Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.

 

Berømmelsens skvis.

Den som vil fly, bør forberede seg på både takeoff og landing.

«So, you wanna be a rock’n roll star?» I så fall bør du legge en tentativ plan som omfatter hverdagen også etter at du har slått igjennom. For suksess kan være en tung bør å bære. Ikke alle rygger tåler det.

Dette er bare ett av de implisitte rådene som den eviggrønne minisjangeren artistfilmer regelmessig disker opp med. Og det er denne sjangeren som er tema for månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt, hvor jeg forsøker å fange inn flere av aspektene som preger artistskildringer (faktabaserte og fiktive) i spillefilmformatet.

Artikkelen begynner slik:

X-faktoren. «Flaks er ikke tilfeldigheter. Flaks oppstår når muligheter møter forberedelser», har den amerikanske filmprodusenten Robert Evans sagt. Med andre ord, et veløvd talent trenger bare en scene. Men den rette anledningen må nok aktivt oppsøkes, og talentet bør helst bistås av en ekstra dimensjon i fremføringen: den mystiske x-faktoren.

I Dexter Fletchers «Rocketman» (som får premiere 29. mai) om Elton Johns karriere, mottar han som egentlig het Reginald Dwight (Taron Egerton), en velskolert backingpianist og student ved intet mindre enn The Royal Academy of Music, et godt råd fra en svart soulsanger når han spør om hvordan han kan slå igjennom: «Du må drepe personen du ble født som, slik at du kan bli personen du ønsker å være», lyder selvrealiseringstipset.

For den bebrillede musikknerden Reginald innebærer dette å ta noen grep som gir ham en mer iøynefallende og spektakulær fremtoning. Påfugleffekten omfavnes. Han endrer også navn, til Elton John. Filmen skildrer deretter hvordan karrieren tar av og verden erobres av mannen bak tangentene.

Stjerneglansen. «Rocketman», som for øvrig markedsføres som en «musikalsk fantasi» snarere enn en tradisjonell artistbiografi, er foreløpig siste tittel ut i en fersk bølge med filmer om musikere.

Resten får du lese i maiutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

På vei.

Reisen er antagelig fortellernes eldste tema. Sannsynligvis fordi den er en perfekt metafor på forandring og livets gang.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt er som vanlig temafokusert, og denne gangen er det «reise» som er fellesnevneren for filmene som omtales. Aktualitetsknaggen er en liten japansk produksjon (med den internasjonale tittelen «Vision»), som handler om både ytre og indre reiser – en ganske typisk sammenstilling for fortellinger av dette slaget. Her et utdrag fra innledningen på saken:

Globetrotter på leting. Den japanske filmskaperen Naomi Kawase opererer i et terreng som ligger langt unna megabudsjetterte blockbustere. Produksjonene hennes sirkler heller inn dypt personlige temaer og erfaringer, gjerne med spirituelt tilsnitt, og iscenesetter dem i en hybridform hvor dokumentariske grep blandes med fiksjon.

Slikt blir man ikke verdensberømt av. Men i sin siste film, «Reisen til Yoshino», får hun god drahjelp foran kamera. Der finner vi nemlig den franske filmstjernen Juliette Binoche. Hun spiller Jeanne, en erfaren globetrotter og reiseskribent, som er kommet til Yoshinofjellene i Japan. Det er tilfeldigvis også hjemtraktene til Kawase.

Målet til Jeanne er å spore opp en sjelden plante med unike medisinske egenskaper. Hun får bistand i letingen fra skogvokteren Satoshi (Masatoshi Nagase), selv om språkforskjellene er avgrunnsdype. Men denne reisen skal også bli en ferd inn i deler av Jeannes fortid.

Filmen får norsk kinopremiere 26. april.

 

Oss to.

«Intet menneske er en øy», skrev poeten John Donne. Til det kan man svare både «dessverre» og «heldigvis» – særlig i kompisfilmens univers.

Det handler om den mangefasetterte og slitesterke kompisfilmsjangeren i denne månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Som vanlig bys det her & nuh på en liten smakebit fra innledningen på saken:

Legendenes svanesang. Stan Laurel og Olivier Hardy, bedre kjent som Helan og Halvan på våre breddegrader, er kanskje filmhistoriens mest gjenkjennelige kompisteam. Duoen med bowlerhattene er blitt ikonisk. Etter å ha blitt spleiset sammen i 1926 (formelt året etter) erobret de den filminteresserte verden i løpet av 1930- og 40-tallet, og tilhører den lille gruppen av skuespillere fra Hollywoods gullalder som folk fortsatt er på fornavn med.

