Selvportrett av Stanley Kubrick fra 1949. Foto: Wikicommons/LOOK Magazine Collection/Library of Congress.
Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick. I dag er det 20 år siden han døde.
I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. «2001 – En romodyssé» hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.
Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, «Waterloo», ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.
«Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme», har Sydney Pollack sagt om Kubrick. Les videre →
Triangelet Tuva (Laila Goody), Jonny (Aksel Hennie) og Magnus (Fridtjov Såheim) i Jens Liens «Jonny Vang». Pressefoto: MAIPO/Helge Hansen/Filmweb
Før han lagde «Den brysomme mannen» (2006) og «Sønner av Norge» (2011), måtte Jens Lien spillefilmdebutere. Det skjedde med «Jonny Vang» i 2003. Og krevde bl.a. en musikalsk motivert ekspedisjon til North-Carolina.
(På dette tidspunktet hadde Lien markert seg sterkt med kortfilmer som ble plukket opp av festivalen i Cannes. Jeg gjorde dette korte intervjuet med regissøren rett før premieren på spillefilmdebuten. Det ble publisert i magasinet Mann, nr. 1-2003.)
Det var som tatt ut av en westernfilm. Etter over 30 timer på reisefot, red den ensomme helten, regissør Jens Lien, inn i en liten småby i North-Carolina. Her skulle han møte bandet Calexico i et veikryss, for å vise dem spillefilmdebuten sin, «Jonny Vang».
– Men de hadde jo ikke noen videospiller, forteller Lien. – Så jeg måtte låne video og storskjerm på den lokale videosjappa. Der viste jeg filmen, mens jeg selv simultanoversatte, for et publikum bestående av bandet og andre nysgjerrige amerikanere. Les videre →
Erik Skjoldbjærg instruerer Christina Ricci og Jessica Lange på settet til «Prozac Nation». Pressefoto: Filmweb/Scanbox Norge
I dag er det premiere på Erik Skjoldbjærgs siste film, «Pyromanen», som gjennomgående har fått gode kritikker. Plagede menneskesinn ser fortsatt ut til å være noe regissøren interesserer seg for. I 2003 intervjuet jeg ham i forbindelse med lanseringen av «Prozac Nation».
(En forkortet versjon av dette intervjuet kom på trykk i magasinet Mann)
Etter mye om og men, er det endelig duket for premiere på Erik Skjoldbjærgs «Prozac Nation». Regissøren håper ikke det har skadet karrieren hans at det har tatt så lang tid å få filmen satt opp på kino. – Jeg har jo levd på «Insomnia», og nyinnspillingen av «Insomnia», sier han.
Som kjent er «Prozac Nation» Skjoldbjærgs Hollywood-debut. Produsert av hovedrolleinnehaver Christina Ricci, på hennes eget initiativ, etter at hun så nettopp «Insomnia». Gode filmer med gode skuespillerinnsatser er med andre ord den beste metoden å sikre karrieren sin på.
– Det skuespillere ser på, er om du har fått andre skuespillere til å fungere på film, kommenterer Skjoldbjærg. Les videre →
Portrett av Douglas Adams, av Michael Hughes. Uploaded by Diaa_abdelmoneim. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons.
Douglas Adams var mannen som fant meningen med livet. Svaret er 42. Spørsmålet er bare «42 hva da?»
(En versjon av denne artikkelen stod på trykk i magasinet «Mann» i 2004.)
En vakker sensommerdag i det Herrens år 1978 satt en godt voksen forsamling av BBC-sjefer rundt et bord og lyttet på et lydbånd. Denne gjengen av eldre herrer, hvorav enkelte hadde bakgrunn som jagerpiloter fra 2. verdenskrig, hadde nettopp kommet tilbake fra ferie. Nå satt de – dørgende stille – og forsøkte å forstå hva som var så morsomt med en fortelling der jorden blir sprengt i fillebiter. De satt der fordi den unge radioprodusenten Simon Brett hadde kokt sammen en pilotepisode til en science fiction-serie han hadde stor tro på. Det så ikke lovende ut. Forsamlingen rundt bordet trakk ikke på smilebåndet én eneste gang. Men tilslutt spurte en av dem Brett:
– Simon, er dette morsomt?
