Musikkformidleren.

haraldarelund

Harald Are Lund. Pressefoto: NRK.

Harald Are Lund er en institusjon av kjøtt, bart og blod når det gjelder seriøs musikkformidling her på berget. Men denne høsten ble hans nesten 50 år lange innsats i NRK avsluttet.

(Lunds endelige overgang til pensjonistenes rekker har fått behørig omtale. I 1999 hadde jeg selv gleden av å intervjue denne særs kunnskapsrike musikkformidleren (han regner seg ikke som journalist) for gratisavisen Filter. Det er fremdeles noenlunde lesverdig:)

Hvem er denne fyren? Jo, Harald Are Lund har jobbet i NRK siden 1968, i Musikkredaksjonen fra 1979, og er nest eldst i PETRE. Geir Hovig er 2 år eldre. På torsdager har han programlederansvaret for Roxrevyen, og på søndager sprer han jazzens glade budskap utover det ganske land i programmet Jazzågitt. Tidligere, på 80-tallet, var han eksponent for sær og merkelig musikk i programmet Radioskopet. Harald Are Lund har gjort det til noe av en livsoppgave å drive påkrevd musikkmisjonering i Norge. Stikkord som Alternativt, Ukommersielt og Nyskapende har alltid vært naturlig å ta i sin munn når man skulle beskrive programpostene hans.

Da Lund var 16 år gammel, fikk han anledning til å rigge trommene under den eneste Coltranekonserten som noengang har funnet sted i Norge. Årsaken var at trommisen til Coltrane var mer interessert i å flørte med en lokal serveringsdame enn å lempe slagverk.

– Men det var stort for meg vet du, sier programlederen, som har blitt portrettert av Captain Beefheart 2 ganger og overnattet på sofaen hjemme hos forfatteren Phillip K. Dick. Les videre

Konger og farsfigurer.

hre21

Harald Rosenløw Eeg. Pressefoto: Geir Aarum/roseeg.no

Vinteren 2000-2001 var Harald Rosenløw Eeg (dengang 30) dobbeltaktuell. Med romanen «Karmakongen». Og med ny plate fra technoduoen SubGud. Jeg intervjuet ham i oktober dette året for magasinet 2000.

– Da jeg begynte på førsteutkastet til «Karmakongen» forsøkte jeg å skrive som Jan Kjærstad, forteller Eeg. – Det gikk jo ikke. Så tenkte jeg at jeg måtte åpne teksten litt. Prøve å ikke bruke så store bokstaver. Dermed endte jeg opp med å gjøre alt enklere enn hva som var tilfellet tidligere. Meningen ligger jo der. Og jeg mener leseren skal ha mulighet til å trekke i trådene underveis.

Harald Rosenløw Eeg har høstet mye heder for sine ungdomsromaner. Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for «Glasskår» i 1995. Kulturdepartementet fulgte opp med å gi ham departementets egen debutantpris for barne- og ungdomslitteratur. Bok nummer to, «Svidd» (1996), ga ikke den samme uttellingen på prisfronten, men «Vrengt» skaffet ham Brageprisen året etter. I 1998 kom den foreløpig siste ungdomsromanen fra Eegs penn, «Filter».

Det der med penn er for øvrig ment svært bokstavelig. Eeg skriver nemlig manuskriptene sine for hånd. Les videre

Den første nasjonalsangen vår var en drikkevise.

Norske_Selskab_Eilif_Peterssen

Eilif Peterssens maleri «En Aften i Det norske Selskab», 1892. Foto: Wikicommons

Det stunder mot 17. mai igjen. Da skal det synges. «Ja, vi elsker dette landet» har vært Norges nasjonalsang siden 1864. Før dette sang vi «Sønner af Norge», men den aller første nasjonalsangen vår var drikkevisen «Norges Skaal».

I 1819 utlyste Selskabet for Norges Vel en konkurranse som skulle gi landet en ny nasjonalsang.

«Sønner af Norge», komponert av Christian Blom og med tekst av Henrik Anker Bjerregaard, ble kåret som vinner.

Dermed fikk sangen også status som Norges «kronede nasjonalsang».

