Oppvokst med propaganda.

Hvordan var det å vokse opp i Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet? Norsk-latviske Ilze Burkovska Jacobsen har laget en selvbiografisk, animert dokumentarfilm om den erfaringen.

Tajmingen på intervjuet jeg gjorde med Ilze Burkovska Jacobsen for magasinet Kulturplot (tidligere bare Plot) viste seg å være strålende. Bare noen dager etter at juliutgaven kom i butikken vant hun hovedprisen, den såkalte Contrechamp-prisen, i Annecy, verdens største og viktigste animasjonsfilmfestival.

Du kan lese intervjuet her: https://kulturplot.no/kulturplot-papirutgaven/2020/oppvokst-med-propaganda-0

 

Musikkformidleren.

Harald Are Lund. Pressefoto: NRK.

Harald Are Lund er en institusjon av kjøtt, bart og blod når det gjelder seriøs musikkformidling her på berget. Men denne høsten ble hans nesten 50 år lange innsats i NRK avsluttet.

(Lunds endelige overgang til pensjonistenes rekker har fått behørig omtale. I 1999 hadde jeg selv gleden av å intervjue denne særs kunnskapsrike musikkformidleren (han regner seg ikke som journalist) for gratisavisen Filter. Det er fremdeles noenlunde lesverdig:)

Hvem er denne fyren? Jo, Harald Are Lund har jobbet i NRK siden 1968, i Musikkredaksjonen fra 1979, og er nest eldst i PETRE. Geir Hovig er 2 år eldre. På torsdager har han programlederansvaret for Roxrevyen, og på søndager sprer han jazzens glade budskap utover det ganske land i programmet Jazzågitt. Tidligere, på 80-tallet, var han eksponent for sær og merkelig musikk i programmet Radioskopet. Harald Are Lund har gjort det til noe av en livsoppgave å drive påkrevd musikkmisjonering i Norge. Stikkord som Alternativt, Ukommersielt og Nyskapende har alltid vært naturlig å ta i sin munn når man skulle beskrive programpostene hans.

Da Lund var 16 år gammel, fikk han anledning til å rigge trommene under den eneste Coltranekonserten som noengang har funnet sted i Norge. Årsaken var at trommisen til Coltrane var mer interessert i å flørte med en lokal serveringsdame enn å lempe slagverk.

– Men det var stort for meg vet du, sier programlederen, som har blitt portrettert av Captain Beefheart 2 ganger og overnattet på sofaen hjemme hos forfatteren Phillip K. Dick.

Seismografen.

Jan Groth. Pressefoto: FiB/Galleri Riis Oslo/Stockholm.

Jan Groth skal være festspillkunstner under Festspillene i Bergen 2017.

Derfor passer det å fiske fram intervjuet undertegnede gjorde med Groth tilbake i 2001 – for september/oktoberutgaven av magasinet 2001.

Dengang var han aktuell med en storstilt retrospektiv utstilling av egne arbeider gjennom 40 år på Museet for samtidskunst, samt en omfattende biografi ført i pennen av Karin Hellandsjø. (Siden intervjuet var presenterende og oppsummerende vinklet har det beholdt mye av relevansen, tror jeg.)

Berømmelse kan være en pussig ting. Man kan være verdensberømt innenfor sitt eget felt, men knapt kjent utenfor. Og noen ganger blir en nordmann i eksil til slutt kjent i gamlelandet fordi han i mellomtiden har fått et navn ute i den store verden.

La oss begynne med en lett tabloid presentasjon av kunstneren.

Jan Groth er den eneste nordmann som har hatt separatutstilling i Guggenheim-museet i New York. Han har vært professor i 12 år ved byens anerkjente School of Visual Arts. Gjennom 40 år har han rendyrket sin særegne kunstneriske visjon, mens han har pendlet mellom USA, Danmark og Norge. Groth er mest kjent for sin tekstilkunst, særlig gobelinene, men har også laget skulpturer, tegninger og malerier. Og har du løst billett til en forestilling på hovedscenen ved Det Norske Teatret kan du ha sett det som ofte kalles Groths hovedverk; sceneteppet.

