«De elendige nordmennene».

Kang Youwei fotografert ca. 1920. Foto: Wikicommons/UCLA Library

Kineseren Kang Youwei besøkte Norge i 1904. Han ble alt annet enn imponert.

Kang Youwei (1858–1927) var en profilert forfatter og reformator. Livet hans sammenfalt med svært vanskelige tider for Kina, og han ble tvunget i eksil for sin rolle i utformingen av moderniseringprogrammet «Hundredagersreformen».

Kang gjorde det beste ut av situasjonen, og sørget for å besøke flere vestlige land. Målsettingen var å studere forholdene og ta med seg de beste ideene tilbake til Kina igjen når situasjonen tillot det.

Rundreisen brakte ham også til Norges hovedstad Kristiania, som han ankom i august 1904.

Forfatter og kinaekspert Torbjørn Færøvik skriver om dette besøket i et av kapitlene i boka «Midtens rike»:

«Kristiania fremsto dessverre som fattigslig og trist. Her var ingenting å lære. Skuffet tok han nattoget til Stockholm.»

Kang slo fast at Norge var «et lite land med en fattig befolkning, overhodet ikke verdt et besøk.»

Ekstra forsmedelig for oss nordmenn er det at nettopp Sverige imponerte ham stort.

«Den svenske rase besitter åpenbart overordentlige egenskaper», mente Kang.

Ja, svenskene kom godt fra det selv i sammenlikning med store europeiske land som Storbritannia og Frankrike.

Han kommenterte Norges kommende selvstendighet på svært kritisk vis:

«La gå at Norge nå blir selvstendig: Det svenske folkets spesielle og enestående egenskaper ligger langt utenfor rekkevidden til de elendige nordmennene.»

 

 

1985: David Bowie imiterer Springsteen, Lou Reed m.fl.

Alle vet at nylig avdøde David Bowie likte å leke med identiteter og roller. Så hvorfor ikke også leke seg med å imitere andre sangere?

I et studio-opptak fra 1985 kan vi høre ham etterligne storheter som Bruce Springsteen, Lou Reed, Iggy Pop, Marc Bolan og Tom Waits. Dette skjedde i Westside Studios i London, og var i forbindelse med innspillingen av soundtracket til filmen «Absolute Beginners».

Marc Saunders, som jobbet i studioet og således fikk bivåne den lattermilde Bowie i aksjon, la nylig ut opptaket på YouTube. Han skriver bl.a. dette i presentasjonen av klippet:

At the end of the session, he broke into the impersonations and I realized that these might get erased at some point, so I quickly put a cassette in and hit “record.” I wish we could hear the other side of the dialogue between Bowie and Clive and Alan, but unfortunately that wasn’t being recorded.

Sjekk også ut omtalen på Saunders hjemmeside.

 

De rareste navnene i Norgeshistorien.

Før navnelovens tid fikk enkelte her i landet noen virkelig uvanlige navn.

(Dette er en lett redigert og forkortet versjon av en tekst som ble publisert på nettsiden til Levende Historie i 2013.)

Hvilke navn som er trendy forandrer seg stadig vekk, og historiske navn får ofte en renessanse. Men i den historiske navnestatistikken til SSB finner vi også sjeldne navn. Og noen av dem er virkelig snåle.

Les for eksempel listen over noen av de mest uvanlige fornavnene i Norge i Det Herrens År 1801. Den avslører at det har levd damer her til lands med navn som Aldri og Grevenpop. Og ditto herremenn som var døpt Fordel, Korsmus og Offer.

Men også litt lenger fram i tid støter vi på oppsiktsvekkende navnevalg.

Bloggen Index Norvegica har en oversikt over underlige navn fra Nord-Norge, samlet inn rundt 1910 av legen og medisinalhistorikaren Ingjald Reichborn-Kjennerud (1865-1949).

