Overklassebilder.

Filmskildringer av rikinger: Beundring vs. latterliggjøring.

I oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om forskningen som viser at majoriteten opplever sine lykkeligste år etter fylte 50, og hvordan landene i Midtøsten kniver om å sikre seg regnskyene i regionen. I tillegg forklarer jeg hvordan skalldyrskjell kan bidra til å gjøre batterier miljøvennlige og fornybare. Og som alltid; historiske og aktuelle notiser.

Månedens filmsak kikker nærmere på de ulike måtene overklassen portretteres i levende bilder. Artikkelen strekker seg over seks sider og innledes slik:

Kapitalformer
Kapital kommer i mange former. Penger er ikke alt. For eksempel skilte den franske sosiologen Pierre Bourdieu mellom kulturell kapital, sosial kapital og økonomisk kapital. Senere har andre kapitalbegreper kommet til. Den britiske sosiologen Catherine Hakim er kjent for å ha definert erotisk eller seksuell kapital. Ikke overraskende har attraktive mennesker mer enn resten av oss.

Disse ulike kapitalformene kan i teorien – og ofte i praksis – konverteres fra den ene kategorien til den andre. Klisjeen er en aldrende, rik mann som får seg en ung, vakker kone. Overklassen skaffer seg gjerne formuer innen flere ulike kapital-former, og økonomisk kaapital spiller en helt sentral rolle i den prosessen.

Hvis tid er penger, kan penger kjøpe fri tid til å dyrke kulturelle og intellektuelle interesser, samt investere i god helse og egenpleie.

De pene, de rike og de kompetente
I svenske Ruben Östlunds første engelskspråklige film, «Triangle of Sadness» (som får kinopremiere 14. oktober), støter vi på det mangefasetterte kapitalbegrepet – og overklassen. Filmen vant Gullpalmen under årets Cannes-festival.

Et ungt par, modellen Carl (Harris Dickinson) og influenseren Yaya (Charlbi Dean), er gjester på et luksuscruise i den absolutte elitedivisjonen. Blant de andre passasjerene er for eksempel den prateglade russiske oligarken Dimitrij (Zlatko Burić). Kapteinen, Thomas Smith (Woody Harrelson), er en mann som liker å krydre samtalen med Marx-sitater.

Seilasens lukkede miljø gir rik anledning for regissør Östlund å bore i den sosiale dynamikken mellom velstående passasjerer og skipets besetning, hvorav mange fyller rene tjenerfunksjoner.

Denne strukturen krakelerer da en storm får båten til å havarere. Nå må de overlevende kjempe for tilværelsen på en øde øy – hvor enda en form for kapital introduseres. Vi kan kalle den ferdighetskapital. Noen mestrer kunsten å finne mat, andre ikke.

Meg, meg, meg, meg!

Narsissister på film: Noen må jo skape dramaet.

I septembernummeret av Innsikt skriver jeg bl.a. om den økonomiske verdien av Donbas: Hvis Ukraina mister Donbas-regionen til Russland, hva har landene da henholdsvis tapt og vunnet?

I tillegg: Forskere advarer om at havvindanleggene som flyttes ut på dypere vann kan forstyrre helt grunnleggende naturprosesser. Og en ny norsk-svensk studie av hvor mange som ikke fikk barnebarn og oldebarn, byr på visse overraskelser.

Mens filmartikkelen denne gangen altså tar for seg hvordan narsissister skildres – og hva slags dramaturgisk funksjon de fyller – på det hvite lerretet.

Her er et lite utdrag fra teksten, som bruker en ny norsk film som aktualitetsknagg:

Sympati-vampyr
I Kristoffer Borglis nye film, «Syk pike» (kinopremiere 9. september), møter vi en interessant variant av typen. Hun heter Signe (Kristine Kujath Thorp) og er kjæreste med kunstneren Thomas (Eirik Sæther).

Forholdet deres er preget av en usunn konkurransementalitet. Og da han plutselig høster mye anerkjennelse for en ny utstilling, må Signe finne en måte å hevde seg på. Hun vil ikke forbli den kjedelige partneren.

