Japan unngikk økologisk katastrofe.

Montanus-Meireki-Fire-Edo

Nederlandsk illustrasjon av Meireki-brannen i 1657. Foto: Wikicommons

Midt på 1600-tallet stod Japan på nippet til å bli fullstendig avskoget. En katastrofebrann vekket landets leder.

I perioden etter 1450 hadde Japan vært gjennom flere interne kriger, men det var etter at freden «brøt ut» at rovdriften på skogene antok farlige dimensjoner.

Etter drøye 150 år med borgerkrig førte nemlig den nye fredstiden til en befolknings-eksplosjon, som igjen drev opp etterspørselen etter mat og råvarer. Freden medførte også at man konkurrerte på andre måter: Byggevirksomhet og jordbruk ble prioriterte nøkkelaktiviteter. Årene fra 1570 til 1650 var preget av en byggeboom uten like.

Konsekvensen var at skogen ble hugget ned, og snart økte jorderosjonen i omfang. Føydalherrene reagerte på utviklingen med å krangle og konkurrere om de stadig minkende skogressursene. Samtidig gikk Japan inn i en periode hvor landet aktivt sørget for å isolere seg fra omverdenen. I 1638 forbød shogunen Tokugawa Iemitsu skipsbygging. Målsettingen var isolasjon. Han kastet senere ut alle utlendinger.

Summa summarum betydde disse utviklingstrekkene at Japan rundt 1650 stod på terskelen til en økologisk katastrofe. Les videre

Reklamer

Best i verden, men hvordan?

Frederik_den_3

Kong Frederik 3. malt av Wolfgang Heimbach. Foto: Wikicommons

Norden er best! Det er ingenting å diskutere. Hvorfor kan ikke resten av verden bli mer som oss? Hva vil det kreve?

Bruk gjerne en liten time på denne ordvekslingen om temaet. Den er både fyndig, opplysende og morsom. Hilde Sandvik har samlet Harald Eia, svenske Lars Trägårdh og danske Tine Aurvig-Huggenberger til samtale. Anbefalt!

Men altså, hvordan la vi grunnlaget for å bli klodens beste samfunn? Mange årsaker, selvsagt. En drøss. Og de måtte samvirke over en lengre periode. Lag på lag med historiske prosesser som skapte særlige forutsetninger og gradvis styrket visse institusjonelle og sosiale særtrekk.

La meg zoome inn på én delforklaring, som ikke nevnes i programmet (det presenterer mange andre, gode, nyere forklaringer). Og mitt innspill kan selvfølgelig også spores til historiske prosesser. Det er sogar et fint eksempel på en tilsynelatende paradoksal bieffekt. Les videre

Roten til alt ondt.

mino-046344

Tatere på Moan i Alvdal i 1937. Foto: Per. K. Lien/Nordøsterdalsmuseet (CC BY-SA).

Lediggang var like suspekt som å være tater.

Denne uka, 14. oktober, skal master Chalak Kaveh ved Institutt for arkeologi, konservering og historie forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): ”Omstreiferuvæsenet”: Politiets og domstolenes behandling av tatere og sigøynere 1900-1960.

Universitetet i Oslo presenterer disputasen slik på egne nettsider:

Tatere og sigøynere ble ikke nødvendigvis forskjellsbehandlet på et kollektivt plan i det norske politi- og domstolsapparatet. Det er en av konklusjonene til historiker Chalak Kaveh i hans ferske avhandling om temaet. Til tross for negative holdninger som hersket overfor gruppene, mener Kaveh at håndhevingen av lovene må ses i lys av praktiseringen av dem og ikke bare ut fra lovenes ordlyd eller lovgivernes intensjoner med dem. Selv om både lovene og lovgivernes hensikter kunne være nokså radikale, var praktiseringen av lovene en helt annen sak.

Kaveh har studert taternes og sigøynernes møte med politi- og domstolsapparatet med utgangspunkt i praktiseringen av visse bestemmelser i løsgjengerloven, handelsloven, dyrevernloven og fremmedloven. Funnene til Kaveh er noe overraskende sett i forhold til tidligere antakelser om hvordan disse lovene rammet taterne og sigøynerne.

Ganske så overraskende. Derfor har Kaveh allerede fått litt oppmerksomhet rundt forskningen sin. Også av undertegnede, som skrev en notissak (på bakgrunn av et intervju med Kaveh i Apollon) om dette i 2014. Det kan jo passe å resirkulere den nå, i anledning disputasen:

Les videre

Ølet som markerte slutten.

Et_gravøl
Et Gravøl, litografisk reproduksjon av en illustrasjon av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858. Foto: Wikicommons/Nasjonalbiblioteket

Gravølet skulle styrke minnet om avdøde. Og opprette ny orden.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 5-2015, som ble det aller siste nummeret av magasinet. I disse dager er det altså vel et år siden vi hadde vår aller siste deadline.)