The Comeback Kid.

Rune Gerhardsen fotografert i 2009. Foto: Wikicommons/GAD

13 år er en evighet – kanskje særlig i politikken. Men arkivromstering er artig lell. Jeg gjorde dette portrettintervjuet med Rune Gerhardsen for magasinet 2003, og som det kan merkes var han optimist foran valget. Det ble dog ikke noe comeback som byrådsleder på ham.

Rune Gerhardsen er tilbake. Nok engang tar han sikte på jobben som byrådsleder i Oslo. Men hvis det går skikkelig dårlig ved høstens valg skal han kaste seg foran trikken. Nærmere bestemt Kjelsås-trikken.

Rune Gerhardsen gliser bredt. 2003 har akkurat nevnt kommentarene om at Oslo Ap må ha vært desperate da de hanket inn den notoriske Rune G. som frontfigur.

– Du ler av det?

– Det gjør meg ingenting. Tidligere har jeg jo opplevd at media nærmest har fremstilt meg som venneløs, for eksempel da det sto på som verst etter snillisme-utspillet. Men jeg skal ikke være lenge på en pub før noen kommer bort og vil prate, sier han.

Hvis du foretar en uhøytidelig spørreundersøkelse blant mannen i gata og hans viv, vil nok de fleste forbinde Rune Gerhardsen med ett eller flere av følgende punkter: 1) Han er sønnen til Einar. 2) Han er politikeren som lanserte snillismebegrepet. 3) Han er Arbeiderpartiets kandidat til byrådsleder i Oslo ved høstens valg.

Noen vil nok også si; «Det er han som har gjort politisk comeback». Eller kanskje til og med; «Det er han som er omstridt i eget parti».

Fra kort til lang for Lien.

Triangelet Tuva (Laila Goody), Jonny (Aksel Hennie) og Magnus (Fridtjov Såheim) i Jens Liens «Jonny Vang». Pressefoto: MAIPO/Helge Hansen/Filmweb

Før han lagde «Den brysomme mannen» (2006) og «Sønner av Norge» (2011), måtte Jens Lien spillefilmdebutere. Det skjedde med «Jonny Vang» i 2003. Og krevde bl.a. en musikalsk motivert ekspedisjon til North-Carolina.

(På dette tidspunktet hadde Lien markert seg sterkt med kortfilmer som ble plukket opp av festivalen i Cannes. Jeg gjorde dette korte intervjuet med regissøren rett før premieren på spillefilmdebuten. Det ble publisert i magasinet Mann, nr. 1-2003.)

Det var som tatt ut av en westernfilm. Etter over 30 timer på reisefot, red den ensomme helten, regissør Jens Lien, inn i en liten småby i North-Carolina. Her skulle han møte bandet Calexico i et veikryss, for å vise dem spillefilmdebuten sin, «Jonny Vang».

– Men de hadde jo ikke noen videospiller, forteller Lien. – Så jeg måtte låne video og storskjerm på den lokale videosjappa. Der viste jeg filmen, mens jeg selv simultanoversatte, for et publikum bestående av bandet og andre nysgjerrige amerikanere.

Konger og farsfigurer.

Harald Rosenløw Eeg. Pressefoto: Geir Aarum/roseeg.no

Vinteren 2000-2001 var Harald Rosenløw Eeg (dengang 30) dobbeltaktuell. Med romanen «Karmakongen». Og med ny plate fra technoduoen SubGud. Jeg intervjuet ham i oktober dette året for magasinet 2000.

