En korrespondent krysser sitt spor.

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar.

Kunsten å få rett.

Arthur Schopenhauer portrettert av Ludwig Sigismund Ruhl, 1815. Foto: Wikimedia Commons/Schopenhauer-Archiv, Frankfurt am Main

Vi er i innspurten av årets valgkamp. Og alle er ute etter stemmen din. Da gjelder det å fremstå som en som har rett, selv om man har feil.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt «Kunsten å alltid ha rett», hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.

Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.

Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers «råd». For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til.

Den demokratiske gaven & Fortellingens forutsetninger.

I juniutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg fått med 2 artikler, i tillegg til de faste spaltene. Den ene handler om et uvanlig forslag til nytt valgsystem, mens den andre tar for seg hvordan minner og hukommelse har inspirert filmskapere.

Magasinet er er i salg nå. Og her er to korte smakebiter fra artiklene mine:

Valgsirkus?
2017 er valgår i Norge. 11. september er det stortingsvalg.

Du vet hva vi har i vente. Valgår er synonymt med valgkamp. Og det igjen er gjerne synonymt med valgflesk, friske utspill og hissige debatter. Politikerne skal få bruk for snakketøyet.

Og media legger selvsagt til rette for denne utvekslingen av utspill og motspill, slik at velgerne kan informeres – og kanskje underholdes – hver dag.

Samtidig er det de som bekymrer seg over utviklingen. Valgsirkus, kaller noen det.

(…)

Bursdagsvalget.
Men hva om det fantes en måte å organisere valget på som førte til at bagateller og kjekling forsvant. Som reduserte valgflesket og svekket «hendelses-tyranniet», hvor det forlanges svar og kommentarer nesten uten betenkningstid.

Tenk om vi kunne få en valgordningen som ga rom til å debattere de langsiktige sidene ved politikken.

Nynke Tromp, universitetslektor i sosial design og adferdsendring ved universitetet i Delft, tok utfordringen og trommet sammen kollegaene i den uavhengige tenketanken Redesigning Politics til idémyldring og analyse.

Forslaget de kom opp med, og som Tromp har frontet bl.a. på en Ted Talk, var en oppsiktsvekkende reform av valgordningen.

Ideen er som følger: Vi fjerner den felles valgdagen hvert fjerde år. I stedet får de stemmeberettigede anledning til å stemme på bursdagen sin.

Les mer om forslaget – og kritikken av det – i juniutgaven.

OPPDATERT 27. juni: Nå er saken lagt ut på nett!

Men det var jo mer!