Komiske kraftkarer.

Heltene i dagens actionfilmer skal helst også påkalle latter.

Så har man skrevet litt igjen. Aprilutgaven av Aftenposten Innsikt er ute nå.

Her bruker jeg filmartikkelen til å introdusere begrepet «muskelklovn». I tillegg bidrar jeg med noen kortere referater om følgende:

Fra panzooti til pandemi?
Fugleinfluensautbruddet har spredt seg til pattedyr, og minst ti mennesker er døde så langt i 2023.

Overraskelser i maktindikatorene.
Seks uventede oppdagelser om maktutviklingen i Asia.

Polariserte salgstall.
I et gitt år selger de fleste boktitler nesten ingenting, uten at det nødvendigvis betyr fiasko.

I notisene handler det bl.a. om forgubbing i det kinesiske jordbruket, penislengder og nybrottsarbeider på gjødselfronten. Mens spalten med historiske innslag bl.a. tar for seg en kaotisk fotballkamp, en ekstremt uheldig dag for en engelsk hær og en usedvanlig domfellelse i 1941.

Her er starten på filmsaken:

«Muskelklovnene»
I fjor ble actionkomedieserien «Peacemaker» en favoritt for mange. John Cena spiller superhelten som ved både første og andre øyekast ikke akkurat imponerer. Stilen og drakten hans er dustete. Fyren selv er noe av et naut, og han havner stadig i situasjoner han ikke helt behersker. Peacemaker er nok sterk og handlekraftig, men det skorter på så mye annet. Figuren er rett og slett komisk.

Til tross for – eller kanskje på grunn av – sitt lattervekkende og fomlete image, ble Peacemaker et sjarmerende og underholdende bekjentskap. Suksessen var et faktum, og en ny sesong av serien er allerede bestilt.

Den som hever blikket og ser seg litt rundt i dagens actionfilmlandskap, vil få øye på mange skikkelser som deler trekk med Peacemaker. For her har det skjedd ting de siste årene.

Imaget til actionhelten har endret seg radikalt siden det muskelpumpende 1980-tallet, da Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger var de største stjernene.

(… Et par avsnitt senere kommer definisjonen…)

I bransjesjargongen på den andre siden av Atlanteren kalles den nye heltetypen for «The Buff Clown». Kikker man i ordlisten til cambridge.org, ser man at «buff» betyr «å ha en sterk, sunn kropp med velutviklede muskler», så på norsk skulle dette kunne oversettes til muskelklovn. Begrepet er herved lansert!

Kanselleringsfortellinger.

Før ble folk utsatt for heksejakt, svartelistet eller rammet av yrkesforbud. I dag blir de kansellert.

Plutselig viser kalanderen at det er blitt mars, og så er det igjen dags for en oppdatering om mine bidrag til et nytt nummer av Aftenposten Innsikt. Denne gangen har jeg blant annet skrevet om følgende:

Rangeringen av de tusen beste kvinnelige forskerne i verden.
Europas muligheter for å bli mer autonomt på batterifronten.
Den nye, storstilte stimuliplanen for USAs utkantstrøk.

I tillegg kommer dei faste postane med notiser av ymse karakter. Mens filmsaken i marsutgaven altså forsøker å sirkle inn hvordan filmskapere har skildret kanselleringer før og nå. (I papirutgaven av magasinet har det sneket seg inn en aldri så liten tabbe, som jeg – og bare jeg – står ansvarlig for. Den er ganske flau. Hva det er snakk om? Det kan jo bli en liten oppgave for den som vil: Finn tabben!) Her er to utdrag fra innledningen av saken:

Nyord
Kanselleringsbegrepet har fått vind i seilene de siste årene, og kommer som så mye annet fra USA, hvor debatten om cancel culture har rast en stund.

Det er særlig kanselleringer innenfor akademia, medier og kulturliv som har fått oppmerksomheten, siden dette er de tradisjonelle arenaene for meningsutveksling og fritt ordskifte. Nå saboteres dette idealet av radikaliserte mindretall, som mobiliserer og koordinerer aksjoner via sosiale medier, lyder advarslene.

Film- og serieskapere har kanskje vært litt avventende med å ta opp temaet, slik det manifesterer seg akkurat nå, men miniserien «The Chair» (Amanda Peet & Annie Julia Wyman, 2021) testet vannet.

(…)

Maestro for fall
Nå har en av samtidens mest interessante amerikanske filmskapere, Todd Field, tatt opp denne tematiske tråden. Hans siste opus, «Tár», får norsk premiere 10. mars.

