6 utgaver av (myten om) herr Zimmerman.

Hvor mange identiteter kan ett enkelt menneskeliv romme?

(I anledning av at Bob Dylan er årets Nobelprisvinner i litteratur, tåler nok filmen I’m Not There et gjensyn. Her er min kortanmeldelse som sto på trykk i Ny Tid i januar 2008.)

Vi mennesker er fleksible vesener, som stadig endres. Om tre ulike versjoner av deg selv – la oss si 15-åringen, 33-åringen og 59-åringen – på mystisk vis ble bragt sammen, er det ikke engang sikkert de ville likt hverandre. Kort sagt; identiteten er ingen fasttømret størrelse. Dét er det ene poenget Todd Haynes film I’m Not There leker med.

Det andre poenget filmen griper fatt i er hvordan levd liv har en tendens til å samles i små mytologiserte pakker. Disse konsentratene trengs for å sette oss selv og andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, siden vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Med disse to grunnleggende innsiktene på plass er det derfor naturlig at I’m Not There er formet slik den er: Dette er en biografifilm om livet til Bob Dylan, hvor 6 ulike skuespillere spiller 6 ulike versjoner av Dylan på 6 ulike tidspunkter i livet hans. Men ingen av Dylan-skikkelsene vi møter heter på noe tidspunkt Bob Dylan. Eller Robert Zimmerman for den saks skyld.

Dette gjøres med henblikk på mytologiseringens kraft. Haynes går i dialog med mytene, for å vise hvordan perioder i et livsløp kan knyttes opp til dramaturgiske arketyper.

I’m Not There er derfor en høyst ukonvensjonell biografifilm. Den har imidlertid også en tendens til å bli i overkant impresjonistisk og springende. De dramaturgiske vanskene med å fange inn et helt liv består altså.

Kontemplativ western.

Robert Ford (Casey Affleck) i hælene på Jesse James (Brad Pitt). Foto: Filmweb/Sandrew Metronome/Warner Bros.

Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford er en western som avmytologiserer de lovløse – og dyrkingen av dem.

(Det er visst allerede 9 år siden denne filmen hadde norsk premiere. Her er anmeldelsen jeg skrev for Ny Tid i oktober 2007.)

All dramatikk har en innebygd forkjærlighet for det grenseoverskridende. I moderne populærkultur har dette blant annet kommet til uttrykk i Den karismatiske forbryteren, som er en av de hyppigst brukte figurene. Årsaken til dette trenger ikke være mer komplisert enn at de aller fleste av oss er sauer. Det er en selvfølge at vi trenger å bearbeide vårt anstrengte forhold til ulven, psykologisk og kunstnerisk. På et eller annet tidspunkt begynte vi imidlertid å dyrke villdyret, men bare på avstand. Noe man trygt kan gjøre i kinosalen. Det er derfor den har slik appell.

I amerikansk kontekst er Den lovløse i Det ville vesten en arketyp som har fascinert publikum på begge sider av Atlanteren helt siden de første westernfilmene flimret over kinoduken rundt 1910. Og helt siden starten har filmene vært inspirert av virkelige – men mytologiserte – skikkelser.

Fengslende maktkamp.

Megetsigende replikk. Screen shot fra Profeten.

Jacques Audiards Profeten demonstrerer hvordan fengselsfilm-sjangeren er preget av Thomas Hobbes og Niccolo Macchiavellis politiske teorier.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Den franske regissøren Jacques Audiard mener det er en kunstnerisk fordel å lage sjangerfilmer fordi det gir publikum en pekepinn om hva de kan forvente seg. Dette skaper handlingsrom for filmskaperen, som kan økonomisere med virkemidlene. Dermed får han i neste omgang muligheten til å introdusere grep og tematiske vinklinger som utvider sjangeren i den retningen som interesserer ham. Audiards siste film, Profeten, er derfor laget over lesten til den klassiske fengselsfilmen, og er et eksempel på at klart definerte sjangere ofte har sine favoritt-temaer. Det er alt annet enn uinteressant.

Nasjonsbygging med ball.

Francois Pienaar (Matt Damon) gir sine lagkamerater en pep-talk i Invictus. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome/Filmweb

Invictus – de uovervinnelige forteller historien om hvordan Sør-Afrikas rugbylandslag bidro til forsoningsprosessen i landet. Man bør ikke undervurdere idretten. Den har ofte et politisk potensial.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2010.)