Alt har sin ende. Selv historiemagasiner som kaller seg Levende Historie. Men det er viktig å få markert den ubønnhørlige slutten på en god måte. Da vi skulle lage avskjedsutgaven av magasinet ble vi derfor fort nysgjerrige på tradisjonen med gravølet. Dét kunne passe som tema for Her & nå-spalten i det aller siste nummeret, mente vi. Og ringte førstelektor i kulturhistorie ved Høgskolen i Telemark, Herleik Baklid.

– Hvor gammel er tradisjonen med å holde gravøl?
– Det er vanskelig å si hvor gammel tradisjonen med å holde gravøl egentlig er. Men vi finner den omtalt i Gulatingsloven som i hovedtrekk gjenspeiler de juridiske forholdene i lagdømmet på 1100-tallet og store deler av 1200-tallet, svarer Baklid.

– Gravøl er dessuten omtalt flere steder i sagalitteraturen, f.eks. i Laksdølasagaen som er datert til om lag 1250. Her fortelles det om gravølet etter Hoskuld Dalakollsson som døde av sott.

Mange navn
Kjært barn har som regel opptil flere navn, og gravølet er intet unntak, forklarer kulturhistorikeren. Les videre

Den første nasjonalsangen vår var en drikkevise.

Norske_Selskab_Eilif_Peterssen

Eilif Peterssens maleri «En Aften i Det norske Selskab», 1892. Foto: Wikicommons

Det stunder mot 17. mai igjen. Da skal det synges. «Ja, vi elsker dette landet» har vært Norges nasjonalsang siden 1864. Før dette sang vi «Sønner af Norge», men den aller første nasjonalsangen vår var drikkevisen «Norges Skaal».

I 1819 utlyste Selskabet for Norges Vel en konkurranse som skulle gi landet en ny nasjonalsang.

«Sønner af Norge», komponert av Christian Blom og med tekst av Henrik Anker Bjerregaard, ble kåret som vinner.

Dermed fikk sangen også status som Norges «kronede nasjonalsang».

Den posisjonen beholdt den inntil 1864, da Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraaks «Ja, vi elsker dette landet» ble utgitt som mannskorsang.

«Ja, vi elsker» slo voldsomt an og overtok i praksis som Norges offisielle nasjonalsang.

Den aller første, uoffisielle, «nasjonalsangen» vår var imidlertid en opprørsk drikkevise.

I 1771/72, mens han fremdeles var student, skrev den senere biskopen Johan Nordahl Brun (1745-1816) «Norges Skaal». Nordahl Brun vanket i den litterære selskapsklubben Norske Selskab i København.

Sangen hadde brodd mot den dansk-norske kongemakten, og rektoren ved katedralskolen i Trondhjem forsøkte å kjøpe alle trykte eksemplarer av teksten for å hindre at sangen ble spredt.

Alle forsøk på å tyste ned sangen mislyktes. Tvert imot ble «Norges Skaal» mektig populær.

Den ble ofte fremført i selskapelig lag og i de første årene av 1800-tallet var drikkevisen etablert som nordmennenes nasjonalsang.

Første vers av «Norges Skaal», som nok langt oftere blir titulert etter sin første verselinje, går for øvrig slik:

For Norge, Kjæmpers Fødeland,

Vi denne Skaal vil tømme,

Og naar vi først faae Blod paa Tand,

Vi sødt om Frihed drømme;

Dog vaagne vi vel op engang

Og bryde Lænker, Baand og Tvang;

For Norge, Kjæmpers Fødeland,

Vi denne Skaal udtømme!

Her er det bare å synge med:

«De elendige nordmennene».

Kang_Youwei_circa_1920

Kang Youwei fotografert ca. 1920. Foto: Wikicommons/UCLA Library

Kineseren Kang Youwei besøkte Norge i 1904. Han ble alt annet enn imponert.

Kang Youwei (1858–1927) var en profilert forfatter og reformator. Livet hans sammenfalt med svært vanskelige tider for Kina, og han ble tvunget i eksil for sin rolle i utformingen av moderniseringprogrammet «Hundredagersreformen».

Kang gjorde det beste ut av situasjonen, og sørget for å besøke flere vestlige land. Målsettingen var å studere forholdene og ta med seg de beste ideene tilbake til Kina igjen når situasjonen tillot det.

Rundreisen brakte ham også til Norges hovedstad Kristiania, som han ankom i august 1904.

