Det vitale vesten.

Westernfilmen er sjangeren som nekter å dø.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert yours truly. Denne gangen retter jeg oppmerksomheten mot hvordan Det ville vesten er skildret på film, med hovedvekt på utviklingen etter årtusenskiftet. Aktualitetsknaggen er «Old Henry». (I tillegg har jeg selvsagt bidratt med de faste spaltene, samt en trio med kortere saker – bl.a. om hindunasjonalismens fremmarsj.)

Her er et par utdrag fra innledningen på filmsaken:

Galgen får vente
I flere tiår ble westernsjangeren jevnlig omtalt som død, døende eller i det minste på vei inn i solnedgangen. Likevel, omtrent som en seiglivet desperado på flukt fra sheriffens oppbud, har sjangeren unnsluppet galgen.

Faktum er at westernfilmen ser ut til å ha blitt revitalisert i årene etter årtusenskiftet, selv om produksjonsvolumet kanskje ikke har tatt seg helt opp til høydene fra glansdagene. Årsaken er antagelig at sjangeren er blitt mer variert, tematisk og stilistisk, samtidig som den har beholdt sin distinkte egenart under fornyelsen. Dagens westernsjanger er litt mer enn pastisjer på gamle bragder.

(….) 3. juni er det duket for «Old Henry» (Regi: Potsy Ponciroli). I hovedrollen møter vi Tim Blake Nelson, som mange vil huske fra to av Coen-brødrenes filmer: Nelson spilte den minste rømlingen, Delmar, i «O Brother, Where Art Thou» (2000). Siden fikk han testet ut nettopp westernsjangeren, med tittelrollen i den absurde og humoristiske «The Ballad of Buster Scruggs» (2018).

Rollen i «Old Henry» er noe annerledes. Filmen har vært sammenlignet med Clint Eastwoods «Nådeløse menn» i måten den forholder seg konstruktivt til gamle sjangerklisjeer. Og Nelsons innsats løftes jevnlig frem som filmens sterkeste kort.

En gammel bonde
Henry er enkemann og driver gården sin sammen med tenåringssønnen Wyatt (Gavin Lewis). Arvingen er imidlertid ikke spesielt entusiastisk over bondetilværelsen.

En dag streifer en herreløs hest med en blodig sadel innom eiendommen deres. Litt senere finner de en såret mann og det som åpenbart er et ransutbytte. De får ham i hus. Han heter Curry (Scott Haze), og påstår at han er på flukt fra en livsfarlig gjeng med banditter.

Kontraster på stjernehimmelen.

Ulike universer: «Star Trek» og «Star Wars» kommer begge med nye kapitler i mai. Forskjellene mellom de to science fiction-universene er flere og større enn likhetene.

De to store
Innen science fiction-sjangeren er det to film- og serieuniverser som rager et par stjernehimler over alle andre. Vi snakker selvfølgelig om «Star Trek» og «Star Wars». Begge har flere tiår bak seg, fylt med en jevn strøm av enkeltfilmer, TV-serier og spin-offs. Begge er også omgitt av dedikerte fans, spredt over flere generasjoner.

I mai måned legges ytterligere kapitler til i hver av disse føljetongene. 5. mai får «Star Trek: Strange New Worlds» premiere på Paramount+, mens «Obi-Wan Kenobi» gjøres tilgjengelig på Disney+ fra 25. mai.

Begge seriene søker seg, på hvert sitt vis, tilbake til opprinnelsen for sine respektive sagakomplekser.

Fra Starfleets loggbøker
«Star Trek: Strange New Worlds» (Regi: diverse) gjør det ved å legge handlingen til 2250-tallet, et drøyt tiår før tiden den aller første TV-serien (lansert i 1966) utspilte seg i. Dette er altså en forløperserie, fra epoken da kapteinen på det ikoniske romfartøyet USS «Enterprise» het Christopher Pike (Anson Mount).

I likhet med sin berømte etterfølger, kaptein James T. Kirk (William Shatner), går oppdraget hans ut på å utforske galaksen og stifte fredelige første kontakter med ukjente raser på vegne av den interplanetariske Føderasjonen, hvor Jorden kun er en av medlemssivilisasjonene.

Undercover på Tatooine
Rent politisk er også Star Wars-universet organisert i interplanetariske systemer, men preget av langt større ustabilitet. Her veksler det mellom å være en republikk eller et keiserstyre som har makten.

