Musikkformidleren.

Harald Are Lund. Pressefoto: NRK.

Harald Are Lund er en institusjon av kjøtt, bart og blod når det gjelder seriøs musikkformidling her på berget. Men denne høsten ble hans nesten 50 år lange innsats i NRK avsluttet.

(Lunds endelige overgang til pensjonistenes rekker har fått behørig omtale. I 1999 hadde jeg selv gleden av å intervjue denne særs kunnskapsrike musikkformidleren (han regner seg ikke som journalist) for gratisavisen Filter. Det er fremdeles noenlunde lesverdig:)

Hvem er denne fyren? Jo, Harald Are Lund har jobbet i NRK siden 1968, i Musikkredaksjonen fra 1979, og er nest eldst i PETRE. Geir Hovig er 2 år eldre. På torsdager har han programlederansvaret for Roxrevyen, og på søndager sprer han jazzens glade budskap utover det ganske land i programmet Jazzågitt. Tidligere, på 80-tallet, var han eksponent for sær og merkelig musikk i programmet Radioskopet. Harald Are Lund har gjort det til noe av en livsoppgave å drive påkrevd musikkmisjonering i Norge. Stikkord som Alternativt, Ukommersielt og Nyskapende har alltid vært naturlig å ta i sin munn når man skulle beskrive programpostene hans.

Da Lund var 16 år gammel, fikk han anledning til å rigge trommene under den eneste Coltranekonserten som noengang har funnet sted i Norge. Årsaken var at trommisen til Coltrane var mer interessert i å flørte med en lokal serveringsdame enn å lempe slagverk.

– Men det var stort for meg vet du, sier programlederen, som har blitt portrettert av Captain Beefheart 2 ganger og overnattet på sofaen hjemme hos forfatteren Phillip K. Dick.

Udogmatisk dogmefilm.

Regissør-brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne. Foto: Filmweb/Arthaus

Under Cannesfestivalen i 1999 gikk Gullpalmen til «Rosetta», en liten belgisk film som umiddelbart minnet mye om de danske dogmefilmene. Da den fikk norsk premiere slo jeg av en prat med med den ene av filmens to regissører, Jean-Pierre Dardenne.

(Opprinnelig publisert i kulturmagasinet Filter, mars 2000.)

At «Rosetta» fikk Gullpalmen begrunnet juryformann David Cronenberg i ettertid med at juryen hadde «valgt det vi følte representerte filmkunstens framtid.» Cronenberg mente at det som for øyeblikket virker marginalt, etterhvert vil etablere seg som et sentralt filmuttrykk. På denne måten svarte han på de negative reaksjonene som kom etter utdelingen. Ikke alle kunne forstå hvorfor en film om en arbeidsløs, fattig 17-åring, som bor sammen med sin alkoholiserte mor i en campingvogn, skulle premieres på denne måten.

– Tror du de negative reaksjonene har å gjøre med kritikernes og journalistenes middelklasse-bakgrunn?

– Nei, det har jeg ingen grunn til å tro. Men de som var negative til at vi vant har nok en temmelig snever forestilling om hva film er, svarer Jean-Pierre Dardenne.

Han og broren Luc skriver og regisserer sine filmer sammen. – Vi er som én kropp, med to par par øyne, sier Dardenne. Brødrene debuterte i fiksjonsammenheng med «Løftet», som ble kåret til årets beste importerte film av norske kritikere i 1997. De har imidlertid bøttevis med dokumentarfilmer bak seg, og stilen i både «Løftet» og «Rosetta» er svært dokumentarisk. Årsaken til at de gikk bort fra dokumentarproduksjon er således neppe et ønske om å prøve ut andre stilistiske virkemidler, men hva var så grunnen?