Løsningen blir å lyve på seg «interessante» diagnoser. Det begynner med nøtteallergi, men snart kjøper hun illegale medikamenter som sikrer henne troverdige symptomer. Omgivelsene reagerer med sympati, og Signe nyter oppmerksomheten hun får. Dette er avhengighetsskapende, og pillebruken eskalerer.

Samtidsdiagnose
Regissør Borgli er tydelig på at Signes ekstreme narrespill er inspirert av særtrekk ved dagens samfunn

«Narsissisme er jo så utrolig tydelig i samtiden, et problem vi bare gjør verre med sosiale medier og alle disse måtene å dyrke seg selv på. Det er så tydelig at det nesten er umulig ikke å snakke om det», sier Borgli i et intervju med bransjetidsskriftet Rushprint. Og videre:

«Det er bygget enda mer en økonomi rundt det å være et offer. Det skaper et incentiv som de fleste tenker at ‘det kan man ikke spille på’. Men denne karakteren gjør det de færreste ville gjort. De færreste vil agere på det incentivet. Kulturelt er offerrollen nå skapt som helterollen».

Dette er ikke første gang filmskapere bruker narsissister til å kommentere problematiske sider ved samtidskulturelle tendenser.

Les resten i septemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Praktisk kreativitet og grenseoverskridende innovatører.

Verden forandres én innovasjon av gangen, og nyskapning utfolder seg på så mange arenaer. Historier om snåle oppfinnere, innovatører, gale forskere og onde genier er ofte godt materiale for filmdramatikk.

I augustutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg bl.a. skrevet om farene ved den stadig økende mengden romskrot, hva som må til for at Europa kan stå på egne produksjonsindustrielle ben i tiden som kommer, samt fordelene med å være flerspråklig. I tillegg blir det en reprise på min artikkel «Genier går sjelden alene».

Filmsaken handler passende nok også om oppfinnere og innovatører (bredt definert). Aktualitetsknaggen er en ny britisk komedie regissert av Jim Archer, basert på et manus av David Earl og Chris Hayward. Her er innledningen på artikkelen:

Sensasjonelt avansert robot
Den britiske komedien «Brian and Charles» har i vår sjarmert publikum på flere internasjonale festivaler. Oppfinnerlysten til Brian (David Earl) er det ingenting å si på. Den er ustoppelig.

Det er imidlertid større grunn til å tvile på det reelle behovet for Brians snåle produkter: En kålkasse, en konglepose, et belte for å bære egg, et puslespill laget av pingpongballer og en lite flyvedyktig flyvende klokke. Skjønt, hva annet skal Brian bruke tiden på? Stakkaren bor jo alene i det rurale Wales.

Tja, hva med å lage en følgesvenn? Og det er nettopp dette Brian gjør. Han legger all sin kløkt og innsats i konstruksjonen av en robot, basert på en vaskemaskin og et mannekenghode. Utpreget elegant blir den ikke. Til gjengjeld er den kunstige intelligensen, som velger å lystre navnet Charles, simpelthen sensasjonelt avansert. Roboten er både selvbevisst, nysgjerrig og usedvanlig opptatt av kål.

I skrivende stund er det usikkert om og når «Brian and Charles» settes opp på norske kinoer, men den havner garantert på en strømmetjeneste nær deg etter hvert.

Ingeniørkunstnere
«Brian and Charles» utspiller seg i det vi kan kalle «Petter Smart-hjørnet» for oppfinnere og innovatører på film. Her hører også vår egen Reodor Felgen hjemme, sammen med andre harmløse og hyggelige eksentrikere.

Disse snålingene bekrefter gjerne klisjeen om at oppfinnere er einstøinger med haltende sosiale ferdigheter som bryr seg katta om forretningsplaner. Denne gjengen har et nesten kunstnerisk forhold til egen teknologisk kreativitet.

Det finnes selvsagt andre oppfinnertyper.

Resten kan du lese i augustnummeret av Innsikt.

Drømmetilstander.

Filmskapere har en naturlig dragning mot drømmer, men et vanskelig forhold til søvn.

I juliutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om oversetterbevegelsen som provoserer de kinesiske myndighetene, og den nye terrorbølgen i Afrika. Ellers er de faste spaltene fylt opp med interessante notiser.

