Maskinenes nirvana?

Utsiktene til en høyteknologisk revolusjon skaper kvasireligiøse forventninger – om frelse eller fortapelse.

Før koronapandemien veltet inn over oss og tok all oppmerksomhet, lå det an til et lite mediemessig løft for debatten om kunstig intelligens. Vi får håpe vi kan ta opp igjen den tråden etter hvert. Jeg rakk iallfall å få inn denne artikkelen i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt, hvor jeg primært fokuserer på de store forventningene mennesket knytter til teknologien – på godt og ondt.

Her er innledningen på artikkelen:

Maskingudene. Enkelte science fiction-scenarioer truer med å bli science facts.

«I bunn og grunn bygger vi en gud!» sier en av de intervjuede kildene i Tonje Hessen Scheis nye dokumentarfilm «iHuman». Den gransker utviklingen av kunstig intelligens. Prosjektene som skildres, er både imponerende og urovekkende. Kanskje mest det siste. Schei ønsker å problematisere, for å vekke debatt.

Problemstillingen er da også overmoden for en grundig og prinsipiell diskusjon, ifølge flere eksperter. Selv optimister er enige i dette. Den teknologiske utviklingen som forventes å finne sted i de kommende tiårene – med kunstig intelligens i en nøkkelrolle – vil kunne gi oss maskiner som overgår mennesket på felt etter felt.

Redselen for hva dette potensielt vil innebære, er velkjent. Vi har bearbeidet det i årtier. Høyteknologiske mareritt er et sentralt tema i science fictionsjangeren. Autonome roboter i ymse varianter forsøker å utrydde eller undertvinge oss blant annet i «Terminator»- og «The Matrix»-seriene. De gjør opprør i «Westworld» (1973/2016-) og «Ex Machina» (2015), og er hensynsløst manipulerende i «Prometheus» (2012).

Men andre filmer – som «A.I.» (2001), «WALL-E» (2008), «Her» (2013) og «Chappie» (2015) – skotter mot en noe mer fortrøstningsfull horisont, hvor mennesket og maskinene ikke er dømt til å utkjempe eksistensielle konflikter. I Iain Banks romanserie «The Culture» (1987–2012) er samspillet med den kunstige intelligensen positivt.

Supermennesket. Fremtidstroen og teknologioptimismen er fortsatt med oss. Og noen kaller seg teknologiutopister. Ulike varianter av denne ideologien har fått ny vind i seilene de siste 30–40 årene – mer eller mindre parallelt med fremveksten av Silicon Valley-selskapene som tunge markedsaktører.

Les resten i Aftenposten Innsikts aprilutgave.

Bak genistatusen.

Forskere på film: Vitenskapsfolk er også bare folk. De sliter med sitt. Det ser man tydelig i filmene hvor de får være mer enn banale klisjeer.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt zoomer inn på hvordan de smarteste blant oss, vitenskapens kvinner og menn, er blitt skildret av filmskaperne.

Madame radium. Maria Salomea Skłodowska, langt bedre kjent som Marie Curie, er en av gigantene i vitenskapens historie. Hun var den første som vant to nobelpriser: for fysikk i 1903 og kjemi i 1911. Og som tittelen på Marjane Satrapis nye film «Radioactive» antyder, var det Curie som lanserte dette begrepet. Oppdagelsen av grunnstoffene polonium og radium skulle sette et markant preg på det 20. århundret.

Filmen (som var satt opp med norsk premiere 24. april, før koronaviruset skapte allmenn kinobrudulje) følger Marie (Rosamund Pike) og ektemannen Pierre Curies (Sam Riley) privat- og familieliv parallelt med de vitenskapelige gjennombruddene. Anya Taylor-Joy spiller den viktige rollen som datteren Irene – som også ble en anerkjent forsker.

«Radioactive», som bygger på en grafisk roman av Lauren Redniss, er (minst) den fjerde biografiske filmskildringen av Curie. Den forrige, «Marie Curie: The Courage of Knowledge», kom så nylig som i 2016.