Men i Jon S. Bairds biografifilm «Helan og Halvan», som får premiere 15. mars og har Steve Coogan og John C. Reilly i hovedrollene, fokuseres det på et tidspunkt hvor karrierene deres har dabbet av. I 1953 sliter de med å få laget flere filmer. De er gårsdagens menn.

Alternativet blir å legge ut på en slitsom music hall-turné i Storbritannia og Irland, som er dårlig forberedt og preget av halvtomme saler. I tillegg skranter helsen til Hardy, mens Laurel fortsatt plages av det han mener var et svik fra partnerens side tilbake i 1937. Er det noe håp om at denne svanesangen vil bli litt mer verdig?

Kvasiekteskap. Vi kan ikke påstå at Stan og Ollie var de aller første som bygde et filmunivers rundt et radarpar. Danskene var tidlig ute i samme komedieterreng. På 1920-tallet ble filmserien om «Telegrafstolpen og Tilhengeren» («Fyrtårnet og Bivognen», spilt av Carl Schenstrøm og Harald Madsen) dansk films største eksportvare og internasjonale suksess. Men Helan og Halvans bidrag til etableringen av kompis-komedien skal man heller ikke kimse av. Med 107 produksjoner under beltet, hvorav 23 spillefilmer, fortjener de to å huskes.

Den koleriske Ollie og den jevnlig gråtetrengte Stan er muligens ikke tidenes mest harmoniske konstellasjon, men noe av poenget med disse fortellingene er at de trenger hverandre – til tross for de sterke kontrastene og stadige friksjonene. Dette er et platonisk og samkjønnet kvasiekteskap. Sammen er de litt mindre lettskremte og forfjamsede, skjønt fortsatt like håpløse.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Stifinnerne.

Oppdagere & ekspedisjoner: Vi har vært oppdagere siden tidenes morgen. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig. Og de som begir seg ut i det ukjente, fascinerer oss andre.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert undertegnede. Denne gangen tar tematikken utgangspunkt i livet og bragdene til en av de mest ruvende skikkelsene i norsk historie. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Polarhelten. Perioden som omtales med det vidløftige navnet «Den heroiske tidsalder for antarktisutforskning», startet på slutten av det 19. århundret og varte til begynnelsen av 1920-tallet. Og en av de største figurene i persongalleriet som opptrer her, er Roald Amundsen. «Polarhelt» er et annet – langt mer velkjent – begrep, og det brukes hyppig om denne mannen, og det med god grunn. Han ledet den første ekspedisjonen som nådde Sørpolen, og de andre bedriftene hans (som navigeringen gjennom Nordvestpassasjen) påkaller også respekt.

Så når norske filmskapere ser seg om etter en historisk skikkelse som kan aksle rollen som verdensberømt oppdager, bør det ikke komme overraskende at Sørpolens erobrer er blant de aller første man tenker på.

Broren. 15. februar får Espen Sandbergs biografiske drama «Amundsen» premiere. Filmen har imidlertid ryddet plass til en av de mer underkommuniserte sidene ved ekspedisjonslederens liv: hans problematiske forhold til broren Leon.

I over 20 år fungerte Leon som en avgjørende støttespiller for Roalds prosjekter, men han ble på bittert vis avskåret fra anerkjennelse. Sandbergs film skal ha ambisjoner om å fortelle begge brødrenes historie. Pål Sverre Hagen har rollen som Roald, mens Christian Rubeck spiller Leon.

Dette ferske, norske bidraget til oppdagerfilmen har dermed forhåpentligvis fått den ekstra dimensjonen som kan løfte en gjennomterpet Amundsen-fortelling inn i et mer uforutsigbart og interessant spor. Dét ville jo være i tråd med oppdagerånden.

Resten står på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Urbane fortellinger.

Man kan godt hevde at hovedrollen i Peter Jackson «Mortal Engines» blir spilt av den bevegelige storbyen London. Og det er ikke første gang et bylandskap gis en selvstendig og sentral plass i en film.

Da er årets siste utgave av Aftenposten Innsikt å få kjøpt. Her har jeg, i tillegg til de faste spaltene, bl.a. skrevet en liten oppdatering fra gastronomi-fronten, som er gjort tilgjengelig på nett som…. vel, en smakebit: «Fake Fish».

