Blant de troende.

Ulydighet

Ronit (Rachel Weisz) brøt med sin jødisk-ortodokse familie for mange år siden, men vender tilbake til gamle trakter etter farens død. Foto: Selmer Media

Blikket er gjerne kritisk når filmskapere stiller skarpt på religiøse miljøer. Men noen ganger er tvisynet med.

Juliutgaven av Aftenposten Innsikt er ute, og denne gangen zoomer filmartikkelen inn på hvordan filmskapere skildrer religiøse mennesker og miljøer. Saken begynner slik:

Sort får. Tittelen på Sebastián Lelios film, «Ulydighet», avslører at vi har med regelbrytere å gjøre. Den første mistenkte dukker opp i skikkelse av fotografen Ronit (Rachel Weisz). For mange år siden brøt hun med sin jødisk-ortodokse familie i London. Nå krever imidlertid farens død – han var rabbiner – at hun avlegger gamle adresser en visitt. Det er et siste farvel, og arv som skal gjøres opp. Familiesammenkomsten byr dog på et par overraskelser for Ronit. Hun får blant annet vite at Dovid (Alessandro Nivola), som er arvtager til rabbinerstillingen, også er ektemannen til Ronits barndomsvenninne Esti (Rachel McAdams). Dette får Ronit til å bli værende en stund. Hun og Esti har en historie sammen. Og nå truer den med å flamme opp på nytt. Det vil bli ytterst skandaløst. («Ulydighet» hadde première 29. juni.)

Sekulær skepsis. Filmskildringer av religiøse miljøer er ofte uttalt kritisk vinklet, som i «Magdalenasøstrene» (2002). Selv fortellinger som demper antipatien og de retoriske virkemidlene er gjerne mest opptatt av de sosiale, psykologiske og maktrelasjonelle forholdene ved organisert religion. Det egentlige religiøse livet, med dets introspeksjon og ritualer, er mindre interessant. Tendensen er lett å forklare: I et sekularisert samfunn har de religiøse ofte rollen som ultimate outsidere. Det første spørsmålet deres blotte eksistens forårsaker, er «hvorfor». De vekker skepsis. Særlig dersom de representerer levninger etter en hjemlig religiøs tradisjon har filmskaperne lett for å velge den kritiske holdningen.

Nysgjerrig på det eksotiske. For det finnes unntak. Noen ganger tar filmskaperne på seg de antropologiske brillene, og om innstillingen ikke blir ukritisk velvillig – blir den ofte langt mer nysgjerrig. Her stiller «eksotiske» religionsuttrykk med en fordel, og særlig buddhisme har vist seg å appellere til denne siden hos vestlige filmskapere. Bernardo Bertoluccis «Little Buddha» (1993) og Martin Scorseses «Kundun» (1997) er to velkjente eksempler.

Hele artikkelen finner du altså i julinummeret av Aftenposten Innsikt.

 

Reklamer

Kjærlighet for erfarne.

Vi er midt i en bølge av kjærlighetsfortellinger om godt voksne partnere. Og de er ikke nødvendigvis så blyge. Lysten skal gjerne også med.

Litt forsinket får jeg smette inn hva som var filmartikkelen i Aftenposten Innsikts juniutgave: Det har overskriften allerede avslørt, regner jeg med. Her er innledningen på saken:

Eldrebølgen. «Det er aldri for sent», sies det jo. Det som iallfall er sant, er at vi det siste årtiet har kunnet notere oss mange filmer og tv-serier som tar dette munnhellet på ordet. Fortellinger om kjærlighet og romantikk med godt voksne i hovedrollene har kommet tett, i mange fasonger og med ulike perspektiver.

På filmfronten har titler som «Last Chance Harvey» (2008), «It’s Complicated» (2009), «Hope Springs» (2012) og «The Best Exotic Marigold Hotel» (2012) på ulikt vis tatt for seg tematikken. Mens f.eks. BBC-serien «Last Tango in Halifax» (2012) er blant tv-produksjonene som har hengt seg på trenden.