Mer enn eksentrisk. Og det er flere som tar for seg historier om kvinnelige forskere. Senere i år kommer for eksempel Francis Lees «Ammonite», som handler om intime sider ved livet til den britiske fossilsamleren og paleontologipioneren Mary Anning, med Kate Winslet i hovedrollen.

På film har det ellers gjerne handlet om mannlige forskere, samt en klar tendens til å plassere vitenskapsfolk i klisjéfylte personlighetskategorier merket med «distré», «eksentrisk» eller «gal». (Se også artikkelen «Farlige eksperimenter» i Aftenposten Innsikt i juni 2015, tilgjengelig i Magasinpluss.)

De biografiske skildringene forsøker naturlig nok å få med flere sider av individet, og interessen for «mennesket bak genistatusen» er blitt en godt trafikkert innfallsvinkel. Filmer om store oppfinnere og innovative frontløpere var ellers særlig populære i første halvdel av 1900-tallet – i en tid da hukommelsen om de store vitenskapelige fremskrittene fortsatt var fersk. Men temaet har vist seg slitesterkt. Filmprodusentene vender liksom alltid tilbake til menneskene i laboratoriet.

(….) Månedens filmliste er viet biografiske forskerskildringer (pluss én fiktiv person) i fortellinger uten for mye eksentrisitet og galskap. Flere av titlene gir samtidig innblikk i noen unike prosjekter.

God film!

Og den listen kan du lese i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Angsten for å vite.

Utnytter spoilerangsten. «The Mandalorian» (2019­), en spin­offserie som bygger på Star Wars­filmene, lovet «en dramatisk spoiler om Star Wars­universet» allerede i første episode og lokket dermed ihugede Star Wars­fans til å tegne abonnement på strømmetjenesten Disney+ som var den eneste som viste den. Foto: LUCASFILM

Spoilerkulturen: Folk skyr spoilere. De vil være uforberedte publikummere. Men gjør det filmopplevelsen bedre?

Ny måned, ny filmartikkel fra denne skribentens hånd. Denne gangen har jeg rettet min interesse mot spoilerkulturen. Saken innledes slik:

Røper innholdet. Den engelske forfatteren og skuespilleren Quentin Crisp takket en gang nei til å se «Hamlet» med begrunnelsen at han «allerede visste hvem som vant». Slik kan jo noen hver ha det. Det er ikke alt drama vi ønsker å se om igjen. Men kan det forklares med et naturlig behov for å bli overrasket?

Tja. De gamle greske tragediene åpnet gjerne med en dialog som opplyste publikum om hva de ville få se. Shakespeare baserte seg hyppig på historisk kongestoff og fortellinger som allerede var godt kjent blant publikum. Og mange av kapitteltitlene i 1800-tallets romaner røpet innholdet på de kommende sidene.

Det var i gamle dager! Moderne filmskapere vil ikke at handlingen blir avslørt på forhånd, protesterer kanskje leseren nå? Og det er rett. Skjønt, så sent som i 1976 – et helt år før «Star Wars» fikk premiere – røpet George Lucas selv det meste av plottet i et intervju med The New York Times. Han nevnte til og med at Dødsstjernen sprenges.

Kulturrevolusjonen. Noe har åpenbart skjedd siden da. For måten vi snakker – eller kanskje helst ikke snakker – om innholdet i filmer og TV-serier har endret seg radikalt de siste årene. Et taushetsregime har etablert seg. På engelsk har denne vendingen fått navnet spoiler culture.

«To spoil» betyr jo bokstavelig talt «å ødelegge». Å røpe viktige momenter i en film oppfattes nå som en form for psykologisk sabotasje.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

Tar farvel med «den hvite manns indianer».

Historien om filmskaperes skildringer av amerikanske urfolk er mer mangfoldig enn «Hollywoodindianeren».

