Tar farvel med «den hvite manns indianer».

thebody

Historien om filmskaperes skildringer av amerikanske urfolk er mer mangfoldig enn «Hollywoodindianeren».

(Den andre filmartikkelen jeg har fått på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt er en lengre, løpende tekst med filmhistorisk perspektiv.)

Sårt samtidsdrama. Spillefilmer om nordamerikanske urfolkssamfunn i dagens verden er sjelden kost, men den norsk-kanadiske «The Body Remembers When the World Broke Open» bøter litt på dette.

Den handler om et tilfeldig møte mellom to First Nations-kvinner fra hvert sitt sosiale lag: Mens Áila (Elle-Máijá Apiniskim Tailfeathers) kan regne seg blant de veltilpassede og heldige, mangler Rosie (Violet Nelson) både ressurser og trygghet.

Da Áila møter en barbeint, gråtende og nylig mishandlet Rosie på gaten, bestemmer hun seg for å ta henne med seg hjem. Filmen, som er regissert av Tailfeathers og Kathleen Hepburn, kommer på norske kinoer 7. februar.

«The Body Remembers …» følger i sporene etter andre samtidsdramaer laget av filmskapere med urfolksbakgrunn. «Smoke Signals» (Chris Eyre, 1998) og «The Business of Fancydancing» (Sherman Alexie, 2002) har vakt oppmerksomhet langt utenfor urfolks egne rekker.

Mytologiseringer. Likevel, filmfortellingene om urbefolkningen i Nord-Amerika er totalt dominert av historiske dramaer. Årsaken er selvsagt westernsjangeren, som nesten har monopolisert tematikken. Den har også lagt et tykt lag av mytologi over folkene som skildres. Men denne mytologiseringen er selv blitt utsatt for en forenklet og ensidig kritikk, om vi skal tro filmhistorikeren Angela Aleiss. Hun er ekspert på hvordan «indianere» er blitt fremstilt på film, og har sammenfattet dokumentasjonsarbeidet sitt i boken «Making the White Man’s Indian» (2005).

Aleiss mener at det terpes på en motmyte om at Hollywood-produksjonene var dominert av en fiendtlig innstilling til indianerne, som utelukkende ble skildret som grusomme villmenn, inntil 1970-tallets revisjonistiske westernbølge justerte bildet av dem, og «Danser med ulver» (Kevin Costner, 1990) kronet verket. Sannheten er langt mer sammensatt, tvetydig og interessant, insisterer hun.

Du kan allerede nå lese hele teksten på Innsikts presentasjonsside (hvor den er publisert som «smakebit-sak» fra denne månedens utgave).

Litt annerledes.

thespecials

Filmskaperes fascinasjon for autister har gjort verden oppmerksom på diagnosen, men savantene, de svært evnerike autistene, dominerer.

Februarutgaven av Aftenposten Innsikt er full av bidrag fra undertegnede. Denne gangen har jeg sluppet til med to filmartikler, i tillegg til de faste postene, samt en separat filmliste om «kapitalismens slagsider og utfordringer» som hektet på saken til en annen journalist.

Den første av filmsakene tar for seg hvordan filmskapere skildrer autister, og byr som vanlig på en liste med anbefalte titler. Artikkelen begynner slik:

Overdrevne evner. I 2011 kunne den franske filmskaperduoen Éric Toledano og Olivier Nakache notere seg for en stor internasjonal suksess med «De urørlige». Den var inspirert av en sann historie, om vennskap som oppstår i skyggen av en uhelbredelig tilstand, og det samme gjelder deres nye film: «De usedvanlige» («The Specials»/«Hors Normes»), som får norsk premiere 21. februar.

Her møter vi Vincent Cassel og Reda Kateb i hovedrollene som Bruno og Malik. De har forskjellig bakgrunn, ikke minst hva gjelder religion, men samarbeider om å opprette en organisasjon for barn med alvorlig autisme. I virkelighetens verden heter de to Stéphane Benhamou og Daoud Tatou.

«De usedvanlige» fremstår som et unntak fra regelen for hvordan autisme skildres i spillefilmsammenheng. Filmskaperne har en klar tendens til å konsentrere seg om de høytfungerende autistene – og har en særlig forkjærlighet for savantene* – noe du vil finne eksempler på i filmlisten på de neste sidene.

