WEIRD-faktoren.

Et grovt forsinket boktips.

(Noen ganger glemmer man bort planlagte oppdateringer. Disse notatene til en bokomtale skulle jeg publisert for over ett år siden, men bedre sent enn aldri. Det dreier seg tross alt om en av mest interessante bøkene jeg har lest på lang tid.)

Joseph Henrichs «The Weirdest People in the World» (som kom ut høsten 2020) er bare å anbefale til alle som måtte være opptatt av kulturpsykologi, antropologi, sosiologi, historie, samt økonomisk og institusjonell utvikling – for ikke å snakke om samvirkningen mellom disse feltene. Her er det MYE å oppdage og fordøye.

Ikke minst blir den interessant og relevant om den leses opp imot en annen storfavoritt: «Why Nations Fail» (2012) av Daron Acemoglu og James Robinson. Jeg kan også anbefale oppfølgerutgivelsen, «The Narrow Corridor» (2019).

Henrich gir dybde til Acemoglu og Robinsons perspektiver, fordi han bringer helt nye/nyoppdagete innsikter om variasjoner innen kulturpsykologi inn i ligningen.

En kjapp forklaring på begrepet WEIRD, og dermed også boktittelen: Det ble introdusert i 2010, i kjølvannet av reproduksjonskrisen innen psykologifaget. WEIRD-studien påpekte at nesten alle psykologiske studier var basert på deltakere med bakgrunn fra WEIRD-samfunn; Western, Educated, Industrialised, Rich og Democratic. Nesten 70% var amerikanere. Og dette har gjort de psykologiske studiene lite representative. Den psykologiske WEIRD-profilen ligger faktisk i den ene ytterligheten av spektrumet.

Kort sagt: Det er WEIRD-folk som er særlingene. Samtidig er det slik at særtrekkene som karakteriserer WEIRD sprer seg.

De som fascineres av Utilsiktede Konsekvenser i en lang historisk kontekst, kan glede seg. Her dissekeres et av de virkelig store tilfellene.

Foredragstips.

Førvinterens store happening på Nasjonalbiblioteket er foredragsserien til professor Terje Tvedt.

Her holder han seks innlegg om noen av de virkelig store utviklingstrekkene i historien, fra de første sivilisasjonene og fram til i dag + et kikk inn i framtiden. Det hele skjer under samletittelen «Seks foredrag mot samtidens historieløshet».

Nå har han holdt to av foredragene, og de er tilgjengelig for streaming. Jeg lenker her til del 2, som nok for de fleste vil være hakket mer tilgjengelig og interessant enn «oppvarmingen» i del 1. Du kan jo alltids kikke på del 1 etterpå.

Tvedt snakker som vanlig på sin lett professorale måte, altså ikke helt fritt for avkuttede setninger hvor han tilsynelatende stanser seg selv midt i et tankesprang. Men det er noe man venner seg til underveis. Til gjengjeld synes jeg han får krydret med litt flere vittigheter enn vanlig her. (Noen Ian Morris er han fortsatt ikke, men det er jo også få forunt å besitte britens eminente sjongløregeskaper når innsikt, oversikt og humor skal kombineres.)

Allerede til onsdag er det duket for del 3 i denne serien. Da er temaet «Den moderne verdens framvekst. En ny forklaring på hvorfor England ‘vant’ og ikke Kina eller det osmanske riket». Den blir også livestreamet. I mellommtiden kan man altså gakke hen til Nasjonalbibliotekets mediearkiv for å la seg opplyse. Ha en god foredragssøndag!

 

Stifinnerne.

Oppdagere & ekspedisjoner: Vi har vært oppdagere siden tidenes morgen. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig. Og de som begir seg ut i det ukjente, fascinerer oss andre.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert undertegnede. Denne gangen tar tematikken utgangspunkt i livet og bragdene til en av de mest ruvende skikkelsene i norsk historie. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Polarhelten. Perioden som omtales med det vidløftige navnet «Den heroiske tidsalder for antarktisutforskning», startet på slutten av det 19. århundret og varte til begynnelsen av 1920-tallet. Og en av de største figurene i persongalleriet som opptrer her, er Roald Amundsen. «Polarhelt» er et annet – langt mer velkjent – begrep, og det brukes hyppig om denne mannen, og det med god grunn. Han ledet den første ekspedisjonen som nådde Sørpolen, og de andre bedriftene hans (som navigeringen gjennom Nordvestpassasjen) påkaller også respekt.