(Den andre filmartikkelen jeg har fått på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt er en lengre, løpende tekst med filmhistorisk perspektiv.)

Sårt samtidsdrama. Spillefilmer om nordamerikanske urfolkssamfunn i dagens verden er sjelden kost, men den norsk-kanadiske «The Body Remembers When the World Broke Open» bøter litt på dette.

Den handler om et tilfeldig møte mellom to First Nations-kvinner fra hvert sitt sosiale lag: Mens Áila (Elle-Máijá Apiniskim Tailfeathers) kan regne seg blant de veltilpassede og heldige, mangler Rosie (Violet Nelson) både ressurser og trygghet.

Da Áila møter en barbeint, gråtende og nylig mishandlet Rosie på gaten, bestemmer hun seg for å ta henne med seg hjem. Filmen, som er regissert av Tailfeathers og Kathleen Hepburn, kommer på norske kinoer 7. februar.

«The Body Remembers …» følger i sporene etter andre samtidsdramaer laget av filmskapere med urfolksbakgrunn. «Smoke Signals» (Chris Eyre, 1998) og «The Business of Fancydancing» (Sherman Alexie, 2002) har vakt oppmerksomhet langt utenfor urfolks egne rekker.

Mytologiseringer. Likevel, filmfortellingene om urbefolkningen i Nord-Amerika er totalt dominert av historiske dramaer. Årsaken er selvsagt westernsjangeren, som nesten har monopolisert tematikken. Den har også lagt et tykt lag av mytologi over folkene som skildres. Men denne mytologiseringen er selv blitt utsatt for en forenklet og ensidig kritikk, om vi skal tro filmhistorikeren Angela Aleiss. Hun er ekspert på hvordan «indianere» er blitt fremstilt på film, og har sammenfattet dokumentasjonsarbeidet sitt i boken «Making the White Man’s Indian» (2005).

Aleiss mener at det terpes på en motmyte om at Hollywood-produksjonene var dominert av en fiendtlig innstilling til indianerne, som utelukkende ble skildret som grusomme villmenn, inntil 1970-tallets revisjonistiske westernbølge justerte bildet av dem, og «Danser med ulver» (Kevin Costner, 1990) kronet verket. Sannheten er langt mer sammensatt, tvetydig og interessant, insisterer hun.

Du kan allerede nå lese hele teksten på Innsikts presentasjonsside (hvor den er publisert som «smakebit-sak» fra denne månedens utgave).

Litt annerledes.

Filmskaperes fascinasjon for autister har gjort verden oppmerksom på diagnosen, men savantene, de svært evnerike autistene, dominerer.

Februarutgaven av Aftenposten Innsikt er full av bidrag fra undertegnede. Denne gangen har jeg sluppet til med to filmartikler, i tillegg til de faste postene, samt en separat filmliste om «kapitalismens slagsider og utfordringer» som hektet på saken til en annen journalist.

Den første av filmsakene tar for seg hvordan filmskapere skildrer autister, og byr som vanlig på en liste med anbefalte titler. Artikkelen begynner slik:

Overdrevne evner. I 2011 kunne den franske filmskaperduoen Éric Toledano og Olivier Nakache notere seg for en stor internasjonal suksess med «De urørlige». Den var inspirert av en sann historie, om vennskap som oppstår i skyggen av en uhelbredelig tilstand, og det samme gjelder deres nye film: «De usedvanlige» («The Specials»/«Hors Normes»), som får norsk premiere 21. februar.

Her møter vi Vincent Cassel og Reda Kateb i hovedrollene som Bruno og Malik. De har forskjellig bakgrunn, ikke minst hva gjelder religion, men samarbeider om å opprette en organisasjon for barn med alvorlig autisme. I virkelighetens verden heter de to Stéphane Benhamou og Daoud Tatou.