En annen uheldig tilbøyelighet er trangen til å portrettere autister som «tilbakestående helgener» med en slags helbredende evner. I enkelte filmer, for eksempel «Nell» (Michael Apted, 1994) og «Snow Cake» (Marc Evans, 2006), hjelper gjerne autisten andre rollefigurer med å bearbeide traumer eller livskriser.

– – –

*Savantsyndromet beskrives som det å både ha en graverende utviklingspsykologisk eller mental hemmelse og samtidig ekstraordinære mentale ferdigheter. Ferdighetene kan dreie seg om ekstraordinær hukommelse, som nærmest fotografisk minne, ofte aritmetisk kalkulus og noen ganger kunst og musikk.

Les resten i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Patrioter & demonbarn.

Kinesiske filmtrender: Kinesisk film- og TV-bransje drømmer om å matche Hollywood. Men dyrkingen av patriotisme og «kinesiske verdier» kan hemme ambisjonene, særlig i kombinasjon med aparte sensurtiltak.

Første filmartikkel fra min hånd i 2020 retter søkelyset mot Kinas filmindustri. Jeg er tilgodesett med hele 6 sider i Aftenposten Innsikt for å skissere opp aktuelle trender og tendenser innen kinesisk filmproduksjon, samt forklare hvorfor Kina neppe overtar det filmatiske verdensherredømmet akkurat nå. Her er innledningen på saken:

En kinesisk Rambo. Det kinesiske filmmarkedet ligger an til å bli verdens største i 2020, ifølge kalkylene til konsulentkonsernet PricewaterhouseCoopers. Det er snakk om billettsalg for 12,2 milliarder dollar. I tillegg har de kinesiske strømmetjenestene iQiyi og Tencent 190 millioner betalende abonnenter, noe som er 40 millioner flere enn Netflix.

Hva som trender i det kinesiske filmmarkedet burde derfor interessere mange. I fjor sommer annonserte Kinas nasjonale radio og TV-administrasjon starten på «100 dager med patriotisk kringkasting», og konkretiserte slagordet med en liste på 86 «anbefalte» produksjoner.

Utspillet markerte en mediemessig oppvarming til Folkerepublikkens storstilte 70-årsjubileum 1. oktober, men bekreftet også hva som gjelder i kinesisk film og fjernsyn akkurat nå, og det er kanskje ikke til å forundres over: Patriotisme og «kinesiske verdier» er inn!

To store filmsuksesser har fungert som flaggskip for trenden, og for enkelthets skyld benytter vi de internasjonale titlene i denne artikkelen. I 2017 kom «Wolf Warrior 2», hvor stjernen Wu Jing både regisserte og spilte hovedrollen som elitesoldaten Leng Feng – en slags kinesisk Rambo.

Handlingen foregår i et uidentifisert afrikansk land, hvor Leng går hardt til verks mot somaliske pirater, lokale opprørsgrupper og vestlige leiesoldater, mens han beskytter datteren til en kinesisk lege som har utviklet en kur mot den dødelige sykdommen «lamanla».

«Wolf Warrior 2» knuste alle rekorder og er tidenes mest innbringende film i Kina. Den har spilt inn 5,68 milliarder renminbi, eller 874 millioner dollar, på hjemmemarkedet. En oppfølger går snart i produksjon. I mellomtiden holder militærsjangeren fortet takket være et jevnt tilsig av titler som «Operation Red Sea» (2018) og «The King of Land Battle» (2019).

Frant Gwos science fiction «The Wandering Earth» (2019) er mindre krigersk, men lar patriotismen komme til uttrykk på annet vis. Her blir det nemlig opp til kinesiske astronauter å berge Jorden da planeten vår må flyttes vekk fra Solen, som truer med å bli en rød kjempe. Filmen har spilt inn 700 millioner dollar på verdensmarkedet og er kjøpt inn av Netflix.

Les resten i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

 

Notis-bonanza fra 2019.

Jeg leste mye i året som gikk. Og en del av det endte opp som notiser.