Så når norske filmskapere ser seg om etter en historisk skikkelse som kan aksle rollen som verdensberømt oppdager, bør det ikke komme overraskende at Sørpolens erobrer er blant de aller første man tenker på.

Broren. 15. februar får Espen Sandbergs biografiske drama «Amundsen» premiere. Filmen har imidlertid ryddet plass til en av de mer underkommuniserte sidene ved ekspedisjonslederens liv: hans problematiske forhold til broren Leon.

I over 20 år fungerte Leon som en avgjørende støttespiller for Roalds prosjekter, men han ble på bittert vis avskåret fra anerkjennelse. Sandbergs film skal ha ambisjoner om å fortelle begge brødrenes historie. Pål Sverre Hagen har rollen som Roald, mens Christian Rubeck spiller Leon.

Dette ferske, norske bidraget til oppdagerfilmen har dermed forhåpentligvis fått den ekstra dimensjonen som kan løfte en gjennomterpet Amundsen-fortelling inn i et mer uforutsigbart og interessant spor. Dét ville jo være i tråd med oppdagerånden.

Resten står på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Bildene som løy.

Levin C. Handys bilde av general Ulysses S. Grant fra den amerikanske borgerkrigen er satt sammen av tre ulike fotografier: Grants hode, hesten og kroppen til offiser Alexander McDowell McCook, samt «tropper» i bakgrunnen som egentlig var krigsfanger. Foto: Levin C. Handy/Library of Congress/Wikicommons.

Fotojournalistikken og dokumentarfotoet skulle gi oss den ufiltrerte virkeligheten. Men faget ble helt fra starten fylt med juks og manipulasjon.

I augustutgaven av Aftenposten Innsikt får jeg breie meg over 6 sider med et historisk tilbakeblikk på hvordan fotografier har løyet for oss. Det er en drøss med prominente eksempler. Selv om vi nå i dag må ta høyde for ekstremt gode manipulasjon og se opp for deepfakes (se også julinummeret av Innsikt), er problemstillingen aldeles ikke ny. Her er innledningen på artikkelen:

Grunnregler. Den som i dag sverger til overbevisningen om at «bilder ikke lyver», er mer naiv enn godt er. Selv om det er riktig at et kamera bare registrerer det linsen fokuserer på, er det så uhorvelig mange andre måter å få et bilde til å lyve på.

Grunnreglene for seriøs fotojournalistikk og dokumentarfoto er enkle: Ikke iscenesett motiver. Ikke manipuler fotografiet etter eksponeringen. Og unngå forledende billedtekster.

Betydningen av disse spillereglene understrekes av billedalderens medielogikk, som spissformulert fungerer etter oppskriften «bare det som fotograferes og filmes eksisterer». Konflikter eller hendelser som ikke dekkes av internasjonale fotooppbud, forsvinner fra dagsordenen, mens de som dekkes bredt og vedvarende, får lov til å dominere.

Derfor vil selv bare ett eller to opptak fra de «glemte» temaene bli desto mer betydningsfulle – og konsekvensen av eventuell manipulering ditto større. Brudd på spillereglene kan uansett gjøre uopprettelig skade på pressefotografiets troverdighet og tilliten hos publikum. Men juks fantes i faget helt fra starten.

De første synder. Det begynte muligens allerede med historiens første krigsfotograf, Roger Fenton. I 1855 befant han seg på Krim, hvor krigen raste mellom Russland og de allierte – Storbritannia, Frankrike, Sardinia og Det osmanske riket.

Fenton hadde drasset med seg stort, tungt og lite fleksibelt kamerautstyr – som samtidig representerte revolusjonerende teknologi. Den avislesende offentligheten var ikke uvant med bilder fra krigssoner og konflikter. Men dette var illustratørenes gebet. Tegningene kunne være treffende og velkomponerte skildringer av dramatiske hendelser, men det var ikke til å komme utenom at resultatet var filtrert gjennom kunstnerens kreative sinn.