«De usedvanlige» fremstår som et unntak fra regelen for hvordan autisme skildres i spillefilmsammenheng. Filmskaperne har en klar tendens til å konsentrere seg om de høytfungerende autistene – og har en særlig forkjærlighet for savantene* – noe du vil finne eksempler på i filmlisten på de neste sidene.

En annen uheldig tilbøyelighet er trangen til å portrettere autister som «tilbakestående helgener» med en slags helbredende evner. I enkelte filmer, for eksempel «Nell» (Michael Apted, 1994) og «Snow Cake» (Marc Evans, 2006), hjelper gjerne autisten andre rollefigurer med å bearbeide traumer eller livskriser.

– – –

*Savantsyndromet beskrives som det å både ha en graverende utviklingspsykologisk eller mental hemmelse og samtidig ekstraordinære mentale ferdigheter. Ferdighetene kan dreie seg om ekstraordinær hukommelse, som nærmest fotografisk minne, ofte aritmetisk kalkulus og noen ganger kunst og musikk.

Les resten i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Patrioter & demonbarn.

Kinesiske filmtrender: Kinesisk film- og TV-bransje drømmer om å matche Hollywood. Men dyrkingen av patriotisme og «kinesiske verdier» kan hemme ambisjonene, særlig i kombinasjon med aparte sensurtiltak.

Første filmartikkel fra min hånd i 2020 retter søkelyset mot Kinas filmindustri. Jeg er tilgodesett med hele 6 sider i Aftenposten Innsikt for å skissere opp aktuelle trender og tendenser innen kinesisk filmproduksjon, samt forklare hvorfor Kina neppe overtar det filmatiske verdensherredømmet akkurat nå. Her er innledningen på saken:

En kinesisk Rambo. Det kinesiske filmmarkedet ligger an til å bli verdens største i 2020, ifølge kalkylene til konsulentkonsernet PricewaterhouseCoopers. Det er snakk om billettsalg for 12,2 milliarder dollar. I tillegg har de kinesiske strømmetjenestene iQiyi og Tencent 190 millioner betalende abonnenter, noe som er 40 millioner flere enn Netflix.

Hva som trender i det kinesiske filmmarkedet burde derfor interessere mange. I fjor sommer annonserte Kinas nasjonale radio og TV-administrasjon starten på «100 dager med patriotisk kringkasting», og konkretiserte slagordet med en liste på 86 «anbefalte» produksjoner.

Utspillet markerte en mediemessig oppvarming til Folkerepublikkens storstilte 70-årsjubileum 1. oktober, men bekreftet også hva som gjelder i kinesisk film og fjernsyn akkurat nå, og det er kanskje ikke til å forundres over: Patriotisme og «kinesiske verdier» er inn!

To store filmsuksesser har fungert som flaggskip for trenden, og for enkelthets skyld benytter vi de internasjonale titlene i denne artikkelen. I 2017 kom «Wolf Warrior 2», hvor stjernen Wu Jing både regisserte og spilte hovedrollen som elitesoldaten Leng Feng – en slags kinesisk Rambo.

Handlingen foregår i et uidentifisert afrikansk land, hvor Leng går hardt til verks mot somaliske pirater, lokale opprørsgrupper og vestlige leiesoldater, mens han beskytter datteren til en kinesisk lege som har utviklet en kur mot den dødelige sykdommen «lamanla».

«Wolf Warrior 2» knuste alle rekorder og er tidenes mest innbringende film i Kina. Den har spilt inn 5,68 milliarder renminbi, eller 874 millioner dollar, på hjemmemarkedet. En oppfølger går snart i produksjon. I mellomtiden holder militærsjangeren fortet takket være et jevnt tilsig av titler som «Operation Red Sea» (2018) og «The King of Land Battle» (2019).

Frant Gwos science fiction «The Wandering Earth» (2019) er mindre krigersk, men lar patriotismen komme til uttrykk på annet vis. Her blir det nemlig opp til kinesiske astronauter å berge Jorden da planeten vår må flyttes vekk fra Solen, som truer med å bli en rød kjempe. Filmen har spilt inn 700 millioner dollar på verdensmarkedet og er kjøpt inn av Netflix.