Men hovedbidraget er, som så mange ganger før, en filmartikkel. Denne gangen er temaet «Byen på film», og her er innledningen på saken:

Rullende metropoler. Urbaniseringsprosessen preger dagens verden i en grad som det finnes få paralleller til i historien. Fremtidens verden vil preges av megabyer og bykonglomerater som har større økonomisk makt enn de fleste stater, hevdes det. Kort sagt: Vår – og morgendagenes – verden kan trygt kalles «Byens tidsalder».

I Philip Reeves firedelte romanserie «Mortal Engines» (2001–06) skildres også en snarlig fremtid hvor byene dominerer. Men siden dette er en science fiction-serie er det en skildring med noen oppsiktsvekkende føringer: Handlingen utspiller seg i en verden radikalt endret av en kortvarig krig («60-minutterskrigen»), som for en periode gjorde planeten vår geologisk ustabil. Jordskjelv og vulkanutbrudd ble konstante trusler, ikke minst for byer.

Løsningen ble å sette byene på gigantiske hjul, noe som gjorde dem geografisk uavhengige – også etter at jordskjelvfaren la seg.

By mot by. I denne fremtidsvisjonen av ambulerende metropoler er det London som er stormakten. London har evnen til å «fortære» andre byer den måtte støte på, ved å plukke dem fra hverandre og gjenvinne ressursene deres. Denne formen for maktutøvelse og konkurranse byer imellom går under tilnavnet «kommunal darwinisme».

7. desember er det premiere på Peter Jacksons filmatisering av «Mortal Engines», hvor vi møter unggutten Tom Natsworthy (Robert Sheehan). Han forhindrer den lovløse Hester Shaw (Hera Hilmar) fra å myrde Thaddeus Valentine (Hugo Weaving) – en av Londons mektigste menn. Episoden fører imidlertid til at både Tom og Hester ender opp på bakken utenfor den bevegelige byen. Sammen må de finne en måte og komme seg om bord igjen, og underveis får Tom vite mer om Hesters motiver.

Definerer dramaets univers. Ikke alle filmer skildrer bylandskaper og urbanitet på en like fantasirik og vilter måte som bøkene til Reeves legger opp til, men faktum er at bymiljøer ganske hyppig brukes som et sentralt virkemiddel i filmfortellingene. Gater, bygninger og annen infrastruktur utgjør jo tross alt rammene – eller kulissene – for handlingen, og definerer dermed hva slags verden rollefigurene beveger seg i. Dette har stor betydning for hvordan dramaet defineres og forstås.

Les resten i Aftenposten Innsikt 12-2018.

 

 

Skriveliv.

Colette

Sidonie-Gabrielle Colette (Keira Knightley) gjorde opprør mot ektemannen Henri Gauthier-Villars (Dominic West). Pressefoto: Norsk Filmdistribusjon

Forfatterskjebner: Frigjørings- og selvrealiseringsdramaet «Collette» handler om en av de store kvinnelige forfatterne. Men i filmens verden har slike fortellinger som oftest en mann i hovedrollen.

Filmblikk-artikkelen i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt tar for seg skildringer av forfattere. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Sitt eget navn. Sidonie-Gabrielle Colette (1873–1954) – eller rett og slett bare Colette – hadde en karriere som omfattet dans og varieté. Men det er forfattergjerningen som gjorde henne berømt, og sikret henne en plass i Frankrikes og verdens kulturhistorie. I dag regnes hun som en av de viktigste franske forfatterne på 1900-tallet, en posisjon hun fikk takket være evnen til å skildre kvinners forhold til egne emosjoner og seksuelle ønsker – eventuelt problemer.

Det er helst kortromanen «Gigi» (1944) som nevnes først når forfatterkarrieren hennes skal oppsummeres, men hun opplevde stor lesersuksess allerede med «Claudine»-serien (1900-03). Problemet var bare at akkurat de bøkene ble utgitt i navnet til ektemannen, Henri Gauthier-Villars.

Regissør Wash Westmorelands kinoaktuelle «Collette» skildrer livet til forfatteren (spilt av Keira Knightley) og hennes opprør mot maken (spilt av Dominic West). Norgespremieren er 30. november.