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2019:

#1: Ungdomskilden.
Hvordan holder man seg ung lengst mulig? I følge forfatteren Marc Freedman er «den virkelige ungdomskilden kilden med ungdom», skriver Quartz. Med dét mener han at samvær med barn og tenåringer sørger for å holde seniorene unge til sinns. Ideen støttes bl.a. av langtidsstudien The Harvard Study of Adult Development, som har pågått helt siden 1938. Men dagens samfunn er ikke bygd for å legge til rette for utstrakt kontakt på tvers av generasjonene, påpeker Freedman. Faktum er at den aldersmessige segregasjonen snarere øker i flere land. I Storbritannia viser statistikk at mens det i 2001 var omtrent 15% sjanse for at barn delte nabolag med mennesker over 65 år, var sannsynligheten sunket til 5% i 2018.

#2: Trivselsgrensen for SOME.
Dersom du begrenser bruken av sosiale medier til 30 minutter per dag vil det føre til en betydelig bedring av din opplevde livskvalitet. Slik lyder den klare konklusjonen i en studie publisert i Journal of Social and Clinical Psychology. Resultatet er basert på et forsøk med 143 deltakere, hvor noen prøvde ut tre uker med begrenset bruk av Facebook, Instagram og Snapchat, mens kontrollgruppen fortsatte å bruke de sosiale mediene uten noen begrensning. Forskerne kunne notere en betydelig reduksjon i opplevd ensomhet og depresjon i den første gruppen.

#3: Veteraner = en mulighet.
En artikkel på nettsiden til The World Economic Forum gjør rede for de potensielle fortrinnene en eldre arbeidsstokk representerer, og kritiserer forestillingen om at eldre arbeidstakere er lite produktive eller vanskelige å omskolere. En mer aldersdifferensiert organisasjon har sine fordeler, og veteranene kan bl.a. tilføre gruppen institusjonelle kunnskaper og perspektiver, samt sosial modenhet og stabilitet. I tillegg kan de videreformidle kritisk kunnskap og forretningsforbindelser. En studie utført av AARP og AON Hewitt viser sogar at arbeidstakere over 50 er de som tar fatt på arbeidsoppgavene med mest emosjonelt og intellektuelt engasjement, og derfor gjerne motiverer andre ansatte til å yte sitt beste. Les videre

Spøkelser i maskinene.

Vi er omgitt av teknologi som filtrerer og forlenger sanseapparatet vårt. Ikke tro at det beskytter oss fra angst, uhygge og farer!

Teaser for julemånedens filmartikkel, som innledes slik:

Nedtelling. Hvor lenge har du igjen å leve? Det spørsmålet kan appen «Countdown» besvare. Den lokker nysgjerrige ungdommer til en flørt med det morbide, og føles nok i utgangspunktet ganske ufarlig. De aller fleste av brukerne har jo mange år igjen å leve.

Men for noen blir svaret både akutt og skremmende, når appen oppgir bare dager eller timer før timeglasset renner ut. Og når prognosen i tillegg slår til, melder den panikkartede skrekken seg for fullt. Tro heller ikke at det hjelper å avinstallere programvaren. Den dukker bare opp igjen, på overnaturlig vis, og tikker ubønnhørlig videre.

Dette er plottet i Justin Decs grøsser, som får norsk kinopremiere 25. desember. Heltinnen, sykepleieren Quinn Harris (Elizabeth Lail), kommer i kontakt med det uhyggelige fenomenet via jobben. Selvfølgelig havner hun selv på appens brukerliste, og får knappe tre dager på seg til å endre skjebnen. Hvis det nå er mulig …

Sanseforlengende. Det vil være feil å si at filmkritikerne elsker «Countdown». Internasjonalt har filmen fått til dels hard medfart så langt. Men den er siste tilskudd på en interessant trend innen grøssersjangeren: Det skrekkelige har flyttet inn i teknologien vår, sågar i den teknologien som forlenger og forsterker kontakten vi har med omverdenen. Sjangeren kalles gjerne teknogrøsser

Les resten i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Problembarn.

Alle ønsker seg høflige og veltilpassede barn. Eller i det minste unger som oppfører seg innenfor rimelighetens grenser. Men det er ikke alle forunt.

Månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt rettes i retning Tyskland. Her er starten på artikkelen:

Umulig tilfelle. Benni (Helena Zengel) er ni år, og gjør barnevernet stadig mer opprådd. Jenta har hyppige raseriutbrudd, som skaper trøbbel for henne og omgivelsene både på skolen og i fosterfamiliene. Ingen av dem som har prøvd seg, har klart å håndtere de utagerende raptusene hennes. Det pleier å rakne temmelig fort.

Dessverre befinner Benni seg i et uløselig dilemma. Jentas aller sterkeste ønske er å få komme tilbake til moren, men denne «naturlige løsningen» er uaktuell. «Mutti» er ikke i en psykisk forfatning som gjør henne i stand til å være en omsorgsperson. Hun er faktisk redd sin egen datter. Siste håp for tilfellet Benni blir den nye assistenten Micha (Albrecht Schuch).

Saksbehandlerne kaller slike umulige tilfeller for «systemsprengere». Merkelappen har gitt tittel til den tyske regissøren Nora Fingscheidts første spillefilm. Og debuten har overbevist. «Systemsprengeren» mottok Sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin, og er Tysklands Oscar-kandidat i år. 1. november får den norsk kinopremiere.

Med og uten håp. Selv om filmhistorien er full av både rampunger og opprørske tenåringer (og grøssersjangeren har sin helt egen spesialøvelse med demonbesatte eller djevelske barn) har regelrette problembarn-skildringer aldri blitt særlig tallrike. Filmindustriens mantra om at en fortelling må ha en lykkelig – eller i det minste forhåpningsfull – utvikling og slutt har nok begrenset satsningen. Selv problembarn kan oppleve oppturer, men her er det en forskjell på filmer om unger som primært har det vanskelig og de som i en mer konkret forstand er vanskelige.

Les resten i Aftenposten Innsikts novemberutgave.

Hårete historie: Barten før og nå.

797px-Salvador_Dalí_1939

Salvador Dalí fotografert i november 1939. Bak kamera stod Carl Van Vechten. Foto: Wikimedia Commons/US Library of Congress.

Barten har en litt kronglete og ujevn historie bak seg. Den har ofte vært uglesett – og har sogar vært ansett som djevelsk. Men ikke i november!

I november kommer mange menn til anlegge en bart, som fort barberes vekk igjen før julestria begynner. Ideen er å skaffe kraftsaken økt oppmerksomhet. Kampanjen, som kalles «Movember» (en blanding av «mustasje» og «november»), ble startet i Australia i 2003, og har siden blitt en årlig, internasjonal foreteelse.

I eldre tider hadde mannfolkene helt andre motiver for å la barten gro.

Goterbarten
Ta for eksempel goterkongen Teoderik den store (454–526). Han entret den verdenshistoriske scenen akkurat da Romeriket gikk under, og spilte selv en aktiv rolle i den prosessen. Likevel var det mye ved romernes kultur og samfunn Teoderik likte og tok til seg. Men ett sted gikk grensen, og det var rett under nesen.

Vi kjenner ikke til avbildninger av romere med mustasjer. De er enten glattbarberte eller bærer fullskjegg. I latin fantes ikke engang et eget ord for bart.

Da Teoderik etablerte kongeriket sitt på ruinene av det romerske veldet, og fikk preget mynter med eget ansikt på, beholdt han barten. Antakelig som et synlig tegn på den gotiske identitet. Les videre

Drama i bevegelse.

Både mennesket og filmmediet er skapt for bevegelse. Dans foran kameraet er den perfekte kombinasjonen.

Jeg vet: Begge filmene som utgjør aktualitetsknaggen i månedens filmartikkel handler om langt mer enn dans. Tematisk zoomer de inn på andre, tyngre temaer. Men når det kommer to kinopremierer som skildrer rytmiske kroppsbevegelser blir anledningen altfor god til å la passere. Da må man skrive om dansefilm. Her er innledningen på saken:

Utfordringer på dansegulvet. I oktober skal det danses på norske kinolerreter. 4. oktober får vi se Josefine Frida Pettersen (kjent som Noora i TV-serien «Skam») spillefilmdebutere i Jorunn Myklebust Syversens «Disco».

Pettersen spiller Mirjam, regjerende verdensmester i disco freestyle – men også datter av en pastor i en karismatisk kristen bevegelse. De to verdenene kan være krevende å forene, særlig etter at hun kollapser på dansegulvet og begynner å nages av plagsomme spørsmål.

