Historiens verste utsugere?

Sånn i forbifarten noterer man seg halvgammelt nytt fra forskningsfronten innen økonomisk historie.

Hvilken statsdannelse utsugde undersåttene sine mest (vurdert etter «inequality extraction ratio»)? I følge utregningene til trioen Branko Milanovic, Peter H. Lindert og Jeffrey G. Williamson er «vinneren» Mogulriket i India (i dets siste fase).

mughal

Selve studien (fra 2011) ligger skjult bak betalingsmuren her: https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=1762430

Men en kortere artikkel basert på et mindre utvalg (fra 2007) kan leses her: https://voxeu.org/article/ancient-income-inequality

 

Reklamer

Comancheria – et steppeimperium.

Comanche_Feats_of_Horsemanship-George_Catlin

Comanche Feats of Horsemanship, malt av George Catlin, 1834-35. Foto: Wikicommons

I Foreign Policy stiller Thomas E. Ricks spørsmålet: «Were the Comanches stronger than the U.S. military in the early 19th century?»

Problemstillingen kan kanskje virke litt uvant på oss i dag, men historikeren Pekka Hämäläinen har beskrevet comanchenes maktbase som et slags «steppeimperium» fra cirka 1750 (om ikke tidligere) til 1850.

Dette kartet markerer comanchenes territorium + regionen de pleide å raide i Mexico:

Comancheria-Carte-2

Fra forlaget Yale University Press egenpresentasjon av Hämäläinens bok The Comanche Empire:

In the eighteenth and early nineteenth centuries, a Native American empire rose to dominate the fiercely contested lands of the American Southwest, the southern Great Plains, and northern Mexico. This powerful empire, built by the Comanche Indians, eclipsed its various European rivals in military prowess, political prestige, economic power, commercial reach, and cultural influence. Yet, until now, the Comanche empire has gone unrecognized in American history.

… uncovers the lost story of the Comanches. It is a story that challenges the idea of indigenous peoples as victims of European expansion and offers a new model for the history of colonial expansion, colonial frontiers, and Native-European relations in North America and elsewhere.
Les videre

Reinheitsgebot 500 år!

Et av de viktigeste jubileene i 2016!

Om noen dager – 23. april – er det akkurat 500 år siden den bayerske «ølloven», Reinheitsgebot, ble signert i Ingolstadt. Den fastslo at øl kun skal brygges av vann, malt og humle. (Det var underforstått at gjærkultur kunne tilsettes.)

Vel verdt å markere! Og 23. april faller i år på en lørdag…

Werner Herzog-sitater.

Werner_Herzog_Bruxelles_02

Werner Herzog fotografert i Brüssel av Flickr user «erinc salor» (http://www.flickr.com/photos/espressoroast/) CC BY-SA 2.0 / Wikicommons.

Det kan aldri være helt feil å servere et knippe Werner Herzog-sitater.

Aller først, hans karakteristikk av jungelen i Amazonas, som… «shatters the weak and the strong with equal ferocity»:

«To be more precise: bird cries, for in this setting, left unfinished and abandoned by God in wrath, the birds do not sing; they shriek in pain, and confused trees tangle with one another like battling Titans, from horizon to horizon, in a steaming creation still being formed. Fog-panting and exhausted they stand in this unreal misery – and I, like a stanza in a poem written in an unknown foreign tongue, am shaken to the core.»

Her følger flere gullkorn, og forsøk å høre for deg Herzogs kvernende stemme og utpregete aksent når du leser dette. Enjoy! Om dét nå er ordet… (Se også: «De kjæreste fiender»)

«There is nothing wrong with hardships and obstacles, but everything wrong with not trying.»

«Three things — a phone, computer and car — are all you need to produce films.»

«The best advice I can offer to those heading into the world of film is not to wait for the system to finance your projects and for others to decide your fate.»

«Filmmaking — like great literature — must have experience of life at its foundation.»

Les videre

Problematisert magi.

Til uka får BBC-serien «Jonathan Strange & Mr Norrell» norsk tv-premiere.

«‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’»

Serien er basert på debutromanen til Susanna Clarke fra 2004. Den tilhører sjangeren alternativ historie – med en magisk twist.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid (anno 1806) er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Sort of. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.

Noe av det beste med fortellingen er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Langt på vei får den leseren til å være glad for at magi ikke finnes. Slik sett skriver «Jonathan Strange & Mr. Norrell» seg inn i det jeg tidligere har rubrisert som revisjonistisk fantasy.

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre forfattere har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.

BBCs tv-versjon har fått god mottakelse. Første episode (av i alt 7) sendes på NRK2 11. februar kl. 21.30.

Her er et klipp fra første episode:

1985: David Bowie imiterer Springsteen, Lou Reed m.fl.

Alle vet at nylig avdøde David Bowie likte å leke med identiteter og roller. Så hvorfor ikke også leke seg med å imitere andre sangere?

I et studio-opptak fra 1985 kan vi høre ham etterligne storheter som Bruce Springsteen, Lou Reed, Iggy Pop, Marc Bolan og Tom Waits. Dette skjedde i Westside Studios i London, og var i forbindelse med innspillingen av soundtracket til filmen «Absolute Beginners».