Bill Holdermans «Book Club», som settes opp på kino fra 8. juni, er foreløpig siste bidrag i denne eldrebølgen.

Stimulerende lesning. Her introduseres vi for fire venninner – Diane (Diane Keaton), Vivian (Jane Fonda), Sharon (Candice Bergen) og Carol (Mary Steenberg) – som har kjent hverandre i evigheter. Eller i det minste såpass lenge at kvartetten har fått både rynker og grått hår.

Blant det viktigste limet i samholdet deres er en lesering. God litteratur gir som kjent tilværelsen flere dimensjoner – og stimulerer sinnet. Men er bestselgeren «Fifty Shades of Grey» lødig litteratur? Den skaper iallfall noen påtakelige reaksjoner hos damene, og vekker til live slumrende instinkter.

Venninnegjengen innser at de ikke blir yngre, og om de skal rekke over flere nytelser før det helt ugjenkallelig blir for sent, kreves handling. Heldigvis finnes det interessante mannfolk der ute, nærmere bestemt Bruce (Craig T. Nelson), George (Richard Dreyfuss), Arthur (Don Johnson) og Mitchell (Andy Garcia). Love – and a little bit of lust – is in air.

Bryter tabu. Tendensen er interessant. Forelskelse og kjærlighet – særlig dersom den ikke lukker øynene for det erotiske aspektet i pakken – har ellers gjerne vært ungdommens gebet. Dette er så normalisert at det nesten er umulig å se for seg filmhistorien uten denne ingrediensen.

Eldre menneskers lyster har til gjengjeld vært mer eller mindre tabubelagt – eller i det minste aktivt oversett. Folk med rynker og grått hår er implisitt blitt møtt med forventninger om å holde seg på matta. Ingen andre demografiske grupper har måttet forholde seg til strengere seksualmoralske vilkår, kan man hevde.

Mens retten til skilsmisse og nye forhold er akseptert både på film og i virkeligheten, aner man at publikum og samfunn har lettere for å godta et samlivsbrudd dersom partene er relativt unge. Eldre mennesker er forventet å holde ut. De har jo ikke lenger framtiden foran seg. «Hvorfor skape slikt drama i din alder?», er liksom grunnpremisset.

Resten av saken med filmliste kan altså leses i juninummeret av Aftenposten Innsikt, hvor jeg også har skrevet en liten sak om hvordan Europas elver er fulle av stengsler. Eldre utgaver av magasinet får du tilgang på via arkivdelen av Magasin+-abonnementet.

Den problematiske kroppen.

«Gøy med kropp», lød et av de mer optimistiske slagordene i etterdønningene av den seksuelle revolusjonen. Så enkelt og ukomplisert er det nok ikke for alle.

Filmartikkelen i maiutgaven av Aftenposten Innsikt zoomer inn på et tema vi alle har et (mer eller mindre anstrengt) forhold til. Her er et utdrag fra innledningen av saken:

Plagsom selvbevissthet. Bilringer. Potetnese. Kviser. Korte bein. Viker. Det er så uendelige mange måter kroppen vår kan «svikte» oss på – når kursen på attraksjonsbørsen skal fastsettes. Og de fysiske detaljene som trekker ned, er gjerne de vi selv er så altfor bevisste på. For selv om følelsen av utilstrekkelighet er basert på overfladiske vurderinger, setter den seg fort fast i sinnet. Gnager den lenge nok, kan den prege oss psykisk. Det er vrient å mobilisere troverdig selvfølelse om man ikke føler seg vel med seg selv. Kort sagt; kroppen er problematisk.

Den mest forterpede filmklisjeen knyttet til utseende og attraksjon er «den stygge andungen», som altfor ofte pensles ut etter oppskriften «grå mus blir overraskende vakker etter en rask makeover». Denne utveien er dessuten feig. Den skygger unna det faktum at det er så mye vi ikke får gjort noe med, og den bagatelliserer den mentale utfordringen det er å se seg selv i et attraktivt lys.