Lydia Tár (Cate Blanchett) har klatret omtrent så langt til topps innen den klassiske musikkens verden som det er mulig å komme. Hun er den første kvinnelige hoveddirigenten for den prestisjefylte Berlinfilharmonien, hun er en feiret komponist, og hun har vunnet priser på alt fra Emmy-, Grammy-, Oscar- og Tony-utdelingene. Snart kommer hun ut med en bok om sin egen karriere: «Tár on Tár».

Men den som er kommet til toppen, risikerer å falle dypt. Da Lydia holder en masterclass for musikkstudentene ved The Juilliard School, havner hun i en diskusjon med en av dem, Max (Zethphan Smith-Gneist). Han er ikke interessert i døde, hvite, heterofile komponister som J.S. Bach.

Lydia argumenterer for at han bør interessere seg for selve musikken, og se bort fra overfladiske karakteristika hos personen som har skrevet den. Det ender med at en fornærmet Max stormer ut av auditoriet, mens Lydia roper etter ham: «Hvis talentet til Bach kan reduseres til hans kjønn, fødeland, religion, seksualitet og så videre, så kan ditt talent det også!»

Opptrinnet er blitt filmet, og blir senere lekket – i en redigert versjon som mangler konteksten. Samtidig samles enda mørkere skyer på himmelen over Lydia.

Renessanse for filmrebellene?

(Faksimile av oppslaget i Aftenposten Innsikt)

Det handler altså om radarparet Wam & Vennerød i denne månedens utgave av Innsikt (som allerede har vært ute en ukes tid).

I februarutgaven har jeg ellers skrevet om kinesiske styrker og svakheter (evner Kina å leve opp til sine egne militære og sikkerhetspolitiske ambisjoner?), 300 tyske gassproblemer (gass er mer enn en varmekilde, det er også en kritisk innsatsfaktor i noen av Tysklands viktigste industrier), samt om fire reproduktive revolusjoner. I de faste spaltene kan du lese om bl.a. maratondansekonkurransene, serbiske opprør, variasjoner i den globale væskebalansen og uventet robuste skydekker.

Her er et par utdrag fra innledningen av filmartikkelen:

Minner som svinner
Regissøren og filmprodusenten Petter Vennerød døde i 2021, fire år etter at hans mangeårige samarbeidspartner, Svend Wam, gikk bort. Mellom 1976 og 1995 laget de to 14 spillefilmer sammen, og signaturen deres ble kjent – eller beryktet – langt utenfor kulturlivets sirkler.

Wam & Vennerød er blant de aller best kjente regissørnavnene i norsk filmhistorie, og definitivt de mest omdiskuterte og latterliggjorte. «Alle» i Norge visste hvem de var, og mange så filmene deres. Nesten 1,6 millioner løste kinobillett til en av de 14 produksjonene. Til tross for slakt og parodier har de alltid hatt sine svorne tilhengere, og nå har en ny generasjon oppdaget filmene deres. Det snakkes stadig høyere om en mulig renessanse for Wam & Vennerød.

(…) (som) kan få ytterligere drahjelp av den kinoaktuelle dokumentaren «Den siste filmen» (Regi: Karianne Førland Vennerød og Olaug Spissøy Kyvik). Her møter vi en alvorlig parkinsonrammet Petter Vennerød, denne gangen plassert foran kameralinsen. Det haster med å få formulert og dokumentert tingene han har på hjertet, for sykdommen visker nådeløst bort minner og taleevne.

Ektefellen, Karianne Førland Vennerød, har brukt mobiltelefonen til å fange opp personlige øyeblikk fra denne skumringstimen. De er blitt klippet sammen med profesjonelle opptak og arkivmateriale fra Petter Vennerøds verker. Temaet kretser rundt «fortellerkraftens frihet og det fengsel som skapes når man ikke lenger kjenner stemmen sin». Filmen får kinopremiere 24. februar.

Traileren til «Den siste filmen»:

Hollywoods «babylonske» epoke.

Fra slutten av 1920-tallet og frem til 1934 var filmbyen preget av en forbløffende løssluppenhet. Historien om denne perioden – og hvordan den tok slutt – fortelles i premiereklare «Babylon».

Årets første utgave av Aftenposten Innsikt er kommet. Her har jeg bidratt med noen kortere artikler om hva gjesping kan være godt for, alternativer til avsalting av havvann, utfordringene for europeisk bilindustri, samt trøbbelet knyttet til internetts mest sårbare punkt.

