Psyke for kreativitet?

Psyke-for-kreativitet

Det er en velkjent klisjé: Kunstnere er litt «sprø». Kreativitet henger liksom litt sammen med galskap. Er det noe i dette?

I Aftenposten Vitenskap nr. 10-2017, som er i salg fra 6. november, har jeg skrevet en artikkel om en av de virkelig klassiske problemstillingene innen psykologien: Forholdet/sammenhengen mellom kreativitet og psykiske lidelser.

Her er en liten teaser:

Myten er omstridt. Nyere forskning kobler snarere kreativitet til evnen å være åpen og nysgjerrig, og fremhever hvor kompleks den kreative prosessen er. Mer om det etter hvert.

For «Det gale geniet» er en velkjent figur. Det briljante individet som «sliter litt» med psyken eller er i ubalanse på andre måter, men som – kanskje nettopp derfor – er i stand til å finne uventede løsninger eller utarbeide banebrytende teorier. Vi tenker på navn som Edvard Munch, Vincent van Gogh og Virginia Woolf. Disse nyskaperne og pionerene er rett og slett litt mer kreative enn resten av oss.

K-ordet blir nok oftest forbundet med kunstnere. Men også forskere trenger en kreativ åre, for å kunne drive nytenkning.

Og akkurat som i kunstverdenen er psykiske plager heller ikke ukjent blant noen av vitenskapens store navn. Charles Darwin og John Nash blir ofte nevnt. Et annet av de klassiske eksemplene er Isaac Newton, som jevnlig var plaget av mørke tanker. Han er beskrevet som introvert, emosjonelt labil og usikker. I september 1693 ble det så ille at han fikk et nervøst sammenbrudd og utviklet paranoide forestillinger om vennene John Locke og Samuel Pepys.

Les resten i Aftenposten Vitenskap nr. 10-2017.

 

Kunsten å få rett.

Arthur_Schopenhauer_Portrait_by_Ludwig_Sigismund_Ruhl_1815.jpeg

Arthur Schopenhauer portrettert av Ludwig Sigismund Ruhl, 1815. Foto: Wikimedia Commons/Schopenhauer-Archiv, Frankfurt am Main

Vi er i innspurten av årets valgkamp. Og alle er ute etter stemmen din. Da gjelder det å fremstå som en som har rett, selv om man har feil.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt «Kunsten å alltid ha rett», hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.

Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.

Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers «råd». For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til. Les videre

Mannsoverskudd = mindre vold?

Dette er jo litt overraskende, men «ny forskning viser» altså at mannsoverskudd = mindre vold.

I det minste har antropologer ved universitetet i Utah, under ledelse av Ryan Schacht, gjort en studie som konkluderer annerledes enn det gjengse synet. Det har vanligvis vært hevdet at samfunn med mannsoverskudd også blir mer voldelige og kriminelle. Men i følge antropologene i Utah er det faktisk stikk motsatt.

De har studert kjønnsfordelingen i 3082 ulike amerikanske fylker og sammenliknet dette med frekvensen av mord, overfall, voldtekt og andre seksuelle overgrep. I samtlige kategorier var tendensen entydig den samme: Så snart det fantes et mannsoverskudd i populasjonen sank kriminaliteten.

Men hvorfor? Hypotesen er denne: Når det blir manko på tilgjengelige kvinner fører det til at mennene regulerer (eller disiplinerer) sin egen adferd, for å fremstå som mer attraktive partnere. Motsatt, i samfunn hvor denne konkurransen ikke er like hard, kan flere mannfolk «tillate seg» å utagere på negativt vis.

Studier fra regioner i Kina med stort mannsoverskudd peker visstnok i samme retning. I Kina er det ikke registrert noen tydelig sammenheng mellom mannsoverskudd og voldelig kriminalitet. Derimot er regioner med stort mannsoverskudd preget av mer depresjon blant menn.