Ny selvoppfatning. Abby Cohn og Marc Silversteins «I Feel Pretty», som har première 4. mai, angriper problemstillingen fra en litt friskere vinkel: Renee (spilt av Amy Schumer) er ingen tier. Dette vet hun så altfor godt selv. Renee sliter med lett gjenkjennelige komplekser.

Men etter å ha blitt slått bevisstløs i et spinningsuhell, kommer hun til sansene igjen med et radikalt endret syn på seg selv. Renee oppfatter seg nå som ekstremt vakker, og har fått en matchende selvtillit. Dette blir nøkkelen til fremgang både sosialt, romantisk og jobbmessig, men lever det nye selvbildet hennes på lånt tid?

«I Feel Pretty» er en komedie, noe som nok fjerner litt av brodden i de temaene filmen dveler ved. Vi gis anledning til å le dem bort. Strategien er velkjent. Arild Frölichs norske bidrag «Fatso» (2008) står også med ett bein i komediesjangeren. Men alternativer er naturligvis prøvd ut.

Les resten i Aftenposten Innsikt 5-2018.

 

Urbloggen.

Commonplace_bøker__Zibaldone da Canal

Den venetianske handelsfamilien Canal samlet smått og stort av interesse i sin bok «Zibaldone da Canal» på slutten av 1300-tallet. Her er flere detaljerte utregninger, samt lister over innkjøp, tegninger av skip og fremmede handelsmenn. Kilde: Beinecke Rare Book and Manuscript Library/Yale University

Vi har Facebook og blogg. I renessansen hadde de zibaldoner, og senere commonplace-bøker: blogg med fjærpenn.

Jeg slipper til med en kulturhistorisk bonusartikkel i denne månedens utgave av Aftenposten Innsikt, hvor vi foretar et dykk ned i et litterært fenomen som fortoner seg overraskende moderne. Her er anslaget:

Blogging med fjærpenn. Fyndige sitater, egne betraktninger, strøtanker, henvisninger til interessant lesestoff, artige karikaturer og bilder fra steder man har vært, fulgt opp med kommentarer fra venner og familie.

Høres dette kjent ut? For et menneske på starten av det 21. århundret bør det vel det. Dette er jo slikt vi fyller bloggene våre med, eller Facebook-veggen. Denne formen for eklektisk notatvirksomhet er blitt et utbredt og helt normalt fenomen i vår tid. For mange er det en hobby de bruker mye fritid på, og er blant de tingene som særpreger nåtiden. Da er det fort gjort å tenke at dette også må være noe nytt. Men slik er det ikke.

Kunsten å samle interessant kunnskap i form av notater, sitater og fragmenter har vært praktisert i århundrer. Blant annet i såkalte commonplace-bøker, som var en slags blogging med fjærpenn mellom to bind. Dette var album fulle av anekdoter, egne betraktninger, tegninger, oppskrifter, utdrag fra samtaler og sitater fra andre bøker. Den som hadde en slik bok, fylte den rett og slett med alt han eller hun fant interessant, nyttig, morsomt eller minneverdig. Den var ment å vise hva forfatteren likte og interesserte seg for. Eller forfatterens «profil», om du vil. Commonplace-bøkene ble dessuten vist frem for venner og familie, som kunne bidra med sine bemerkninger og kommentarer. Bøkene kunne også gå i arv.

«Skogen av ting». For å kunne samle på sitater eller notere seg interessante ting, må lese- og skriveferdigheter være på plass, men de har ikke alltid vært like demokratisk utbredte. Det er derfor ikke tilfeldig at de aller tidligste eksemplene på noe som minner om commonplace-bøker, er å finne blant samfunnets elite.

Resten kan du lese (og eventuelt notere og sitere fra) i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

Besatt av suksess.

Roten til alt ondt er lediggang, sies det gjerne. Men ambisjoner er heller ingen dårlig kandidat.

Filmsaken i februarutgaven av Aftenposten Innsikt handler altså om ambisjonene – og skyggen de kaster. Aktualitetsknaggen er en film som kretser rundt en episode vi nordmenn bør huske godt. Her er starten på artikkelen:

Stjernedrømmer. Stakkars Tonya Harding! Først måtte hun bli stjerne. Så kunne hun bli det. Og så gikk alle drømmene ad undas på en høyst ugrasiøs måte.