Mange titler. Dette er en fortelling om feminisme, kvinnekamp, frigjøring og retten til å skape seg et eget liv med en egen karriere. Men filmen er også et forfatterportrett, og tilhører således en temmelig stor undersjanger av biografifilmen. Definert enda bredere, som «forfatterfilm», lar den seg dessuten plassere i en sjangermessig variert temakategori viet selve yrkesgruppen, både de reelle og oppdiktede. Begge kategorier kan skilte med et stort utvalg.

Dette skyldes ganske sikkert at filmskapere føler et sterkt slektskap med forfattere. Begge yrkesgrupper er historiefortellere og begge boltrer seg i fiktive verdener, hvor de hersker over skjebnen til figurene de har skapt. Filmskaperne gjenkjenner de kreative funderingene og utfordringene som forfatterne tumler med.

Resten kan leses i novembernummeret av Innsikt.

Åljo.

Oljealderen: Vår epoke er definert av petroleum. Den er – bokstavelig talt – drivstoffet for den moderne sivilisasjonen. Og nå kommer serien som skildrer årene da Olje-Norge oppsto.

Filmartikkelen i oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt henges denne gangen ikke på en kinoaktell film, men på en tv-aktuell serie. Sogar en norsk en. Men artikkelen fokuserer ellers, som vanlig, på spillefilmer. Og med tematisk innfallsvinkel, denne gangen «oljealderen». Her er innledningen:

Svart hav. Året er 1969. I Stavanger sliter fiskeforedlingsindustrien som byen er tuftet på. Fiskebestanden kollapser. Havet er i ferd med å bli svart, på mer enn én måte, skal det vise seg. Parallelt med den økende fortvilelsen på hermetikkfabrikken letes det etter drivverdige oljefunn i Nordsjøen.

Alle nordmenn vet hva som skjedde. I det minste vet vi at oljen ble funnet, og at i stedet for krise fikk vi velstand – ikke minst i Stavanger.

Men dramapotensialet i de første årene av denne sagaen har ligget mer eller mindre urørt av norske film- og serieskapere. Pussig nok, siden det bød på et sterkt taktskifte i sosiale og økonomiske forhold.

Nå kommer imidlertid «Lykkeland», høstens store norske dramasatsing, regissert av Pål Jackman og Petter Næss. Serien får premiere på NRK i uke 43, 22.–28. oktober.

Ung kvartett. I sentrum av handlingen står fire unge mennesker, som de åtte episodene følger i tidsrommet 1969-72, akkurat da oljeeventyret forlater startblokken.

Det dreier seg om den 20 år gamle bondedatteren Anna Hellevik (Anne Regine Ellingsæter), som er kjæreste med den jevngamle Christian Nyman (Amund Harboe). Han er sønnen til eieren av hjørnesteinsbedriften Nyman Konservering og Rederi. Resten av kvartetten utgjøres av den 17-årige hermetikkarbeideren Toril Torstensen (Malene Wadel), samt amerikaneren Jonathan Kay (Bart Edwards) – en 28-årig advokat fra Texas.

Ellers på rollelisten finner vi blant andre Pia Tjelta og Per Kjerstad som rederparet Fredrik og Ingrid Nyman, samt Vegar Hoel i rollen som Arne Rettedal. Med «åljo» kommer også store endringer. Det betyr hittil ukjente muligheter. Men kanskje også uvante problemer?

Mer om innholdet i oktobernummeret finner du her: http://www.aftenposteninnsikt.no/utgave/10-2018

Fysisk utfordret.

Ikke alle kropper fungerer optimalt. Førligheten kan svikte, eller en av sansene. Men liv fylt til randen av utfordringer egner seg på film.

Nytt månedsskifte betyr nytt nummer av Aftenposten Innsikt. Det er som regel synonymt med en ny filmartikkel fra mitt tastatur. Og septemberutgaven er intet unntak. Månedens filmtema er hvordan fysiske handikapp er blitt skildret på kinolerretet. Her er starten på artikkelen:

Galgenhumor som terapi. Da John Callahan var 21 år gammel, befant han seg i en livsfase hvor rusen spilte en dominerende rolle. Det skulle få konsekvenser, men ikke på den måten man umiddelbart tenker. Etter en lang dag fylt med drikking – og med svirebroren bak rattet i Callahans bil – endte fylleferden i en stygg ulykke.

Den dagen ble John Callahan lam. Og det var først da den virkelig interessante delen av livet hans begynte.