Forfatter og kinaekspert Torbjørn Færøvik skriver om dette besøket i et av kapitlene i boka «Midtens rike»:

«Kristiania fremsto dessverre som fattigslig og trist. Her var ingenting å lære. Skuffet tok han nattoget til Stockholm.»

Kang slo fast at Norge var «et lite land med en fattig befolkning, overhodet ikke verdt et besøk.»

Ekstra forsmedelig for oss nordmenn er det at nettopp Sverige imponerte ham stort.

«Den svenske rase besitter åpenbart overordentlige egenskaper», mente Kang.

Ja, svenskene kom godt fra det selv i sammenlikning med store europeiske land som Storbritannia og Frankrike.

Han kommenterte Norges kommende selvstendighet på svært kritisk vis:

«La gå at Norge nå blir selvstendig: Det svenske folkets spesielle og enestående egenskaper ligger langt utenfor rekkevidden til de elendige nordmennene.»

 

 

Bygger middelalderborg

1280px-Vue_complète_du_château_de_Guédelon_august2014

Slik så Guédelon-borgen ut i august 2014. Foto: Wikicommons

Er du på jakt etter en litt annerledes sommerjobb i år? Hva med å bygge en middelalderborg i Frankrike?

Tettstedet Treigny ligger i et av Bourgognes mer skogdekte hjørner. Men trærne skjuler et unikt byggeprosjekt: Her er et middelalderslott i ferd med å reise seg!

Arbeidet har pågått siden 1997. Og vil antakelig ikke bli ferdig før rundt 2025.

Det tar tid å bygge borg.

Særlig når borgen som bygges er basert på originale, historiske tegninger fra 1200-tallet, og det kun benyttes verktøy og byggemetoder som fantes på denne tiden.

Det var entusiasten Michel Guyot som satte igang prosjektet i 1996. Året etter begynte byggeprosessen.

Takket være billettinntekter fra turister er borgbyggingen blitt selvfinansierende. Rundt 300 000 besøker den middelalderske byggeplassen hvert år.

Noen titalls betalte og profesjonelle håndverkere utgjør kjernetroppene i arbeidet, men de får god hjelp av frivillige.

Så om du er på jakt etter en litt annerledes sommerjobb, som har et visst historisk sus over seg, kan Guédelon være akkurat hva du leter etter.

Det stilles enkelte krav til dem som ønsker å delta i byggingen: Man må være i god fysisk form og kunne noen franske gloser.

Det viktigste er likevel en «positiv innstilling, ønske om å lære og lyst til å støtte prosjektet», står det på Guédelons hjemmeside.

Når borgen står ferdig betyr ikke dét nødvendigvis at arbeidet er avsluttet. Det foreligger planer om å oppføre både et kloster og en middelalderlandsby på samme tomt.

VG publiserte en reportasje om prosjektet i 2006: «Håndbygget middelalderslott».

1024px-Burg_Guedelon_Plan_Karte

Plankart over hvordan borgen vil bli når den står ferdig. Foto: Wikicommons

 

Er løsningen et «ny-middelaldersk» Europa?

EU sliter. Bør unionen hente inspirasjon fra Det tysk-romerske riket? Ja, mener enkelte akademikere.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, februar 2014.)

I 1806 ble en nesten tusenårig statsdannelse strøket av europakartet.

Det tysk-romerske riket (962–1806) ble et av ofrene for napoleontidens store omveltninger.

På dette tidspunktet hadde statsdannelsen med det pussig sammensatte navnet forlengst blitt en kraftløs kuriositet.

Perioden etter 1648, da Tredveårskrigen tok slutt, hadde i stadig økende grad vært preget av sentralstyrte nasjonalstater.

Slik fortsatte det også etter 1806. Helt fram til vår egen tid, hvor den europeiske unionen nå binder sammen kontinentet på stadig nye måter.

Samtidig sliter unionen tungt. Særlig de sør-europeiske regionene har store problemer.

Mange mener løsningen må være enda tettere integrasjon. Noen ønsker seg et føderalt Europa.

Men det finnes andre forslag – og enkelte av dem er inspirert av riket som forsvant i 1806. Les videre

Årgangsoppskrifter.

tumblr_mce8y4E74q1rurmjvo1_1280

Ord og uttrykk i gamle oppskrifter kan noen ganger volde besvær. Foto: Historisk kokekunst

Arkivarer prøver ut gamle matoppskrifter – og blogger om resultatet.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 1-2013.)

Er du nysgjerrig på matoppskrifter som er 200 år eller eldre? Da kan bloggen «Historisk kokekunst» være noe for deg. Den rapporterer om aktivitetene i den historiske matklubben til noen av Riksarkivets ansatte. Aktivitetene er i aller høyeste grad praktiske. Med gamle, håndskrevne oppskrifter som veiviser kokkeleres det ivrig.