Miniserien «Obi-Wan Kenobi» (Regi: Deborah Chow) utspiller seg kronologisk noen få år før handlingen i filmseriens opprinnelige trilogi (lansert 1977–83), og kort tid etter at det intergalaktiske Imperiet ble etablert.

Tittelrollen (spilt av Ewan McGregor) er en av de få jediridderne som overlevde keiserdømmets utrenskninger, hvor Obi-Wans egen lærling, Anakin Skywalker (Hayden Christensen), byttet side. Oppgjøret forvandlet samtidig Anakin til Darth Vader, keiserens høyre hånd.

Kenobi har søkt tilflukt på ørkenplaneten Tatooine, hvor han forsøker å leve mest mulig inkognito. Samtidig våker han over gutten Luke Skywalker, Anakins sønn, som vokser opp hos sin onkel og tante.

Likheter og kontraster
Disse to handlingsrissene avslører et par klare konseptuelle likheter mellom de to serieuniversene, men antyder også at det finnes noen tydelige forskjeller. Det siste har vært tindrende klart for fansen i mange tiår.

Les resten i maiutgaven av Aftenposten Innsikt, hvor jeg skriver om noen av de viktigste kontrastene mellom «Star Trek» og «Star Wars». (Som vanlig har jeg også levert noen småsaker og faste spalter, denne gangen bl.a. om rekordtall for lobbyisme i USA og hvordan forskere ser for seg at menneskehetens neste 10 000 år vil bli.)

Ubønnhørlig tikking.

Nedtellinger: Filmskapere elsker å utsette rollefigurene sine for tidsnød og tidsfrister. Slike fortellergrep fungerer nemlig så drivende godt.

Denne månedens filmtema i Aftenposten Innsikt (hvor jeg også har skrevet noen snutter om ukrainsk skiproduksjon, medisinrester i vassdrag og europeisk økolandbruk – i tillegg til de faste notisspaltene). Her er to små utdrag fra innledningen på saken:

Kamp mot klokken
Hvor mange filmer har du sett som inneholder en eller annen form for nedtelling eller tidsfrist? Flere enn du klarer å liste opp på stående fot, kanskje? Du er nok ikke alene.

Her snakker vi tross alt om et av fortellerkunstens mest effektive dramaturgiske grep. Gang på gang skaper det engasjement og spenning for oss publikummere når rollefigurene må rekke noe viktig, og klokken ubønnhørlig tikker ned mot øyeblikket da det vil være for sent.

(…) Adrenalinpumpende hverdagsdrama
Franske Eric Gravels «Tatt av tiden», som er satt opp med kinopremiere 1. april, tillemper imidlertid både nedtelling og andre typiske «actiongrep» på en sjanger som sjelden forbindes med adrenalinpumpende driv: hverdagsdramaet.

Her møter vi alenemoren Julie (Laure Calamy) som bor utenfor Paris, men jobber på et eksklusivt hotell inne i bykjernen. Det betyr at hun må sjonglere innkjøp, levering av barn og lang pendling innenfor en stram tidsramme. Handlingen utspiller seg over ni stadig mer tettpakkede og hektiske dager i Julies liv.

Vilkårene sliter allerede på henne, men hun har i det minste en ny og bedre stilling i siktet – hvis hun kan nå jobbintervjuet. Problemet er bare at det brått blir en transportstreik, og all offentlig kommunikasjon inn og ut av Paris stanser opp. Nå starter for alvor kampen mot klokken for Julie.

De stigmatiserte.

Noen blir skydd av omgivelsene, som om de bar en advarsel i pannen.

Månedens filmartikkel hekter temaet sitt på flere aktuelle lanseringer, og innledes slik:

Mislikte typer
Et sosialt utskudd kan man bli eller være på så mange måter. Vi finner tre vidt forskjellige varianter, i like mange filmer, blant titlene som er satt opp med kinopremiere denne måneden.

I Sean Bakers «Red Rocket», som kommer 11. mars, møter vi den avdankede pornoskuespilleren Mikey, spilt av Simon Rex, som selv har hatt en noe brokete skuespillerkarriere. Da Mikey returnerer til hjembyen Texas City, er ingen bekjente spesielt begeistret for å ha ham tilbake. Karrieren hans åpner heller ikke mange anstendige jobbmuligheter, så Mikey begynner å selge marihuana. Samtidig innleder han et forhold til tenåringsjenta Strawberry (Suzanna Son) – muligens ikke helt uten baktanker.