Søvn (og drømmer) er et gjennomgangstema i dette nummeret, noe også filmsaken bærer preg av.

Her er anslaget på artikkelen:

Ufilmatisk aktivitet
Søvn er i utgangspunktet en aktivitet som egner seg dårlig på film. Filmmediet er fremfor alt bevegelsens medium, og søvn er temmelig passive greier, i det minste når murmeltilstanden bare observeres.

Dette demonstrerte Andy Warhol i avantgardefilmen «Sleep» (1964), som viser opptak av John Giorno (Warhols daværende elsker). Filmen varer i fem timer og 20 minutter. Warhol rubriserte ærlig nok eksperimentet som en «anti-film».

Pop-kunstneren hadde opprinnelig ønsket å lage en åtte timer lang film, gjerne med den franske filmstjernen Brigitte Bardot i hovedrollen.

Drøyt 50 år senere kom en slags remake, som er akkurat åtte timer lang. Den heter også «Sleep» (2013), er regissert av den svenske kunstneren Juha Lilja og viser ham selv sovende – filmet fra flere ulike vinkler. Men Lilja har også puttet inn noen drømmesekvenser i sin versjon av «Sleep».

Vår indre film
Disse innslagene kan muligens tolkes som en innrømmelse av at det filmskapere egentlig er interessert i når det gjelder søvn, er hva som foregår på innsiden av hodet til den sovende. Det er ikke så rart, siden drømmer ofte sammenlignes med en indre filmatisk opplevelse. Drømmer er bilder og aktivitet (selv om de kan fremstå kryptiske eller ulogiske).

Les resten i juliutgaven av Innsikt.

Det vitale vesten.

Westernfilmen er sjangeren som nekter å dø.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert yours truly. Denne gangen retter jeg oppmerksomheten mot hvordan Det ville vesten er skildret på film, med hovedvekt på utviklingen etter årtusenskiftet. Aktualitetsknaggen er «Old Henry». (I tillegg har jeg selvsagt bidratt med de faste spaltene, samt en trio med kortere saker – bl.a. om hindunasjonalismens fremmarsj.)

Her er et par utdrag fra innledningen på filmsaken:

Galgen får vente
I flere tiår ble westernsjangeren jevnlig omtalt som død, døende eller i det minste på vei inn i solnedgangen. Likevel, omtrent som en seiglivet desperado på flukt fra sheriffens oppbud, har sjangeren unnsluppet galgen.

Faktum er at westernfilmen ser ut til å ha blitt revitalisert i årene etter årtusenskiftet, selv om produksjonsvolumet kanskje ikke har tatt seg helt opp til høydene fra glansdagene. Årsaken er antagelig at sjangeren er blitt mer variert, tematisk og stilistisk, samtidig som den har beholdt sin distinkte egenart under fornyelsen. Dagens westernsjanger er litt mer enn pastisjer på gamle bragder.

(….) 3. juni er det duket for «Old Henry» (Regi: Potsy Ponciroli). I hovedrollen møter vi Tim Blake Nelson, som mange vil huske fra to av Coen-brødrenes filmer: Nelson spilte den minste rømlingen, Delmar, i «O Brother, Where Art Thou» (2000). Siden fikk han testet ut nettopp westernsjangeren, med tittelrollen i den absurde og humoristiske «The Ballad of Buster Scruggs» (2018).

Rollen i «Old Henry» er noe annerledes. Filmen har vært sammenlignet med Clint Eastwoods «Nådeløse menn» i måten den forholder seg konstruktivt til gamle sjangerklisjeer. Og Nelsons innsats løftes jevnlig frem som filmens sterkeste kort.

En gammel bonde
Henry er enkemann og driver gården sin sammen med tenåringssønnen Wyatt (Gavin Lewis). Arvingen er imidlertid ikke spesielt entusiastisk over bondetilværelsen.

En dag streifer en herreløs hest med en blodig sadel innom eiendommen deres. Litt senere finner de en såret mann og det som åpenbart er et ransutbytte. De får ham i hus. Han heter Curry (Scott Haze), og påstår at han er på flukt fra en livsfarlig gjeng med banditter.