Kaukasisk tradisjonsdans utgjør rammen for handlingen i svensk-georgiske Levan Akins «I morgen danser vi» som har premiere tre uker senere, 25. oktober. Dramaet utspiller seg på akademiet til Georgias nasjonale dansekompani, og forteller hvordan den talentfulle eleven Merab (Levan Gelbakhiani) får livet snudd på hodet i møte med den fascinerende nykommeren Irakli (Bachi Valishvili), som blir hans fremste rival – og største besettelse.

Som laget for hverandre. Mennesket har gitt seg hen til dans i årtusener. Rytmiske, kroppslige bevegelser er blitt brukt i religiøse ritualer, i seremonier og opptog, som sosialt bindemiddel, underholdning og konkurranseform. Dans ser ut til å falle svært naturlig for menneskekroppen, som er nærmest skapt for bevegelse, der dans utgjør en mer estetisert og symbolsk ladet form. Dans rommer dessuten ofte en dramatisk dimensjon, der koreografien forteller en historie.

Filmmediet er på sin side pr. definisjon skapt for å dokumentere eller illudere bevegelse, og rytmiske og ekspressive bevegelser appellerer til mediets egenart. Møtet mellom film og dans er derfor en potensiell fest for kreativitet.

Resten står å lese i oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Upassende forhold.

Kjærlighet gjør blind, sies det. Men store aldersforskjeller mellom partnere vekker ofte sterke reaksjoner. Da stikker romansen i øynene.

Ny måned, ny filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Her er innledningen på septemberutgavens filmblikk på temaet upassende forhold:

«Dronningen». Anne (Trine Dyrholm) er en av disse som har alt: Suksessfylt karriere som jurist med eget advokatfirma. Vakkert hus på standsmessig adresse. Kjekk legemann. To fine døtre. Hun kan tilsynelatende krysse av i alle boksene som indikerer vellykkethet, og oser full kontroll. Det er henne tittelen på May el-Toukhys film, «Dronningen» (premiere 30. august), er myntet på.

Men så flytter ektemannens sønn fra et tidligere forhold, tenåringen Gustav (Gustav Lindh), inn hos dem. Og Anne mister gradvis kontrollen. Hun blir grenseoverskridende i relasjonen til den utagerende unggutten, og vikler seg inn i et forhold som kan koste henne alt om det avsløres.

Ikke bare er affæren usedvanlig pikant. Annes spesialfelt som advokat er å representere voldtektsofre og misbrukte mindreårige, og overfor Gustav er hun manipulerende over en lav sko. Dette kan få store karrieremessige konsekvenser.

Lolitaer & lolitoer. Den danske forførersken er foreløpig siste manifestasjon av en omdiskutert figur som kommer i både mannlige og kvinnelige utgaver. Filmhistorisk ble denne typen for alvor introdusert i to filmer på 1960-tallet:

Først ut var Stanley Kubricks versjon av Vladimir Nabokovs kontroversielle roman «Lolita» (1962), hvor den middelaldrende «nymfe-beundreren» Humbert Humberts (James Mason) utvikler en suspekt fascinasjon for 12-åringen Dolores.

Tittelrollen ble spilt av den velutviklede 14-åringen Sue Lyon, et bevisst valg for å dempe provokasjonen. I tillegg er iscenesettelsen preget av subtile antydninger. Filmen blir aldri eksplisitt. Den brøt uansett et tabu, og alle regissører som senere har våget seg på å skildre forhold mellom ungdom og voksne, står således i gjeld til Kubrick.

Fem år senere kom Mike Nichols «Manndomsprøven» (1967). Her hadde juniorpartneren nådd myndighetsalderen, men fortellingen om 21-årige Benjamin Braddocks (Dustin Hoffman) nølende romanse med Mrs. Robinson (Anne Bancroft), en venninne av foreldrene hans, er like fullt en epokegjørende film.

«Manndomsprøven» etablerte en slags kjønnsbalanse i rollegalleriet, og viste at også kvinner kan være pådrivere bak upassende forhold.

Les resten i Aftenposten Innsikts septembernummer.

 

Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.