Sport er best på TV. Vel å merke i direktesending. Det er bare da innlevelsen kan bli total, siden «alt kan skje» og «ballen er rund».

Sport i spillefilmformat er derimot sjelden veldig interessant. En iscenesatt kamp basert på et manus har en tendens til å virke enda mer regissert og manipulert enn andre typer drama. Det grunnleggende faktum at iscenesatt idrett aldri kan bli like spennende eller overraskende som den ekte varen ligger rett og slett altfor langt framme i publikums bevissthet. Innlevelsen har dårlige vilkår.

Derfor trenger en god sportsfilm noe mer. Noe annet enn sport. Eksempelvis handler ikke Darren Aronofskys The Wrestler (2008) egentlig om amerikansk fribryting, men om tapte muligheter og gryende alderdom, og den desperasjonen denne kombinasjonen skaper hos hovedpersonen.

Men hvorfor ikke satse på politikk? Sport er tross alt en samfunnsarena som tar stor plass i mediebildet, som engasjerer mange og dertil gjerne vekker sterke følelser. Den mobiliserende kraften kan være enorm.

Konstruktiv hikikomori?

Øyeblikksbilde fra Naoko Ogigamis film Briller. Foto: Arthaus

Er den japanske kulturen rammet av desillusjonert virkelighetsflukt? Og er filmene til Naoko Ogigami et sunnhetstegn? Briller gir uansett et vestlig publikum et innblikk i en annen side ved Japan enn den som dominerer på YouTubes mest klikkvennlige kanaler.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2009.)

Nevn «det moderne Japan» og en stri strøm av assosiasjoner knyttet til effektivitet melder seg hos den jevne nordmann: Maurflittige salary men – som bokstavelig talt jobber seg i hjel på kontoret. Småbarn som sendes på forberedende kurs før grunnskolen. Mikrohoteller og bullet train. Samtidig vekkes en rekke assosiasjoner knyttet til en nevrotisk populærkultur: Tegneserier som veksler mellom det utstudert nusselige og det hypervoldelige. Katastrofebesatt animé. Og – ikke minst – japanske fjernsynskonsepter, som har gått fra kultstatus på nettet til å bli eksportvare. De kommersielle kanalene i Norge viser for tiden japanskinspirerte programmer som Silent Library, MTX, Ylvis møter veggen og Hjelp, jeg er med i et japansk game show. Det er visst ikke bare japanerne som lar seg underholde av småsadistisk slapstick.

Til tross for denne siste kulturutvekslingen består mye av den tradisjonelle vestlige fascinasjonen for japanernes eksotiske sider. Men vi fokuserer sjelden på de mer grunnleggende trekkene, som er rimelig lette å identifisere seg med. Symptomene, som kan være eksotiske, er det som helst fanger interessen.

Fedreland & reservater.

Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.

(Denne trippelomtalen sto opprinnelig på trykk i Ny Tid 12. juni 2009.) 

En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: «Hvem skal eie den beste jorda?» Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.

Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.

Høk over høk

Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der.

Myteknusing.

Tang Wei og Tony Leung i «Lust, Caution». Foto: Sandrew Metronome Norge

Ang Lees Lust, Caution tar myten om «Skjønnheten og Udyret» opp til revisjon.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2008.)

[film] Myten om «Skjønnheten og Udyret» ble for noen år siden nusseliggjort i musikalsk Disney-tapning, hvor blant annet en syngende tekanne utmerket seg. Man kan imidlertid spørre om ikke også selve essensen i myten tilhører eventyrenes verden. Er det virkelig slik at bare skjønnheten ofrer seg nok, vil udyret skifte ham til en vakker prins? Er det slik at bare kvinnen holder ut, vil mannen endre karakter? Er det virkelig slik at siden det finnes noe godt i alle, vil det gode alltid vinne frem?

Premisset for den moderne tolkningen av myten er at skjønnhetens evne til å påvirke motparten er sterkere enn udyrets vilje til å stå imot. Men man skal ikke orientere seg lenge i virkelighetens verden før man begynner å tvile på om så alltid er tilfelle. Og hva om Udyrets evne til å forandre Skjønnheten er sterkest? Det er en vinkling man ikke ser så ofte. Men det er et alternativ man ikke bør glemme.

Barbariets appell.

Hurlumhei venter i et Skottland hvor sivilisasjonen er brutt sammen. Fra «Doomsday». Foto: Scanbox Entertainment AS

Sivilisasjonssammenbrudd slutter aldri å skremme oss. Men det virker også forlokkende. Denne helga går Skottland til helvete i filmen Doomsday.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mai 2008.)

[film] I Doomsday truer et virus med å utrydde befolkningen på de britiske øyene, og myndighetene tar i bruk ekstreme virkemidler for å bekjempe det. Hele Skottland settes i karantene. Landet reduseres raskt til en lovløs, postapokalyptisk dødssone. Men da viruset på nytt dukker opp – denne gangen i London – må modige representanter for sivilisasjonen våge seg inn i sonen for å undersøke hvordan de overlevende har klart å unnslippe viruset.

Doomsday tilhører en svært populær subsjanger innen dystopisk science fiction: Sivilisasjonssammenbruddet.

I filmsammenheng fikk den sitt mest kjente uttrykk i George Millers trilogi om Mad Max (1979, 1981 og 1985). Millers filmer ble både skoledannende og begrepsdannende, og må sies å være mer mangefasettert enn brorparten av filmene de inspirerte, hvor Doomsday bare er den siste i rekken.

Sykdomstegn.

Michael Moores Sicko avslører at det forsikringsbaserte helsetilbudet i USA svikter. Men regissørens popularitet er også symptom på noe.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, september 2007.)

[film] «Kvaliteten på et samfunn kan måles ved hvordan det behandler sine svakeste.» Munnhellet er velkjent, og det benyttes da også for alt det er verdt i Michael Moores Sicko. Filmen begynner med å slå fast at 50 millioner amerikanere mangler sykeforsikring, mens vi får studere nærbilder av en mann som syr igjen et stygt kutt i eget bein. Men Sicko handler ikke om disse forsikringsløse, får vi vite. Den handler om de som faktisk har sykeforsikring. Moore klarer dog ikke å være helt konsekvent. Han tar med noen av skjebnene aller nederst også. Og antyder dermed at USA som samfunn er målet og veid, og funnet for lett.

Det mest interessante ved Sicko er likevel de delene av filmen som setter seg fore å innfri varedeklarasjonen i starten: 250 millioner amerikanere har sykeforsikring. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er garantert medisinsk hjelp. For når behovet for menn og kvinner i hvite frakker melder seg, begynner også en kamp mot ordlyden i forsikringskontraktene, selskapenes konsulenter og granskere, samt mot din egen sykdomshistorie. Ja, selv om du  får utbetalt polisen er du ikke sikker. Egenandelene til behandling av en langvarig, alvorlig sykdom vil kunne koste deg huset – bokstavelig talt. Kort sagt; eiernes krav om overskudd trumfer hensynet til forsikringstakernes medisinske behov.

Less is Moore
Michael Moore er blitt anklaget for å manipulere publikum ved å jukse med kronologi, overse «upassende» fakta, benytte insinuasjoner og generelt sett appellere mer til føleri enn fornuft. Og det er noe i anklagene. Riktignok er Sicko hans mest edruelige film hittil. Men gamle uvaner henger ved.

Amatørene kommer!

Jack Blacks rollefigur Jerry under remaken av «King Kong» i Michel Gondrys «Be Kind Rewind».
Foto: Sandrew Metronome

Amatørene kommer for fullt på film og innen det utvidete TV-begrepet. Men kan de ta over bransjen?

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, april 2008.)

[levende bilder] Aldri tidligere har amatører hatt så store muligheter til å boltre seg med levende bilder. En ny generasjon billige kameraer og redigeringsplattformer gjør det nå mulig å lage sofistikerte filmer i god kvalitet. I tillegg har nettet blitt en lanseringskanal som for første gang gir amatørene en mulighet til å nå hele verden med filmene sine. Og på toppen av det hele er det en understrøm i kulturlivet som er fascinert av det amatørmessige.

Et eksempel på det siste er Michel Gondrys Be Kind, Rewind, som får kinopremiere 18. april. Her må en videobutikkansatt og kameraten hans løse et bisart problem: Et uhell har slettet innholdet på alle VHS-kassettene i butikken. Dermed må de spille inn egne amatørversjoner av kjente filmer som Ghostbusters, Robocop, Driving Miss Daisy, Løvenes konge og Rush Hour 2. Etter hvert kommer imidlertid duoen på tanken om å skape noe eget. De blir kreative for alvor, og går igang med en egen film.

Det er neppe tilfeldig at akkurat Gondry har begått denne filmen. Franskmannen har en uttalt agenda som taler lekens pris. Gondry omtaler seg selv som en del av Lego-generasjonen, og ser på lek som en kur mot passivitet.