Språkstrid under borgerkrigene.

«Birkebeinerne på Ski over Fjeldet med Kongsbarnet» (1869) av Knut Bergslien. Foto: Wikimedia Commons/Skimuseet

Norrønt og latin ble våpen i kulturell kamp.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 1-2015. Og nå, som det nærmer seg premiere på filmen «Birkebeinerne», passer det jo å få lest seg litt opp på diverse aspekter av de norske borgerkrigene.)

Perioden 1130-1240 kalles gjerne for borgerkrigstiden i Norge. Det dreide seg ikke om én lang kontinuerlig batalje som varte i 110 år, men perioden var preget av mye politisk ustabilitet og stadig nye runder med maktkamp. Det var maktkamp om hvem som skulle være konge, og det var maktkamp mellom monarken og kirken. Rett som var ble disse konfliktene voldelige, slik stridighetene mellom birkebeinerne og baglerne er et eksempel på.

Middelalderens kulturkamp
Men ett aspekt av borgerkrigstidens maktkamper er i stor grad blitt oversett, mener historiker David Bregaint ved NTNU. I sin doktorgrad argumenterer han nemlig for at språk ble brukt som kulturelt våpen på denne tiden. Og i denne kulturkampen var det norrønt som stod mot latin.

På 1100-tallet var kristendommen fremdeles en ganske nyetablert religion her på berget, og kirkens maktgrunnlag var i stor grad basert på at den var en sterk kulturformidler med kontakter over hele Europa. Språket som ble benyttet i denne kulturformidlingen var latin.

Kongemakten så seg nødt til å møte denne utfordringen. Det måtte etableres et skriftelig alternativ til kirkens latinske tekster, og da ble det naturlig at dette alternativet tok i bruk norrønt.

Kongemakten fikk overtaket
Bregaint viser i sitt doktorgradsarbeide til at flere og flere tekster ble forfattet på norrønt i løpet av hundreårsperioden. Det litterære tyngdepunktet i Norge flyttet seg faktisk fra latin til norrønt, og de norrøne tekstene ble også i stor grad bevart for ettertiden.

Historikeren tolker dette som at kongens verdslige makt fikk overtaket i datidens kulturkamp. I de norrøne tekstene blir dessuten kongemakten ofte hyllet og legitimert.

Etter borgerkrigstiden fortsatte skriveføre nordmenn å benytte seg av norrønt når det var verdslige temaer som skulle foreviges i skrift. Kirken holdt seg til latinen – helt til reformasjonen på 1500-tallet. Da gikk også prestene over til å ytre seg på folkemålet.

Historisk lange ord.

Tyskerne har kvittet seg med sitt lengste ord. Men den greske dramatikeren Aristofanes (446 f.Kr.–ca. 386 f.Kr.) overgikk dem med glans.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i juni 2013.)

Denne uka har antakelig mange språkglade mennesker forsøkt å uttale Rindfleischetikettierungs-überwachungsaufgaben-übertragungsgesetz korrekt.

Ordet var – fram til nå – det lengste i det tyske språket. Og det er ikke noe gammelt ord.

Det ble skapt i 1999, og refererer til en lov om overvåking av kugalskap. Etter at loven nylig ble endret, forsvant også behovet(?) for ordet på 63 bokstaver.

Rindfleischetikettierungs-überwachungsaufgaben-übertragungsgesetz er jo en munnfull. Det skal innrømmes.

Men tro ikke at lange ord er noe utpreget moderne fenomen. 63 bokstaver er faktisk litt puslete i en historisk kontekst.

Den greske dikteren og dramatikeren Aristofanes ga skuespilllerne sine en formidabel utfordring i 392 f.Kr., da han skrev stykket «Kvinnene i folkeforsamlingen».

Her forekommer et ord på hele 184 bokstaver:

Lopado­temacho­selacho­galeo­kranio­leipsano­drim­hypo­trimmato­silphio­parao­melito­katakechy­meno­kichl­epi­kossypho­phatto­perister­alektryon­optekephallio­kigklo­peleio­lagoio­siraio­baphe­tragano­pterygon.