– Da jeg begynte på førsteutkastet til «Karmakongen» forsøkte jeg å skrive som Jan Kjærstad, forteller Eeg. – Det gikk jo ikke. Så tenkte jeg at jeg måtte åpne teksten litt. Prøve å ikke bruke så store bokstaver. Dermed endte jeg opp med å gjøre alt enklere enn hva som var tilfellet tidligere. Meningen ligger jo der. Og jeg mener leseren skal ha mulighet til å trekke i trådene underveis.

Harald Rosenløw Eeg har høstet mye heder for sine ungdomsromaner. Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for «Glasskår» i 1995. Kulturdepartementet fulgte opp med å gi ham departementets egen debutantpris for barne- og ungdomslitteratur. Bok nummer to, «Svidd» (1996), ga ikke den samme uttellingen på prisfronten, men «Vrengt» skaffet ham Brageprisen året etter. I 1998 kom den foreløpig siste ungdomsromanen fra Eegs penn, «Filter».

Det der med penn er for øvrig ment svært bokstavelig. Eeg skriver nemlig manuskriptene sine for hånd.

Stubø anno 2000.

Eirik Stubø fotografert under Dramatens høstsamling i august 2015. Foto: Wikicommons/Frankie Fouganthin

Narvikingen Eirik Stubø ble forleden kåret til Sveriges 7. mektigste kulturpersonlighet av avisen Expressen. En utmerket unnskyldning for å grave fram mitt 16 år gamle intervju med ham.

(I 2015 tok Eirik Stubø over som teatersjef på Dramaten i Stockholm. Da jeg intervjuet ham – for magasinet 2000 – var det i anledning av at han overtok sjefsstillingen på Nationaltheatret.)

Den nye kosten

34 år gammel tar Eirik Stubø over sjefstillingen på Nationaltheatret. Hva har vi vente? 2000 slo av en prat med mannen som skal lede landets hovedscene i årene fremover.

Han har høstet mange lovord for sin innsats som teatersjef ved Rogaland Teater. Både publikumsmessig og kunstnerisk har siddisenes teater gjort framskritt under hans ledelse, ifølge forståsegpåerne. Og de har nok rett, for hva skulle ellers være grunnen til at «ungdommen» Eirik Stubø er ønsket som teatersjef i hovedstaden?

En prat om «Fight Club».

Morten Traavik yppet til bråk også før han dro med seg Laibach til Nord-Korea.

8. oktober, under årets Film fra Sør-festival, er det premiere på «Liberation Day» – multikunstneren Morten Traaviks siste opus.

I pressemeldingen fra festivalen presenteres filmen slik:

Liberation Day tar deg med bak kulissene til verdens mest surrealistiske konsert i den kalde krigs siste utpost. I salen venter tidenes tøffeste publikum – 1 500 nord-koreanere som aldri har blitt eksponert for vestlig, alternativ rock. Traavik drar Laibach gjennom sensurens trange nåløye, og bandet leverer musikalske godbiter som «The Sound of Music», «Do-Re-Mi», «Life is Life» og «The Final Countdown».

Traaviks kunstprosjekter i Nord-Korea har fått mye kritikk og er stadig et av de mest omdiskuterte og kontroversielle temaene i vår hjemlige kulturdebatt. Kontroverser er i det hele tatt blitt noe av det Traavik er kjent for. Også med prosjekter som ikke er knyttet til Nord-Korea, som «Miss Landmine» (2008-9), «Pimp My Aid Worker» (2010) og da han var huskunstner hos Forsvaret.

Høsten 2002 var det teater Traavik drev med. Han stod bak sceneversjonen av «Fight Club» på Den Nationale Scene i Bergen. I samarbeid med frigruppa Krement X. Jeg intervjuet ham i forkant av premieren, for magasinet «2002»:

«Fight Club»! Du husker nok filmversjonen av Chuck Palahniuks roman, med Edward Norton og Brad Pitt på rollelista. Den handler om hvordan en stadig større gruppe av unge menn føler seg frustrerte og mistilpassede i det postmoderne samfunnet. Ingen trenger dem, annet enn som forbrukere. De får lite respekt, har liten innflytelse over sin egen hverdag og går rundt med en konstant emosjonell nummenhet. Og denne fremmedgjøringen gjelder like mye de som tilsynelatende har «klart det» materielt og karrieremessig, som taperne. Noe må gjøres.