Da var det vel noe annet med fotografiet – som på en klinisk og nesten vitenskapelig måte bare dokumenterte virkeligheten? Tja. Ettertiden har stilt noen kritiske spørsmål ved enkelte av Fentons fotografier fra Krimkrigen.

Les resten i augustnummeret av Aftenposten Innsikt.

En korrespondent krysser sitt spor.

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar.

Urbloggen.

Den venetianske handelsfamilien Canal samlet smått og stort av interesse i sin bok «Zibaldone da Canal» på slutten av 1300-tallet. Her er flere detaljerte utregninger, samt lister over innkjøp, tegninger av skip og fremmede handelsmenn. Kilde: Beinecke Rare Book and Manuscript Library/Yale University

Vi har Facebook og blogg. I renessansen hadde de zibaldoner, og senere commonplace-bøker: blogg med fjærpenn.

Jeg slipper til med en kulturhistorisk bonusartikkel i denne månedens utgave av Aftenposten Innsikt, hvor vi foretar et dykk ned i et litterært fenomen som fortoner seg overraskende moderne. Her er anslaget:

Blogging med fjærpenn. Fyndige sitater, egne betraktninger, strøtanker, henvisninger til interessant lesestoff, artige karikaturer og bilder fra steder man har vært, fulgt opp med kommentarer fra venner og familie.

Høres dette kjent ut? For et menneske på starten av det 21. århundret bør det vel det. Dette er jo slikt vi fyller bloggene våre med, eller Facebook-veggen. Denne formen for eklektisk notatvirksomhet er blitt et utbredt og helt normalt fenomen i vår tid. For mange er det en hobby de bruker mye fritid på, og er blant de tingene som særpreger nåtiden. Da er det fort gjort å tenke at dette også må være noe nytt. Men slik er det ikke.

Kunsten å samle interessant kunnskap i form av notater, sitater og fragmenter har vært praktisert i århundrer. Blant annet i såkalte commonplace-bøker, som var en slags blogging med fjærpenn mellom to bind. Dette var album fulle av anekdoter, egne betraktninger, tegninger, oppskrifter, utdrag fra samtaler og sitater fra andre bøker. Den som hadde en slik bok, fylte den rett og slett med alt han eller hun fant interessant, nyttig, morsomt eller minneverdig. Den var ment å vise hva forfatteren likte og interesserte seg for. Eller forfatterens «profil», om du vil. Commonplace-bøkene ble dessuten vist frem for venner og familie, som kunne bidra med sine bemerkninger og kommentarer. Bøkene kunne også gå i arv.

«Skogen av ting». For å kunne samle på sitater eller notere seg interessante ting, må lese- og skriveferdigheter være på plass, men de har ikke alltid vært like demokratisk utbredte. Det er derfor ikke tilfeldig at de aller tidligste eksemplene på noe som minner om commonplace-bøker, er å finne blant samfunnets elite.

Resten kan du lese (og eventuelt notere og sitere fra) i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

På denne dag.

Notisstoff i lange baner. Dato for dato. Dag for dag. Slikt driver man også med.

Fødsler, dødsfall, ulykker, slag, teknologiske gjennombrudd, tabber, bragder og alle mulige andre tenkelige former for episoder og hendelser: Det har som regel skjedd noe på hver eneste dag opp gjennom historien.

Og det gjør jo jobben min litt enklere, siden noe av det jeg gjør er å grave fram stoff til «På denne dag»-spalten i Aftenposten Historie. Slik som notisen om Henrik Olsen Brustad på toppen av denne posten.

Her er noen flere eksempler:

Historiske konspirasjonsteorier & listesamling.

Nytt og gammelt listestoff med historisk (konspiratorisk og mekanisk) tilsnitt, kan føres opp på sommerlektyre-listen i år.

I All Verdens Historie 8-2017 har jeg fått med en listesak – om 10 historiske konspirasjonsteorier. Det handler om alt fra påstandene om at månelandingen var en løgn til Illuminati. Vi svinger også innom et par mer obskure konspirasjonsteorier, der i blant min lille favoritt – som involverer en pave og en tyskromersk keiser.

Apropos lister: Samme magasin (som utgis i Sverige under navnet Allt om historia) kommer for øvrig ut med et 116-siders spesialnummer, hvor de gjenutgir noen av beste listeartiklene som har stått på trykk. Her er jeg også representert, med «7 mekaniske mesterverk».

