Han vs. Henne.

Det kan handle om grunnleggende rettigheter, om å bli respektert som individ – eller bare om å stoppe kjeften på en plagsom mannsgris. Temaet er kjønnskamp på film.

Og det er selvfølgelig i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt jeg zoomer inn på dette temaet. Her er et utdrag fra starten av artikkelen:

Provokasjoner. I 1973 slang Bobby Riggs, den tidligere verdenseneren innen tennis, med leppa. Han mente at nivået på kvinnetennisen var så dårlig at selv ikke de beste utøverne ville være i stand til å slå ham, selv om han var blitt en halvgammel gubbe på 55 år.

For å bevise påstanden utfordret han Billie Jean King, nummer 1 på damenes rankingliste. Hun takket imidlertid nei. I stedet fikk Riggs arrangert en match mot Margaret Court – som han vant.

Riggs utnyttet seieren til å fortsette å provosere de kvinnelige utøverne generelt, og King spesielt. Han spilte rett og slett rollen som provokativ mannssjåvinist med plagsom overbevisning. Til slutt ga King etter og godtok utfordringen.

Symbolsk match. Kampen fikk sporenstreks tilnavnet «The Battle of the Sexes». Oppgjøret mellom King og Riggs fant tross alt sted i en tid hvor kvinnefrigjøringen var i ferd med å bli et av de virkelig store temaene. Ingen kunne unngå å se matchen i lys av dette. Å ramme inn kjønnskampen i en symbolsk konkurranse hvor prestasjonene kan måles og poengsummen peker ut en vinner, er jo en effektiv og engasjerende måte å tematisere strømninger i den større og litt mer uoversiktlige samfunnsutviklingen på.

Navnet er beholdt som tittel på filmen til Jonathan Dayton og Valerie Faris, som får norsk première 15. desember. Emma Stone spiller Billie Jean King, mens Steve Carell har rollen som Riggs.

Ellers kan du lese om bl.a. disse sakene i årets siste utgave av Aftenposten Innsikt:

• Ullen fra lamadyret vikunja er myk, skinnende, lett og varm – og verdens dyreste og mest eksklusive. På inkaenes storhetstid talte vikunjaene så mange som en million dyr, men de ble nær utryddet av spanjolene og derfor fredet. Nå er de blitt flere, og det er igjen tillatt å selge den eksklusive ullen fra Peru, men kun dersom den klippes av levende dyr, noe bare lokalbefolkningen har lov til.
• En oversikt over noen av de største begivenhetene – og noen ikke fullt så store – i året som er gått.
• Videre kan du lese om hvordan mange fattige svarte i Sør-Afrika føler seg forrådt av ANC. Partiet beskrives som «left talking – right walking», med en politikk som kun gagner de rike. Venstrepartiet Economic Freedom Fighters (EFF) er blitt et radikalt alternativ for landets svarte majoritet.
• Nazistene samlet en rekke mennesker i en gruppe de kalte «asosiale», sosialt svake som var «fellesskapet til last». Tysklands oppgjør med nazismen har skapt et rikt erindringslandskap av minnesmerker over nazistenes forbrytelser, men de asosiale er stort sett glemt.
• Mikrobene i Nordishavet sørger for utveksling av næringsstoffer mellom ulike vanndybder ned til flere tusen meters dyp. Det finurlige samspillet er avgjørende for havets økosystem, men er sårbart for økende havtemperaturer. Smelting av sjøis kan forrykke balansen, noe som kan få store konsekvenser for alt liv i havet.
• Hvis man bytter ut den vanlige reiseguiden med litterære klassikere fra reisemålet, kan man få ny innsikt med på reisen. Forfatterne kan være enestående veivisere til steder man neppe ville funnet frem til på egen hånd – i Praha, St. Petersburg, Kenya, Ho Chi Min eller Havanna.

I kommentatorboksen.

Hvem var egentlig den største: Pelé eller Maradona? Hva synes han om sin egen kultstatus? Og var V-stilen et skritt i riktig retning for hoppsporten? Det var tre av spørsmålene «2001» hadde på blokka da vi skulle intervjue Arne Scheie (57).

(Opprinnelig publisert i juniutgaven av magasinet «2001».)