2. februar får vi anledning til å rekapitulere en av 1990-tallets største idrettskandaler. Da har Craig Gillespies «I, Tonya» premiere. Margot Robbie har levert en oscarsøknad med tittelrollen. Og drama er det nok av i balladen om Tonya Harding.

Det begynner i barneårene, da LaVona Fay Golden (Allison Janney) tvinger datteren ut på skøyteisen. Verken der eller hjemme finnes noen kjære mor. LaVona er hard, kjærlighetsløs og vanskjøttende. Men grunnlaget legges for et talent som begynner å blomstre noen år senere. Tonya, som må tåle å kalles «white trash», blir en av USAs mest lovende kunstløpere. Hun tar VM-sølv i 1991. Fjerdeplassen i OL i 1992 er imidlertid en skuffelse. To år senere er det duket for nye sjanser – på Lillehammer i Norge.

Men stjernestatus lokker mange. Og noen rivaler er mer plagsomme enn andre. Nancy Kerrigan (Caitlin Carver) er alt det som Tonya ikke er: Vakker, elegant, godt oppdratt og med riktig bakgrunn. I kretsen rundt Tonya finnes det de som er innstilt på gjøre konkurransen litt lettere. Med et slag, så og si.

Motivasjonen. Ambisjoner er en nødvendighet. Vi trenger noe som motiverer oss til innsats og prestasjon. Og ambisjoner blir rettmessig oppfattet som en god ting. Det må jo være lov å jobbe med å forbedre seg selv og sine evner, eller sikte seg inn mot et mål langt der borte i horisonten.

Likevel, i dramatikkens verden er ambisjoner påfallende ofte knyttet til negative konsekvenser. Dette er selvsagt fordi fortellinger er konstruert for å skape engasjement, og da er de uproblematiske sidene ved tilværelsen rett og slett kontraproduktive. Fortellinger trenger å ta opp i seg de mørkere og mer tragiske aspektene ved et fenomen. Derfor blir ambisjoner fascinerende først når de tangerer besettelse, grådighet, erobringstrang, forfengelighet o.l.

Det var teaseren. I Aftenposten Innsikt 2-2018 kan du ellers lese om bl.a. følgende:

Prisen på litium har skutt i været i takt med produksjonen av batterier til bruk i elbiler, elsykler og flommen av nye teknologiske ‘dingser’. Under saltsletten Salar de Uyuni i Bolivia er det påvist enorme litiumforekomster, og det haster for det fattige landet å få utvinningen i gang.

Det er ti år siden Georgia mistet kontrollen over utbryterprovinsene Sør-Ossetia og Abkhasia, noe som begrenser landets utenrikspolitiske spillerom. I dag vender Georgia seg igjen mot vest, og for landets ungdommer er EU- og NATO-medlemskap det langsiktige målet.

Moderne medisin har gjort enorme fremskritt på mange områder, men forkjølelsen har den ennå ikke fått bukt med. I over 60 år har forskere forsøkt å utvikle en vaksine mot den store samlingen av virus som forårsaker forkjølelse, men møter en rekke vitenskapelige og økonomiske hindre på sin vei. Hvorfor er det så vanskelig kurere forkjølelsen?

Videre kan du lese om hvordan Kasakhstan forkaster det kyrilliske alfabetet, Sekularisering i Midtøsten, 6 teknotrender til begeistring – og bekymring, Provokasjonenes tidsalder: De sosiale mediers fallitt.

Spillets regler.

Det er krevende å navigere på tvers av kulturforskjeller. Når reglene blir uklare, er det vanskelig å beherske spillet.

I oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt er filmartikkelen denne gangen viet temaet kulturkræsj, som kommer til uttrykk i fortellinger som spenner vidt både kronologisk, geografisk og konfliktnivå. Aktualitetsknaggen er Iram Haqs kritikerroste film «Hva vil folk si».