Samtidig må det legges til at disse funnene og hypotesene skiller seg fra forskningen til f.eks. Valerie Hudson og Andrea Den Boer, så helt ukontroversielt eller «ferdigsnakka» er dette ikke. Men interessant med en studie som konkluderer såpass annerledes. Verdt å notere seg.

https://www.newscientist.com/article/2107806-men-are-more-violent-when-there-are-more-women-around/

Minner & mytologisering.

flagsofourfathers

Utsnitt av plakaten til «Flags of Our Fathers».

Mennesker trenger å mytologisere og forenkle – særlig dramatiske og komplekse hendelser som krig og revolusjon.

(Denne artikkelen skrev jeg i desember 2006. Den ble aldri publisert.)

Det er comme il faut å grine på nesa av begrepet mytologisering. Men vær du sikker: Du er selv skyldig! Til din unnskyldning skal det sies at du knapt har særlig til valg.

Vi mennesker er sosiale vesener som daglig forholder oss til andre. Også til folk vi ikke kjenner, eller ikke treffer. For ikke å bli fullstendig overmannet, og for å kunne sette oss selv og de andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, tyr vi til ulike former for fortellinger. Kort sagt: Vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Og vi er pokka nødt til å gjøre det. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Her begynner trøbbelet. For selv ikke den mest komplette fortelling rommer alle nyanser, motforestillinger og detaljer som gjør den komplett. Desto verre blir det når vi skal forholde oss til en hel haug ulike fortellinger på én og samme tid. Forenkling er uunngåelig. Og med forenkling følger mytologisering. Enkelte fakta, enkelte episoder og enkelte utsagn blir blåst opp og gjort enerådende.

Dette gjelder alle fortellinger. Ikke bare fiksjon, men også de fortellingene vi kaller nyheter. De som tror seg godt informert om alt som skjer i verden etter å ha sett Dagsrevyen er lovlig naive. Les videre

Oppdagelsen av verden.

Hvordan fortoner verden seg for den som har levd i isolasjon hele livet? Det spørsmålet griper «Room» fatt i.

Marsutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Så løp og kjøp!

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om filmer som tar for seg det første møtet med verden utenfor, etter isolasjon eller fangenskap.

Aktualitetsknaggen er den kinoaktuelle «Room». Her er et lite utdrag:

Jack (Jacob Tremlay) er 5 år gammel. Han har tilbrakt hele livet bak lukkede dører, sammen med moren Joy (Brie Larson). Hun ble kidnappet av mannen som holder dem fanget på denne måten, og Jack er kidnapperens sønn.

Slik er det hjerteskjærende utgangspunktet for handlingen i Lenny Abrahamssons «Room». Filmen bygger på Emma Donoghues roman – en bok forfatteren skrev i kjølvannet av Fritzl-saken.

Men fortellingen handler om noe mer enn fangenskap. Den handler mest av alt om å komme ut av isolasjonen og møte verden utenfor – brått og plutselig. For en dag klarer Jack og moren å rømme fra cellen. Friheten venter. Samtidig begynner en ny og krevende tilværelse for gutten, som stiller helt uforberedt i møtet med verden utenfor. Læringskurven blir bratt da han skal navigere i en verden som kan være fascinerende og fantastisk, men også overveldende og skremmende.

Dette motivet – med mennesker som plutselig eksponeres for en virkelighet som er mye større enn den de så langt har levd i – er ikke «Room» alene om å ta for seg. I 2009 ble det brukt på satirisk vis i den greske festivalfavoritten «Dogtooth», hvor en søskenflokk er oppdratt i troen på at de ikke kan forlate familieeiendommen før de har mistet en hjørnetann. Og at lignende historier faktisk forekommer i virkelighetens verden fikk se i fjorårets dokumentarsensasjon «The Wolfpack».

Les resten i Aftenposten Innsikt.

aftinns

Litt om resten av innholdet i #3-2016:

I marsutgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese om striden om radioens fremtid når Norge nedlegger og erstatter FM-båndet med DAB-nett.