Rømlingenes riker.

Adrian Sanchez Galques trippelportrett av Don Francisco Arobe og hans to sønner.

Afrikanske slaver i Amerika rømte i tusenvis og grunnla egne samfunn. Noen eksisterte i flere hundre år, og kolonimaktene ble tvunget til å inngå traktater med flere av dem.

Dette kan du lese om i maiutgaven for 2017 av Aftenposten Historie  (viste det seg til slutt å bli, etter at jeg var syv måneder for tidlig ute med forhåndsreklamen). Her breier jeg meg over 6 sider, med artikkelen «Rømlingenes riker», hvor jeg formidler en ganske ukjent og underformidlet historie: Den om hvordan rømte slaver grunnla sine egne autonome samfunn, og fikk dem anerkjent av kolonimaktene.

Som en teaser; her er et lite utdrag fra starten på artikkelen:

I 1599 fikk kunstneren Adrian Sanchez Galque et uvanlig oppdrag på et maleri. Bestillingen kom fra Juan del Barrio de Sepulveda, statstjenestemann og dommer i Quito, Ecuador.

Maleriet skulle sendes kongen av Spania, Filip 3. Og det var motivet bak motivet som gjorde det hele uvanlig. Galque skulle portrettere tre svarte menn. På bildet poserer de ikledd gevantene til spanske adelsmenn – drakter med høye pipekrager – og indianske smykker.

Tvunget til anerkjennelse
De tre mennene var Don Francisco Arobe og hans to sønner. De var ikke noen tilfeldige afrikanere. Don Francisco var leder for et selvstyrt samfunn som het Esmeraldas på nordkysten av Ecuador. Befolkningen der bestod av rømte afrikanske slaver.

Selvstyret hadde Esmeraldas nylig fått bevis på i form av en egen traktat med den spanske kongemakten. Maleriet som skulle sendes til Filip 3. ble laget til minne om denne traktaten. I avtalen med Spania underordnet Esmeraldas seg monarkiet formelt sett, men beholdt den lokale makten over eget område. En annen måte å tolke traktatinngåelsen på er å si at den spanske kongen var blitt tvunget til å anerkjenne rømlingenes rike.

Denne lille historien er i seg selv oppsiktsvekkende, men Esmeraldas var langt fra alene.

Les resten i Aftenposten Historie 5-2017 (arkivsaker er digitalt tilgjengelig for abonnenter). Jeg lover at dette er et høyinteressant tema.

Roten til alt ondt.

Tatere på Moan i Alvdal i 1937. Foto: Per. K. Lien/Nordøsterdalsmuseet (CC BY-SA).

Lediggang var like suspekt som å være tater.

Denne uka, 14. oktober, skal master Chalak Kaveh ved Institutt for arkeologi, konservering og historie forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): ”Omstreiferuvæsenet”: Politiets og domstolenes behandling av tatere og sigøynere 1900-1960.

Universitetet i Oslo presenterer disputasen slik på egne nettsider:

Tatere og sigøynere ble ikke nødvendigvis forskjellsbehandlet på et kollektivt plan i det norske politi- og domstolsapparatet. Det er en av konklusjonene til historiker Chalak Kaveh i hans ferske avhandling om temaet. Til tross for negative holdninger som hersket overfor gruppene, mener Kaveh at håndhevingen av lovene må ses i lys av praktiseringen av dem og ikke bare ut fra lovenes ordlyd eller lovgivernes intensjoner med dem. Selv om både lovene og lovgivernes hensikter kunne være nokså radikale, var praktiseringen av lovene en helt annen sak.

Kaveh har studert taternes og sigøynernes møte med politi- og domstolsapparatet med utgangspunkt i praktiseringen av visse bestemmelser i løsgjengerloven, handelsloven, dyrevernloven og fremmedloven. Funnene til Kaveh er noe overraskende sett i forhold til tidligere antakelser om hvordan disse lovene rammet taterne og sigøynerne.

Ganske så overraskende. Derfor har Kaveh allerede fått litt oppmerksomhet rundt forskningen sin. Også av undertegnede, som skrev en notissak (på bakgrunn av et intervju med Kaveh i Apollon) om dette i 2014. Det kan jo passe å resirkulere den nå, i anledning disputasen: