Til Xanadu.

Han har vært i Asia cirka 50 ganger, Torbjørn Færøvik. Det skyldes «Polo-feberen», hevder han selv. Og gjennom bøkene sine prøver han å smitte oss andre.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2002».)

– Det høres kanskje ut som en heltedåd å reise i Marco Polos fotspor, men det er en tur de fleste friske mennesker kan klare, sier Torbjørn Færøvik. – Det er mest et spørsmål om å ta seg tid. Sette av 3 måneder. Man må være forberedt på at man kommer til å støte på enkelte problemer underveis, men jeg opplevde ikke turen som noen stor fysisk prøvelse. Og du trenger heller ikke mye penger. Du kan reise Iran rundt med buss for 150 kroner.

Iran markerte knapt halvveis på ruta for Færøviks Marco Polo-ekspedisjon. Fra Venezia gikk turen via grottebyer i Tyrkia, gjennom ayatollahenes land og Pakistan, til Kina og målet i det fjerne: Xanadu, Kublai Khans hoff nær de mongolske steppene. Men en slik tur er mer enn en reise i geografien, iallfall når du skriver bok om den etterpå.

Reiseskildringen er nemlig en genre hvor historie, kultur, politiske forhold, personlige betraktninger og nyttige tips møtes. Det gjør naturligvis denne typen litteratur til spennende lesing, og i norsk sammenheng har Færøvik markert seg som et av de ledende forfatternavnene. Med 25 års erfaring som utenriksjournalist, blant annet for Arbeiderbladet og NRK, har han da også bygd seg et solid fundament å operere ut ifra.

Norske forskere bak «Dytt-dra-drep-strategien».

Det kommer stadig flere oppfinnsomme alternativer til kjemiske plantevernmidler. Norske forskere er langt fremme i utviklingen av disse metodene.

Dersom du dyrker brokkoli, vil du ikke ha kålfluer i avlingen din. Men må du bruke kjemiske plantevernmidler for å holde skadedyrene unna?

Kanskje ikke. Kålfluer kan nemlig lokkes vekk fra brokkoliåkeren, og inn i en dødelig felle. Helt naturlig.

Det har et forskerlag ved Bioforsk funnet ut, i et samarbeid med elever ved Horten Natursenter. Metoden kalles «Dytt-dra-drep-strategien» av forskningsleder Ingeborg Klingen. Skadedyrene dyttes vekk fra avlingen man vil beskytte (brokkolien) ved å sette ut vekster som de naturlig holder seg unna (i dette tilfellet kløver). Samtidig dras de mot en «lokkeplante» (kinakål) der de drepes (av en insektdrepende sopp).

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 10. mars 2013).

Helt elementært.

Vann er ikke «den nye oljen». Det er viktigere enn som så. H2O er det våte fundamentet for sivilisasjonen. Og det vil avgjøre framtidens maktforhold, slik det avgjorde fortidens.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Vann. 10. mars, dagen før World Plumbing Day, publiserte Rådgivende Ingeniørers Forening en knusende rapport om tilstanden på infrastrukturen her i landet. Og nettopp avløpsanleggene befinner seg i krise. Rapporten ga sektoren karakteren 2 (av 5), noe som tilsier at bruken av anleggene er truet og opprusting bør skje umiddelbart.

Det var en betimelig påminnelse om hvor avhengig et moderne samfunn er av jevnlige investeringer i rørsystemene. Skjønt, ting kan tyde på at budskapet ikke er nådd helt ut likevel. VG ba leserne stemme over hvilken sektor av infrastrukturen de mente burde rustes opp først. Vannforsyning ble prioritert av 8,57%. Avløpsanlegg fikk 8,72% av stemmene. Det var riktignok henholdsvis 4. og 3. plass. Men på en soleklar 1. plass tronet Riksveier og fylkesveier med 35,51% av stemmene.

Dersom man vil være litt tabloid kan man si at nordmenn heller vil kjøre bil enn drikke rent vann. En noe mer reflektert respons vil være å fastslå at betydningen til det som er gravd ned i bakken ikke er så lett å få øye på. Kort sagt; her trengs opplysningsarbeid.

Sivilisasjonsfundamentet. Siden 22. mars er Verdens vanndag kommer anledning raskt. Og hvorfor ikke benytte anledningen til å sette seg grundig inn i vannets betydning for homo sapiens siden tidenes morgen?

Steven Solomons Water: The Epic Struggle for Wealth, Power, and Civilization er hovedsakelig en historiebok, men den historiske gjennomgangen av vannets betydning fortoner seg høyst relevant for dagens situasjon. Den gir leseren dybdeforståelse. Solomon gir oss innsikt i hvordan sivilisasjonens fremskritt ikke er blitt bygd stein for stein, men dråpe for dråpe. At det har vært slik i flere tiår, århundrer eller årtusener (avhengig av hvilken vannrelatert teknologi vi snakker om) gjør ikke nødvendigvis det historiske perspektivet tilbakeskuende. Vi forblir like avhengige av vannet.