Klimaendringer har alltid styrt oss.

"Vinterlandskap med skøyteløpere" (ca. 1608) av Hendrick Avercamp. Foto: Wikimedia Commons

«Vinterlandskap med skøyteløpere» (ca. 1608) av Hendrick Avercamp. Foto: Wikimedia Commons

Klimaendringer er også et tema for historikere. I løpet av de siste tusen årene har det vært til dels store svingninger her til lands. – I de verste tilfellene gikk det på livet løs, sier professor Audun Dybdahl.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 5-2014.)

– Historisk sett har kalde og våte somre vært den største trusselen for befolkningen i Norge. Verst var det hvis det kom flere uår på rad, slik det kunne komme etter voldsomme vulkanutbrudd. Slike sekvenser med uår omtales allerede i Kongespeilet. Selv har jeg påvist flere slike sykluser på 1600- og 1700-tallet, sier professor Audun Dybdahl ved Institutt for historiske studier ved NTNU.

Han er en av de som fordypet seg i de historiske klimaforholdene her i landet, og i 2011 ble hans artikkel «Klima og demografiske kriser i Norge i middelalder og tidlig nytid» kåret til beste tidsskriftartikkel fra Universitetsforlaget.

Marginale jordbruksforhold. – Hvorfor er det så viktig å fremskaffe kunnskap om klimatiske forhold i fortiden?

– Hovedgrunnen er at over 90% av befolkningen levde på landsbygda langt fram mot vår egen tid, sier Dybdahl.

– Samtidig er jo Norge et land som ligger langt mot nord med marginale forhold for jordbruket. Kornet måtte ha en viss varmesum for å modnes, og både gras og korn måtte tørkes før det ble stakket eller brakt i hus. Kaldt og vått værlag kunne i verste fall ødelegge avlingene med matmangel og hungersnød som følge, utdyper professoren. Les videre

Reklamer

Kli-fi – Klimafortellingenes tid.

KLIFI_COVERE

Noen av boktitlene som kan plasseres i kli-fi-sjangeren.

Noen kaller det kli-fi. Andre foretrekker øko-fiksjon. Forfatterne har for alvor tatt opp igjen klima- og miljøproblematikk i litteraturen.

Forgifting, avskoging, søppelberg og artsdød. Bekymringene står i kø. Det er likevel klimaendringene som har inntatt plassen som den overordnede trusselen i vår kollektive bevissthet. Men enkelte skribenter har faktisk ment at forfatterstanden har vært lovlig sen med å behandle tematikken.

I 2005 skrev Robert Macfarlane en kronikk i The Guardian hvor han etterlyste «romanene, skuespillene, diktene, sangene og librettoene om denne massive samtidsbekymringen». Macfarlane mente behovet var akutt for et «kreativt repertoar» hvor årsakene og konsekvensene av klimaendringene kunne bli «debattert, sanset og kommunisert». Samme år etterlyste skribenten og miljøaktivisten Bill McKibben nøyaktig det samme i magasinet Grist.

I de ti årene som er passert, har de to fått svar på tiltale.

Les resten i Aftenposten Innsikt, september 2015.

 

1600-tallets klimakrise.

"Pieter Bruegel the Elder - Hunters in the Snow (Winter) - Google Art Project" by Pieter Brueghel the Elder (1526/1530–1569) - WgFmzFNNN74nUg at Google Cultural Institute, zoom level maximum. Licensed under Public Domain via Commons.

«Pieter Bruegel the Elder – Hunters in the Snow (Winter) – Google Art Project» by Pieter Brueghel the Elder (1526/1530–1569) – WgFmzFNNN74nUg at Google Cultural Institute, zoom level maximum. Licensed under Public Domain via Commons.

Sult, sykdom, opprør og krig: På 1600-tallet sto katastrofene i kø, og Den lille istiden gjorde alt verre.

Istid. Vinteren 1620–21 var ekstremt kald. Den var så kald at Bosporosstredet mellom Europa og Asia frøs til, slik at innbyggerne i Konstantinopel (Istanbul) kunne spasere over isen fra det ene kontinentet til det andre.

Mens vi i dag bekymrer vi oss for klimaendringer og ekstremvær fordi de globale temperaturene stiger, var det motsatt for 400 år siden. 1600-tallet var århundret da Den lille istiden var som kaldest.

Forskerne er ikke helt enige om hvordan de skal tidfeste den. Allerede på 1300-tallet begynte gradene å falle. Noen definerer Den lille istiden innenfor tidsrommet 1350–1850, mens andre forholder seg til 1550–1850.

Væranomaliene står uansett i kø i de skriftlige kildene fra 1600-tallet: I 1618 opplevde den subtropiske kinesiske provinsen Fujian tungt snøfall. I Kina var vintrene i perioden 1650–80 de kaldeste på 2000 år. Det gikk inflasjon i uttrykket «året uten sommer». I Alpene ble landsbyer fraflyttet fordi isbreene vokste.

Sommeren 1627 var den våteste i Europa på 500 år, men temperaturfallet skapte også tørkeperioder. I 1640 og 1641 tørket Kinas viktigste transportåre, Keiserkanalen, ut på grunn av manglende regn. Selv Egypt fikk føle kulden. På 1670-tallet beskrev en tyrkisk reisende hvordan egypterne hadde begynt å gå med pels om vinteren.

Les resten i Aftenposten Innsikt, desember 2014.