En korrespondent krysser sitt spor.

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar.

Urbloggen.

Den venetianske handelsfamilien Canal samlet smått og stort av interesse i sin bok «Zibaldone da Canal» på slutten av 1300-tallet. Her er flere detaljerte utregninger, samt lister over innkjøp, tegninger av skip og fremmede handelsmenn. Kilde: Beinecke Rare Book and Manuscript Library/Yale University

Vi har Facebook og blogg. I renessansen hadde de zibaldoner, og senere commonplace-bøker: blogg med fjærpenn.

Jeg slipper til med en kulturhistorisk bonusartikkel i denne månedens utgave av Aftenposten Innsikt, hvor vi foretar et dykk ned i et litterært fenomen som fortoner seg overraskende moderne. Her er anslaget:

Blogging med fjærpenn. Fyndige sitater, egne betraktninger, strøtanker, henvisninger til interessant lesestoff, artige karikaturer og bilder fra steder man har vært, fulgt opp med kommentarer fra venner og familie.

Høres dette kjent ut? For et menneske på starten av det 21. århundret bør det vel det. Dette er jo slikt vi fyller bloggene våre med, eller Facebook-veggen. Denne formen for eklektisk notatvirksomhet er blitt et utbredt og helt normalt fenomen i vår tid. For mange er det en hobby de bruker mye fritid på, og er blant de tingene som særpreger nåtiden. Da er det fort gjort å tenke at dette også må være noe nytt. Men slik er det ikke.

Kunsten å samle interessant kunnskap i form av notater, sitater og fragmenter har vært praktisert i århundrer. Blant annet i såkalte commonplace-bøker, som var en slags blogging med fjærpenn mellom to bind. Dette var album fulle av anekdoter, egne betraktninger, tegninger, oppskrifter, utdrag fra samtaler og sitater fra andre bøker. Den som hadde en slik bok, fylte den rett og slett med alt han eller hun fant interessant, nyttig, morsomt eller minneverdig. Den var ment å vise hva forfatteren likte og interesserte seg for. Eller forfatterens «profil», om du vil. Commonplace-bøkene ble dessuten vist frem for venner og familie, som kunne bidra med sine bemerkninger og kommentarer. Bøkene kunne også gå i arv.

«Skogen av ting». For å kunne samle på sitater eller notere seg interessante ting, må lese- og skriveferdigheter være på plass, men de har ikke alltid vært like demokratisk utbredte. Det er derfor ikke tilfeldig at de aller tidligste eksemplene på noe som minner om commonplace-bøker, er å finne blant samfunnets elite.

Resten kan du lese (og eventuelt notere og sitere fra) i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

Konger og farsfigurer.

Harald Rosenløw Eeg. Pressefoto: Geir Aarum/roseeg.no

Vinteren 2000-2001 var Harald Rosenløw Eeg (dengang 30) dobbeltaktuell. Med romanen «Karmakongen». Og med ny plate fra technoduoen SubGud. Jeg intervjuet ham i oktober dette året for magasinet 2000.

– Da jeg begynte på førsteutkastet til «Karmakongen» forsøkte jeg å skrive som Jan Kjærstad, forteller Eeg. – Det gikk jo ikke. Så tenkte jeg at jeg måtte åpne teksten litt. Prøve å ikke bruke så store bokstaver. Dermed endte jeg opp med å gjøre alt enklere enn hva som var tilfellet tidligere. Meningen ligger jo der. Og jeg mener leseren skal ha mulighet til å trekke i trådene underveis.

Harald Rosenløw Eeg har høstet mye heder for sine ungdomsromaner. Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for «Glasskår» i 1995. Kulturdepartementet fulgte opp med å gi ham departementets egen debutantpris for barne- og ungdomslitteratur. Bok nummer to, «Svidd» (1996), ga ikke den samme uttellingen på prisfronten, men «Vrengt» skaffet ham Brageprisen året etter. I 1998 kom den foreløpig siste ungdomsromanen fra Eegs penn, «Filter».

Det der med penn er for øvrig ment svært bokstavelig. Eeg skriver nemlig manuskriptene sine for hånd.

Problematisert magi.