Ellers, i de faste notisspaltene, sveiper jeg innom bl.a. amerikanske slektsfeider, revolusjonen på Zanzibar, genialitetens bestanddeler og testing av kunstig blod.

Og så har vi selvsagt filmsaken, som innledes slik:

Viltre rykter
I 1965 kom boken «Hollywood, Babylon» ut på engelsk for første gang, seks år etter den franskspråklige versjonen. Forfatteren, Kenneth Anger, var en svært frimodig regissør av undergrunnsfilmer som hyppig tok opp tabubelagte emner, og denne tematiske interessen var merkbar også i boken.

Innholdet er en gjennomgang av diverse skandaler og lettlivede episoder fra Hollywoods stumfilmepoke og fremover. Noen av kapitlene tok for seg velkjente hendelser, som dødsfallet til den unge skuespilleren Virginia Rappe.

Hun kollapset på en fest hos kollegaen Roscoe «Fatty» Arbuckle i 1921, og døde fire dager senere. Verten ble anklaget for voldtekt og drap, men frikjent av domstolen.

Anger hadde derimot lite dekning for en god del andre påstander og rykter han presenterte. Filmhistorikere har siden falsifisert dem gang på gang. Deriblant den saftige skrønen om at stumfilmstjernen Clara Bow hadde en orgie med fotballaget til University of Southern California – der en av spillerne var en purung John Wayne.

Det skandaløse ryktet om tilstandene i filmbyens viltre ungdomstid har likevel hengt igjen. Slikt pirrer. Og det er nok av reelle skandaler å vise til.

Dekadente dager
Selv om regissør Damien Chazelle (kjent for «Whiplash», «La La Land» og «First Man») har sagt at tittelen på hans nye film er inspirert av den tyske TV-serien «Babylon Berlin» (2017), er det vrient å se helt bort fra arven etter Anger. Spesielt fordi handlingen i «Babylon» utspiller seg på tampen av 1920-tallet.

Jazzalderens Hollywood er en epoke som – helt uavhengig av de falske ryktene – fortsatt blir husket for sine løsslupne tilbøyeligheter. Selskapslivet var ekstravagant, stjernene var utagerende, og innholdet i filmene var grenseoverskridende.

Åpningsscenen i Chazelles tretimersepos varer nærmere en halv time, og dveler ved en særs livat fest med flere eksplisitte innslag. Margot Robbie spiller det nye stjerneskuddet Nellie LaRoy, mens Brad Pitt har rollen som den avdankede og desperate Jack Conrad. De leder an i et fyldig rollegalleri av fiktive (samt et par virkelige) filmprofiler som må tilpasse seg store endringer i bransjen. Lydfilmen har tatt over, og i kulissene venter et nytt produksjonsregime som vil luke ut mye av frigjortheten som har fått råde.

Les resten i januarnummeret av Innsikt.

Adopsjonsfortellinger og identitetsjakt.

Adoptivbarn og foreldreløse vekker et helt spekter av tanker og følelser hos oss.

Jeg ble visst litt forsinket med denne oppdateringen, men desembernummeret av Innsikt er altså for lengst satt i butikkhyllene. Filmartikkelen handler denne gangen om adopsjonsfortellinger.

Ellers har jeg blant annet skrevet kortere saker om hvordan de store teknologiselskapene vil forme morgendagens verdensorden, om de mer begredelige pristildelingene i Nobel-historien, samt hvordan britiske forskere ser for seg at «utvidet virkelighet» kan være papirbokens fremtid.

Som vanlig – her er et lite utdrag fra filmsaken:

Babyen i boksen
De tette båndene mellom foreldre og barn og, ikke minst, betydningen av arv og opphav gjør slektskap til et evig sentralt tema, uansett kulturkrets eller tidsalder. Med på lasset til en slik instinktiv besettelse følger nesten like intense funderinger om hva slags plass adoptivbarn skal ha, og hva slags skjebne de får.

Temaet vies oppmerksomhet i en av årets julefilmer – den sørkoreanske filmen «Min vakre stjerne», regissert av Hirokazu Kore-Eda (kjent for «Shoplifters»).

Her møter vi vaskerieieren Sang-hyeon (Song Kang-ho), som jobber frivillig for en lokal kirke hvor kameraten Dong-soo (Gang Dong-won) er ansatt.

