Datalagring som evighetsprosjekt.

Byte-tsunamien: Et lite firma i Drammen tilbyr informasjons- lagring «for evigheten» på Svalbard. Selskapet opererer i et marked hvor et slikt behov øker eksponentielt. Av samme grunn jobber gigantene i digitalindustrien med flere oppsiktsvekkende konsepter.

Da er en ny artikkel i serien #sivilisasjonstråder kommet på trykk. Den er tilgodesett med 9 sider i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt, og starter med dette avsnittet:

Kaldlagring
300 meter ned i Gruve 3 utenfor Longyearbyen varierer temperaturen mellom 3 og 5 minusgrader, året rundt. Det er derfor Arctic World Archive er plassert akkurat her, i et stålhvelv dypt begravet i en nedlagt kullgruvesjakt.

Arkivet er nabo med det langt mer kjente frølageret, og lokaliseringen er motivert av samme hensyn: I tillegg til å være beskyttet av permafrosten over, går den demilitariserte sonen rundt Svalbard mest sannsynlig klar av krigshandlinger i overskuelig fremtid.

Da Arctic World Archive tok imot sin første deponering i 2017, kom materialet fra nasjonalarkivene i Brasil og Mexico. Siden har blant annet Vatikanbiblioteket, Nasjonalmuseet, Naturhistorisk museum og Den europeiske romfartsorganisasjonen plassert sikkerhetskopier av viktige dokumenter i gruvegangene. I 2019 lagret programvareselskapet GitHub hele sin åpne kildekode på Svalbard.

Arkiveringen er offline – eller kaldlagret som det heter på fagspråket. Hvis kundene trenger å hente ut materialet, må noen fysisk gå inn og hente det. Hva er egentlig poenget med å ha en slik backup?

I omstendigheter.

Lurt av en ninjababy: Fortvilelsen er stor når 23-årige Rakel (Kristine Kujath Thorp) finner ut at hun er seks måneder på vei, og at hun ikke er helt sikker på hvem som er faren til den «sneaky ninjababyen» som har lurt henne. Pressefoto: MOTLYS/ARTHAUS

Ikke alle filmtemaer kan gjøre krav på å ha virkelig eksistensiell betydning, men graviditeter bør innrømmes en klar hevd på statusen – selv når latteren sitter løst.

Denne måneden har undertegnede sett nærmere på hvordan svangerskap skildres på film. Saken innledes slik:

Nye mennesker
Fruktbarhet har til alle tider og steder vært et sentralt kulturelt tema, noe som ikke er et stort mysterium. Behovet for reproduksjon er universelt. Ren logikk tilsier jo at uten nye mennesker ender vi opp i et oldingsamfunn uten fremtid.

Logikken betyr likevel ikke at foreldrerollen alltid er uproblematisk eller velkommen. Ansvaret for et barn kan fremkalle usikkerhet og nervøsitet selv hos de beste. Det er normalt å føle seg umoden for oppgaven.

I Yngvild Sve Flikkes «Ninjababy» som får premiere i vår, setter 23-årige Rakel (Kristine Kujath Thorp) ord på denne følelsen da hun overrumples av en lite planlagt unnfangelse som hun har oversett i hele seks måneder:

«Den er en fucking jævla sneaky ninjababy, som bare tror den kan gjemme seg der inne og kose seg, og så snike seg ut ni måneder senere», utbryter hun.

Filmen bygger på Inga H. Sætres tegneserieroman «Fallteknikk» (2011), og inneholder flere animasjonssekvenser som Sætre har bidratt med. Her kommer ninjababyen selv til orde, og får argumentere rappkjeftet for sin side av saken. Han ønsker seg et liv. Samtidig må Rakel foreta en vurdering av et par aktuelle kandidater til farsrollen.

Les resten (inklusive filmliste) i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.

De rotløse.

Friheten ved en omflakkende tilværelse har noe forførerisk over seg. Og omstreifere spiller ubesværet hovedrollen i helteepos og komedier. Men eventyret har sin pris, og fortellingen om livet på landeveien er antagelig vel så ofte en tragedie.