Til uka får BBC-serien «Jonathan Strange & Mr Norrell» norsk tv-premiere.

«‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’»

Serien er basert på debutromanen til Susanna Clarke fra 2004. Den tilhører sjangeren alternativ historie – med en magisk twist.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid (anno 1806) er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Sort of. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.

Noe av det beste med fortellingen er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Langt på vei får den leseren til å være glad for at magi ikke finnes. Slik sett skriver «Jonathan Strange & Mr. Norrell» seg inn i det jeg tidligere har rubrisert som revisjonistisk fantasy.

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre forfattere har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.

BBCs tv-versjon har fått god mottakelse. Første episode (av i alt 7) sendes på NRK2 11. februar kl. 21.30.

Her er et klipp fra første episode:

Sex, vold og eventyr.

Dronningen i «Tale of Tales», spilt av Salma Hayek, i ferd med å gomle dragehjerte. Foto: Tour de Force/Filmweb

Opprinnelig var eventyrfortellingene like mye myntet på et voksent publikum – og noen mer enn andre. «Tale of Tales» tar opp igjen den tråden.

(Opprinnelig publisert i Aftenposten Innsikt, desemberutgaven 2015.)

Eventyr for voksne. To århundrer før brødrene Grimm – og seks tiår før Charles Perrault ga ut sin berømte eventyrsamling – ble tobindsverket «Lo cunto de li cunti» (1634 og 1636) publisert i Napoli. Tittelen betyr «Fortellingenes fortelling», og var en samling eventyr nedskrevet av poeten Giambattista Basile.

Undertittelen var «Underholdning for de små», og hos Basile finner vi de første trykte versjonene av «Askepott», «Tornerose», «Hans og Grete», «Rapunzel» og «Mesterkatten i støvler».

Men eventyrfortellingene var i utgangspunktet generasjonsoverskridende. De var for både barn og voksne. Siden formen opprinnelig var muntlig, rommet den også muligheter for å utbrodere «voksne» innslag. Eventyrene var både «såpeopera», «barne-TV» og «skrekkfilm» på én gang. På 1800-tallet ble denne kulturformen forvandlet mer entydig til litteratur, i form av autoriserte eventyrsamlinger. Én konsekvens av dette – fordi eventyr etter hvert ble definert som barnekultur – var en økende ufarliggjøring, særlig etter at velmenende pedagoger fikk fingrene i materialet.

Trekantdrama. Basiles samling inneholder imidlertid også mer ukjente eventyr – av den voldsomme, blodige, burleske og barokke sorten. Og det er tre av disse den italienske regissøren Matteo Garone har filmatisert i «Tale of Tales», som hadde norsk première julen 2015. Vi møter blant annet et barnløst kongelig par (Salma Hayek og John C. Reilly), som får nyss om en magisk løsning på infertiliteten: Dronningen må spise et dragehjerte, tilberedt av en jomfru. Dette prosjektet fører suksessivt til en død monark, en mystisk dobbeltfødsel og et morderisk trekantdrama rundt mor og barn.

Filmen forteller også historien om en konge (Toby Jones) som gjør en loppe til sitt nye kjæledyr. Insektet fôres så gavmildt at det vokser til abnorm størrelse. Men beistet dør, og kongen bestemmer seg for å døyve sorgen ved å gifte bort datteren til den som kan gjette vekten på loppeskinnet. Vinneren blir et fælt troll. I tillegg møter vi en viril konge (Vincent Cassel) som blir betatt av den vakre sangen fra en kvinne han ikke kan se. Fascinasjonen driver ham til kåt beiling utenfor huset hennes. Hva han ikke vet, er at dette er boligen til to aldrende søstre. Kongen nekter å gi seg, og partene blir etter hvert enige om en hyrdestund – i stummende mørke.

«Tale of Tales» går altså tilbake til kildene for å finne eventyr som ikke er konfiskert av det barnevennlige regimet. Garrone er likevel ikke alene om å «frigjøre» eventyrene. Flere regissører har gitt eventyrtradisjonen en voksen utforming. Noen har trukket fortellingene i en realistisk retning, mens andre har beholdt det fantastiske preget. Spennet er stort.