Her er et utdrag fra innledningen:

Spagaten. I takt med at barna til den første generasjonen av innvandrere har vokst opp, er fortellinger om kulturkræsj blitt stadig vanligere på film, TV og i litteratur. Men temaet er hverken nytt eller forbeholdt situasjonen i vestlige land på denne siden av 1970årene. Folk med høyst ulike normer, verdisystemer og kulturelle praksiser har støtt sammen siden tidenes morgen. Reaksjonene har vært spredt over hele spekteret, fra det aggressive, via det tolerante, til det mer vennskapelige.

I Iram Haqs nye film «Hva vil folk si», som har première 6. oktober, møter vi 16-åringen Nisha (Maria Mozhdah Estanegzai), som står i den etter hvert så velkjente flerkulturelle spagaten. For familien er Nisha en pakistansk datter, men sammen med vennene er hun en norsk ungdomsjente. Etter at faren tar henne på fersken med kjæresten, blir Nisha plassert hos slektninger i Pakistan, hvor hun tvinges til å tilpasse seg foreldrenes kultur.

I et intervju med filmbransjens eget fagblad, Rushprint, forteller regissør og manusforfatter Haq at handlingen er inspirert av opplevelser fra hennes eget liv: «Som Nisha hadde jeg stort sett norske venner, og det føltes veldig urettferdig å være en ung jente og ikke få lov til å gjøre det andre gjorde.»

Regissøren sier dette om tittelen på filmen, «Hva vil folk si»: «(Det) er et uttrykk nær sagt alle pakistanere og indere har et forhold til. På hindi og urdu er det et fast uttrykk som brukes titt og ofte i familier og miljøer der tradisjon og ære står i hevd. Og dette fokuset på andre folks meninger er noe jeg virkelig vil til livs, faktisk rykke opp med roten en gang for alle. Bak dette ligger nok et ønske om å leve et ærlig liv, å være tro mot seg selv.»

Les resten i oktobernummeret av Aftenposten Innsikt, som også byr på følgende:

  • Kunstig intelligens i form av roboter og algoritmer er i ferd med å bli smartere enn oss, uten at vi har kontroll på hva slags moral selvlærende roboter vil utvikle. Mennesket lærer allerede bort moral til «fremmede» vesener, det kalles barneoppdragelse. Kan vi benytte oss av de samme metodene på roboter?
  • Kinas klimaoppvåkning har gjort landet verdensledende innen produksjon av grønn energi fra sol, vann og vind. Deres visjon om en «økologisk sivilisasjon» kan være svaret på verdens miljøkrise. Og landets miljøvernere spiller nå gradvis mer på lag med sentralmakten.
  • Det er krise i rosenes leir. Sosialdemokratene er på retrett over store deler av Europa, og i oktober kan de tradisjonsrike partiene i Østerrike og Tsjekkia gjøre historisk dårlige valg. Hva skyldes den store tilbakegangen?
  • Barn vokser, med det gjør ikke klær. Derfor tilbyr en dansk bedrift et bærekraftig abonnement på babyklær av høy kvalitet. Deres mål er å endre våre vaner som forbrukere.
  • Videre kan du lese om hvordan sharialov har befestet seg i Aceh i Indonesia, om luftfartens nye asiatiske baroner og om hvorfor vi reagerer på Melania Trumps stiletthæler.

Den demokratiske gaven & Fortellingens forutsetninger.

AftInn-juni17

I juniutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg fått med 2 artikler, i tillegg til de faste spaltene. Den ene handler om et uvanlig forslag til nytt valgsystem, mens den andre tar for seg hvordan minner og hukommelse har inspirert filmskapere.

Magasinet er er i salg nå. Og her er to korte smakebiter fra artiklene mine:

Valgsirkus?
2017 er valgår i Norge. 11. september er det stortingsvalg.

Du vet hva vi har i vente. Valgår er synonymt med valgkamp. Og det igjen er gjerne synonymt med valgflesk, friske utspill og hissige debatter. Politikerne skal få bruk for snakketøyet.

Og media legger selvsagt til rette for denne utvekslingen av utspill og motspill, slik at velgerne kan informeres – og kanskje underholdes – hver dag.