Den norske komedien «Alle hater Johan», regissert av Hallvar Witzø, har en temmelig selvforklarende tittel. De utfyllende detaljene avslører at slekten til sprengbasen Johan Grande (Pål Sverre Hagen) aldri er blitt helt godtatt i det lille Titran-samfunnet på Trøndelagskysten.

Johan selv gjorde seg umulig da han demonstrerte sine sprengningskåte sider i ungdommen, noe som rammet nabojenta Solvor (Ingrid Bolsø Berdal). Hun lever fortsatt, dog litt preget etter den uheldige episoden, og Johan har ikke gitt opp sine amorøse ambisjoner om henne av den grunn. Filmen får premiere 25. mars.

Langt større alvor blir det i «Nitram», som lanseres samme dag. Her er bakgrunnen den verste masseskytingen i Australias historie. Regissør Justin Kurzel tegner et psykologisk portrett av den venneløse Nitram (Caleb Landry Jones). Han gjør omgivelsene utrygge, blant annet ved å antenne fyrverkeri på upassende tidspunkter, og har generelt manglende respekt for alt og alle.

En dag oppsøker han Helen (Essie Davis), en middelaldrende kvinne med sine egne eksentriske sider. Dette møtet skal bli skjebnesvangert.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

Sivilisatoriske startpakker.

Hvis vi rammes av en katastrofe som får sivilisasjonen vår til «å gå i revers», hva gjør vi da? Finnes det noen gode bud på hva en «startpakke» for gjenreisningen av vårt teknologiske samfunn bør inneholde?

Disse spørsmålene danner utgangspunktet for siste tilskudd i artikkelserien «Sivilisasjonstråder». Saken er tilgodesett med hele 10 sider i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Ellers bidrar jeg som vanlig med faste spalter og en filmartikkel. Sistnevnte tar for seg hvordan film- og serieskapere skildrer det epidemiske misbruket av opioider i USA.

Men det er altså «Sivilisatoriske startpakker» som er hovedbidraget fra meg denne gangen. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

Baksiden av en avansert samfunnsstruktur er sårbarhet, og for vårt tilfelle er den potensielle fallhøyden stor. Hvordan vil vi takle et scenario med flere samvirkende katastrofer? Hva om vi for eksempel rammes av en kraftig solstorm – som setter strømnettet ut av funksjon – midt under en hissig pandemi?

De såkalte «Miyake-hendelsene» er solstormer som kan bli 10 til 100 ganger kraftigere enn den berømte «Carrington-hendelsen» i september 1859, da telegrafsentraler tok fyr og telegraflinjer ble ødelagt.

Detaljene om akkurat hva som eventuelt kortslutter det moderne samfunnet, er likevel mindre interessante enn spørsmålet om hvordan vi vil klare oss etterpå.

En umiddelbar konsekvens blir at vi kuttes av fra våre mest brukte informasjonskilder. Plutselig må du løse påtrengende problemer du aldri har vært borti før – uten å kunne google manualer eller sjekke Youtube for instruksjonsvideoer. Det vil hjelpe lite å tenke på hvordan innholdet i besteforeldregenerasjonens stinne bokhyller – de gjennomillustrerte håndbøkene og leksikaene – kunne ha vært til hjelp. Slike papirmastodonter er jo gått av moten for lengst.

Populærkulturen vil ha oss til å tro at slike sammenbrudd fort eskalerer til Mad Max-tilstander, hvor små flokker ender opp med å kjempe om de gjenværende ressursene, og voldskapitalen blir den hardeste valutaen.

La oss i stedet anta at vi klarer å organisere oss i rimelig samarbeidende småsamfunn, hvor de fysiske utfordringene dreier seg mer om trivielt hverdagsslit enn slåssing. I denne postapokalyptiske fremtiden vil det bli en prioritert oppgave å få maskiner og annen teknologi til å virke igjen.

Les resten i februarnummeret av Aftenposten Innsikt.

Einstøingene blant oss.

Faksimile av oppslagssiden til saken i Aftenposten Innsikt.

Selvvalgt eller ei, noen lever sitt liv med resten av menneskeheten på en armlengdes avstand.