Kontraster på stjernehimmelen.

Ulike universer: «Star Trek» og «Star Wars» kommer begge med nye kapitler i mai. Forskjellene mellom de to science fiction-universene er flere og større enn likhetene.

De to store
Innen science fiction-sjangeren er det to film- og serieuniverser som rager et par stjernehimler over alle andre. Vi snakker selvfølgelig om «Star Trek» og «Star Wars». Begge har flere tiår bak seg, fylt med en jevn strøm av enkeltfilmer, TV-serier og spin-offs. Begge er også omgitt av dedikerte fans, spredt over flere generasjoner.

I mai måned legges ytterligere kapitler til i hver av disse føljetongene. 5. mai får «Star Trek: Strange New Worlds» premiere på Paramount+, mens «Obi-Wan Kenobi» gjøres tilgjengelig på Disney+ fra 25. mai.

Begge seriene søker seg, på hvert sitt vis, tilbake til opprinnelsen for sine respektive sagakomplekser.

Fra Starfleets loggbøker
«Star Trek: Strange New Worlds» (Regi: diverse) gjør det ved å legge handlingen til 2250-tallet, et drøyt tiår før tiden den aller første TV-serien (lansert i 1966) utspilte seg i. Dette er altså en forløperserie, fra epoken da kapteinen på det ikoniske romfartøyet USS «Enterprise» het Christopher Pike (Anson Mount).

I likhet med sin berømte etterfølger, kaptein James T. Kirk (William Shatner), går oppdraget hans ut på å utforske galaksen og stifte fredelige første kontakter med ukjente raser på vegne av den interplanetariske Føderasjonen, hvor Jorden kun er en av medlemssivilisasjonene.

Undercover på Tatooine
Rent politisk er også Star Wars-universet organisert i interplanetariske systemer, men preget av langt større ustabilitet. Her veksler det mellom å være en republikk eller et keiserstyre som har makten.

Miniserien «Obi-Wan Kenobi» (Regi: Deborah Chow) utspiller seg kronologisk noen få år før handlingen i filmseriens opprinnelige trilogi (lansert 1977–83), og kort tid etter at det intergalaktiske Imperiet ble etablert.

Tittelrollen (spilt av Ewan McGregor) er en av de få jediridderne som overlevde keiserdømmets utrenskninger, hvor Obi-Wans egen lærling, Anakin Skywalker (Hayden Christensen), byttet side. Oppgjøret forvandlet samtidig Anakin til Darth Vader, keiserens høyre hånd.

Kenobi har søkt tilflukt på ørkenplaneten Tatooine, hvor han forsøker å leve mest mulig inkognito. Samtidig våker han over gutten Luke Skywalker, Anakins sønn, som vokser opp hos sin onkel og tante.

Likheter og kontraster
Disse to handlingsrissene avslører et par klare konseptuelle likheter mellom de to serieuniversene, men antyder også at det finnes noen tydelige forskjeller. Det siste har vært tindrende klart for fansen i mange tiår.

Les resten i maiutgaven av Aftenposten Innsikt, hvor jeg skriver om noen av de viktigste kontrastene mellom «Star Trek» og «Star Wars». (Som vanlig har jeg også levert noen småsaker og faste spalter, denne gangen bl.a. om rekordtall for lobbyisme i USA og hvordan forskere ser for seg at menneskehetens neste 10 000 år vil bli.)

Ubønnhørlig tikking.

Nedtellinger: Filmskapere elsker å utsette rollefigurene sine for tidsnød og tidsfrister. Slike fortellergrep fungerer nemlig så drivende godt.

Denne månedens filmtema i Aftenposten Innsikt (hvor jeg også har skrevet noen snutter om ukrainsk skiproduksjon, medisinrester i vassdrag og europeisk økolandbruk – i tillegg til de faste notisspaltene). Her er to små utdrag fra innledningen på saken:

Kamp mot klokken
Hvor mange filmer har du sett som inneholder en eller annen form for nedtelling eller tidsfrist? Flere enn du klarer å liste opp på stående fot, kanskje? Du er nok ikke alene.