Medlidenhetens paradoks – når godhet blir til nedlatenhet.

Europas gamle grenselinjer fra Preussen og det Habsburgske riket gjelder fortsatt.

Russland er blitt verdens nye atomkraftimperium. Inngår kontrakter om storstilt utbygging av kjernekraftverk på fire kontinenter.

Vår tids nyanserte og empatiske forståelse av autisme som en naturlig del av personlighetsmangfoldet.

Empirien slår tilbake!

(Left to right.) Kevin Spacey, Tim Griffin, George Clooney and Nick Offerman star in Overture Films' THE MEN WHO STARE AT GOATS.

Militæret + New Age = sant. Iallfall i «Menn som stirrer på geiter». Foto: Filmweb/Sandrew Metronome

Vi står midt oppi en bølge av moderne overtro. Menn som stirrer på geiter får oss til å le av tøyset, men dette er egentlig blodig alvor.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2010.)

[film] På begynnelsen av Grant Heslovs film Menn som stirrer på geiter får publikum vite at «More of this is true than you would believe». Det er snedig formulert. Vi snakker tross alt om en film hvor vi møter generaler som tror de kan gå gjennom vegger, til tross for at de aldri har fått det til.

Ewan McGregor har hovedrollen som Bob Wilton, en journalist som kommer på sporet av en historie som virker for utrolig til å være sann: Den amerikanske hæren rommer en avdeling som trener opp soldater med paranormale evner. Disse gutta kan drepe geiter og hamstere ved å stirre på dem, de kan få skyer til å forsvinne og mye mer. Iallfall i teorien.

Selvfølgelig er Menn som stirrer på geiter en komedie. Det er lattervekkende å se voksne menn i fullt alvor referere til seg selv som synske krigermunker og utkjempe krig ved hjelp av ren tankekraft. Filmen er imidlertid «inspirert av» Jon Ronsons bok med samme navn, og det er her historien virkelig blir interessant. Ronson dokumenterte at den amerikanske hæren faktisk utførte paranormale eksperimenter. En tredelt dokumentarserie basert på boka, Crazy Rulers of the World, ble siden produsert av Channel 4.

Av gode grunner er dette et marginalt fenomen innen USAs militære styrker, men som metafor på hvilket gjennomslag irrasjonelle ideer og moderne overtro har fått, er historien megetsigende. Dersom militærvesenet, som er mer avhengig enn de fleste andre av at metodene deres faktisk er effektive, kan flørte med slike ideer, burde det ikke overraske om vi finner dem andre steder. Les videre

Tvil, tro og konspirasjoner.

Anbefalt lektyre.

Anbefalt lektyre.

I disse tider er ingen suksessfylte thrillere eller sensasjonelle systemavsløringer komplette uten Den virkelig store konspirasjonen. Vi er blitt besatt av sammensvergelser.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mai 2009.)

[film] Man kan trygt si at filmatiseringen av Dan Browns Engler & demoner er forventet å bli en suksess. Romanen har solgt i bøtter og spann, og forfatterens gjennombruddsbok –  Da Vinci-koden – har status som populærkulturelt fenomen. Det vil være en stor overraskelse om ikke Engler & demoner får en plass på Topp 10-listene for 2009.

Nok en gang gestalter Tom Hanks symboleksperten Robert Langdon. Han oppsøkes av en representant for Vatikanet, til tross for at Kirkestaten har et noe anstrengt forhold til professoren. Paven har akkurat dødd, og kardinalene er samlet i Roma for å velge en ny. Men de 4 favorittene til stillingen som katolikkenes nye overhode er kidnappet. Og skal myrdes én etter én ifølge truslene fra kidnapperne. Hovedmistenkt er den sagnomsuste, hemmelige organisasjonen Illiminatus, som har ligget i konflikt med kirken i flere århundrer.