Samtidig er det de som bekymrer seg over utviklingen. Valgsirkus, kaller noen det.

(…)

Bursdagsvalget.
Men hva om det fantes en måte å organisere valget på som førte til at bagateller og kjekling forsvant. Som reduserte valgflesket og svekket «hendelses-tyranniet», hvor det forlanges svar og kommentarer nesten uten betenkningstid.

Tenk om vi kunne få en valgordningen som ga rom til å debattere de langsiktige sidene ved politikken.

Nynke Tromp, universitetslektor i sosial design og adferdsendring ved universitetet i Delft, tok utfordringen og trommet sammen kollegaene i den uavhengige tenketanken Redesigning Politics til idémyldring og analyse.

Forslaget de kom opp med, og som Tromp har frontet bl.a. på en Ted Talk, var en oppsiktsvekkende reform av valgordningen.

Ideen er som følger: Vi fjerner den felles valgdagen hvert fjerde år. I stedet får de stemmeberettigede anledning til å stemme på bursdagen sin.

Les mer om forslaget – og kritikken av det – i juniutgaven.

OPPDATERT 27. juni: Nå er saken lagt ut på nett!

Men det var jo mer! Les videre

Fortellinger fra randsonen.

Alle tider har sine tabuer. Og alle tider har forhåpentligvis sine filmskapere som utfordrer grensene.

Jeg rakk dessverre ikke å oppdatere bloggen i forbindelse med maiutgaven av Aftenposten Innsikt. Derfor kommer den faste, lille presentasjonen en hel måned forsinket. 😦

Men bedre sent enn aldri, sies det jo:

Credo.
«Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed», skrev Publius Terentius Afer, den romerske forfatteren.

Dette credoet har mange senere dramatikere også tatt til seg. Men siden den menneskelige tilværelsen rommer både tabuer og grenseoverskridende individer, kan en slik arbeidsstrategi fort lede historiefortelleren inn i et kontroversielt terreng. Selv en overfladisk gjennomgang av kulturhistorien avdekker hyppige stridigheter om hva som ansees som passende og upassende. Filmbransjen har levert sin porsjon og vel så det til disse kontroversene.

Kannibalisme.
Julia Ducournaus spillefilmdebut, den fransk-belgiske «Raw» (originaltittelen er «Grave»), skriver seg inn i rekken av filmer som søker ut i den tabubelagte randsonen av vår eksistens. Den hadde premiere 28. april.

Her møter vi Justine (Garance Marillier) – vegetarianer og fersk student på veterinærhøyskolen. Studiestarten blir traumatiserende. Sammen med de andre førsteårsstudentene må hun gjennomgå et fornedrende innvielsesrituale, som bl.a. involverer kjøttspising.

Justine pådrar seg en kraftig allergisk reaksjon. Men i etterdønningene av opplevelsen vekkes en hittil ukjent sult etter rått kjøtt hos henne. Og det er ingen hemmelighet at tematikken i «Raw» etter hvert beveger seg i retning av kannibalisme, selve tabuet innen kjøttspising. Ducournaus film problematiserer det moderne menneskets «sensurerte» forhold til sin egen rolle som kjøtteter, på den mest konfronterende måten man kan tenke seg.

Tabutriangel.
Kannibalisme har allerede vært behandlet noen ganger på film, f.eks. i «Alive» (1993), «The Road» (2009) og «Van Diemen’s Land» (2009). Men i historien om kontroversielle filmer er det tre store kategorier som dominerer: Sex, vold og religion. Dette kan kalles «Triangelet av tabuer».

Fra «En andalusisk hund» (1929) og «Extase» (1933) – via «Siste tango i Paris» (1972), «Eksorsisten» (1973) og «Sansenes rike» (1976) – til «Jesu siste fristelse» (1987) og «Baise moi!» (2000), kontroversene har kommet jevnlig. Filmer er blitt fordømt og forbudt, debatter har rast og demonstrasjoner vært arrangert. Det er sogar utført terroraksjoner.