Det kan høres idealistisk ut, men duoen driver en lyssky binæring med utgangspunkt i et av kirkens sosiale tilbud: Den såkalte «babyboksen» hvor fortvilte mødre i full anonymitet kan levere spebarn de ikke klarer å ta seg av. Nå og da selger de to kompisene slike barn på det illegale adopsjonsmarkedet.

Dette er også planen da So-young (Lee Ji-eun) etterlater sin nyfødte ved kirken. Men akkurat denne unge moren vender plutselig tilbake. Hun innser hva karene planlegger og bestemmer seg for å bli med dem på intervjuer av mulige adoptivforeldre. Samtidig er to politietterforskere i hælene på barnetyvene.

Filmen ble møtt med 12 minutters applaus etter visningen på Cannes-festivalen, og flere kritikere har bemerket hvordan den behandler sine krevende problemstillinger på en spesielt ettertenksom måte og belyser dem fra flere perspektiver. For hva er barnets beste?

Resten finner du i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Overklassebilder.

Filmskildringer av rikinger: Beundring vs. latterliggjøring.

I oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om forskningen som viser at majoriteten opplever sine lykkeligste år etter fylte 50, og hvordan landene i Midtøsten kniver om å sikre seg regnskyene i regionen. I tillegg forklarer jeg hvordan skalldyrskjell kan bidra til å gjøre batterier miljøvennlige og fornybare. Og som alltid; historiske og aktuelle notiser.

Månedens filmsak kikker nærmere på de ulike måtene overklassen portretteres i levende bilder. Artikkelen strekker seg over seks sider og innledes slik:

Kapitalformer
Kapital kommer i mange former. Penger er ikke alt. For eksempel skilte den franske sosiologen Pierre Bourdieu mellom kulturell kapital, sosial kapital og økonomisk kapital. Senere har andre kapitalbegreper kommet til. Den britiske sosiologen Catherine Hakim er kjent for å ha definert erotisk eller seksuell kapital. Ikke overraskende har attraktive mennesker mer enn resten av oss.

Disse ulike kapitalformene kan i teorien – og ofte i praksis – konverteres fra den ene kategorien til den andre. Klisjeen er en aldrende, rik mann som får seg en ung, vakker kone. Overklassen skaffer seg gjerne formuer innen flere ulike kapital-former, og økonomisk kaapital spiller en helt sentral rolle i den prosessen.

Hvis tid er penger, kan penger kjøpe fri tid til å dyrke kulturelle og intellektuelle interesser, samt investere i god helse og egenpleie.

De pene, de rike og de kompetente
I svenske Ruben Östlunds første engelskspråklige film, «Triangle of Sadness» (som får kinopremiere 14. oktober), støter vi på det mangefasetterte kapitalbegrepet – og overklassen. Filmen vant Gullpalmen under årets Cannes-festival.

Et ungt par, modellen Carl (Harris Dickinson) og influenseren Yaya (Charlbi Dean), er gjester på et luksuscruise i den absolutte elitedivisjonen. Blant de andre passasjerene er for eksempel den prateglade russiske oligarken Dimitrij (Zlatko Burić). Kapteinen, Thomas Smith (Woody Harrelson), er en mann som liker å krydre samtalen med Marx-sitater.

Seilasens lukkede miljø gir rik anledning for regissør Östlund å bore i den sosiale dynamikken mellom velstående passasjerer og skipets besetning, hvorav mange fyller rene tjenerfunksjoner.

Denne strukturen krakelerer da en storm får båten til å havarere. Nå må de overlevende kjempe for tilværelsen på en øde øy – hvor enda en form for kapital introduseres. Vi kan kalle den ferdighetskapital. Noen mestrer kunsten å finne mat, andre ikke.

Meg, meg, meg, meg!

Narsissister på film: Noen må jo skape dramaet.

I septembernummeret av Innsikt skriver jeg bl.a. om den økonomiske verdien av Donbas: Hvis Ukraina mister Donbas-regionen til Russland, hva har landene da henholdsvis tapt og vunnet?

I tillegg: Forskere advarer om at havvindanleggene som flyttes ut på dypere vann kan forstyrre helt grunnleggende naturprosesser. Og en ny norsk-svensk studie av hvor mange som ikke fikk barnebarn og oldebarn, byr på visse overraskelser.

Mens filmartikkelen denne gangen altså tar for seg hvordan narsissister skildres – og hva slags dramaturgisk funksjon de fyller – på det hvite lerretet.

