, men evnene og talentene til brorparten av medlemmene i vårt moderne superhelt-pantheon er såpass eksepsjonelle og imponerende at det vil være riktig å si at halvgudene er vendt tilbake.

Parallelt med dette har Hollywood begynt å interessere seg for urkilden igjen.

Les resten i Cinema, april 2011.

Dramaturgisk sannhet.

Jason Isaacs som oberst Travington i «Patrioten». Foto: Columbia Pictures

Enhver film trenger en historie. Så hvorfor ikke gå til det i særklasse største reservoaret av menneskelige skjebner som finnes; Historien med stor H? Dette har da også filmskapere gjort siden kunstartens barndom. Ofte til faghistorikernes store fortvilelse. For når Hollywood – eller andre filmskapende miljøer – tar tak i historiske skikkelser og episoder, er det gjerne med helt spesielle forutsetninger og krav.

La oss begynne med å slå fast et faktum én gang for alle: «Historiske filmer» er aldri historiske i ordets rette betydning. I beste fall skildrer de en historisk hendelse eller epoke uten å ta seg altfor store friheter. I verste fall er de ikke annet enn audiovisuell lapskaus hvor verken manusforfatter, regissør eller produsent har brydd seg det aller minste om kildemateriale eller faghistorisk konsensus.

Ofte er såkalte historiske filmer lite annet enn en løst sammenrasket fantasi basert på noen tilfeldige ideer og fakta som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre. Vi snakker her om historiske effekter brukt som ren staffasje. En dusinhistorie innen actiongenren kan for eksempel skaffe seg et snev av særpreg hvis man flytter handlingen fra Los Angeles i dag til middelalderens England, og bytter ut biler og revolvere med hester og sverd. Påfallende mange «fektefilmer» har et handlingsforløp og en sjargong du har sett før i en «revolverfilm».

Nåtidsperspektiv
Men selv om filmens manuskript skulle være basert på noen hyllemeter med research, trer nesten alltid et annet element i kraft: Filmskaperne skildrer fortiden med utgangspunkt i nåtidens verdier og holdninger. Skamløst. Og det er fristende å legge til: Ureflektert.

Les resten i Cinema, desember 2009.