Svaret kommer i form av «slåssklubbene», ideen til det anarkistiske geniet Tyler Durden, hvor karene får utløp for sin egen aggresjon og frustrasjon, samtidig som de gjenvinner en følelse av mestring og selvfølelse. Ved å slåss mot hverandre, etter strikte regler, våkner forbrukerzombiene til live igjen som individer.

Utenriksveteranen.

En noe yngre utgave av Jahn Otto Johansen. Pressefoto: Aschehoug forlag

For 15 år siden hadde jeg en lang samtale med Jahn Otto Johansen – om Den kalde krigen, spionasje, Russland, Tyskland, Europa, journalistikken og hva han trodde om framtiden. Blant annet.

(Som et apropos til A-magasinets «far og sønn Johansen»-portrett: Dette ganske lange intervjuet med Jahn Otto Johansen gjorde jeg i januar 2001, og det stod på trykk i februarutgaven av magasinet 2001.)

– Det er to ting jeg av prinsipp aldri snakker om i intervjuer, sier Jahn Otto Johansen når vi møter ham på Theatercaféen. – Det ene er mitt seksualliv, det andre er mitt religiøse syn.

Det er greit. Da får vi snakke om andre ting. Ett og annet tema finnes jo.

Hvis du sier ”utenriksreporter” til en gjennomsnittsnordmann er sjansen stor for at vedkommende ser for seg Jahn Otto Johansen. Kanskje ikke så rart etter en mannsalder som engasjert journalist i både papir- og etermedia: NRK-medarbeider, reporter i Morgenposten, redaktør i Dagbladet og forfatter av flere bøker. Alltid med hele verden som interessefelt, og det i en periode av historien der rivaliseringen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen var merkbar overalt. Den første genuint globaliserte maktkamp sammenfaller med utenriksmedarbeider Johansens karriere. Så i stedet for å utveksle damehistorier eller diskutere katolisismen, samtaler vi om faget hans.

Ølet som markerte slutten.

Et Gravøl, litografisk reproduksjon av en illustrasjon av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858. Foto: Wikicommons/Nasjonalbiblioteket

Gravølet skulle styrke minnet om avdøde. Og opprette ny orden.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 5-2015, som ble det aller siste nummeret av magasinet. I disse dager er det altså vel et år siden vi hadde vår aller siste deadline.)

Alt har sin ende. Selv historiemagasiner som kaller seg Levende Historie. Men det er viktig å få markert den ubønnhørlige slutten på en god måte. Da vi skulle lage avskjedsutgaven av magasinet ble vi derfor fort nysgjerrige på tradisjonen med gravølet. Dét kunne passe som tema for Her & nå-spalten i det aller siste nummeret, mente vi. Og ringte førstelektor i kulturhistorie ved Høgskolen i Telemark, Herleik Baklid.

– Hvor gammel er tradisjonen med å holde gravøl?
– Det er vanskelig å si hvor gammel tradisjonen med å holde gravøl egentlig er. Men vi finner den omtalt i Gulatingsloven som i hovedtrekk gjenspeiler de juridiske forholdene i lagdømmet på 1100-tallet og store deler av 1200-tallet, svarer Baklid.

– Gravøl er dessuten omtalt flere steder i sagalitteraturen, f.eks. i Laksdølasagaen som er datert til om lag 1250. Her fortelles det om gravølet etter Hoskuld Dalakollsson som døde av sott.

Mange navn
Kjært barn har som regel opptil flere navn, og gravølet er intet unntak, forklarer kulturhistorikeren.