Første filmartikkel i 2022 er publisert. Innledningen begynner slik:

Der ingen skulle tru …
De som virkelig mener alvor med einstøingstilværelsen, søker seg til naturen. Her kan de leve med et minimum av kontakt med andre. I Michael Sarnoskis regidebut «Pig», som er satt opp med kinopremiere 14. januar, møter vi en slik type: Robin Feld (Nicolas Cage). Han har søkt tilflukt i Oregons dype skoger, på jakt etter et mer ensomt liv.

Skjønt, helt alene og avsondret er han ikke. Dagene tilbringes sammen med grisen Apple, som er en racer på å spore opp trøfler. Det er slik Rob tjener de pengene han trenger. Han selger gourmetvarene til kresne kokker i Portlands restaurantverden – en krets han selv har tilhørt.

Men en dag overfalles Rob av ukjente gjerningsmenn, som stjeler trøffelgrisen hans. Han søker hjelp hos Amir (Alex Wolff), en ung og uerfaren grossist som er fast kjøper av varene. Jakten på Apple leder dem snart i retning Portlands kulinariske feinschmeckere, hvor det for Robs del er duket for et gjensyn med gamle bekjentskaper og et oppgjør med fortiden.

Eremitter og originaler
Thomas Daneskovs danske komedie «Villmenn» har premiere i april. Den beveger seg i lignende tematikk, siden hovedpersonen Martin (Rasmus Bjerg) har stukket av til de norske skogene for å leve som en slags viking. Han bytter pels fra jaktfangsten sin mot varene han synes han trenger. Men heller ikke Martin får være i fred. Sivilisasjonen har en tendens til å trenge seg på.

Disse to filmene er vidt forskjellige i tone og sjanger, men hovedmotivet i dem – individet som står utenfor det alminnelige sosiale bruset – har lang fartstid.

Resten står å lese i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Notis-bonanza fra 2021.

Jeg fikk skrevet noen notiser dette året også.

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2021:

Viktige scoringer.
En studie, hvor Jo Nesbø er blant bidragsyterne, har vurdert en gammel fotballmyte.
«Mål preger kamper», lyder en forslitt fotballfloskel. Samtidig sirkulerer en idé om at noen mål er viktigere enn andre, og scoringer rett før pause regnes som særlig betydningsfulle.
Plos One har publisert en studie som gransker denne myten i lys av tilgjengelig statistikk, og her bekreftes påstanden langt på vei. Mål før pause har faktisk litt større betydning for sluttresultatet, men bare når hjemmelaget scorer.

Tidkrevende anonymitet.
En kinesisk kunstner testet hva som kreves for å unngå overvåkingskameraene i Beijing.
Deng Yufeng samlet en gruppe frivillige til eksperimentet, hvor oppgaven var å unngå å få ansiktene fotografert av de 89 overvåkingskameraene som dekket en gatestrekning på 1100 meter i den kinesiske hovedstaden. De lyktes, ved å bevege seg svært sakte og bevisst innta unnvikende positurer, men «spaserturen» tok over to timer, skriver BBC. Antall overvåkingskameraer i Kina er ventet å runde 560 millioner i 2021

Kinas halvlederbrikke-problem.
Den kinesiske teknologisektoren er rammet på akilleshælen.
I dag er kun 16 prosent av halvlederbrikkene som monteres i kinesiske elektronikkprodukter, laget i Kina. De egenproduserte brikkene er dessuten som regel av den minst sofistikerte typen.
Landets teknologiindustri er fortsatt avhengig av å importere de avanserte komponentene fra produsenter i USA, Taiwan, Sør-Korea og Japan – og dette er blitt et problem for den kinesiske teknologisektoren i kjølvannet av USAs handelssanksjoner, skriver Foreign Policy.
I løpet av høsten måtte flere kinesiske brikkefabrikanter reddes økonomisk, og samtidig ser det forhåndsannonserte flaggskipet – Kirin 9000 – ut til å være dødfødt. Dette skjer parallelt med at en helt ny generasjon av avanserte halvlederbrikker lanseres på markedet.

Kirsten Giftekniv-programmet.
Kunstig intelligens skal hjelpe japanerne med å danne par.
Det skjer med pengestøtte fra øverste hold. Landets regjering har bevilget en sum tilsvarende 160 millioner kroner til videreutviklingen av et dataprogram som matcher enslige med den optimale partneren.
Omtrent halvparten av Japans 47 prefekturer («fylker») tilbyr nemlig innbyggerne slik hjelp, leser vi i Japan Times. Dette er ett av flere tiltak ment å bøte på de lave fødselstallene i landet.