– Ja, det er det, svarte Brett med all den tyngde og profesjonell seriøsitet han maktet å mane frem.
– Ja, da så, svarte sjefen.
Og slik gikk det til at radioserien «A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» ble en realitet. Takket være Simon Brett hadde den unge og talentfulle, men akk så sendrektige, forfatteren Douglas Adams fått et levebrød. Les videre →
Regissør Pål Øie på settet til «Villmark 2». Foto: Filmweb/Handmade Films in Norwegian Woods.
Like før jul ble Pål Øies grøsser «Villmark 2» lansert på DVD, Blu-ray og digitalt. De siste årene er vi jo blitt vant med norske grøssere, men slik var det ikke da Øie kom med eneren av «Villmark» i 2003. Spillefilmdebuten hans ble sett av 150.000 på norsk kino, og deretter fikk vi bl.a. «Fritt vilt» (2006), «Rovdyr» (2008) og «Død snø» (2009).
(Jeg gjorde dette kortintervjuet med ham i januar 2003. Det stod på trykk i magasinet Mann.)
– Denne genren blir nok ikke regnet som helt stueren, sier Pål Øie da vi spør hvorfor det har vært få norske grøssere å se på kino etter «De dødes tjern» (1958). – Regissører liker dessuten ikke å bli satt i bås, og enhver genre har jo konvensjoner å forholde seg til. Men der ligger også utfordringen.
Øie spillefilmdebuterer i år med «Villmark», en lavbudsjettsfilm med navn som Kristoffer Joner, Bjørn Floberg og Eva Röse på rollelisten. Handlingen utspiller seg dypt inne i skogen. Hit har sjefen for et tv-produksjonsselskap dratt med seg sine ansatte til en helg med teambuilding. Så finner de et forlatt telt ved et tjern, og et kvinnelik i tjernet. Og deretter baller det på seg med skremmende, uforklarlige og dødelige hendelser.
Selv beskriver Øie «Villmark» som en historie i krysningspunktet mellom psykologisk drama, thriller og grøsser. Han og produsenten valgte tilslutt likevel å kalle filmen en grøsser fordi genretilhørigheten gjør det klart for publikum hva de kan vente seg. – Det har en veldig kommunikativ effekt, kommenterer han.
– Filmen ble laget i ekspressfart. Måtte du gjøre mange kompromisser underveis i forhold til de originale planene?
– Man må alltid gjøre kompromisser. Man kan aldri få nok tid. Samtidig ble det en fin nerve i produksjonen ved at vi hadde deadlines hele veien. Men en debutant burde jo egentlig hatt dobbelt så lang tid som en etablert filmskaper, sier Øie halvt på spøk.
– «Villmark» er skutt på digital video, med 2 fotografer. Er DV-produksjoner fremtiden for små filmland som Norge?
– Nei, det tror jeg ikke. På den annen side: Hvem kan spå om fremtiden? Husk på at dette er en lavbudsjettsfilm. For å rekke over alt i løpet av en innspillingstid på 25 dager måtte vi bruke 2 kameraer. Men jeg synes vi har fått det til å se ut som en en-kameraproduksjon. Vi har fått til en helhetlig visuell profil, sier regissøren.
– Nå er jo dette en liten, tett historie om 5 personer ute i skogen. Et slags kammerdrama, om du vil. Det er klart at ikke alle historier krever store budsjetter, legger han til.
– Du er en del av filmmiljøet i Bergen. Nå snakkes det om en egen «Bergens-bølge» i norsk film. Er det en fordel å jobbe litt skjermet fra miljøet i Oslo?
– Det er OK å lage film i Bergen. Vi er synlige for hverandre. Når det gjelder det der med bølge… Før «Himmelfall» var det 10-12 år siden forrige gang en «Bergensfilm» hadde premiere. Jeg håper vi kan få lov til å fortsette å lage film. Det er det viktigste, poengterer Pål Øie.
huzzah features 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.