Den posisjonen beholdt den inntil 1864, da Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraaks «Ja, vi elsker dette landet» ble utgitt som mannskorsang.

«Ja, vi elsker» slo voldsomt an og overtok i praksis som Norges offisielle nasjonalsang.

Den aller første, uoffisielle, «nasjonalsangen» vår var imidlertid en opprørsk drikkevise.

I 1771/72, mens han fremdeles var student, skrev den senere biskopen Johan Nordahl Brun (1745-1816) «Norges Skaal». Nordahl Brun vanket i den litterære selskapsklubben Norske Selskab i København.

Sangen hadde brodd mot den dansk-norske kongemakten, og rektoren ved katedralskolen i Trondhjem forsøkte å kjøpe alle trykte eksemplarer av teksten for å hindre at sangen ble spredt.

Alle forsøk på å tyste ned sangen mislyktes. Tvert imot ble «Norges Skaal» mektig populær.

Den ble ofte fremført i selskapelig lag og i de første årene av 1800-tallet var drikkevisen etablert som nordmennenes nasjonalsang.

Første vers av «Norges Skaal», som nok langt oftere blir titulert etter sin første verselinje, går for øvrig slik:

For Norge, Kjæmpers Fødeland,

Vi denne Skaal vil tømme,

Og naar vi først faae Blod paa Tand,

Vi sødt om Frihed drømme;

Dog vaagne vi vel op engang

Og bryde Lænker, Baand og Tvang;

For Norge, Kjæmpers Fødeland,

Vi denne Skaal udtømme!

Her er det bare å synge med:

Kalde instrumenter – varme klanger.

Icemusic

Terje Isungset i sitt rette musikalske element. Pressefoto: Emilio Holba/Icemusic.no

Komponisten og musikeren Terje Isungset har gjort seg bemerket med sin ismusikk – fremført på isinstrumenter.

(For bare noen dager siden avsluttet Isungset årets norgesturné med ismusikk. Han har utgitt flere plater med denne snåle musikkformen. Dette er hva han hadde å si i forbindelse med den første innspillingen av ismusikken. Intervjuet ble opprinnelig publisert i mars/april-utgaven av magasinet «2001».)

I februar i år dro Isungset til Jukkasjärvi i Nord-Sverige, for å spille inn sin kommende CD. Jukkasjärvi er kjent for sitt ishotell, og nå kunne stedet legge enda et provisorisk bygg til på listen: Musikkstudioet var nemlig en snøhule på 5 ganger 10 meter, laget av «snis», en blanding av snø og is. Der inne, i 7 blå grader, satte musikerne seg bak instrumenter laget av is fra Torneelven.

– Det var det eneste mulige innspillingsstedet, sier Isungset. – Alle andre rom enn et snø- eller isrom ville blitt for støyende. Is har nemlig en ekstremt lav lydstyrke, noe som krever ditto høyt opptaksnivå. Les videre

Riff & rull.

aftinnfebr

Musikk- og filmindustrien er gjensidig forelsket i hverandre. Siste uttrykk for romansen er tv-serien «Vinyl».

Februarutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Så løp og kjøp!

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om hvordan musikkbransjen skildres på film og tv. Aktualitetsknaggen er den nye serien «Vinyl», som får premiere på HBO Nordic 15. februar.

En av seriens produsenter heter Mick Jagger, og ingen ringere enn Martin Scorsese regisserer pilotepisoden. Jagger og Scorsese har knadd på ideen bak «Vinyl» i bortimot 20 år. Opprinnelig var ambisjonen å lage «en episk film som fulgte musikkindustriens historie gjennom flere tiår», har Jagger forklart i et intervju med Rolling Stone Magazine. Den ambisjonen måtte skrinlegges. Istedet konsentrerer «Vinyl» seg om 70-tallets New York.

Dette er ikke akkurat første gang film eller tv-serier har valgt musikkindustrien som tema. Helt siden lydfilmens oppfinnelse, med lanseringen av «The Jazz Singer» (1927), har denne koblingen fortonet seg naturlig. Lyd og bilde søker sammen. Filmfortellingene trenger et soundtrack, og filmene bidrar til å selge plater.