Snurrer feil vei.
Verdens vindmøller dreier ikke i optimal retning.
Nesten alle vindmøller dreier med klokken (mot høyre) når man ser dem forfra. Og møllene som står bak de første, går dermed glipp av den ekstra vindeffekten som hadde oppstått om vingene dreide motsatt vei, ifølge to studier publisert i Wind Energy Science.
Weekendavisen følger opp med en sak om hvorfor det ble slik. Skaperen av den moderne møllevingen, Erik Grove-Nielsen, innrømmer overfor avisen at forklaringen er så banal som at han ikke ville bruke samme metode som Tvindskolens vindmøller, fordi han mislikte «den frelste» og ensrettede holdningen i de omdiskuterte samvirkeskolene. Ifølge bransjefolk er optimaliseringspotensialet likevel så lite at det neppe fører til noen omlegging av dagens praksis.

Les videre

Umyndige ikoner.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen i Aftenposten Innsikts desemberutgave.)

Filmbransjen har gjort kjendiser av mindreårige i hundre år. Praksisen har både skapt personlige tragedier og livslange karrierer.

Årets siste filmtematiske utlegninger signert undertegnede er kommet på trykk. Artikkelen skuer både litt fremover på premierekalenderen, og ganske langt tilbake i filmhistorien. Her er starten på teksten:

Autentiske barn
Mer enn de fleste andre kunstarter forholder film seg til en underforstått forventning om ekthet. Selv om all filmproduksjon skjer med lagvis manipulasjon og bearbeiding av virkeligheten, oppfattes likevel sluttresultatet i hovedsak som et uttrykk for en slags «realisme». Og de fleste filmskapere tenderer mot å komme denne forventningen i møte.

Dette får blant annet stor betydning når rollene skal besettes. Autentisitet blir et mål. Hvis fortellingen handler om barn, bør det være barn som spiller rollene. Hvis ikke risikerer filmen å miste troverdighet.

Dermed har vi fått en lang tradisjon med barne- og tenåringsstjerner innen filmbransjen. Ikke alle unge talenter har taklet eksponeringen like godt. I noen tilfeller har det endt i tragiske skjebner.

Motvillig sexsymbol
I 1971 ble den svenske 15-åringen Björn Andrésen brått forvandlet til et homoerotisk filmikon da han fikk den viktige birollen som Tadzio i Luchino Viscontis filmatisering av Thomas Mann-novellen «Døden i Venedig». Regissøren proklamerte Andrésen som «verdens vakreste gutt». Den karakteristikken er også tittelen på Kristina Lindström og Kristian Petris dokumentar «The Most Beautiful Boy in the World», som får norsk kinopremiere 21. januar.

Statusen som sexsymbol og ungdomsidol var aldri noe Andrésen ønsket seg. Han ble dyttet frem av en bestemor som var forgapt i filmbransjens glamorøse fasade. For barnebarnet ble stjernestatusen en kanal inn i rusmisbruk, depresjon og personlige problemer.

Resten kan du lese i desembernummeret av Aftenposten Innsikt, som er i salg nå. Her er traileren til den omtalte dokumentaren:

De etterlatte.

Alle skal dø. Og nesten alle etterlater seg noen som må gå videre alene. 18-årige Julie i den nye HBO-serien «Kamikaze» mister hele familien sin i en flystyrt. Reaksjonen hennes er ikke helt slik omgivelsene venter.

Temaet for filmartikkelen min i novembernummeret av Aftenposten Innsikt er universelt og tett forbundet med vanskelige følelser som sorg og ensomhet. Brødteksten starter slik:

Akutt ensomhet
«Vi styrter. Elsker deg. Gjør som du vil. Far». Slik lyder tekstmeldingen som blir den siste kontakten 18-årige Julie (Marie Reuther) noensinne kommer til å ha med familien sin. Far, mor og bror omkommer i en flyulykke i Afrika. Nå er hun alene.

Dette er anslaget i den danske miniserien «Kamikaze» som får premiere på HBO Max 14. november. Serien bygger på Erlend Loes roman «Muleum» fra 2007, og er regissert av Kaspar Munk.

Tittelendringen fra bok til serie antyder mye om Julies sorgreaksjon. At hun er arving til et digert hus i luksusklassen og er rikere enn omtrent alle andre 18-åringer, fungerer ikke som stabilt anker i tilværelsen. Samtalene med psykologen, som hun kaller «Psyko-Bo» (han heter «Psyko-Geir» i romanen) monner heller ikke. Herskapshuset blir for tomt, selv med nærværet til den polske flisleggeren Krzysztof (Aleksandr Kuznetsov).