Filmartikkelen i marsutgaven av Aftenposten Innsikt innledes slik:

«Kassebil-boerne»
Bob Wells er en mann med flere titler. Han er forfatter og et nettfenomen med egen Youtube-kanal, men først og fremst kaller han seg «vandweller» (sammensatt av ‘van’ og ‘dweller’, altså «en som bor i kassebilen»). Wells er sågar inspirasjonskilden til en hel subkultur av «vandwellers», folk som sverger til et moderne nomadeliv og gjerne camper sammen.

Miljøet vokste for alvor frem i kjølvannet av finanskrisen anno 2011, og ble skildret av journalisten Jessica Bruder i dokumentarboken «Nomadland: Surviving America in the Twenty-First Century» (2017).

Den danner grunnlaget for Chloé Zhaos drama «Nomadland» (som er satt opp med kinopremiere 19. mars), hvor Bob Wells og flere andre «vandwellers» spiller seg selv. Hovedrollen fylles imidlertid av Frances McDormand. Hun gestalter Fern, en enke som blir arbeidsledig da resesjonen stenger fabrikken hvor hun har jobbet i årevis. Etter å ha solgt brorparten av hva hun eier, legger hun av sted i bilen, på jakt etter nye eller sporadiske jobbmuligheter. Ganske snart kommer hun i kontakt med «vandweller»-miljøet.

Omflakkende helter
Ved første øyekast er det tilsynelatende noe særegent amerikansk ved dette. Det er lett å trekke tråder tilbake til frontier-mentaliteten og slagordet «Go west!», eller peke på at den erkeamerikanske bilkulturen kan spille på lag med en moderne nomadetilværelse. Men arketypen i dette dramaet – omstreiferen – er langt mer universell. Det samme gjelder livsstilen, som hyppig er blitt romantisert – både som helteskikkelse og komediefigur.

Les resten i magasinet.

Statskupp & revolusjoner: Politisk omelett.

Maktskifter presset gjennom av rå maktbruk er alltid best på film.

Filmartikkelen i februarutgaven av Aftenposten Innsikt innledes slik:

Meksikansk revolt
Det er gjort i stand til bryllupsfest på en fasjonabel adresse i Mexico by. To unge mennesker fra to velstående familier skal forenes. Samtidig koker det i gatene utenfor, med demonstrasjoner og uro, uten at vertskap eller gjester lar seg bekymre unødig av det. Bråket foregår jo utenfor murene. Men plutselig trenger bevæpnede mennesker seg inn på festen. Uroen har utløst et opprør som snart skyller over hele byen, og bryllupsgjestene er inntil videre gisler. Samtidig mobiliserer militæret.

Slik starter Michel Francos mørke og brutale thriller «New Order». Filmen vant juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia, og er ventet å ankomme et norsk publikum i løpet av februar eller mars. Etter hendelsene i Washington D.C. på nyåret har filmen også fått en ny aktualitet over seg. Vi diskuterer plutselig statskupp og revolusjon med større intensitet enn tidligere.

Omeletten
Uttrykket «Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg» er blitt tillagt både Stalin og Lenin, men er antagelig introdusert av forfatter Robert Louis Stevenson. Formuleringen fanger uansett inn den etiske kostnaden viljen til makt avkrever den som ønsker å omstyrte systemet.

Noen må nødvendigvis være egg. Offer må til, og man får heller se stort på om de er frivillige eller rettferdige.

Det er således gode grunner til at statskupp og revolusjoner sees på med skepsis. De suspenderer sentrale rettigheter, åpner for mye vilkårlighet og er vanskelige å styre. Samtidig er revolusjonsromantikk et velkjent fenomen. Det er forståelig. I enhver revolusjon er det frigjøring som er den grunnleggende appellen.

Man loves en flukt unna den hverdagslige disiplinen og traurigheten, som erstattes av dramatikk og en berusende følelse av handlingskraft.

Les resten med tilhørende filmliste i februarnummeret.