Maiutgaven er riktignok ikke lenger å få kjøpt i butikken, men hele denne filmsaken skal være tilgjengelig i artikkelarkivet til Aftenposten Innsikt. Og den byr selvsagt på en svært interessant filmliste. 🙂

 

 

 

Foraktede følelser.

Den erotiske thrilleren er en av filmfamiliens foraktede stebarn. Men kanskje Park Chan-wooks «Kammerpiken» kan bidra til å heve statusen?

Aprilutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. I filmartikkelen denne gangen spør jeg om det er på tide med en revurdering av sjangeren erotisk thriller. Her er et lite utdrag:

I utgangspunktet er den erotiske thrilleren et avkom av 1940- og 50-tallets film noir, hvor utspekulerte femme fatales brynet seg på hardkokte mannfolk. Hun er en interessant kvinnefigur, som både fikk være aktiv og ha en egen agenda. Sensuren forhindret dog at metodene i denne kjønnskampen ble skildret altfor nærgående. Men fra og med slutten av 1960-tallet ble grensene for hva man kunne vise på film flyttet. Tendensen fortsatte utover på 70-tallet.

Rundt 1980 dukket det opp neo-noir-filmer som tok opp i seg den nye frilyntheten. Ti år senere hadde tendensen vokst til en veritabel syndflod.

I løpet av 1990-tallet klarte den erotiske thrilleren på den ene siden å frigjøre seg fra noir-skjemaet, gjennom en håndfull filmer som utforsket andre thrillerelementer – ofte i mer psykologisk retning. Samtidig ble imidlertid publikum overfôret av lettvinte «Basic Instinct»-kopier. De gikk lei. Den erotiske thrilleren ble for mange synonymt med «dårlig film», og bølgen trakk seg tilbake.

Svindel og sex. Den sørkoreanske regissøren Park Chan-wook («Oldboy», «Lady Vengeance», «Thirst») er nå kinoaktuell med «Kammerpiken» – som får première 7. april. Her møter vi Sook-Hee (Kim Tae-ri), en kvinnelig lommetyv, som blir kammerpike for den unge adelsdamen Izumi Hideko (Kim Min-hee). Sook-Hee agerer på oppdrag fra en svindler, som utgir seg for å være en greve. Målet er å lure Hideko til alteret for å slå kloa i arven hennes. Men jo mer den falske kammerpiken omgås med sitt potensielle offer, jo sterkere blir båndet mellom dem. De havner i seng sammen. Og lommetyvens stadig hetere følelser gjør henne skeptisk til svindelplanen.

Chan-wook er en prisvinnende kritikerfavoritt, og «Kammerpiken» har fått strålende anmeldelser i internasjonal presse. Det er altså mulig å lage gode filmer hvor våre seksuelle impulser får spille en hovedrolle. Kanskje er det også på tide å revurdere statusen til den erotiske thrilleren?

Innsikt-april17

Ellers retter denne utgaven av Innsikt et særlig fokus mot Finland, som markerer 100 års selvstendighet i 2017. Men om 100-årsjubileumsfeiringen hyller samholdet og heltene, lar den skjelettene bli igjen i skapet. Historikere ønsker å røske opp i noen av de nasjonale mytene og hente de mørkere sidene av historien frem i lyset.

Dessuten: Hvor norsk er egentlig Norges nasjonalfisk, ørreten? Millioner av ørret-unger av dansk-sveitsisk opprinnelse ble satt ut i vann og vassdrag over hele Sør-Norge frem til 1968. Konsekvensene er aldri blitt undersøkt.

Alderdom og rynker foraktes. Men det meste kan settes på vent med skalpell og noen injeksjoner. Mens kosmetiske inngrep tidligere var for de bemidlede få, er det nå blitt en overkommelig luksus. Bildene «New Aging» er en del av et stort fotoprosjekt Lauren Greenfield har jobbet med i 25 år.

Videre kan du lese om Finlands eksperiment med borgerlønn, om usikkerhet og skandaler foran valget i Frankrike, om ulovlig eksport av elektronisk avfall og kildekritikk på timeplanen i kampen mot falske nyheter.