Les resten i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

 

Notis-bonanza fra 2019.

Jeg leste mye i året som gikk. Og en del av det endte opp som notiser.

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2019:

#1: Ungdomskilden.
Hvordan holder man seg ung lengst mulig? I følge forfatteren Marc Freedman er «den virkelige ungdomskilden kilden med ungdom», skriver Quartz. Med dét mener han at samvær med barn og tenåringer sørger for å holde seniorene unge til sinns. Ideen støttes bl.a. av langtidsstudien The Harvard Study of Adult Development, som har pågått helt siden 1938. Men dagens samfunn er ikke bygd for å legge til rette for utstrakt kontakt på tvers av generasjonene, påpeker Freedman. Faktum er at den aldersmessige segregasjonen snarere øker i flere land. I Storbritannia viser statistikk at mens det i 2001 var omtrent 15% sjanse for at barn delte nabolag med mennesker over 65 år, var sannsynligheten sunket til 5% i 2018.

#2: Trivselsgrensen for SOME.
Dersom du begrenser bruken av sosiale medier til 30 minutter per dag vil det føre til en betydelig bedring av din opplevde livskvalitet. Slik lyder den klare konklusjonen i en studie publisert i Journal of Social and Clinical Psychology. Resultatet er basert på et forsøk med 143 deltakere, hvor noen prøvde ut tre uker med begrenset bruk av Facebook, Instagram og Snapchat, mens kontrollgruppen fortsatte å bruke de sosiale mediene uten noen begrensning. Forskerne kunne notere en betydelig reduksjon i opplevd ensomhet og depresjon i den første gruppen.

#3: Veteraner = en mulighet.
En artikkel på nettsiden til The World Economic Forum gjør rede for de potensielle fortrinnene en eldre arbeidsstokk representerer, og kritiserer forestillingen om at eldre arbeidstakere er lite produktive eller vanskelige å omskolere. En mer aldersdifferensiert organisasjon har sine fordeler, og veteranene kan bl.a. tilføre gruppen institusjonelle kunnskaper og perspektiver, samt sosial modenhet og stabilitet. I tillegg kan de videreformidle kritisk kunnskap og forretningsforbindelser. En studie utført av AARP og AON Hewitt viser sogar at arbeidstakere over 50 er de som tar fatt på arbeidsoppgavene med mest emosjonelt og intellektuelt engasjement, og derfor gjerne motiverer andre ansatte til å yte sitt beste.

Spøkelser i maskinene.

Vi er omgitt av teknologi som filtrerer og forlenger sanseapparatet vårt. Ikke tro at det beskytter oss fra angst, uhygge og farer!

Teaser for julemånedens filmartikkel, som innledes slik:

Nedtelling. Hvor lenge har du igjen å leve? Det spørsmålet kan appen «Countdown» besvare. Den lokker nysgjerrige ungdommer til en flørt med det morbide, og føles nok i utgangspunktet ganske ufarlig. De aller fleste av brukerne har jo mange år igjen å leve.

Men for noen blir svaret både akutt og skremmende, når appen oppgir bare dager eller timer før timeglasset renner ut. Og når prognosen i tillegg slår til, melder den panikkartede skrekken seg for fullt. Tro heller ikke at det hjelper å avinstallere programvaren. Den dukker bare opp igjen, på overnaturlig vis, og tikker ubønnhørlig videre.

Dette er plottet i Justin Decs grøsser, som får norsk kinopremiere 25. desember. Heltinnen, sykepleieren Quinn Harris (Elizabeth Lail), kommer i kontakt med det uhyggelige fenomenet via jobben. Selvfølgelig havner hun selv på appens brukerliste, og får knappe tre dager på seg til å endre skjebnen. Hvis det nå er mulig …

Sanseforlengende. Det vil være feil å si at filmkritikerne elsker «Countdown». Internasjonalt har filmen fått til dels hard medfart så langt. Men den er siste tilskudd på en interessant trend innen grøssersjangeren: Det skrekkelige har flyttet inn i teknologien vår, sågar i den teknologien som forlenger og forsterker kontakten vi har med omverdenen. Sjangeren kalles gjerne teknogrøsser …

Les resten i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Problembarn.