Les resten i Aftenposten Innsikt.

 

Leken primat.

Portrett av Douglas Adams, av Michael Hughes. Uploaded by Diaa_abdelmoneim. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons.

Douglas Adams var mannen som fant meningen med livet. Svaret er 42. Spørsmålet er bare «42 hva da?»

(En versjon av denne artikkelen stod på trykk i magasinet «Mann» i 2004.)

En vakker sensommerdag i det Herrens år 1978 satt en godt voksen forsamling av BBC-sjefer rundt et bord og lyttet på et lydbånd. Denne gjengen av eldre herrer, hvorav enkelte hadde bakgrunn som jagerpiloter fra 2. verdenskrig, hadde nettopp kommet tilbake fra ferie. Nå satt de – dørgende stille – og forsøkte å forstå hva som var så morsomt med en fortelling der jorden blir sprengt i fillebiter. De satt der fordi den unge radioprodusenten Simon Brett hadde kokt sammen en pilotepisode til en science fiction-serie han hadde stor tro på. Det så ikke lovende ut. Forsamlingen rundt bordet trakk ikke på smilebåndet én eneste gang. Men tilslutt spurte en av dem Brett:

– Simon, er dette morsomt?

– Ja, det er det, svarte Brett med all den tyngde og profesjonell seriøsitet han maktet å mane frem.

– Ja, da så, svarte sjefen.

Og slik gikk det til at radioserien «A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» ble en realitet. Takket være Simon Brett hadde den unge og talentfulle, men akk så sendrektige, forfatteren Douglas Adams fått et levebrød.

Fedreland & reservater.

Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.

(Denne trippelomtalen sto opprinnelig på trykk i Ny Tid 12. juni 2009.) 

En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: «Hvem skal eie den beste jorda?» Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.

Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.

Høk over høk

Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der.

Sosiolog uten sladd.

Først forsvarte han folks rett til å dyrke den dårlige smaken, kitsch og camp. Så propaganderte han for Elvis-kulturen. Og nå tar han et generaloppgjør med pornomotstanderne i boka «Sex, løgn og videofilm». Er Kjetil Rolness ute etter å korrumpere nasjonen fullstendig?

(Dette portrettintervjuet stod opprinnelig på trykk i magasinet «2003». Man kan – nå godt over 10 år senere – trygt konstatere at Rolness fortsatt er en sentral aktør i den norske debatten. Og fortsatt med en sans for kontroversielle tema. I fjor høst titulerte han jo seg selv som «Djevelkvinnens advokat», da han forsvarte Hege Storhaug. Men da Rolness lanserte denne boka betakket han seg – i det minste retorisk – mot stillingsbeskrivelsen Djevelens advokat. Apropos temaet, se også artikkelen «Pornoflørten».)

Aller først: Vi advarer mot at dette intervjuet vil inneholde sterke, usensurerte uttalelser og argumenter som kan virke støtende. Dette intervjuet egner seg ikke for små barn og sarte sjeler. Du leser videre på eget ansvar. (Og det gjør du nok. For nå er du nysgjerrig. Ingenting selger som sex.)

– Jeg har undret meg over at denne boken ikke ble skrevet for lenge siden, sier Kjetil Rolness. – En eller annen gang måtte jo noen ta bladet, for ikke å si porno-bladet, fra munnen, og si: «Dette her er jo bare tull! Dette er virkelig ikke sant!» For det er ganske sært når en liten gruppe aktivister klarer å få bred politisk aksept for sin særegne forståelse av en stor populærkulturell genre, og den forståelsen omtrent sidestiller genren med folkemord. Pornografien er blitt en fiende av alt vi holder for kjært og viktig i vårt samfunn. Og det er den mest lettkjøpte fienden du kan få. Du risikerer ingenting ved å være mot porno. Men det er viktigere for meg å være mot antipornobevegelsen enn å være for porno.

Han prater med en rolig, kvernende, smått insisterende stemme, Kjetil Rolness. Og han legger ofte trykk på enkeltord. Det er viktig å være ty-de-lig. Det er viktig å få fram poenget. Ikke så rart. Man trår varsomt på tynn is. Særlig når man leier en hellig ku over til slakteriet. Denne vinteren kan det nemlig bli bråk her i landet.

