Arkivarenes kappløp.

Uten arkivering blir vi en kulturelt dement – og demokratisk svekket – nasjon. Men oppgaven tar aldri slutt, og på noen fronter haster det.

Undertegnede og min «partner in reportage», fotografen Werner Anderson, har vært på tur. Vi har besøkt Nasjonalbibliotekets anlegg i Mo i Rana, og resultatet brer seg ut over intet mindre enn 14 sider i Aftenposten Innsikts januarutgave.

Reportasjen, som inngår i en serie kalt #sivilisasjonstråder (laget med prosjektstøtte fra Fritt Ord), begynner med å stille et grunnleggende spørsmål:

Hvis du ikke har gjort det før, kan du jo tenke over det nå: Hvor viktig er det egentlig å ta vare på alle aspekter av kulturarven? Både det «høyverdige» og «underlødige», det «spennende» og «kjedelige»?

For det er dette som er oppdraget til Nasjonalbiblioteket. Institusjonen skal ta vare på den norske kulturproduksjonen i all dens bredde. Fra skjønnlitterære mesterverk og kioskromaner, via aviser og fagtidsskrifter, til reklame, musikk, konsertopptak, radiosendinger, reportasjefoto, kart, postkort, menighetsblader, erotiske magasiner og alt mulig annet.

– Tilgangen til historien gir oss et potensial til å forstå oss selv, lyder svaret på det innledende spørsmålet fra nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre.

– Dokumentasjonen gir oss innsikt i de sosiale og kulturelle prosessene som har skapt dagens samfunn. En mest mulig komplett arkivering er dessuten viktig for å kunne avsløre fordreining og manipulasjoner, sier Myhre.

– I arkivene skal man finne materialet uredigert. Derfor er begge sidene av oppdraget vårt – bevaring og formidling – viktige for å ivareta demokratiet. Arkiveringen skal ikke være en isolert tidskapsel. Materialet skal være tilgjengelig. Det skal kunne brukes.

Demokratiaspektet blir kanskje enda tydeligere når det gjelder lagringen av akter fra byråkratiet og forvaltningen, eller som riksarkivar Inga Bolstad kortfattet oppsummerte det i et debattinnlegg i Klassekampen i 2019:

«Når offentlig forvaltning kan dokumentere sine handlinger og beslutninger, kan vi bevise hva som skjedde og sikre innbyggerne rettssikkerhet, etterrettelighet og demokrati.»

Samtidig minnet Bolstad om at informasjonsmengden i offentlig forvaltning tidobles hvert syvende år.

Les resten i Aftenposten Innsikt.

Fu Manchu og «den gule fare».

Kina sto svakt, mens Vesten var sterke. Likevel oppsto frykten for «den gule fare».

Hva var det som skapte denne redselen for «de asiatiske horder»?

I årets første utgave av Aftenposten Historie forsøker jeg å forklare og beskrive dette fenomenet, som fikk en slags symbolsk gallionsfigur (i det minste innen datidens populærkultur) i Fu Manchu. Artikkelen starter med å skildre en omstridt filmscene:

Se for deg enn høyreist og karismatisk kineser som er i ferd med å nå klimakset i en mobiliserende tale til undersåttene. Han peker mot en kvinnelig fange, en blondine, og stiller et eggende spørsmål: «Vil dere ha slike hustruer!?»

Tilhørerne bryter ut i et unisont og rungende «Ja!», mens flere av dem vifter med sverd.

«Så erobre og former dere! Drep den hvite mann og ta hans kvinner!»

Oppfordringen kommer fra Doktor Fu Manchu, og formuleres i den mest kontroversielle filmen om det kinesiske forbrytergeniet, The Mask of Fu Manchu (1932).

Masken det henvises til har tilhørt den mongolske imperiebyggeren Djengis Khan. Om doktoren slår kloa i den, vil han automatisk bli Asias nye lederskikkelse. Målsettingen er intet mindre enn å omstyrte den vestlige sivilisasjon og ta makten over hele kloden.

Mellom 1923 og 1940 ble det produsert syv filmer om Fu Manchu. Det litterære forelegget var en populær bokserie (1913–59) som til slutt omfattet 13 romaner. Forfatteren Sax Rohmer skal ha spurt et ouijabrett om hva som ville gjøre ham rik, og fikk stavet svaret: «K-I-N-A-M-A-N-N».

Men han tok ikke konseptet helt ut av løse luften. Romanene passet nemlig godt inn i en samtidig sosiokulturell strømning, definert av angst for det orientalske.