Her snakker vi tross alt om et av fortellerkunstens mest effektive dramaturgiske grep. Gang på gang skaper det engasjement og spenning for oss publikummere når rollefigurene må rekke noe viktig, og klokken ubønnhørlig tikker ned mot øyeblikket da det vil være for sent.

(…) Adrenalinpumpende hverdagsdrama
Franske Eric Gravels «Tatt av tiden», som er satt opp med kinopremiere 1. april, tillemper imidlertid både nedtelling og andre typiske «actiongrep» på en sjanger som sjelden forbindes med adrenalinpumpende driv: hverdagsdramaet.

Her møter vi alenemoren Julie (Laure Calamy) som bor utenfor Paris, men jobber på et eksklusivt hotell inne i bykjernen. Det betyr at hun må sjonglere innkjøp, levering av barn og lang pendling innenfor en stram tidsramme. Handlingen utspiller seg over ni stadig mer tettpakkede og hektiske dager i Julies liv.

Vilkårene sliter allerede på henne, men hun har i det minste en ny og bedre stilling i siktet – hvis hun kan nå jobbintervjuet. Problemet er bare at det brått blir en transportstreik, og all offentlig kommunikasjon inn og ut av Paris stanser opp. Nå starter for alvor kampen mot klokken for Julie.

De stigmatiserte.

Noen blir skydd av omgivelsene, som om de bar en advarsel i pannen.

Månedens filmartikkel hekter temaet sitt på flere aktuelle lanseringer, og innledes slik:

Mislikte typer
Et sosialt utskudd kan man bli eller være på så mange måter. Vi finner tre vidt forskjellige varianter, i like mange filmer, blant titlene som er satt opp med kinopremiere denne måneden.

I Sean Bakers «Red Rocket», som kommer 11. mars, møter vi den avdankede pornoskuespilleren Mikey, spilt av Simon Rex, som selv har hatt en noe brokete skuespillerkarriere. Da Mikey returnerer til hjembyen Texas City, er ingen bekjente spesielt begeistret for å ha ham tilbake. Karrieren hans åpner heller ikke mange anstendige jobbmuligheter, så Mikey begynner å selge marihuana. Samtidig innleder han et forhold til tenåringsjenta Strawberry (Suzanna Son) – muligens ikke helt uten baktanker.

Den norske komedien «Alle hater Johan», regissert av Hallvar Witzø, har en temmelig selvforklarende tittel. De utfyllende detaljene avslører at slekten til sprengbasen Johan Grande (Pål Sverre Hagen) aldri er blitt helt godtatt i det lille Titran-samfunnet på Trøndelagskysten.

Johan selv gjorde seg umulig da han demonstrerte sine sprengningskåte sider i ungdommen, noe som rammet nabojenta Solvor (Ingrid Bolsø Berdal). Hun lever fortsatt, dog litt preget etter den uheldige episoden, og Johan har ikke gitt opp sine amorøse ambisjoner om henne av den grunn. Filmen får premiere 25. mars.

Langt større alvor blir det i «Nitram», som lanseres samme dag. Her er bakgrunnen den verste masseskytingen i Australias historie. Regissør Justin Kurzel tegner et psykologisk portrett av den venneløse Nitram (Caleb Landry Jones). Han gjør omgivelsene utrygge, blant annet ved å antenne fyrverkeri på upassende tidspunkter, og har generelt manglende respekt for alt og alle.

En dag oppsøker han Helen (Essie Davis), en middelaldrende kvinne med sine egne eksentriske sider. Dette møtet skal bli skjebnesvangert.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

Sivilisatoriske startpakker.

Hvis vi rammes av en katastrofe som får sivilisasjonen vår til «å gå i revers», hva gjør vi da? Finnes det noen gode bud på hva en «startpakke» for gjenreisningen av vårt teknologiske samfunn bør inneholde?

Disse spørsmålene danner utgangspunktet for siste tilskudd i artikkelserien «Sivilisasjonstråder». Saken er tilgodesett med hele 10 sider i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Ellers bidrar jeg som vanlig med faste spalter og en filmartikkel. Sistnevnte tar for seg hvordan film- og serieskapere skildrer det epidemiske misbruket av opioider i USA.

