Kampen for verdigheten.

markedets lov

Arbeid og inntekt gir oss økonomisk selvstendighet og en følelse av verdighet. I krisetider kan begge deler ryke. «Markedets lov», som får premiere 15. april, minner oss om dette.

Nå er aprilutgaven av Aftenposten Innsikt plassert i kioskhyllene. Så løp og kjøp!

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om filmer som tar for seg arbeidsledighet og økonomiske krisetider.

Aktualitetsknaggen er «Markedets lov», som får kinopremiere 15. april. Her er et lite utdrag:

Prisen for Beste skuespiller under fjorårets Cannesfestival gikk til Vincent Lindon, som har hovedrollen i Stéphane Brizés «Markedets lov». Her spiller han Thierry – som mister jobben på fabrikken. Den nye økonomiske virkeligheten tvinger ham og kona til å vurdere tøffe tiltak. Skal campingvognen selges? Hva med bilen? Skal huset nedgraderes?

En løsning melder seg da Thierry er heldig og får tilbud om ny jobb, som sikkerhetsvakt. Her erfarer han etterhvert at den nye stillingen går ut på å anholde mennesker som er enda mer presset økonomisk enn han selv. Dette gir ham en del å fundere over. Er logikken i det økonomiske systemet egentlig rettferdig?

«Markedets lov» er siste skvulp i en slak bølge med sosialt engasjerte filmer – særlig fra Frankrike og Belgia – som har rislet over kontinentet de siste årene. Arbeidsledighet, armod, sosial ekskludering og andre konsekvenser av økonomisk krise eller urettferdighet tematiseres med stor seriøsitet. Men som regel uten å ty til slagordaktig retorikk av typen man kunne finne i 70-tallets filmer. Les videre

Reklamer

Er løsningen et «ny-middelaldersk» Europa?

EU sliter. Bør unionen hente inspirasjon fra Det tysk-romerske riket? Ja, mener enkelte akademikere.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, februar 2014.)

I 1806 ble en nesten tusenårig statsdannelse strøket av europakartet.

Det tysk-romerske riket (962–1806) ble et av ofrene for napoleontidens store omveltninger.

På dette tidspunktet hadde statsdannelsen med det pussig sammensatte navnet forlengst blitt en kraftløs kuriositet.

Perioden etter 1648, da Tredveårskrigen tok slutt, hadde i stadig økende grad vært preget av sentralstyrte nasjonalstater.

Slik fortsatte det også etter 1806. Helt fram til vår egen tid, hvor den europeiske unionen nå binder sammen kontinentet på stadig nye måter.

Samtidig sliter unionen tungt. Særlig de sør-europeiske regionene har store problemer.

Mange mener løsningen må være enda tettere integrasjon. Noen ønsker seg et føderalt Europa.

Men det finnes andre forslag – og enkelte av dem er inspirert av riket som forsvant i 1806. Les videre

Helt elementært.

aaawater

Vann er ikke «den nye oljen». Det er viktigere enn som så. H2O er det våte fundamentet for sivilisasjonen. Og det vil avgjøre framtidens maktforhold, slik det avgjorde fortidens.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Vann. 10. mars, dagen før World Plumbing Day, publiserte Rådgivende Ingeniørers Forening en knusende rapport om tilstanden på infrastrukturen her i landet. Og nettopp avløpsanleggene befinner seg i krise. Rapporten ga sektoren karakteren 2 (av 5), noe som tilsier at bruken av anleggene er truet og opprusting bør skje umiddelbart.

Det var en betimelig påminnelse om hvor avhengig et moderne samfunn er av jevnlige investeringer i rørsystemene. Skjønt, ting kan tyde på at budskapet ikke er nådd helt ut likevel. VG ba leserne stemme over hvilken sektor av infrastrukturen de mente burde rustes opp først. Vannforsyning ble prioritert av 8,57%. Avløpsanlegg fikk 8,72% av stemmene. Det var riktignok henholdsvis 4. og 3. plass. Men på en soleklar 1. plass tronet Riksveier og fylkesveier med 35,51% av stemmene.

Dersom man vil være litt tabloid kan man si at nordmenn heller vil kjøre bil enn drikke rent vann. En noe mer reflektert respons vil være å fastslå at betydningen til det som er gravd ned i bakken ikke er så lett å få øye på. Kort sagt; her trengs opplysningsarbeid.

Sivilisasjonsfundamentet. Siden 22. mars er Verdens vanndag kommer anledning raskt. Og hvorfor ikke benytte anledningen til å sette seg grundig inn i vannets betydning for homo sapiens siden tidenes morgen?

Steven Solomons Water: The Epic Struggle for Wealth, Power, and Civilization er hovedsakelig en historiebok, men den historiske gjennomgangen av vannets betydning fortoner seg høyst relevant for dagens situasjon. Den gir leseren dybdeforståelse. Solomon gir oss innsikt i hvordan sivilisasjonens fremskritt ikke er blitt bygd stein for stein, men dråpe for dråpe. At det har vært slik i flere tiår, århundrer eller årtusener (avhengig av hvilken vannrelatert teknologi vi snakker om) gjør ikke nødvendigvis det historiske perspektivet tilbakeskuende. Vi forblir like avhengige av vannet. Les videre

Da industrien kom til Norge.