Det kan imidlertid være klokt å ha følgende i bakhodet når man leser listen:

Reichborn-Kjennerud påstår han har henta dei fleste av desse namna frå kyrkjebøker, militære lister og vernepliktsbøker. Ein del av namna er derimot innhenta etter samtalar med folk, og han vedgår at somme av desse kan ha blitt pynta på gjennom fleire ledd for å skapa gode historiar. Seinare namnegranskarar har hatt ein mistanke om at denne delen av namnetilfanget er større enn Reichborn-Kjennerud sjølv har gitt inntrykk av.

La oss likevel ta med noen av navnene:

Bramseiliana, Normalia, Orkana, Propella Atlanta og Submarine er jo definitivt særegne kvinnenavn!

Og hva skal man si til mannsnavn som Anus, Busemand, Morfin, Stinkenius og Rasefut?

Noen vil kanskje frykte at de er til inspirasjon for nybakte foreldre av det lett sadistiske slaget. Men husk da at navneloven trådte i kraft fra 1923!

Menn i fare.

Typisk faresituasjon for en mann.

Det er ikke nødvendigvis så lett å være mann. Fare truer fra alle kanter. Og antar mange former.

Det er livsfarlig å være mann. Sånn er det. I det minste om man legger forsideillustrasjoner fra amerikanske mannfolkmagasiner utgitt på 1950- og 60-tallet til grunn. Her angripes man(n) av alt fra bjørner, slanger, blekkspruter og kattedyr, til krabber, otere, skilpadder, elefanter, fisk, sjølvasta dommedag og – selvsagt – kvinner. (Andre menn er også blant faremomentene, men dét poenget er såpass velkjent at vi lar det ligge i denne omgang.)

Illustrasjonene er fantastiske – fantastisk over-the-top. Det samme gjelder nesten alle titteltekstene på forsidene. Her et par håndfuller:

Jazzmusikere er ikke ektemannsmateriale.

Ærlige spørsmål fortjener ærlige – men muligens fordomsfulle – svar.

Hvis du på liv og død må – så velg saksofonisten…

Fløytisten, derimot…

De omstreifende døde.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d’Auvergne.

Filmer og tv-serier om levende døde er populært som aldri før. Men forestillingen om at animerte lik kan vandre omkring er eldgammel.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, mars 2014.)

20. mars sender NRK2 første episode av den franske dramaserien «Gjengangerne», eller «Les Revenants» (2012–) som den heter på originalspråket.

Serien er svært kritikerrost og har blitt noe av et kultfenomen internasjonalt.

Handlingen utspiller seg i en liten fransk fjellandsby, hvor en gruppe mennesker en dag plutselig vender tilbake til hjemmene sine.

Det spesielle med situasjonen er at de ikke vet at de har vært døde i flere år!

«Gjengangerne» kommer på toppen av en bølge med filmer og tv-serier som på en aller annen måte tematiserer ideen om at avdøde mennesker «vender tilbake» – i fysisk forstand.

BBC har hatt stor fremgang med «In the Flesh» (2013, ny sesong spilles inn i år).

Her er premisset at myndighetene forsøker å rehabilitere de gjenoppståtte, slik at de kan integreres tilbake inn i samfunnet.

En tilsvarende idé har den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist tatt for seg i romanen Håndtering av udøde (2005), som skildrer de sosiale og psykologiske gnisningene som oppstår etter at de levende plutselig må dele hverdag med avdøde slektninger som er blitt re-animert.

Størst oppmerksomhet har nok likevel de rene skrekkfortellingene, som «The Walking Dead» (2010–) eller de norske «Død snø»-filmene (2009 og 2014), fått.

Eldgammel forestilling
Det er fort gjort å tenke at denne trenden skyldes film- og tv-produsentenes hang til sterke virkemidler og spektakulære scenarier. Og dét aspektet har nok ikke lagt noen demper på fenomenet.

Det er også fort gjort å tenke at alt sammen startet med Hollywoods fascinasjon for Haitis zombie-folklore. Mange av dagens serier og filmer blir da også markedsført som zombie-historier.

Men animerte og omstreifende lik er aldeles ikke noe man bare finner på Haiti (eller i tv-serier og filmer).

I middelalderen var også Europa plaget av omstreifende døde.