Alle ønsker seg høflige og veltilpassede barn. Eller i det minste unger som oppfører seg innenfor rimelighetens grenser. Men det er ikke alle forunt.

Månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt rettes i retning Tyskland. Her er starten på artikkelen:

Umulig tilfelle. Benni (Helena Zengel) er ni år, og gjør barnevernet stadig mer opprådd. Jenta har hyppige raseriutbrudd, som skaper trøbbel for henne og omgivelsene både på skolen og i fosterfamiliene. Ingen av dem som har prøvd seg, har klart å håndtere de utagerende raptusene hennes. Det pleier å rakne temmelig fort.

Dessverre befinner Benni seg i et uløselig dilemma. Jentas aller sterkeste ønske er å få komme tilbake til moren, men denne «naturlige løsningen» er uaktuell. «Mutti» er ikke i en psykisk forfatning som gjør henne i stand til å være en omsorgsperson. Hun er faktisk redd sin egen datter. Siste håp for tilfellet Benni blir den nye assistenten Micha (Albrecht Schuch).

Saksbehandlerne kaller slike umulige tilfeller for «systemsprengere». Merkelappen har gitt tittel til den tyske regissøren Nora Fingscheidts første spillefilm. Og debuten har overbevist. «Systemsprengeren» mottok Sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin, og er Tysklands Oscar-kandidat i år. 1. november får den norsk kinopremiere.

Med og uten håp. Selv om filmhistorien er full av både rampunger og opprørske tenåringer (og grøssersjangeren har sin helt egen spesialøvelse med demonbesatte eller djevelske barn) har regelrette problembarn-skildringer aldri blitt særlig tallrike. Filmindustriens mantra om at en fortelling må ha en lykkelig – eller i det minste forhåpningsfull – utvikling og slutt har nok begrenset satsningen. Selv problembarn kan oppleve oppturer, men her er det en forskjell på filmer om unger som primært har det vanskelig og de som i en mer konkret forstand er vanskelige.

Les resten i Aftenposten Innsikts novemberutgave.

Hårete historie: Barten før og nå.

Salvador Dalí fotografert i november 1939. Bak kamera stod Carl Van Vechten. Foto: Wikimedia Commons/US Library of Congress.

Barten har en litt kronglete og ujevn historie bak seg. Den har ofte vært uglesett – og har sogar vært ansett som djevelsk. Men ikke i november!

I november kommer mange menn til anlegge en bart, som fort barberes vekk igjen før julestria begynner. Ideen er å skaffe kraftsaken økt oppmerksomhet. Kampanjen, som kalles «Movember» (en blanding av «mustasje» og «november»), ble startet i Australia i 2003, og har siden blitt en årlig, internasjonal foreteelse.

I eldre tider hadde mannfolkene helt andre motiver for å la barten gro.

Goterbarten
Ta for eksempel goterkongen Teoderik den store (454–526). Han entret den verdenshistoriske scenen akkurat da Romeriket gikk under, og spilte selv en aktiv rolle i den prosessen. Likevel var det mye ved romernes kultur og samfunn Teoderik likte og tok til seg. Men ett sted gikk grensen, og det var rett under nesen.

Vi kjenner ikke til avbildninger av romere med mustasjer. De er enten glattbarberte eller bærer fullskjegg. I latin fantes ikke engang et eget ord for bart.

Da Teoderik etablerte kongeriket sitt på ruinene av det romerske veldet, og fikk preget mynter med eget ansikt på, beholdt han barten. Antakelig som et synlig tegn på den gotiske identitet.