«Chr7 skraaplan» i Kongberg Sølvverk, av Kjetil Bjørnsrud - Eget verk. Lisensiert under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

«Chr7 skraaplan» i Kongberg Sølvverk, av Kjetil Bjørnsrud – Eget verk. Lisensiert under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Bergverkssatsingen i Norge på 1500-tallet skapte vår første industrisektor, sier historiker Bjørn Ivar Berg.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 4-2015.)

Det er ulike måter å definere industri på. Noen liker å trekke det langt tilbake i tid, og bruker begrepet om tekniske løsninger i liten skala. Andre legger vekt på at industribegrepet også innebærer noen større, samfunnsmessige sider. Jeg mener vi trygt kan bruke begrepet industri om bergverksdriften som kommer i stand i Norge fra 1500- og 1600-tallet, sier Bjørn Ivar Berg, historiker ved Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg.

Gruvedrift i seg selv har en lang forhistorie. Det har nok forekommet malmbergverk i Norge før renessansen. På 1300-tallet er det f.eks. kjent smelting av kobbermalm i Meråker. Men det som kommer i gang på 1500-tallet har mye større skala over seg, og er på en helt ny måte et kunnskapskrevende felt.

Falsk start. Det var Christian 3. som tok initiativet. Kongen hadde kontakt med kurfyrsten av Sachsen, som fikk inntekter fra bergverk i Freiberg og Erzgebirge, og rekrutterte bergmenn og metallurger fra samme område.

I årene etter 1537 ble det startet bergverksdrift på sølvholdig blymalm i Sandsvær og Bamble, sølvholdig kobbermalm i Seljord og Fyresdal, og bergmalmbasert jernverksdrift med rennverk ved Oslo og Skien.

Men satsingen ble kortvarig. Og friksjoner mellom lokalbefolkning og tyske bergmenn utløste et bondeopprør i Telemark i 1540. Les videre

Hårete handel.

Menneskehår er blitt en luksuriøs og internasjonal handelsvare.

Skjønnhetsindustrien. Den som vil være glamorøs fra topp til tå, kan ikke ignorere hårmanken. Men mange finner ut at de trenger litt ekstra, at det de allerede har av lokker ikke duger. Frisyren blir ikke lang og fyldig nok. Hva gjør man da? Man jukser!

Hårforlengning – hair extension – blir løsningen. Løshår festes til eget hår, og et imponerende skue kan forhåpentligvis ta form.

Men resultatet blir aldri bedre enn råmaterialet. Ekte menneskehår er bedre enn syntetisk hår. Ekte hår kan man varmebehandle, krølle eller rette ut, alt etter hva hjertet lyster. Syntetisk hår har ikke en slik fleksibilitet.

Salonger som tilbyr hair extensions med ekte hår har eksistert i flere tiår, men inntil ganske nylig var det nesten utelukkende de øverste sjiktene av glamoureliten som benyttet seg av tilbudet.

Slik er det ikke lenger. Enormt mye har skjedd bare de siste ti årene.

Hårjakt. Under Oscar-gallaen i 2005 viet mediene ekstra stor oppmerksomhet til alle hårforlengningene på den røde løperen. I kjølvannet av prisutdelingen opplevde amerikanske hårgrossister at salget mer enn doblet seg. Hvem vil vel ikke se ut som en Hollywoodstjerne?

I fjor meldte nettselskapet Alibaba.com at etterspørselen etter menneskehår de siste ti årene har «først tredoblet seg, så doblet seg, og tredoblet seg igjen». Kort sagt; handelen med menneskehår er blitt en internasjonal milliardindustri.

Men hvor kommer håret fra? Svaret er både banalt og tankevekkende: Fra hodet til andre mennesker.

Les resten i Aftenposten Innsikt, januar 2013.

 

 

Ut av krisen med alter­na­tiv valuta?

Seddel med 5 Wörgler Schilling. Foto: Wikimedia Commons

Seddel med 5 Wörgler Schilling. Foto: Wikimedia Commons

En voksende, internasjonal bevegelse tar til orde for å innføre alternative pengesorter. Det kan hjelpe oss ut av krisen, mener norsk økonom.

Trenger økonomien vår nye former for valuta for å unngå stagnasjon og krakk? Bør vi ha noen regionale pengesorter i tillegg til de nasjonale valutaene? Ja, mener stadig flere. I 1980 eksisterte bare én slik valuta; den sveitsiske WIR. I dag er det rundt 5000 av dem verden over. Og antallet ser ut til å øke i kjølvannet av finanskrisen.

– Disse alternative, regionale pengesortene er kjent under mange navn. Men den korrekte fagtermen er komplementære pengesorter, opplyser Per Espen Stoknes, førstelektor ved BI.

Han mener samfunnet kan ha god bruk for dem. Særlig i krisetider.

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 20. juli 2013).