Kanarifuglen. Ron Rosenbaum skrev nylig i nettmagasinet Slate at han liker romanutvalget i flyplassenes butikker fordi han oppfatter dem som «litterære kanarifugler i de mørke kullgruvene av vår egen paranoia». Kort sagt, det er i populærlitteraturen samtiden avslører sine nevroser og paranoide tilbøyligheter.

At Dan Browns thrillere har en prominent plass i denne sammenhengen er åpenbart. Men hva med filmbransjen? Er ikke den også en populærkulturell kanarifugl? Les videre

Papagenoeffekten.

Den franske operasangeren Lucien Fugère (1848-1935) i rollen som Papageno i en oppsetting av "Tryllefløyten" i 1890. Foto: Wikimedia Commons

Den franske operasangeren Lucien Fugère (1848-1935) i rollen som Papageno. Fra en oppsetting av «Tryllefløyten» i 1890. Foto: Wikimedia Commons

Det er velkjent at medieomtale av selvmord kan føre til at flere tar livet sitt. Men en viss type omtale ser ut til å redusere selvmordsfrekvensen.

Forbilde og fatal smitte. I 1774 ga Johann Wolfgang von Goethe ut romanen «Den unge Werthers lidelser». Fortellingen om den ulykkelig forelskede Werther ble ivrig lest. Romanen er blitt omtalt som verdenshistoriens første bestselger.

Den trigget noe i samtiden. Den lot leseren få ta del i hovedpersonens psykologi og følelsesliv. Werthers individualisme ble på paradoksalt vis en gjenkjennelsesfaktor for mange unge menn. Goethe sa det kanskje best selv: «Det finnes en periode i enhver ung manns liv hvor han opplever at Werther er skrevet nettopp for ham.»

Leserne kopierte til og med klesstilen til romanhelten. Blå jakke i kombinasjon med gule bukser ble plutselig heteste mote for unge menn over store deler av kontinentet.

Men det var en mørkere side ved denne identifikasjonen.

I romanen skyter Werther seg selv fordi han ikke kan få sin elskede. Og i etterkant av romanens store suksess gikk det etter sigende en bølge av selvmord gjennom Europa. Ulykkelige og ustabile lesere identifiserte seg så sterkt med romanfiguren at de valgte samme «løsning» som ham. Mange skal ha blitt funnet med boken ved siden av seg.

Dette er i ettertid blitt kjent som Werther-effekten: Selvmord kan smitte.

Senere har mer enn 50 sosiologiske studier funnet en klar kobling mellom omtale av selvmord, særlig dersom det dreier seg om en kjent person, og økt selvmordsrate i befolkningen umiddelbart etter omtalen. Økningen er som regel konsentrert til de første tre dagene etter nyhetsdekningen, og effekten flater ut etter et par uker. Men dersom omtalen blir langvarig og repeterende, vil effekten også vare lenger.

Fuglefanger i krise. Det er imidlertid en annen litterær figur fra 1700-tallet som kan tjene som en positiv motvekt til den suicidale Werther. I Wolfgang Amadeus Mozarts «Tryllefløyten» møter vi Papageno, fuglefangeren.

Les resten i Aftenposten Innsikt, november 2012.

De upålitelige minnene.

"Allegory of Memory". Foto: Wellcome Library, V0007658. Licensed under CC BY 4.0 via Wikimedia Commons.

«Allegory of Memory». Foto: Wellcome Library, V0007658. Licensed under CC BY 4.0 via Wikimedia Commons.

Vi kan ikke stole på hukommelsen. Ikke bare fordi vi glemmer ting, men også fordi hukommelse er en stadig pågående prosess.

Hva er virkelig? I Philip K. Dicks science fiction-novelle «We Can Remember It For You Wholesale» tilbys plantede minner som en alternativ form for ferie. De konstruerte minnene er like livaktige som de ekte, og skaper dermed usikkerhet rundt hva som egentlig er virkelig.

