En korrespondent krysser sitt spor.

Layout 1

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar. Les videre

Reklamer

Kunsten å få rett.

Arthur_Schopenhauer_Portrait_by_Ludwig_Sigismund_Ruhl_1815.jpeg

Arthur Schopenhauer portrettert av Ludwig Sigismund Ruhl, 1815. Foto: Wikimedia Commons/Schopenhauer-Archiv, Frankfurt am Main

Vi er i innspurten av årets valgkamp. Og alle er ute etter stemmen din. Da gjelder det å fremstå som en som har rett, selv om man har feil.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt «Kunsten å alltid ha rett», hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.

Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.

Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers «råd». For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til. Les videre

Fengslende maktkamp.

Profeten

Megetsigende replikk. Screen shot fra Profeten.

Jacques Audiards Profeten demonstrerer hvordan fengselsfilm-sjangeren er preget av Thomas Hobbes og Niccolo Macchiavellis politiske teorier.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Den franske regissøren Jacques Audiard mener det er en kunstnerisk fordel å lage sjangerfilmer fordi det gir publikum en pekepinn om hva de kan forvente seg. Dette skaper handlingsrom for filmskaperen, som kan økonomisere med virkemidlene. Dermed får han i neste omgang muligheten til å introdusere grep og tematiske vinklinger som utvider sjangeren i den retningen som interesserer ham. Audiards siste film, Profeten, er derfor laget over lesten til den klassiske fengselsfilmen, og er et eksempel på at klart definerte sjangere ofte har sine favoritt-temaer. Det er alt annet enn uinteressant. Les videre

Werner Herzog-sitater.

Werner_Herzog_Bruxelles_02

Werner Herzog fotografert i Brüssel av Flickr user «erinc salor» (http://www.flickr.com/photos/espressoroast/) CC BY-SA 2.0 / Wikicommons.

Det kan aldri være helt feil å servere et knippe Werner Herzog-sitater.

Aller først, hans karakteristikk av jungelen i Amazonas, som… «shatters the weak and the strong with equal ferocity»:

«To be more precise: bird cries, for in this setting, left unfinished and abandoned by God in wrath, the birds do not sing; they shriek in pain, and confused trees tangle with one another like battling Titans, from horizon to horizon, in a steaming creation still being formed. Fog-panting and exhausted they stand in this unreal misery – and I, like a stanza in a poem written in an unknown foreign tongue, am shaken to the core.»

Her følger flere gullkorn, og forsøk å høre for deg Herzogs kvernende stemme og utpregete aksent når du leser dette. Enjoy! Om dét nå er ordet… (Se også: «De kjæreste fiender»)

«There is nothing wrong with hardships and obstacles, but everything wrong with not trying.»

«Three things — a phone, computer and car — are all you need to produce films.»

«The best advice I can offer to those heading into the world of film is not to wait for the system to finance your projects and for others to decide your fate.»

«Filmmaking — like great literature — must have experience of life at its foundation.»

Les videre

Er løsningen et «ny-middelaldersk» Europa?

EU sliter. Bør unionen hente inspirasjon fra Det tysk-romerske riket? Ja, mener enkelte akademikere.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, februar 2014.)

I 1806 ble en nesten tusenårig statsdannelse strøket av europakartet.

Det tysk-romerske riket (962–1806) ble et av ofrene for napoleontidens store omveltninger.

På dette tidspunktet hadde statsdannelsen med det pussig sammensatte navnet forlengst blitt en kraftløs kuriositet.

Perioden etter 1648, da Tredveårskrigen tok slutt, hadde i stadig økende grad vært preget av sentralstyrte nasjonalstater.

Slik fortsatte det også etter 1806. Helt fram til vår egen tid, hvor den europeiske unionen nå binder sammen kontinentet på stadig nye måter.

Samtidig sliter unionen tungt. Særlig de sør-europeiske regionene har store problemer.

Mange mener løsningen må være enda tettere integrasjon. Noen ønsker seg et føderalt Europa.

Men det finnes andre forslag – og enkelte av dem er inspirert av riket som forsvant i 1806. Les videre

Barbariets appell.

Hurlumhei venter i et Skottland hvor sivilisasjonen er brutt sammen. Fra "Doomsday". Foto: Scanbox Entertainment AS

Hurlumhei venter i et Skottland hvor sivilisasjonen er brutt sammen. Fra «Doomsday». Foto: Scanbox Entertainment AS

Sivilisasjonssammenbrudd slutter aldri å skremme oss. Men det virker også forlokkende. Denne helga går Skottland til helvete i filmen Doomsday.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mai 2008.)

[film] I Doomsday truer et virus med å utrydde befolkningen på de britiske øyene, og myndighetene tar i bruk ekstreme virkemidler for å bekjempe det. Hele Skottland settes i karantene. Landet reduseres raskt til en lovløs, postapokalyptisk dødssone. Men da viruset på nytt dukker opp – denne gangen i London – må modige representanter for sivilisasjonen våge seg inn i sonen for å undersøke hvordan de overlevende har klart å unnslippe viruset.