Litt om resten av innholdet i #2-2016:

I februarutgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese hvordan Norges enorme fiskeressurser verd milliarder, gjennom flere år er samlet på noen få hender – med nedleggelser av fiskerisamfunn som konsekvens.

Barneskolen ved frontlinjen i Donetsk rammes jevnlig av eksplosjoner og skuddsalver, likevel holder de åpent.

São Paulos sentrum er forbeholdt de rike, men nå vil folket ta byen tilbake.

Les også om verdens største hangar på Schiphol-flyplassen i Amsterdam, der det er blomster for milliardbeløp som håndteres.

Desalinering, resirkulering eller skysåing? Det er noen av måtene optimistene mener de skal sikre verden nok ferskvann.

Og på filmlerretet har far tatt over rollen som den omsorgsfulle i familien.

 

1985: David Bowie imiterer Springsteen, Lou Reed m.fl.

Alle vet at nylig avdøde David Bowie likte å leke med identiteter og roller. Så hvorfor ikke også leke seg med å imitere andre sangere?

I et studio-opptak fra 1985 kan vi høre ham etterligne storheter som Bruce Springsteen, Lou Reed, Iggy Pop, Marc Bolan og Tom Waits. Dette skjedde i Westside Studios i London, og var i forbindelse med innspillingen av soundtracket til filmen «Absolute Beginners».

Marc Saunders, som jobbet i studioet og således fikk bivåne den lattermilde Bowie i aksjon, la nylig ut opptaket på YouTube. Han skriver bl.a. dette i presentasjonen av klippet:

At the end of the session, he broke into the impersonations and I realized that these might get erased at some point, so I quickly put a cassette in and hit “record.” I wish we could hear the other side of the dialogue between Bowie and Clive and Alan, but unfortunately that wasn’t being recorded.

Sjekk også ut omtalen på Saunders hjemmeside.

 

Technoens fødsel: Vinteren 1970.

Kraftwerks første konsert ble sendt på TV.

Dette er et – på alle måter – historisk opptak fra tv-stasjonen WDRs arkiv. Det viser en overraskende velprodusert innspilling av det som skal være den første konserten til Kraftwerk, på en scene i byen Soest.

Konsertopptaket er fra et program med den aldeles fabelaktige tittelen «Karussell für die Jugend». Og det er mange interessante detaljer å dvele ved her, som nettsiden Side-Line påpeker:

As you can see the band was still very hippy as far as dress code goes (it was recorded 45 years ago), just like their audience, only later would Kraftwerk adapt a more styled outfit. The line-up during this concert consists of Ralf Hutter (organ, tubon), Florian Schneider-Esleben (flute, violin, percussion) and Klaus Dinger (drums).

Kraftwerk enthusiastic Alan Wilder (Recoil, ex-Depeche Mode) had this to say about the live show: «Kraftwerk as proper hippies is pretty cool though – lot of hair in the audience, and chat by the sounds of it – probably brought on through the bemusement of listening to the sound of a thousand bees on acid. I think this is what they used to call ‘a happening’. I’m sure I spotted Art Garfunkel in the live audience :)!»

Eller for å sitere Open Culture:

This footage captures with unexpected clarity the avant-gardism of both Kraftwerk’s performative sensibility and technological setup as well as the reaction of the crowd, on the whole more pleased than bewildered.

Ca. 14 minutter ut i konserten drar de igang med det som (kanskje/antakelig?) er den første dokumenterte manifestasjonen av proto-techno. Eller har noen der ute et bedre bud (helst m/lenke til dokumentasjon)?

Over til blondt.

1200px-Unni_Wilhelmsen_IMGP0905_wp

«Unni Wilhelmsen IMGP0905 wp» av smial (talk). Lisensiert under FAL via Wikimedia Commons.

De fleste vil nok forbinde Unni Wilhelmsen med en gitar, men det er et piano som er drømmen.

(Dette intervjuet ble gjort en gang i tidsrommet desember 1999-januar 2000 – for et kortlivet gratismagasin jeg har glemt navnet på.)