Oppskriftene skriver seg fra en slektsbok nedtegnet i årene rundt 1814, skjønt flere av dem er betraktelig eldre enn som så.

– Boken har gått i arv i familier som var sentrale i 1814. Søsteren til en av eidsvollsmennene har for eksempel skrevet ned sine oppskrifter her. Og vi vil bruke den som innfallsvinkel til å fortelle noe litt annerledes om året 1814, fram mot grunnlovsjubileet om et drøyt år, forteller Bente Engelsen. Hun er rådgiver i Riksarkivet og en av ildsjelene bak bloggen.

– Initiativet til matklubben ble tatt før sommeren, men det var i høst vi hadde offisiell oppstart. Den ble markert med historisk Brun Soppe som kulinarisk attraksjon ved Riksarkivets høstfest. Navnet lyder jo ikke spesielt spennende, men ingredienser og krydring ga en særdeles velsmakende kjøttsuppe.

Hun forteller at de historiske matbloggerne legger vekt på å være på høyde med årstidene og kalenderen når oppskriftene velges ut. Dette betyr at de utpå nyåret vil ha blikket rettet fram imot blant annet fastelaven og feitetirsdag.

– Kan det være vanskelig å følge så gamle oppskrifter?

– Ja! Prøv å lese et par av dem, ord for ord! Hva er for eksempel Socker Plaiseer? Vi løser gåter hele tida, med en kombinasjon av oppslagsverk, kreativ innlevelse, sammenligning med andre eldre kilder, egne kokkeferdigheter, prøving og feiling – og innsatsvilje!

– Er det noen av oppskriftene som virker uappetittlige sett med dagens øyne?

– Nei, men det er en del vi ikke vet hva er! For eksempel noe som heter Hvid Skierm, som ble prøvd ut nylig. Kokken fulgte oppskriften så godt det lot seg gjøre – de er ofte ufullstendige – men resultatet ble noe merkelig noe som verken er dessert, kake eller noe annet vi kjenner. Har noen hørt om saken, så si fra!

– Noen kryddermessige overraskelser underveis?

– Igjen absolutt ja! Å brune ingefærrot sammen med kjøttet, til kjøttsuppe, og tilsette sitronskiver! Og muskat og sitron i selskap med høne!

– Hva er favorittoppskriften sålangt?

– Den som har blitt laget oftest i private repriser er Sitron Tærte. En for oss ny type fruktkake, med uvanlig innslag av ingredienser, frisk og lekker å spise. Men både Brun Soppe og Hønse Freckase var vinnere, og vi ligger i løypa med flere kaker, forteller Engelsen.

kokekunst.tumblr.com/

De rareste navnene i Norgeshistorien.

Før navnelovens tid fikk enkelte her i landet noen virkelig uvanlige navn.

(Dette er en lett redigert og forkortet versjon av en tekst som ble publisert på nettsiden til Levende Historie i 2013.)

Hvilke navn som er trendy forandrer seg stadig vekk, og historiske navn får ofte en renessanse. Men i den historiske navnestatistikken til SSB finner vi også sjeldne navn. Og noen av dem er virkelig snåle.

Les for eksempel listen over noen av de mest uvanlige fornavnene i Norge i Det Herrens År 1801. Den avslører at det har levd damer her til lands med navn som Aldri og Grevenpop. Og ditto herremenn som var døpt Fordel, Korsmus og Offer.

Men også litt lenger fram i tid støter vi på oppsiktsvekkende navnevalg.

Bloggen Index Norvegica har en oversikt over underlige navn fra Nord-Norge, samlet inn rundt 1910 av legen og medisinalhistorikaren Ingjald Reichborn-Kjennerud (1865-1949).

Det kan imidlertid være klokt å ha følgende i bakhodet når man leser listen:

Reichborn-Kjennerud påstår han har henta dei fleste av desse namna frå kyrkjebøker, militære lister og vernepliktsbøker. Ein del av namna er derimot innhenta etter samtalar med folk, og han vedgår at somme av desse kan ha blitt pynta på gjennom fleire ledd for å skapa gode historiar. Seinare namnegranskarar har hatt ein mistanke om at denne delen av namnetilfanget er større enn Reichborn-Kjennerud sjølv har gitt inntrykk av.

La oss likevel ta med noen av navnene:

Bramseiliana, Normalia, Orkana, Propella Atlanta og Submarine er jo definitivt særegne kvinnenavn!

Og hva skal man si til mannsnavn som Anus, Busemand, Morfin, Stinkenius og Rasefut?

Noen vil kanskje frykte at de er til inspirasjon for nybakte foreldre av det lett sadistiske slaget. Men husk da at navneloven trådte i kraft fra 1923!