OL-øvelsene som forsvant.

Tautrekking under sommer-OL i 1912. Foto: Wikimedia Commons

Listen over offisielle OL-øvelser har forandret seg mye siden 1896. Mens noen øvelser er forblitt klassiske og tidløse, har andre øvelser forsvunnet helt. Noen med god grunn.

Tauklatring:

Øvelsen var en del av gymnastikkprogrammet i 1896, 1904, 1906*, 1924 og 1932. Deltagerne skulle klatre til topps i et tau raskest mulig, fra et sittende utgangspunkt, kun ved hjelp av armene.

Andre deler av regelverket varierte imidlertid noe. Det samme gjorde lengden på tauet.

OL i 1896 var spesielt fordi taulengden var hele 14 eller 15 meter, og fordi deltagernes plassering ble avgjort både med tidtagning og poeng for stil under klatringen. Hellas gjorde det skarpt i 1896. Bare to deltagere klarte å komme helt til topps av tauet, og begge to var greske.

I de senere lekene ble taulengden redusert, til 7,62 eller 8 meter.
I Europa brukte man 8-meters-lengden, mens 7,62 meter var den foretrukne amerikanske lengden.

(…)

Pistolduell (1906*):

Deltagerne skjøt heldigvis ikke på hverandre, men på utkledte mannekenger som hadde en blink på halsen. Øvelsen ble holdt i to distanser: 20 meter og 30 meter.

* 1906-lekene (også kalt Ekstralekene) ble holdt i forbindelse med tiårsjubileet for de første sommerlekene. Statusen til dette arrangementet har variert i årenes løp. Pr. i dag er de ikke lenger offisielt anerkjent av IOC, men mange OL-historikere mener Ekstralekene bør likestilles med de andre sommerlekene.

Les resten i Aftenposten Innsikt, juli/august 2012.

De rareste slanke­rå­dene gjennom tidene.

Generalen Alessandro del Borro var en røslig kar. Portrett tillagt Charles Mellin, ca. 1645. Foto: Google Art Project/Wikimedia Commons

Kampen mot kiloene er ikke ny. Slankeråd har faktisk flere tusen år på baken. Men det var først i moderne tid at de ble bisarre og usunne.

Allerede i antikken fantes det ekstremt overvektige. Nikomakus fra Smyrna ble berømt fordi han var så fet at han ikke kom ut av sengen. Og en romersk senator måtte ha to slaver til å bære vommen for seg.

Hippokrates (460– 370 f.Kr.), «legevitenskapens far», mente at mennesket ikke kunne leve sunt uten en viss mengde mosjon. Å gå var en høyst naturlig aktivitet, skrev han. Han anbefalte et variert kosthold, preget av moderasjon, og tok til orde for å skreddersy ulike dietter til ulike mennesker.

Andre deler av den gamle grekerens råd var mer tvilsomme, som at man burde spy etter treningsøkten. Men i det store og hele var antikkens kostholdsråd fornuftige, ifølge Cambridge-historikeren Louise Foxcroft. Hun kom nylig ut med boken «Calories & Corsets: A history of dieting over 2000 years».

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 23. juni 2012).

Året da ingen døde…

… og det «truleg» ikke fantes noen bohemer i Vartdalstrandens herred.

Da jogging var mistenkelig.

På 60-tallet var jogging mistenkelig oppførsel i USA. Politiet stoppet joggere. Og noen ble sågar arrestert.

Vox har en artikkel om temaet:

In 1968, the Chicago Tribune profiled the brave breed of «joggers» starting to appear in America. The truly ambitious ones would run for an entire mile.

The men profiled — the piece only featured men — said they ran in the morning because police became suspicious if they ran at night. The biggest theme was self-consciousness: The Tribune cited neighbors who «only see folly in the sight of a grown man running.»

(…)

The police were also alarmed by this weird new hobby. In 1968, the New York Times told the story of Dick Cordier, a Hartford, Connecticut, runner who was stopped by the police for «illegal use of a highway by a pedestrian.» Cordier spent a day in court fighting a ticket.