Arkivarenes kappløp.

Uten arkivering blir vi en kulturelt dement – og demokratisk svekket – nasjon. Men oppgaven tar aldri slutt, og på noen fronter haster det.

Undertegnede og min «partner in reportage», fotografen Werner Anderson, har vært på tur. Vi har besøkt Nasjonalbibliotekets anlegg i Mo i Rana, og resultatet brer seg ut over intet mindre enn 14 sider i Aftenposten Innsikts januarutgave.

Reportasjen, som inngår i en serie kalt #sivilisasjonstråder (laget med prosjektstøtte fra Fritt Ord), begynner med å stille et grunnleggende spørsmål:

Hvis du ikke har gjort det før, kan du jo tenke over det nå: Hvor viktig er det egentlig å ta vare på alle aspekter av kulturarven? Både det «høyverdige» og «underlødige», det «spennende» og «kjedelige»?

For det er dette som er oppdraget til Nasjonalbiblioteket. Institusjonen skal ta vare på den norske kulturproduksjonen i all dens bredde. Fra skjønnlitterære mesterverk og kioskromaner, via aviser og fagtidsskrifter, til reklame, musikk, konsertopptak, radiosendinger, reportasjefoto, kart, postkort, menighetsblader, erotiske magasiner og alt mulig annet.

– Tilgangen til historien gir oss et potensial til å forstå oss selv, lyder svaret på det innledende spørsmålet fra nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre.

– Dokumentasjonen gir oss innsikt i de sosiale og kulturelle prosessene som har skapt dagens samfunn. En mest mulig komplett arkivering er dessuten viktig for å kunne avsløre fordreining og manipulasjoner, sier Myhre.

– I arkivene skal man finne materialet uredigert. Derfor er begge sidene av oppdraget vårt – bevaring og formidling – viktige for å ivareta demokratiet. Arkiveringen skal ikke være en isolert tidskapsel. Materialet skal være tilgjengelig. Det skal kunne brukes.

Demokratiaspektet blir kanskje enda tydeligere når det gjelder lagringen av akter fra byråkratiet og forvaltningen, eller som riksarkivar Inga Bolstad kortfattet oppsummerte det i et debattinnlegg i Klassekampen i 2019:

«Når offentlig forvaltning kan dokumentere sine handlinger og beslutninger, kan vi bevise hva som skjedde og sikre innbyggerne rettssikkerhet, etterrettelighet og demokrati.»

Samtidig minnet Bolstad om at informasjonsmengden i offentlig forvaltning tidobles hvert syvende år.

Les resten i Aftenposten Innsikt.

Fu Manchu og «den gule fare».

Kina sto svakt, mens Vesten var sterke. Likevel oppsto frykten for «den gule fare».

Hva var det som skapte denne redselen for «de asiatiske horder»?

I årets første utgave av Aftenposten Historie forsøker jeg å forklare og beskrive dette fenomenet, som fikk en slags symbolsk gallionsfigur (i det minste innen datidens populærkultur) i Fu Manchu. Artikkelen starter med å skildre en omstridt filmscene:

Se for deg enn høyreist og karismatisk kineser som er i ferd med å nå klimakset i en mobiliserende tale til undersåttene. Han peker mot en kvinnelig fange, en blondine, og stiller et eggende spørsmål: «Vil dere ha slike hustruer!?»

Tilhørerne bryter ut i et unisont og rungende «Ja!», mens flere av dem vifter med sverd.

«Så erobre og former dere! Drep den hvite mann og ta hans kvinner!»

Oppfordringen kommer fra Doktor Fu Manchu, og formuleres i den mest kontroversielle filmen om det kinesiske forbrytergeniet, The Mask of Fu Manchu (1932).

Masken det henvises til har tilhørt den mongolske imperiebyggeren Djengis Khan. Om doktoren slår kloa i den, vil han automatisk bli Asias nye lederskikkelse. Målsettingen er intet mindre enn å omstyrte den vestlige sivilisasjon og ta makten over hele kloden.