Her er et lite utdrag fra teksten, som bruker en ny norsk film som aktualitetsknagg:

Sympati-vampyr
I Kristoffer Borglis nye film, «Syk pike» (kinopremiere 9. september), møter vi en interessant variant av typen. Hun heter Signe (Kristine Kujath Thorp) og er kjæreste med kunstneren Thomas (Eirik Sæther).

Forholdet deres er preget av en usunn konkurransementalitet. Og da han plutselig høster mye anerkjennelse for en ny utstilling, må Signe finne en måte å hevde seg på. Hun vil ikke forbli den kjedelige partneren.

Løsningen blir å lyve på seg «interessante» diagnoser. Det begynner med nøtteallergi, men snart kjøper hun illegale medikamenter som sikrer henne troverdige symptomer. Omgivelsene reagerer med sympati, og Signe nyter oppmerksomheten hun får. Dette er avhengighetsskapende, og pillebruken eskalerer.

Samtidsdiagnose
Regissør Borgli er tydelig på at Signes ekstreme narrespill er inspirert av særtrekk ved dagens samfunn

«Narsissisme er jo så utrolig tydelig i samtiden, et problem vi bare gjør verre med sosiale medier og alle disse måtene å dyrke seg selv på. Det er så tydelig at det nesten er umulig ikke å snakke om det», sier Borgli i et intervju med bransjetidsskriftet Rushprint. Og videre:

«Det er bygget enda mer en økonomi rundt det å være et offer. Det skaper et incentiv som de fleste tenker at ‘det kan man ikke spille på’. Men denne karakteren gjør det de færreste ville gjort. De færreste vil agere på det incentivet. Kulturelt er offerrollen nå skapt som helterollen».

Dette er ikke første gang filmskapere bruker narsissister til å kommentere problematiske sider ved samtidskulturelle tendenser.

Les resten i septemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Praktisk kreativitet og grenseoverskridende innovatører.

Verden forandres én innovasjon av gangen, og nyskapning utfolder seg på så mange arenaer. Historier om snåle oppfinnere, innovatører, gale forskere og onde genier er ofte godt materiale for filmdramatikk.

I augustutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg bl.a. skrevet om farene ved den stadig økende mengden romskrot, hva som må til for at Europa kan stå på egne produksjonsindustrielle ben i tiden som kommer, samt fordelene med å være flerspråklig. I tillegg blir det en reprise på min artikkel «Genier går sjelden alene».

Filmsaken handler passende nok også om oppfinnere og innovatører (bredt definert). Aktualitetsknaggen er en ny britisk komedie regissert av Jim Archer, basert på et manus av David Earl og Chris Hayward. Her er innledningen på artikkelen:

Sensasjonelt avansert robot
Den britiske komedien «Brian and Charles» har i vår sjarmert publikum på flere internasjonale festivaler. Oppfinnerlysten til Brian (David Earl) er det ingenting å si på. Den er ustoppelig.

Det er imidlertid større grunn til å tvile på det reelle behovet for Brians snåle produkter: En kålkasse, en konglepose, et belte for å bære egg, et puslespill laget av pingpongballer og en lite flyvedyktig flyvende klokke. Skjønt, hva annet skal Brian bruke tiden på? Stakkaren bor jo alene i det rurale Wales.

Tja, hva med å lage en følgesvenn? Og det er nettopp dette Brian gjør. Han legger all sin kløkt og innsats i konstruksjonen av en robot, basert på en vaskemaskin og et mannekenghode. Utpreget elegant blir den ikke. Til gjengjeld er den kunstige intelligensen, som velger å lystre navnet Charles, simpelthen sensasjonelt avansert. Roboten er både selvbevisst, nysgjerrig og usedvanlig opptatt av kål.

I skrivende stund er det usikkert om og når «Brian and Charles» settes opp på norske kinoer, men den havner garantert på en strømmetjeneste nær deg etter hvert.

Ingeniørkunstnere
«Brian and Charles» utspiller seg i det vi kan kalle «Petter Smart-hjørnet» for oppfinnere og innovatører på film. Her hører også vår egen Reodor Felgen hjemme, sammen med andre harmløse og hyggelige eksentrikere.

Disse snålingene bekrefter gjerne klisjeen om at oppfinnere er einstøinger med haltende sosiale ferdigheter som bryr seg katta om forretningsplaner. Denne gjengen har et nesten kunstnerisk forhold til egen teknologisk kreativitet.

Det finnes selvsagt andre oppfinnertyper.

Resten kan du lese i augustnummeret av Innsikt.