Med sterkt nedsatt førlighet i hendene lærte han seg å lage røffe tegninger, som snart åpnet en kreativ kanal for Callahans mørke humor. Han tok gjerne for seg tabubelagte temaer. Og han fikk et publikum. Gjennom 27 år var tegneseriene hans et fast innslag i Willamette Week, selv om avisen noen ganger ble truet med boikott på grunn av Callahans mer provokative streker.

14. september er det premiere på Gus Van Sants biografifilm om den nå avdøde tegneren: «Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot», en tittel som er helt i Callahans ånd. Hovedrollen spilles av Joaquin Phoenix, mens Jonah Hill, Rooney Mara og Jack Black dukker opp i sentrale biroller.

«Rullestolfilmer». Van Sant har dermed gitt sitt bidrag til en liten, men prominent mikrosjanger som vi kan kalle «rullestolfilm». Best kjent er nok «Født 4. juli» (1989), hvor Tom Cruise spiller Vietnam-veteranen Ron Kovic. Dette var faktisk andre gang Kovics skjebne ble behandlet på film. Allerede i 1978 dukket han opp (under rollenavnet Luke Martin, og spilt av Jon Voight) i «Hjemkomsten».

Rullestolfilmene er fortellinger som i sin kjerne handler om å takle og godta nye livsvilkår, og de har som regel en ung mann i hovedrollen, selv når handlingen styrer unna krigserfaringer, som for eksempel «The Waterdance» (1992) med Eric Stoltz. Et unntak er den franske «Rust og bein» (2012), hvor Marion Cotillard spiller en akvariummedarbeider som får bena knust.

Les resten i septemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Blant de troende.

Ulydighet

Ronit (Rachel Weisz) brøt med sin jødisk-ortodokse familie for mange år siden, men vender tilbake til gamle trakter etter farens død. Foto: Selmer Media

Blikket er gjerne kritisk når filmskapere stiller skarpt på religiøse miljøer. Men noen ganger er tvisynet med.

Juliutgaven av Aftenposten Innsikt er ute, og denne gangen zoomer filmartikkelen inn på hvordan filmskapere skildrer religiøse mennesker og miljøer. Saken begynner slik:

Sort får. Tittelen på Sebastián Lelios film, «Ulydighet», avslører at vi har med regelbrytere å gjøre. Den første mistenkte dukker opp i skikkelse av fotografen Ronit (Rachel Weisz). For mange år siden brøt hun med sin jødisk-ortodokse familie i London. Nå krever imidlertid farens død – han var rabbiner – at hun avlegger gamle adresser en visitt. Det er et siste farvel, og arv som skal gjøres opp. Familiesammenkomsten byr dog på et par overraskelser for Ronit. Hun får blant annet vite at Dovid (Alessandro Nivola), som er arvtager til rabbinerstillingen, også er ektemannen til Ronits barndomsvenninne Esti (Rachel McAdams). Dette får Ronit til å bli værende en stund. Hun og Esti har en historie sammen. Og nå truer den med å flamme opp på nytt. Det vil bli ytterst skandaløst. («Ulydighet» hadde première 29. juni.)

Sekulær skepsis. Filmskildringer av religiøse miljøer er ofte uttalt kritisk vinklet, som i «Magdalenasøstrene» (2002). Selv fortellinger som demper antipatien og de retoriske virkemidlene er gjerne mest opptatt av de sosiale, psykologiske og maktrelasjonelle forholdene ved organisert religion. Det egentlige religiøse livet, med dets introspeksjon og ritualer, er mindre interessant. Tendensen er lett å forklare: I et sekularisert samfunn har de religiøse ofte rollen som ultimate outsidere. Det første spørsmålet deres blotte eksistens forårsaker, er «hvorfor». De vekker skepsis. Særlig dersom de representerer levninger etter en hjemlig religiøs tradisjon har filmskaperne lett for å velge den kritiske holdningen.

Nysgjerrig på det eksotiske. For det finnes unntak. Noen ganger tar filmskaperne på seg de antropologiske brillene, og om innstillingen ikke blir ukritisk velvillig – blir den ofte langt mer nysgjerrig. Her stiller «eksotiske» religionsuttrykk med en fordel, og særlig buddhisme har vist seg å appellere til denne siden hos vestlige filmskapere. Bernardo Bertoluccis «Little Buddha» (1993) og Martin Scorseses «Kundun» (1997) er to velkjente eksempler.

Hele artikkelen finner du altså i julinummeret av Aftenposten Innsikt.