Unni Wilhelmsen starter det nye året med å gi ut sin tredje plate, «Back In The Blonde». Tittelen henspiller på rødtoppens originale hårfarge, og gir et hint om at hun har blandet nye fargenyanser inn i musikken sin.

– Hva vil du si er egenarten til den nye platen?

– Lydbildet er temmelig atypisk alt mulig annet nå om dagen. Den går tilbake i tid også innspillingsmessig, ved at vi brukte analoge taper, at bandet satt samlet i samme rom og at vi spilte inn skiva live.

– Hvorfor gjorde dere det på den måten?

– Jeg har alltid likt tanken på det. Jeg og bandet mitt har et slags studio sjøl, med analog spiller og gamle mikker. Gode gamle virkemidler som passer musikken min bra. Les videre

Renessanse for Ruth.

(Denne musikkvideoen ble produsert i 2015, men catcher tidsånden fra 1985 svært bra. Hele versjonen av låta kan du høre på Spotify.)

Enkelte må vente en stund på anerkjennelse. Da det franske bandet Ruth i 1985 ga ut sitt første og siste album, «Polaroïd/Roman/Photo», solgte det bedrøvelige 50 eksemplarer.

Primus motor i foretagendet, Thierry Müller, la deretter ned Ruth – som uansett bare hadde vært et sideprosjekt fra hans side. Årene gikk. Ruth så ut til å være henvist til evig glemsel.

Men rundt årtusenskiftet begynte plutselig noen DJer å spille tittelsporet fra den gamle, obskure plateutgivelsen. Og de likte det de hørte. Snart nynnet (og danset) en helt ny generasjon til låta.

Polaroïd, roman photo
Aimant les flashes sentimentaux
Humanoïde, incognito
Amour impossible et mélo

Pellicule impressionnable
Petite bulle inconsolable
Je n’ai pas l’âge d’être sage
Comme une image, dommage, Dommage
Dommage
Les videre

– Kommunikasjon er det viktigste!

Nils Petter Molvær Playing

Nils Petter Molvær spiller under Global Tempera 2001, i gamle Fokus Kino i Tromsø. Foto: Krister Brandser/Wikimedia Commons

Nils Petter Molvær meldte seg for alvor inn i jazzens elitedivisjon med platen «Khmer». Nå kommer endelig oppfølgeren, «Solid Ether». Men om han egentlig er jazzmusiker er litt usikkert. Kommunikasjon er langt viktigere, sier Molvær.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2000». Interessant å merke seg at fascinasjonen for alle de nye mulighetene nettet representerte fortsatt var tilstede. De var fortsatt verdt å nevne.)

«Khmer» solgte i 120 000 eksemplarer, et oppsiktsvekkende godt resultat i jazzsammenheng. I tillegg til de respektable salgstallene kunne Nils Petter Molvær høste stor kunstnerisk anerkjennelse for platen. Det ble både Spellemannspris og utsolgte konserter i inn- og utland. Molvær nådde dessuten publikumsgrupper langt utenfor den tradisjonelle jazzmenigheten med sin blanding av melankolsk trompetspill, etniske elementer, teknologiske innslag og hypermoderne rytmer.

Nå er det endelig klart for oppfølgeren. Første uka i mai kan du kjøpe «Solid Ether» i butikkene. Men hva betyr egentlig tittelen?

– Det er bare et paradoks. Det finnes jo ikke noe slikt som «Solid Ether». Eter er usynlig. Mange mener til og med at det ikke eksisterer i det hele tatt. Det var om å gjøre å finne en tittel som er litt vag, som kan ha mye dobbelthet i seg, sier Molvær til 2000.

– Hva vil du si er særpreget til denne utgivelsen sett i forhold til dine tidligere plater?

– Det vet jeg sannelig ikke. For meg er den bare en organisk videreføring av alt jeg har gjort tidligere. Med «Khmer» var jeg rundt og spilte i hele verden. Jeg har kanskje spilt 2-300 konserter de siste 3 årene, og ting har jo utviklet seg underveis. På den måten er dette blitt en slags videreføring. Samtidig synes jeg den er litt mer kontrastfylt. Det er kanskje mer låter her. Les videre