Drømmetilstander.

Filmskapere har en naturlig dragning mot drømmer, men et vanskelig forhold til søvn.

I juliutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om oversetterbevegelsen som provoserer de kinesiske myndighetene, og den nye terrorbølgen i Afrika. Ellers er de faste spaltene fylt opp med interessante notiser.

Søvn (og drømmer) er et gjennomgangstema i dette nummeret, noe også filmsaken bærer preg av.

Her er anslaget på artikkelen:

Ufilmatisk aktivitet
Søvn er i utgangspunktet en aktivitet som egner seg dårlig på film. Filmmediet er fremfor alt bevegelsens medium, og søvn er temmelig passive greier, i det minste når murmeltilstanden bare observeres.

Dette demonstrerte Andy Warhol i avantgardefilmen «Sleep» (1964), som viser opptak av John Giorno (Warhols daværende elsker). Filmen varer i fem timer og 20 minutter. Warhol rubriserte ærlig nok eksperimentet som en «anti-film».

Pop-kunstneren hadde opprinnelig ønsket å lage en åtte timer lang film, gjerne med den franske filmstjernen Brigitte Bardot i hovedrollen.

Drøyt 50 år senere kom en slags remake, som er akkurat åtte timer lang. Den heter også «Sleep» (2013), er regissert av den svenske kunstneren Juha Lilja og viser ham selv sovende – filmet fra flere ulike vinkler. Men Lilja har også puttet inn noen drømmesekvenser i sin versjon av «Sleep».

Vår indre film
Disse innslagene kan muligens tolkes som en innrømmelse av at det filmskapere egentlig er interessert i når det gjelder søvn, er hva som foregår på innsiden av hodet til den sovende. Det er ikke så rart, siden drømmer ofte sammenlignes med en indre filmatisk opplevelse. Drømmer er bilder og aktivitet (selv om de kan fremstå kryptiske eller ulogiske).

Les resten i juliutgaven av Innsikt.

Det vitale vesten.

Westernfilmen er sjangeren som nekter å dø.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert yours truly. Denne gangen retter jeg oppmerksomheten mot hvordan Det ville vesten er skildret på film, med hovedvekt på utviklingen etter årtusenskiftet. Aktualitetsknaggen er «Old Henry». (I tillegg har jeg selvsagt bidratt med de faste spaltene, samt en trio med kortere saker – bl.a. om hindunasjonalismens fremmarsj.)

Her er et par utdrag fra innledningen på filmsaken:

Galgen får vente
I flere tiår ble westernsjangeren jevnlig omtalt som død, døende eller i det minste på vei inn i solnedgangen. Likevel, omtrent som en seiglivet desperado på flukt fra sheriffens oppbud, har sjangeren unnsluppet galgen.

Faktum er at westernfilmen ser ut til å ha blitt revitalisert i årene etter årtusenskiftet, selv om produksjonsvolumet kanskje ikke har tatt seg helt opp til høydene fra glansdagene. Årsaken er antagelig at sjangeren er blitt mer variert, tematisk og stilistisk, samtidig som den har beholdt sin distinkte egenart under fornyelsen. Dagens westernsjanger er litt mer enn pastisjer på gamle bragder.

(….) 3. juni er det duket for «Old Henry» (Regi: Potsy Ponciroli). I hovedrollen møter vi Tim Blake Nelson, som mange vil huske fra to av Coen-brødrenes filmer: Nelson spilte den minste rømlingen, Delmar, i «O Brother, Where Art Thou» (2000). Siden fikk han testet ut nettopp westernsjangeren, med tittelrollen i den absurde og humoristiske «The Ballad of Buster Scruggs» (2018).

Rollen i «Old Henry» er noe annerledes. Filmen har vært sammenlignet med Clint Eastwoods «Nådeløse menn» i måten den forholder seg konstruktivt til gamle sjangerklisjeer. Og Nelsons innsats løftes jevnlig frem som filmens sterkeste kort.

En gammel bonde
Henry er enkemann og driver gården sin sammen med tenåringssønnen Wyatt (Gavin Lewis). Arvingen er imidlertid ikke spesielt entusiastisk over bondetilværelsen.

En dag streifer en herreløs hest med en blodig sadel innom eiendommen deres. Litt senere finner de en såret mann og det som åpenbart er et ransutbytte. De får ham i hus. Han heter Curry (Scott Haze), og påstår at han er på flukt fra en livsfarlig gjeng med banditter.