Det beskriver en matrett med en ganske omfangsrik ingrediensliste, og regnes som det lengste ordet i verdenslitteraturen.

Det finnes imidlertid et ord som får alle andre til å blekne.

Den kjemiske beskrivelsen av proteinet titin består av utrolige 189.819 bokstaver (på engelsk). Men det er omstridt hvorvidt dette faktisk kan regnes som et ord.

PS! Det lengste ordet på norsk; Minoritetsladningsbærerdiffusjons-koeffisientmålingsapparatur, er for øvrig bare 60 bokstaver langt. Det er et apparat som måler avstanden mellom partiklene i et krystallisk stoff.

Malapropos: Aristofanes var også den første vi kjenner til som introduserte konseptet med å «vise fingeren» for å nedverdige noen. Han skrev nemlig en vits der han blandet langfingeren og penisen.

Å vise fingeren ble en måte å nedverdige andre og å framheve eget kjønnsorgans overlegenhet på.

Romerne sørget seinere for å spre «skikken» ut i verden, og ga den navnet digitus impudicus: den uforskammede finger.

Fremmedord anno 1851.

Jeg har en fremmedordbok trykt i 1851. Eller som det står på tittelbladet:

«Forklaring over de i det norske Skrift- og Omgangs-Sprog almindeligt forkommende fremmede Ord og Talemaader.

Udgivet af Mauritz Chr. Hansen, Overlærer ved Kongsbergs Skole»

Dette er faktisk langt mer interessant lesing enn man først skulle tro. En ting er at mange av definisjonene på fremmedord skiller seg fra den definisjonen vi er vant med. Alle levende språk gjennomgår endringer, og noen av dem er mer spenstige enn andre. En annen ting er at det forekommer mange gode fraser det kanskje hadde vært en idé å nylansere. En tredje ting er hele sjargongen i teksten, for eksempel at «kvinner» nesten konsekvent er omtalt som «Fruentimmere». Ganske artig.

Her er noen fremmedord som er definert annerledes i 1851 enn i 2007:

Baguette:
Ridepidsk, tryllestav.

Bande:
Selskab af Skuespildere, Musikanter af ringe Art. (I tillegg kommer den mer moderne definisjonen; Selskab, stiftet i lastværdig hensigt.)

Digital:
Fingrene betræffende. (Ikke et ord om verken 0 eller 1.)

Kiosk:
Et tyrkisk have- eller lysthus af fritstående Søiler med et Telttag over.

Kis:
Gildinger i harem. (Med andre ord evnukker. Ikke like lett å være en kul kis med den definisjonen.)

«ta’ SoH jatlh tlhIngan?» («Snakker du klingonsk?»)

Hamlet på klingonsk. Og tysk.

Fiktive språk gir en ekstra dimensjon til litteratur og film. Men noen av dem begynner å leve sitt eget liv.

Nerdete. I 1983 fikk lingvisten Marc Okrand et litt uvanlig oppdrag: Kunne han utstyre den utenomjordiske rasen klingon med et språk? Filmselskapet Paramount Pictures skulle nemlig i gang med en ny Star Trek-film, «Star Trek II: The Search for Spock» (1984), og trengte en dose autentisitet til de barske meningsutvekslingene klingonene imellom.

Okrand skred til verket. Han organiserte setningsoppbyggingen i rekkefølgen objekt, verb, subjekt. Han lånte fonetiske lyder fra indianske språk. Målsettingen var å få klingonsk til å virke så fremmedartet som mulig. Og vakkert ble det ikke. I 1985 ga Okrand ut fruktene av alt arbeidet, i form av boken «The Klingon Dictionary». Det var nerdete til tusen. Okrand ante neppe hva dette skulle føre til.

Én ting var at klingonsk ble brukt i nye filmer og sesonger av TV-serien «Star Trek». Noe helt annet var entusiasmen språket vakte blant fansen. Og hvordan interessen spredte seg og ble forvaltet på kreativt vis. Kort sagt; klingonsk ble faktisk tatt i bruk.

Les resten i Aftenposten Innsikt, mai 2012.