Mellom 1923 og 1940 ble det produsert syv filmer om Fu Manchu. Det litterære forelegget var en populær bokserie (1913–59) som til slutt omfattet 13 romaner. Forfatteren Sax Rohmer skal ha spurt et ouijabrett om hva som ville gjøre ham rik, og fikk stavet svaret: «K-I-N-A-M-A-N-N».

Men han tok ikke konseptet helt ut av løse luften. Romanene passet nemlig godt inn i en samtidig sosiokulturell strømning, definert av angst for det orientalske.

Keiserens mareritt
En aprilmorgen i 1895 våknet Wilhelm 2., Tysklands keiser, opp fra et rystende mareritt om en blodig asiatisk invasjon av Europa. Drømmen hadde gjort slik inntrykk på ham at han satte kunstneren Hermann Knackfuss i sving med å illustrere det. Litografiet, med tittelen Völker Europas, wahrt eure heiligsten Güter! (Europas folk, vokt om deres helligste eiendeler!) ble ferdig samme høst.

Resten kan du lese i januarutgaven av Aftenposten Historie.

Seniortilværelser.

Vi skal alle bli eldre. Derfor bør vi interessere oss for fortellinger om hvordan alderdommen arter seg.

Endelig et nytt år! Krysser fingre for at 2021 blir langt lysere enn det vi har lagt bak oss. Samtidig markerer årsskifter at tiden ubønnhørlig går videre… for oss alle.

I januarutgaven av Aftenposten Innsikt vies flere sider til temaet «alderdom». Filmsaken hekter seg på, uten å skjele til noen spesiell premiere eller lansering. Her er innledningen på artikkelen:

Levd liv.
Sett med dramaturgiske øyne kan fortellinger om oldinger være en utfordring. De er som regel fysisk skrøpelige, noe som begrenser den fysiske aktivitetsradiusen, og de avgjørende øyeblikkene i livet deres ligger bak dem. Gamlinger er helst litt stedbundne, satte og rutineorienterte. Det er således gode grunner til at så mange foretrekker historier om yngre mennesker som «oppdager verden» eller får testet egne evner for første gang.

Men de eldre har samtidig noen iboende egenskaper som kan lokke til seg fortellerne. Seniorene har levd liv å se tilbake på, noe som tilbyr en retrospektiv innfallsvinkel på den velprøvde ungdomsfortellingen – og ditto for alle andre livsfaser.

Denne muligheten er fruktbar fordi erfaringene og opplevelsene vi gjør oss, kan endre betydning etter hvert som årene går. Livet er ikke helt fritt for ironier og paradokser. Alle valg kan føre til uventede konsekvenser lenger frem. Gode intensjoner kan skape ulykker. «Life is messy», som det sies på hollywoodsk. Akkurat hvor rotete oppdager man først i etterkant.

Aktiviserte eldre.
Manusforfattere som har tatt til seg denne innsikten, tyr derfor gjerne til en mye brukt figur innen seniorskildringer: Gamlingen som skal gjøre godt for seg før det er for sent.

Fortellinger om ufullførte oppgaver gjør seniorrollen aktiv igjen. I tillegg begynner alle svakhetene knyttet til oldingene å virke til deres fordel. Det tilhører læreboken i fortellerkunsten at jo mer utfordrende og vanskelig oppgaven er for protagonisten, jo mer engasjerende blir det. Den som sliter, heier publikum på. Samtidig aktiveres den velkjente Tidsfristen. Nedtellinger er et dramaturgisk grep for å pumpe drama inn i en film, og alderdommen begynner jo alltid «fem på tolv». Her er ingen tid å miste.

Fortsettelsen finner du i januarnummeret av Aftenposten Innsikt.

Notis-bonanza fra 2020.

Jeg leste mye i året som gikk. Og en del av det endte opp som notiser.