Marc Saunders, som jobbet i studioet og således fikk bivåne den lattermilde Bowie i aksjon, la nylig ut opptaket på YouTube. Han skriver bl.a. dette i presentasjonen av klippet:

At the end of the session, he broke into the impersonations and I realized that these might get erased at some point, so I quickly put a cassette in and hit “record.” I wish we could hear the other side of the dialogue between Bowie and Clive and Alan, but unfortunately that wasn’t being recorded.

Sjekk også ut omtalen på Saunders hjemmeside.

 

Technoens fødsel: Vinteren 1970.

Kraftwerks første konsert ble sendt på TV.

Dette er et – på alle måter – historisk opptak fra tv-stasjonen WDRs arkiv. Det viser en overraskende velprodusert innspilling av det som skal være den første konserten til Kraftwerk, på en scene i byen Soest.

Konsertopptaket er fra et program med den aldeles fabelaktige tittelen «Karussell für die Jugend». Og det er mange interessante detaljer å dvele ved her, som nettsiden Side-Line påpeker:

As you can see the band was still very hippy as far as dress code goes (it was recorded 45 years ago), just like their audience, only later would Kraftwerk adapt a more styled outfit. The line-up during this concert consists of Ralf Hutter (organ, tubon), Florian Schneider-Esleben (flute, violin, percussion) and Klaus Dinger (drums).

Kraftwerk enthusiastic Alan Wilder (Recoil, ex-Depeche Mode) had this to say about the live show: «Kraftwerk as proper hippies is pretty cool though – lot of hair in the audience, and chat by the sounds of it – probably brought on through the bemusement of listening to the sound of a thousand bees on acid. I think this is what they used to call ‘a happening’. I’m sure I spotted Art Garfunkel in the live audience :)!»

Eller for å sitere Open Culture:

This footage captures with unexpected clarity the avant-gardism of both Kraftwerk’s performative sensibility and technological setup as well as the reaction of the crowd, on the whole more pleased than bewildered.

Ca. 14 minutter ut i konserten drar de igang med det som (kanskje/antakelig?) er den første dokumenterte manifestasjonen av proto-techno. Eller har noen der ute et bedre bud (helst m/lenke til dokumentasjon)?

De kjæreste fiender.

Fiend

«Mein liebster Feind» («Min kjæreste fiende», 1999) er den tyske regissøren Werner Herzogs dokumentar om sitt mangeårige samarbeide med skuespilleren Klaus Kinski. De laget 5 filmer sammen, i det som muligens er filmhistoriens mest masochistiske parløp.

Det hele begynte rett etter krigen, i et utbombet Tyskland plaget av boligmangel. Den 13-årige Herzog og foreldrene hans fikk rom i et bofellesskap hvor den unge skuespilleren Kinski også holdt hus – til alle leietakernes bunnløse fortvilelse. Kinski var kjent for sine irrasjonelle sider og ekstreme raseriutbrudd. Ved én anledning sperret han seg inne på badet – i et anfall som varte 48 timer. Da Kinski kom ut igjen hadde han smadret inventaret på badet (blant annet et badekar) så grundig at «man kunne sile restene gjennom en tennisracket».

Da Herzog flere år senere hadde en regissørkarriere på gang, og jaktet på  kandidater til hovedrollen i sin neste film, om den besatte conquistadoren Aguirre, husket han Kinski. Kollegaer som hadde forsøkt å lage film med skuespilleren advarte ham på det sterkeste. Men Herzog tok sjansen. Og dro langt ut i den peruvianske jungelen med Kinski. Les videre

Menn i fare.

MansLife001

Typisk faresituasjon for en mann.

Det er ikke nødvendigvis så lett å være mann. Fare truer fra alle kanter. Og antar mange former.

Det er livsfarlig å være mann. Sånn er det. I det minste om man legger forsideillustrasjoner fra amerikanske mannfolkmagasiner utgitt på 1950- og 60-tallet til grunn. Her angripes man(n) av alt fra bjørner, slanger, blekkspruter og kattedyr, til krabber, otere, skilpadder, elefanter, fisk, sjølvasta dommedag og – selvsagt – kvinner. (Andre menn er også blant faremomentene, men dét poenget er såpass velkjent at vi lar det ligge i denne omgang.)

Illustrasjonene er fantastiske – fantastisk over-the-top. Det samme gjelder nesten alle titteltekstene på forsidene. Her et par håndfuller: Les videre

Renessanse for Ruth.

(Denne musikkvideoen ble produsert i 2015, men catcher tidsånden fra 1985 svært bra. Hele versjonen av låta kan du høre på Spotify.)

Enkelte må vente en stund på anerkjennelse. Da det franske bandet Ruth i 1985 ga ut sitt første og siste album, «Polaroïd/Roman/Photo», solgte det bedrøvelige 50 eksemplarer.

Primus motor i foretagendet, Thierry Müller, la deretter ned Ruth – som uansett bare hadde vært et sideprosjekt fra hans side. Årene gikk. Ruth så ut til å være henvist til evig glemsel.

Men rundt årtusenskiftet begynte plutselig noen DJer å spille tittelsporet fra den gamle, obskure plateutgivelsen. Og de likte det de hørte. Snart nynnet (og danset) en helt ny generasjon til låta.

Polaroïd, roman photo
Aimant les flashes sentimentaux
Humanoïde, incognito
Amour impossible et mélo

Pellicule impressionnable
Petite bulle inconsolable
Je n’ai pas l’âge d’être sage
Comme une image, dommage, Dommage
Dommage
Les videre