Det er rart med det. Da man var gutt var det nesten like moro å se fotball på tv som å sparke selv. Senere, når man hadde fått opparbeidet seg akkurat så mange antiidrettslige griller det er plass til i en overintellektualisert ungdomstid, gikk det ironisk nok sport i å unngå begge aktiviteter. Først noen år senere, når bilringene tøt fram og den maniske fotballaversjonen ble gjennomskuet som et umodent trekk, gjenoppdaget man den enkle gleden en ball kan gi. Det var da man kjøpte sine første fotballsko på 10 år, og oppdaget at selv om løpskapasiteten var alvorlig svekket, så fungerte pasningsfoten fremdeles. Senere knakk man en sofa i ren lykkerus under Norge-Brasil, før man dro ned på Karl Johan for å ta bølgen sammen med andre ekstatiske mennesker. Og hvis man tilfeldigvis jobber som journalist, er det i kjølvannet av alt dette man begynner å spekulere på om det ikke er tid for å slå av en prat med Arne Scheie.

– Jeg tror absolutt publikum oppfatter det som artisteri på høyt nivå når de beste fotballspillerne er i sving. Ellers hadde man ikke klart å lure folk til å se på. Så hvis du spør meg om fotball kan være kunst, er mitt svar ”Ja!”, sier Scheie i det vi tar plass inne på hans beskjedne kontor.

Et enkelt skrivebord, 2 stoler og noen hyllemeter idrettslitteratur utgjør hele herligheten. Styreledere i Statoil og Orkla hadde sikkert fått klaustrofobi her inne, men Scheie er saktens vant til trangere arbeidsforhold enn dette etter mange år i kommentatorboksen. I så måte er arbeidsrommet på Marienlyst både romslig og velutstyrt til sammenlikning.

– Det er nesten aldri sånn at vi har bordplater i kommentatorboksen, opplyser han. – Vi sitter med alle papirene i fanget og har stoppeklokka hengende om halsen. Og ofte må vi snu oss for å se monitoren.

– Har du alltid vært like interessert i sport, Scheie?

– Jeg har alltid vært spesielt interessert i fotball og skihopp, og idrett generelt. Dette har jo etter hvert blitt en livsstil. Jeg sier alltid, og det mener jeg virkelig, at jeg er veldig priviligert som får holde på med dette. Og jeg føler meg fremdeles sulten. I det øyeblikket du blir mett, er det slutt. Da er det ikke moro lenger. Men det er faktisk fremdeles gøy for meg å kommentere Strømsgodset-Molde.

OL-øvelsene som forsvant.

Tautrekking under sommer-OL i 1912. Foto: Wikimedia Commons

Listen over offisielle OL-øvelser har forandret seg mye siden 1896. Mens noen øvelser er forblitt klassiske og tidløse, har andre øvelser forsvunnet helt. Noen med god grunn.

Tauklatring:

Øvelsen var en del av gymnastikkprogrammet i 1896, 1904, 1906*, 1924 og 1932. Deltagerne skulle klatre til topps i et tau raskest mulig, fra et sittende utgangspunkt, kun ved hjelp av armene.

Andre deler av regelverket varierte imidlertid noe. Det samme gjorde lengden på tauet.

OL i 1896 var spesielt fordi taulengden var hele 14 eller 15 meter, og fordi deltagernes plassering ble avgjort både med tidtagning og poeng for stil under klatringen. Hellas gjorde det skarpt i 1896. Bare to deltagere klarte å komme helt til topps av tauet, og begge to var greske.

I de senere lekene ble taulengden redusert, til 7,62 eller 8 meter.
I Europa brukte man 8-meters-lengden, mens 7,62 meter var den foretrukne amerikanske lengden.

(…)

Pistolduell (1906*):

Deltagerne skjøt heldigvis ikke på hverandre, men på utkledte mannekenger som hadde en blink på halsen. Øvelsen ble holdt i to distanser: 20 meter og 30 meter.

* 1906-lekene (også kalt Ekstralekene) ble holdt i forbindelse med tiårsjubileet for de første sommerlekene. Statusen til dette arrangementet har variert i årenes løp. Pr. i dag er de ikke lenger offisielt anerkjent av IOC, men mange OL-historikere mener Ekstralekene bør likestilles med de andre sommerlekene.

Les resten i Aftenposten Innsikt, juli/august 2012.