Hollywood har vært så begeistret for denne historien at de har filmatisert den to ganger. Begge ganger under tittelen «Total Recall». Den siste versjonen hadde kinopremière 10. august.

Det er ikke så rart at hukommelse opptar oss. Minner er intimt forbundet med vår egen identitet. Det er minnene våre som forteller oss hvem vi er. Dessverre kan vi ikke stole på dem. Ikke 100 prosent. Og noen ganger er det verre enn som så.

Falske minner. Dette oppdaget Hillary Clinton under kampanjen for å bli demokratenes presidentkandidat i 2008. Clinton mente å huske at hun og følget hennes var blitt beskutt under et besøk i Bosnia på 90-tallet. Episoden ble brukt som bevis for at hun var den rette kandidaten. Den ga henne tyngde og erfaring som troverdig utenrikspolitiker.

Men det fantes opptak av Bosnia-besøket, og de viste ingen skyting. Clinton virket genuint overrasket da hun ble konfrontert med sannheten. Men var det bare skuespill? Sannsynligheten er stor for at Clinton ikke løy bevisst. Hun visste utmerket godt at hun hadde alt å tape ved å bli avslørt. Og hun visste også godt at hun hadde hatt kameraer og reportere i hælene under de offisielle statsbesøkene på 90-tallet. Det ville være enkelt å etterprøve påstandene hennes. Ting tyder derfor på at Hillary husket en redigert versjon av begivenhetene.

Mange tenker på hukommelsen omtrent som et kontinuerlig opptak, hvor det bare er om å gjøre å kunne spole tilbake til det riktige stedet. Men hukommelsen fungerer ikke slik. Den er en organisk prosess.

Hjernen vår må gjenskape det aktuelle minnet hver gang det hentes frem. Og i den prosessen kan minnet bli redigert.

Les resten i Aftenposten Innsikt, september 2012.

Mutantenes triumf?

mutantenes

Menneskets evolusjon har akselerert de siste 10 000 årene i takt med sivilisasjonens fremvekst, ifølge ny bok. På ferden er vi blitt både tammere og smartere.

Den avdøde evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould er blant annet kjent for følgende uttalelse: «Det har ikke forekommet noen biologisk endring i mennesket de siste 40-50 000 årene. Alt det vi kaller kultur og sivilisasjon har vi bygd med samme kropp og hjerne.» Goulds synspunkt har i noen år representert konsensus i flere fagmiljøer. Biologisk og mentalt er det ingen forskjell på oss og steinalderens mennesker. Dette har verken historikere, antropologer eller psykologer kranglet på.

Men nå er protestene begynt å bli høylytte. Kjensgjerningene peker i motsatt retning, mener kritikerne. Det er tull og tøys å hevde at evolusjonen skulle ha bråstoppet for 40 000 år siden. Antropologen John Hawks kaller Goulds standpunkt for vrøvl, og viser blant annet til funnene genetikeren Bruce Lahn har gjort. Menneskets evolusjon har slett ikke stagnert, men tvert imot økt voldsomt i tempo. Og det har skjedd i historisk tid. Positiv seleksjon de siste 5000 årene har gått for seg rundt hundre ganger raskere enn i noen annen periode for menneskelig utvikling, anslår Hawks. Forskerne har funnet spor etter nylig evolusjon i cirka syv prosent av alle menneskelige gener.

Forfatterduoen Gregory Cochran (fysiker og professor i antropologi) og Henry Harpending (professor i antropologi og populasjonsgenetiker) har samlet flere av bevisene og argumentene i boken The 10.000 Year Explosion – How Civilization Accelerated Human Evolution. Kort og fyndig forklart representerte jordbruksrevolusjonen startskuddet for flere betydelige mutasjoner i mennesket.

Les resten i Morgenbladet, 10. juli 2009.

(Jeg spurte også noen norske forskere om deres mening.)