Kiss & tell.

– Jeg håper ikke jeg kommer til å bli husket utelukkende som «han derre KISS-forfatteren», sier Lars Ramslie. Akkurat nå er imidlertid faren for det tilstede. Først kom han med romanen «Destroyer», og nå jobber Ramslie med en dokumentarbok om Kiss-fansen i Norge.

(Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i februar/mars-utgaven av magasinet «2001». Filmplanene for romanen «Destroyer» ble aldri realisert. Men Ramslies neste roman, «Fatso» fra 2003, ble filmatisert i 2008.)

– Det var nok mest det visuelle som slo an hos meg, sier Lars Ramslie når vi spør ham om hva appellen til det amerikanske hardrock-bandet lå i. – For min del var alt over da maskene forsvant. Men nå skal det sies at all heavy metal og hardrock i større eller mindre grad benytter seg av sterke visuelle virkemidler, legger han til. – Men det er kanskje ikke så pompøst som opera.

Til tross for denne reservasjonen i forholdet til alle foreldres hatobjekt nummer 1 rundt 1980, avslører Ramslie seg som en vaskeekte fan:

– Jeg vil hevde at Kiss var det største siden The Beatles, sier han. – De er selv blitt blåkopien for senere superkommersielle popband, som Spice Girls. Men der Spice Girls er et regissert fenomen, oppsto Kiss av seg selv på et lite loft i New York. De bygde også videre på sider ved Beatles merchandise. Utkastet til Kiss-lunchboksen ble faktisk laget på en Beatles-lunchboks.

Lunchboksen det er snakk om spiller en sentral rolle i romanen «Destroyer» (som selvfølgelig også er tittelen på et Kiss-album). I boka møter vi 9 år gamle Lars Ramslie, som drømmer om å kunne fly i sin hjemmelagde Gene Simmons-drakt. For de uinnvidde: Gene Simmons er det demonlignende bandmedlemmet, han med den enormt lange tungen.

– Jeg er mest opptatt av det Kiss som aldri fantes, sier Ramslie. – Bortsett fra oppe i mitt hode. Altså det superheltinntrykket jeg fikk som liten. Fra jeg var 5-9 år var jeg monomant opptatt av dem. Men jeg hadde glemt det helt til jeg tok opp igjen kontakten med folk jeg ikke hadde sett på 10 år. Alle sammen dro fram hvor opptatt jeg hadde vært av Kiss. Sånn ble ideen til «Destroyer» plantet, forteller han.

Til Xanadu.

Han har vært i Asia cirka 50 ganger, Torbjørn Færøvik. Det skyldes «Polo-feberen», hevder han selv. Og gjennom bøkene sine prøver han å smitte oss andre.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2002».)

– Det høres kanskje ut som en heltedåd å reise i Marco Polos fotspor, men det er en tur de fleste friske mennesker kan klare, sier Torbjørn Færøvik. – Det er mest et spørsmål om å ta seg tid. Sette av 3 måneder. Man må være forberedt på at man kommer til å støte på enkelte problemer underveis, men jeg opplevde ikke turen som noen stor fysisk prøvelse. Og du trenger heller ikke mye penger. Du kan reise Iran rundt med buss for 150 kroner.

Iran markerte knapt halvveis på ruta for Færøviks Marco Polo-ekspedisjon. Fra Venezia gikk turen via grottebyer i Tyrkia, gjennom ayatollahenes land og Pakistan, til Kina og målet i det fjerne: Xanadu, Kublai Khans hoff nær de mongolske steppene. Men en slik tur er mer enn en reise i geografien, iallfall når du skriver bok om den etterpå.

Reiseskildringen er nemlig en genre hvor historie, kultur, politiske forhold, personlige betraktninger og nyttige tips møtes. Det gjør naturligvis denne typen litteratur til spennende lesing, og i norsk sammenheng har Færøvik markert seg som et av de ledende forfatternavnene. Med 25 års erfaring som utenriksjournalist, blant annet for Arbeiderbladet og NRK, har han da også bygd seg et solid fundament å operere ut ifra.