En tilfeldig død
Julie utvikler en dødslengsel, som hun formulerer på denne måten i dagboken: «Mitt eneste nyttårsforsett er å forsøke å dø. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare det. De tradisjonelle metodene virker så vulgære. Å henge eller skyte seg og den slags. Det er bare ikke meg, liksom.»

Formuen gir henne midler til å farte verden over, med fly, i håp om at tilfeldighetene skal avgjøre saken. Julie blir en slags «kamikaze-passasjer». Etter hvert oppsøker hun mer aktivt også potensielt livsfarlige situasjoner.

Serien utforsker altså en ekstrem, men forståelig sinnstilstand hos et ungt menneske som brått er blitt etterlatt.

Resten (med filmliste) står å lese i magasinet.

Science fiction som politisk filosofi.

(Faksimile av oppslagssidene til artikkelen i Aftenposten Innsikt.)

Både TV-serien «Foundation» og filmen «Dune» handler om intergalaktiske imperier på sammenbruddets rand. Er interessen for dette temaet et tegn i tiden?

Det er spørsmålet jeg svinger innom i filmartikkelen i Aftenposten Innsikts septembernummer, som allerede har vært i salg et par ukers tid. Men både filmen og serien er fortsatt svært aktuelle. Det samme kan vel sies om den overgripende problemstillingen.

Artikkelen innledes uansett slik, med kortfattede presentasjoner av de to universene de to klassiske scifi-fortellingene utspiller seg i:

Seldons plan
Det intergalaktiske imperiet har eksistert i tusenvis av år, og keiseren hersker over millioner av verdener fra sin residens på «byplaneten» Trantor.

En av undersåttene er den briljante matematikeren Hari Seldon. Han har utviklet disiplinen psykohistorie, som ved hjelp av avanserte algoritmer kan stille presise prognoser for de overordnede utviklingstrekkene i tiden fremover. Seldons teori bærer bud om at imperiets tilsynelatende stabilitet snart vil erstattes av oppløsning og fragmentering. Det igjen betyr stadig større maktvakuum, høyere konfliktnivåer, anarki og kaos. Menneskeheten har årtusener med sivilisasjonssammenbrudd foran seg, før et nytt imperium vokser frem og samler galaksen igjen.

En bekmørk middelalder venter. Matematikeren i Jared Harris’ skikkelse har imidlertid en ambisiøs plan for hvordan denne epoken kan forkortes mest mulig, og løsningen ligger i opprettelsen av «Stiftelsen».

Dette er hovedlinjene i Isaac Asimovs roman «Foundation» (1951), som gradvis ble en hel bokserie (den vokste fra en avgrenset trilogi til ti romaner).

Tanken på å filmatisere Asimovs hovedverk sirkulerte i flere tiår, men så ikke ut til å la seg realisere før Apple TV i 2018 mente noe annet. Første sesong av «Foundation» består av ti episoder, og får premiere 24. september.

Ørkenplaneten
Allerede 15. september er det duket for kinopremiere på filmatiseringen av en annen science fiction-klassiker, «Dune». I motsetning til «Foundation» er Frank Herberts roman fra 1965 allerede blitt adaptert for film og TV ved et par anledninger, men hverken David Lynchs filmversjon fra 1984 eller miniseriene som Sci-Fi Channel produserte i 2000 og 2003, regnes som særlig vellykkede. (Allerede på 1970-tallet forsøkte kultregissøren Alejandro Jodorowsky å produsere sin versjon, noe du kan lese mer om på sidene 110–113.)

Nå har Denis Villeneuve regiansvaret, og med thrillere som «Prisoners» og «Sicario» og sci-fi-dramaene «Arrival» og «Blade Runner 2049» på merittlisten de siste tiåret, er forventningene høye.

«Dune» skal etter planen lanseres som to separate langfilmer, og den som kommer nå i høst, vil ta for seg omtrent første halvdel av romanen. Det intergalaktiske keiserdømmet vi introduseres for i «Dune», er noe annerledes det i «Foundation». Politisk er det et føydalsystem, hvor ulike adelsslekter styrer ulike planeter på vegne av keiseren. Huset Atreides står sentralt i fortellingen.