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2020:

Se opp for et mislykket Kina!
Kina kan være rammet av et klassisk historisk kompensasjonssyndrom, advarer professor Michael Beckley.
Overfladisk vurdert er Kinas nye selvhevdende innstilling et tegn på landets økende makt. Men hva om det i stedet er en strategi som skal skjule at landet sliter med stadig større problemer? Det ville ikke være første gang i historien en stormakt på vei opp plutselig stagnerer – for deretter å overkompensere med økt undertrykkelse innenriks og en mer konfronterende utenrikspolitikk. Beckley lufter tanken i en artikkel i Foreign Affairs, hvor han nevner at et dusin land har eksemplifisert syndromet i løpet av de siste 150 årene.

Skuddsikkert bilmarked.
Etterspørselen etter skuddsikre doninger har aldri vært større.
Kunne en 2020 Range Rover Sentinel være av interesse? Den er kledd med over et tonn ballistiske stålplater og pansret glass. For stadig flere står slike biler på ønskelisten, skriver Bloomberg. Noen presis statistikk finnes ikke, men kilder hos flere leverandører bekrefter tendensen: Markedet vokser raskt, og flere produsenter planlegger nye fabrikker. Det finnes et sted mellom 200 000 og 300 000 skuddsikre biler i verden, med Brasil som det største enkeltmarkedet. Men etterspørselen i Mexico og Nigeria har også tatt av, og veksten i USA er sterk.

Indisk kjøtthunger.
Kjøttforbruket er på fremmarsj i deler av India.
9 av 10 hinduer fra Hyderabad oppgir i en spørreundersøkelse at de ikke oppfatter seg selv som vegetarianere. De spiser kylling, fisk og lam. Noen spiser til og med det tabubelagte oksekjøttet. Dette har en åtte måneder lang feltstudie utført av forskere fra Roskilde Universitet avdekket. Den viser at kjøtt er blitt mer tilgjengelig for indiske konsumenter i de senere årene, og at tendensen er knyttet til urbanisering og den voksende middelklassen.

Tvangsfjerner mafiabarn.
En søritaliensk dommer omplasserer barn fra mafiafamilier. Og mottar takkebrev.
I Reggio Calabria kan mindreårige fra familier tilknyttet mafiaorganisasjonen ’Ndrangheta tvangsfjernes fra slekten, og sendes til fosterfamilier i Nord-Italia. Tiltaket ble introdusert for ni år siden av dommeren Roberto Di Bella, som argumenterte for at barna skulle slippe å vokse opp i tungt kriminelle miljøer – med mafiosi som rollemodeller. Nå har flere av de rundt 80 omplasserte sendt ham takkebrev, skriver Weekendavisen.

Alene. Fortellinger om isolasjon og ensomhet.

Alene i isødet. Astronomen Augustine (George Clooney) studerer stjernene uforstyrret fra en avsidesliggende forskningsstasjon i Arktis. Pressefoto: PHILIPPE ANTONELLO/NETFLIX

Midt i pandemien blir det tydelig at mennesket er et sosialt vesen som ikke er skapt for isolasjon. På film behandles dette både som grøssertema og eksistensielt problem.

Desember måneds filmtema sirkler inn fortellinger om å være alene og/eller isolert. Her er begynnelsen på artikkelen, og resten + filmliste finner du i den siste utgaven av Aftenposten Innsikt:

En stille klode.
Astronomen Augustine (George Clooney) har valgt ensomheten. Han tilbringer dagene på en avsidesliggende forskningsstasjon i Arktis, hvor han kan studere stjernene uforstyrret. Enda mer isolert blir han da en global katastrofe rammer verden, og kontakten med omverdenen forsvinner.

Samtidig konstaterer besetningen om bord i romfartøyet «Aether», hvor mannskapet blant annet består av Sully (Felicity Jones) og Tom (David Oyelowo), at signalene fra Jorden er brutt. For Augustine blir det nå et mål å få kontakt med astronautene, for å advare dem om hva som er skjedd.

Dette er premisset for «The Midnight Sky», en filmatisering av Lily Brooks-Daltons roman «Good Morning, Midnight», som er satt opp med premiere 23. desember på Netflix. Hovedrolleinnehaver Clooney er også regiansvarlig.