Men det er altså «Sivilisatoriske startpakker» som er hovedbidraget fra meg denne gangen. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

Baksiden av en avansert samfunnsstruktur er sårbarhet, og for vårt tilfelle er den potensielle fallhøyden stor. Hvordan vil vi takle et scenario med flere samvirkende katastrofer? Hva om vi for eksempel rammes av en kraftig solstorm – som setter strømnettet ut av funksjon – midt under en hissig pandemi?

De såkalte «Miyake-hendelsene» er solstormer som kan bli 10 til 100 ganger kraftigere enn den berømte «Carrington-hendelsen» i september 1859, da telegrafsentraler tok fyr og telegraflinjer ble ødelagt.

Detaljene om akkurat hva som eventuelt kortslutter det moderne samfunnet, er likevel mindre interessante enn spørsmålet om hvordan vi vil klare oss etterpå.

En umiddelbar konsekvens blir at vi kuttes av fra våre mest brukte informasjonskilder. Plutselig må du løse påtrengende problemer du aldri har vært borti før – uten å kunne google manualer eller sjekke Youtube for instruksjonsvideoer. Det vil hjelpe lite å tenke på hvordan innholdet i besteforeldregenerasjonens stinne bokhyller – de gjennomillustrerte håndbøkene og leksikaene – kunne ha vært til hjelp. Slike papirmastodonter er jo gått av moten for lengst.

Populærkulturen vil ha oss til å tro at slike sammenbrudd fort eskalerer til Mad Max-tilstander, hvor små flokker ender opp med å kjempe om de gjenværende ressursene, og voldskapitalen blir den hardeste valutaen.

La oss i stedet anta at vi klarer å organisere oss i rimelig samarbeidende småsamfunn, hvor de fysiske utfordringene dreier seg mer om trivielt hverdagsslit enn slåssing. I denne postapokalyptiske fremtiden vil det bli en prioritert oppgave å få maskiner og annen teknologi til å virke igjen.

Les resten i februarnummeret av Aftenposten Innsikt.

Einstøingene blant oss.

Faksimile av oppslagssiden til saken i Aftenposten Innsikt.

Selvvalgt eller ei, noen lever sitt liv med resten av menneskeheten på en armlengdes avstand.

Første filmartikkel i 2022 er publisert. Innledningen begynner slik:

Der ingen skulle tru …
De som virkelig mener alvor med einstøingstilværelsen, søker seg til naturen. Her kan de leve med et minimum av kontakt med andre. I Michael Sarnoskis regidebut «Pig», som er satt opp med kinopremiere 14. januar, møter vi en slik type: Robin Feld (Nicolas Cage). Han har søkt tilflukt i Oregons dype skoger, på jakt etter et mer ensomt liv.

Skjønt, helt alene og avsondret er han ikke. Dagene tilbringes sammen med grisen Apple, som er en racer på å spore opp trøfler. Det er slik Rob tjener de pengene han trenger. Han selger gourmetvarene til kresne kokker i Portlands restaurantverden – en krets han selv har tilhørt.

Men en dag overfalles Rob av ukjente gjerningsmenn, som stjeler trøffelgrisen hans. Han søker hjelp hos Amir (Alex Wolff), en ung og uerfaren grossist som er fast kjøper av varene. Jakten på Apple leder dem snart i retning Portlands kulinariske feinschmeckere, hvor det for Robs del er duket for et gjensyn med gamle bekjentskaper og et oppgjør med fortiden.

Eremitter og originaler
Thomas Daneskovs danske komedie «Villmenn» har premiere i april. Den beveger seg i lignende tematikk, siden hovedpersonen Martin (Rasmus Bjerg) har stukket av til de norske skogene for å leve som en slags viking. Han bytter pels fra jaktfangsten sin mot varene han synes han trenger. Men heller ikke Martin får være i fred. Sivilisasjonen har en tendens til å trenge seg på.

Disse to filmene er vidt forskjellige i tone og sjanger, men hovedmotivet i dem – individet som står utenfor det alminnelige sosiale bruset – har lang fartstid.

Resten står å lese i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.