Innovasjonsdilemmaet.

 

Konseptet robot er strengt tatt gammelt nytt. Her ser vi TOPIO («TOSY Ping Pong Playing Robot») i sin tredje versjon, på Tokyo International Robot Exhibition i november 2009. Foto: Humanrobo/Wikimedia Commons

Nådde vi innovasjonstoppen allerede i 1873? Er fremskrittets tidsalder i ferd med å ebbe ut? Eller står vi på terskelen til den største teknologiske revolusjonen i menneskehetens historie? Og vil vi i så fall ha den?

(Denne artikkelen ble skrevet i januar 2011, og forble upublisert. Til det var den nok litt for omfangsrik – på både den ene og andre måten. Men ikke helt uinteressant, håper jeg. Og aktuell akkurat i disse dager, med all oppmerksomheten rundt NHOs årskonferanse om «det nye arbeidslivet», hvor «en ny teknologirevolusjon kobler roboter, intelligente IKT-systemer, fysiske omgivelser og mennesker sammen på helt nye måter».)

Peak Oil. Fosforkrise. Klimaendringer. Ferskvannsmangel. Forurensing. Arter som dør ut. Pandemier. Menneskeheten står overfor enorme utfordringer og potensielle trusler de neste tiårene.

Kan innovasjon og nye, revolusjonerende forskningsfremskritt redde oss? Vi håper nok på det. Det samme gjør politikerne. President Barack Obama annonserte økt satsing på innovasjon i sin State of the Union-tale 25. januar: – Dette er vår generasjons Sputnik-øyeblikk. Vi må opp på et research- og utviklingsnivå vi ikke har vært på siden romfartskappløpet, sa presidenten.

Og hvorfor skulle vi ikke klare brasene? Vi lever jo i en tid der utviklingen raser av sted. Tror vi. Men stemmer det?

«Nytt» er gammelt
Sannheten er imidlertid at nesten all teknologi vi benytter oss av i 2011 er gammel – eller i beste fall halvgammel. Den elektroniske datamaskinen ble utviklet på 1940-tallet. Menneskeskapte satelitter begynte å gå i bane rundt kloden i 1957. Internett skriver seg fra 1960-tallet, mens mobilen er et barn av 70-tallet.

Og mønsteret gjentar seg for andre «nye» påfunn og gjennombrudd som roboter, solceller, industrialisert jordbruk og avansert kirurgi. Dette er fremskritt som ble gjort mange tiår siden. De siste 30 årene kan ikke skilte med tilsvarende teknologiske gjennombrudd, mener innovasjonspessimistene. Det vi har fått er i beste fall kombinasjonsløsninger, av typen nett på mobilen. Nye gjennombrudd som endrer vilkårene for folk på en fundamental måte er imidlertid noe ganske annet.

Helt elementært.

Vann er ikke «den nye oljen». Det er viktigere enn som så. H2O er det våte fundamentet for sivilisasjonen. Og det vil avgjøre framtidens maktforhold, slik det avgjorde fortidens.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Vann. 10. mars, dagen før World Plumbing Day, publiserte Rådgivende Ingeniørers Forening en knusende rapport om tilstanden på infrastrukturen her i landet. Og nettopp avløpsanleggene befinner seg i krise. Rapporten ga sektoren karakteren 2 (av 5), noe som tilsier at bruken av anleggene er truet og opprusting bør skje umiddelbart.

Det var en betimelig påminnelse om hvor avhengig et moderne samfunn er av jevnlige investeringer i rørsystemene. Skjønt, ting kan tyde på at budskapet ikke er nådd helt ut likevel. VG ba leserne stemme over hvilken sektor av infrastrukturen de mente burde rustes opp først. Vannforsyning ble prioritert av 8,57%. Avløpsanlegg fikk 8,72% av stemmene. Det var riktignok henholdsvis 4. og 3. plass. Men på en soleklar 1. plass tronet Riksveier og fylkesveier med 35,51% av stemmene.

Dersom man vil være litt tabloid kan man si at nordmenn heller vil kjøre bil enn drikke rent vann. En noe mer reflektert respons vil være å fastslå at betydningen til det som er gravd ned i bakken ikke er så lett å få øye på. Kort sagt; her trengs opplysningsarbeid.

Sivilisasjonsfundamentet. Siden 22. mars er Verdens vanndag kommer anledning raskt. Og hvorfor ikke benytte anledningen til å sette seg grundig inn i vannets betydning for homo sapiens siden tidenes morgen?

Steven Solomons Water: The Epic Struggle for Wealth, Power, and Civilization er hovedsakelig en historiebok, men den historiske gjennomgangen av vannets betydning fortoner seg høyst relevant for dagens situasjon. Den gir leseren dybdeforståelse. Solomon gir oss innsikt i hvordan sivilisasjonens fremskritt ikke er blitt bygd stein for stein, men dråpe for dråpe. At det har vært slik i flere tiår, århundrer eller årtusener (avhengig av hvilken vannrelatert teknologi vi snakker om) gjør ikke nødvendigvis det historiske perspektivet tilbakeskuende. Vi forblir like avhengige av vannet.

Eks­per­tene spår ikke bedre enn en sjim­pan­se.

Alle vil vite noe om framtiden. Gammelt filmstills. Ukjent kilde.

Alle vil vite hvordan fremtiden blir. Og ekspertene gir oss sine svar. De er ikke til å stole på.

Faktum er at eksperter er elendige til å forutsi hva som kommer til å skje i fremtiden.

På begynnelsen av 80-tallet startet den amerikanske psykologen Philip Tetlock et langvarig eksperiment, der 284 eksperter ble garantert anonymitet og deretter jevnlig kom med forutsigelser om hva de trodde kom til å skje.

Til slutt omfattet det innsamlede materialet 27.450 spådommer. Da disse ble sjekket mot hva som faktisk hadde skjedd, viste det seg at treffsikkerheten ville vært like presis om ekspertene hadde kastet kron eller mynt.

Andre, mindre vitenskapelige eksperimenter, er kommet til samme konklusjon. Magasinet Brill’s Content pleide å la sjimpansen Chippy konkurrere mot ekspertisen. Chippy valgte sine forutsigelser fra en kortstokk. Og treffprosenten hans var enten like god som – eller noe bedre enn – ekspertenes.

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 15. april 2012).