Terrorismens mange ansikter.

Terroristen er en figur som vekker sterke følelser. Denne måneden er det première  på to svært ulike filmer om terror.

Litt forsinket med bloggoppdateringen, men iallfall: Marsutgaven av Aftenposten Innsikt er nå å få kjøpt. Denne gangen zoomer filmartikkelen min inn på temaet terrorisme, siden to av kinopremierene denne måneden handler om dette. Den ene, «Nocturama», går allerede på kino. Mens den andre, «Patriots Day», får premiere 17. mars.

Her er to kortfattede utdrag fra innledningen på artikkelen:

Perfekt antagonist.
Grenseoverskridende, hensynsløse og ekstremistiske skikkelser kan vi bare ikke stille oss likegyldige til. De påkaller ubønnhørlig en eller annen form for reaksjon og stillingtagen fra oss, helt uavhengig av hvordan de begrunner handlingene sine. Slike figurer fungerer derfor også som rent fluepapir på enhver profesjonell historieforteller. Terroristen er den perfekte antagonisten. Og om man i stedet gjør ham til protagonist er man fortsatt garantert oppmerksomhet, antagelig i enda sterkere grad. Denne måneden er det norsk kinopremière på to filmer om terrorisme og terrorister – to svært ulike filmer.

(…)

Mens «Patriots Day» er en dramatisering av en faktisk hendelse, som gjenforteller den innenfor rammene av en klassisk forbryterjakt-historie, nærmer franskmannen Bertrand Bonello seg terrorisme-temaet på en ganske annerledes måte.

Paris.
«Nocturama» introduserer oss for en gruppe unge mennesker i begynnelsen av 20-årene. De er en broket forsamling, med ulik etnisk og klassemessig bakgrunn, og de har planlagt å detonere fire bomber på ulike steder i Paris. Deretter søker de tilflukt i et shoppingsenter, hvor de tilbringer natten. Bonellos film følger de unge terroristene tett gjennom forberedelsene og gjennomføringen av aksjonen – på en måte som er blitt sammenlignet med Gus Van Sants skolemassakrefilm «Elephant» (2003). Mye ved handlingen er ullent, og filmen etterlater nok flere spørsmål enn den gir svar. Tittelen, «Nocturama», er imidlertid interessant. Ordet brukes om de bygningene i en zoologisk hage hvor nattaktive dyr oppholder seg. Det er antagelig ikke tilfeldig at de unge terroristenes nocturama er det fremste symbolet på konsumsamfunnet.

Litt om resten av innholdet:

I marsutgaven av Aftenposten Innsikt ser vi på hvordan single kvinner utsetter partnerjakten og får barn ved hjelp av donor. I 2016 ble det åpnet for assistert befruktning for enslige kvinner og eggdonasjon i Sverige. Det er flertall på Stortinget for å tillate eggdonasjon også i Norge, og det kan bli innlemmet i revideringen av bioteknologiloven i vår.

Samtidig som biologiens betydning tones ned i eggdonasjonsdebatten, er det et paradoks at vi blir stadig mer opptatt av slektsgransking for å finne våre røtter.

Det svenske folkhemmet er i krise, og velferdssystemet knaker i sammenføyningene. Situasjonen i Malmö bekymrer både høyre- og venstresiden. De liberale mener folk må akseptere større lønnsforskjeller og sosiale ulikheter. Sosialdemokrater frykter man da vil få en gruppe «working poor», mennesker med fulltidsjobber som likevel ikke klarer å forsørge seg og familien, slik som er tilfellet i mange andre land.

Vi er besatt av stadig større personlig produktivitet og av å bruke tiden vi har til rådighet på en mest mulig effektiv måte. Det forlokkende med tidsstyring er at man én dag endelig skal få alt under kontroll. Men hva om teknikkene for å forbedre vår produktivitet bare forverrer den angsten de var ment å dempe?

Videre kan du blant annet lese om høyrepopulistene i Europa, George Orwells dystopier og advarsler i «1984», Malis superstjerner i kamp mot jihadismen og navlebeskuende thrillere.