Konkret isolasjon.
«The Midnight Sky» riffer på to velkjente motiver fra filmhistoriens ensomhetsfortellinger: «Siste mann på kloden» og «Alene i verdensrommet». Science fiction-sjangeren har nemlig en gammel fascinasjon for slike skjebner, og velger ofte temmelig bokstavelige innfallsvinkler til temaet. Ensomheten og isolasjonen skal helst være både konkret og fysisk. Slik blir det selv i filmer hvor hovedfiguren er en intelligent maskin, noe «Wall-E» (2008) og (på sitt vis) «A. I.» (2001) kan illustrere.

Det er ellers påfallende at flere av de mest velkjente eksemplene er postapokalyptiske fortellinger, som sjangermessig tenderer mot å overlappe med grøsseren. For eksempel er Robert Mathesons roman «I Am Legend» (1954) blitt filmatisert flere ganger. Mens de fleste av dagens kinogjengere vil forbinde tittelen med Will Smith-filmen fra 2007, ble fortellingen festet til celluloid allerede i 1964 («The Last Man on Earth») og nyinnspilt som «The Omega Man» i 1971.

Ensom i flokken.
Men ensomhet og isolasjon er også et åpenbart tematisk valg for psykologiske dramaer med ambisjoner om å skildre fremmedgjøring eller avsondrethet i det moderne samfunnet. Her løsrives begrepene fra den fysiske definisjonen. Rollefigurene i disse filmene kan godt være omgitt av andre mennesker. Isolasjonen er i stedet emosjonell eller sosial, og noen ganger blir den fremstilt som en årsak til alvorlige mentale problemer.

I etterkrigstidens klassikerkatalog finner vi eksempler som Roberto Rosselinis «Stromboli» (1950), Robert Bressons «En landsbyprests dagbok» (1951), Michelangelo Antonionis «Rød ørken» (1964) og Roman Polanskis «Repulsion» (1965).

Blek, blakk og foraktet.

«White trash»: Klisjeene om den hvite underklassen i Amerika oser ofte av forakt og frykt. Men det finnes også mer empatiske og inspirerende fremstillinger.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt plukker opp den tematiske tråden i «Hillbilly Elegy», som får premiere på Netflix 24. november. Filmen er basert på memoarene til J.D. Vance, hvor vi presenteres for historien om tre generasjoner i Appalachia. Den er regissert av Ron Howard, og kan skilte med navn som Glenn Close, Amy Adams, Bo Hopkins, Freida Pinto, Haley Bennett og Gabriel Basso på rollelisten.

Artikkelen begynner slik:

Skjellsord. «Crackers», «hillbillies», «rednecks» og «white trash». Eller «waste people», «clay eaters» og «sandhillers». Opp gjennom historien har det vært mange begreper i sirkulasjon, og definisjonene har vært lett flytende. Men måltavlen er den samme: fattige, hvite amerikanere.

Under valgkampen i 2016 kom Hillary Clinton i skade for å introdusere et nytt skjellsord myntet på dem – det var iallfall slik det ble oppfattet av mange: «deplorables». Reaksjonsbølger i den hvite underklassen kan imidlertid få stor politisk betydning, selv i et land hvor man vanligvis ikke snakker så mye om akkurat klasser.

I Nancy Isenbergs bok «White Trash. The 400-year untold history of class in America» (2016) kan vi lese om hvordan forakten for dette demografiske segmentet har pågått i århundrer. De er jevnlig blitt omtalt som naturlig predisponerte for umoralske og virkeløse liv. De er skildret som tiltaksløse, mindre intelligente og seksuelt utsvevende (med en hang til både innavl og store ungeflokker). De er skitne på enhver tenkelig måte.

Degenerasjon i bakevjen. Dette var jo tross alt etterkommere av «bunnfallet» blant immigrantene – kriminelle, prostituerte, straffanger, vagabonder – som var tvangssendt til Den nye verden. Var det da så rart at ting ble som de ble?

Les resten i novemberutgaven av Innsikt.