Doomsday tilhører en svært populær subsjanger innen dystopisk science fiction: Sivilisasjonssammenbruddet.

I filmsammenheng fikk den sitt mest kjente uttrykk i George Millers trilogi om Mad Max (1979, 1981 og 1985). Millers filmer ble både skoledannende og begrepsdannende, og må sies å være mer mangefasettert enn brorparten av filmene de inspirerte, hvor Doomsday bare er den siste i rekken. Les videre

Empirien slår tilbake!

(Left to right.) Kevin Spacey, Tim Griffin, George Clooney and Nick Offerman star in Overture Films' THE MEN WHO STARE AT GOATS.

Militæret + New Age = sant. Iallfall i «Menn som stirrer på geiter». Foto: Filmweb/Sandrew Metronome

Vi står midt oppi en bølge av moderne overtro. Menn som stirrer på geiter får oss til å le av tøyset, men dette er egentlig blodig alvor.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2010.)

[film] På begynnelsen av Grant Heslovs film Menn som stirrer på geiter får publikum vite at «More of this is true than you would believe». Det er snedig formulert. Vi snakker tross alt om en film hvor vi møter generaler som tror de kan gå gjennom vegger, til tross for at de aldri har fått det til.

Ewan McGregor har hovedrollen som Bob Wilton, en journalist som kommer på sporet av en historie som virker for utrolig til å være sann: Den amerikanske hæren rommer en avdeling som trener opp soldater med paranormale evner. Disse gutta kan drepe geiter og hamstere ved å stirre på dem, de kan få skyer til å forsvinne og mye mer. Iallfall i teorien.

Selvfølgelig er Menn som stirrer på geiter en komedie. Det er lattervekkende å se voksne menn i fullt alvor referere til seg selv som synske krigermunker og utkjempe krig ved hjelp av ren tankekraft. Filmen er imidlertid «inspirert av» Jon Ronsons bok med samme navn, og det er her historien virkelig blir interessant. Ronson dokumenterte at den amerikanske hæren faktisk utførte paranormale eksperimenter. En tredelt dokumentarserie basert på boka, Crazy Rulers of the World, ble siden produsert av Channel 4.

Av gode grunner er dette et marginalt fenomen innen USAs militære styrker, men som metafor på hvilket gjennomslag irrasjonelle ideer og moderne overtro har fått, er historien megetsigende. Dersom militærvesenet, som er mer avhengig enn de fleste andre av at metodene deres faktisk er effektive, kan flørte med slike ideer, burde det ikke overraske om vi finner dem andre steder. Les videre

Lær av romerne!

Mye å lære av f.eks. Gaius Julius Cæsar. Foto fra Alfred von Domaszewskis "Geschichte der Romischen Kaiser", 1914. Foto: Wikimedia Commons

Mye å lære av f.eks. Gaius Julius Cæsar. Foto fra Alfred von Domaszewskis «Geschichte der Romischen Kaiser», 1914. Foto: Wikimedia Commons

Romersk historie er en scene der store ledere spilte seg ut. Ypperlig egnet som arena for ledelsesutvikling.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 4-2013.)

For å lykkes som leder må du – det ligger i selve ordet – få folk til å følge deg. Og det krever at du tilbyr dem noe de kan tro på. Dette «noe» må formidles klart, tydelig og overbevisende. Kort sagt; du må ha en fortelling å tilby.

Enda godt det finnes historiske forbilder. Antikkens Roma byr på et helt galleri av legendariske lederskikkelser. For dem var «det store dramaet» selvfølgelig historien de gjennomlevde under Romerriket. Dagens ledere må forholde seg til vår tids sammenhenger. Strategiene de romerske lederne fulgte, og filosofien som lå i bak avgjørelsene deres, er uansett en gullgruve for dagens ledere. Kjetil Eikeset og hans to kompanjonger i B&E Consulting AS lever av å vise oss vei til denne gullgruven.

– Ledelse er å skape mening. Romerne var gode på å skape mening og formidle fortellinger. De var flinke til å løfte fram fortiden og bruke personlige anekdoter til å plassere seg selv i den store historiske sammenhengen. I «ledergruppen» til keiser Augustus finner vi dyktige historiefortellere, sier han. Og viser blant annet til monumentet Ara Pacis, fredsalteret som ble bygget 13–9 f.Kr. Det ble reist for å hedre – og promovere – siden Augustus hadde skapt fred, velstand og samhold i riket.

Med Romerriket som referansepunkt. Eikeset er utdannet psykolog, filosof og økonom. Sammen med psykologene Steinar Bjartveit og Trond Kjærstad foreleser han ved Handelshøyskolen BI og holder foredrag og seminarer for næringslivet og det offentlige – alt med utgangspunkt i antikkens Roma. Kursdeltakerne får perspektiver på lederfilosofien til ulike romerske lederfigurer. Hvordan fylte ledere som Cæsar, Cicero, Cato, Pompeius, Brutus, Antonius og Octavianus lederrollen sin? Hvordan tenkte og agerte de? Betydningen av fortellingens makt løper som en rød tråd gjennom det hele. Les videre