Keiserens mareritt
En aprilmorgen i 1895 våknet Wilhelm 2., Tysklands keiser, opp fra et rystende mareritt om en blodig asiatisk invasjon av Europa. Drømmen hadde gjort slik inntrykk på ham at han satte kunstneren Hermann Knackfuss i sving med å illustrere det. Litografiet, med tittelen Völker Europas, wahrt eure heiligsten Güter! (Europas folk, vokt om deres helligste eiendeler!) ble ferdig samme høst.

Resten kan du lese i januarutgaven av Aftenposten Historie.

Seniortilværelser.

Vi skal alle bli eldre. Derfor bør vi interessere oss for fortellinger om hvordan alderdommen arter seg.

Endelig et nytt år! Krysser fingre for at 2021 blir langt lysere enn det vi har lagt bak oss. Samtidig markerer årsskifter at tiden ubønnhørlig går videre… for oss alle.

I januarutgaven av Aftenposten Innsikt vies flere sider til temaet «alderdom». Filmsaken hekter seg på, uten å skjele til noen spesiell premiere eller lansering. Her er innledningen på artikkelen:

Levd liv.
Sett med dramaturgiske øyne kan fortellinger om oldinger være en utfordring. De er som regel fysisk skrøpelige, noe som begrenser den fysiske aktivitetsradiusen, og de avgjørende øyeblikkene i livet deres ligger bak dem. Gamlinger er helst litt stedbundne, satte og rutineorienterte. Det er således gode grunner til at så mange foretrekker historier om yngre mennesker som «oppdager verden» eller får testet egne evner for første gang.

Men de eldre har samtidig noen iboende egenskaper som kan lokke til seg fortellerne. Seniorene har levd liv å se tilbake på, noe som tilbyr en retrospektiv innfallsvinkel på den velprøvde ungdomsfortellingen – og ditto for alle andre livsfaser.

Denne muligheten er fruktbar fordi erfaringene og opplevelsene vi gjør oss, kan endre betydning etter hvert som årene går. Livet er ikke helt fritt for ironier og paradokser. Alle valg kan føre til uventede konsekvenser lenger frem. Gode intensjoner kan skape ulykker. «Life is messy», som det sies på hollywoodsk. Akkurat hvor rotete oppdager man først i etterkant.

Aktiviserte eldre.
Manusforfattere som har tatt til seg denne innsikten, tyr derfor gjerne til en mye brukt figur innen seniorskildringer: Gamlingen som skal gjøre godt for seg før det er for sent.

Fortellinger om ufullførte oppgaver gjør seniorrollen aktiv igjen. I tillegg begynner alle svakhetene knyttet til oldingene å virke til deres fordel. Det tilhører læreboken i fortellerkunsten at jo mer utfordrende og vanskelig oppgaven er for protagonisten, jo mer engasjerende blir det. Den som sliter, heier publikum på. Samtidig aktiveres den velkjente Tidsfristen. Nedtellinger er et dramaturgisk grep for å pumpe drama inn i en film, og alderdommen begynner jo alltid «fem på tolv». Her er ingen tid å miste.

Fortsettelsen finner du i januarnummeret av Aftenposten Innsikt.

Notis-bonanza fra 2020.

Jeg leste mye i året som gikk. Og en del av det endte opp som notiser.

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2020:

Se opp for et mislykket Kina!
Kina kan være rammet av et klassisk historisk kompensasjonssyndrom, advarer professor Michael Beckley.
Overfladisk vurdert er Kinas nye selvhevdende innstilling et tegn på landets økende makt. Men hva om det i stedet er en strategi som skal skjule at landet sliter med stadig større problemer? Det ville ikke være første gang i historien en stormakt på vei opp plutselig stagnerer – for deretter å overkompensere med økt undertrykkelse innenriks og en mer konfronterende utenrikspolitikk. Beckley lufter tanken i en artikkel i Foreign Affairs, hvor han nevner at et dusin land har eksemplifisert syndromet i løpet av de siste 150 årene.

Skuddsikkert bilmarked.
Etterspørselen etter skuddsikre doninger har aldri vært større.
Kunne en 2020 Range Rover Sentinel være av interesse? Den er kledd med over et tonn ballistiske stålplater og pansret glass. For stadig flere står slike biler på ønskelisten, skriver Bloomberg. Noen presis statistikk finnes ikke, men kilder hos flere leverandører bekrefter tendensen: Markedet vokser raskt, og flere produsenter planlegger nye fabrikker. Det finnes et sted mellom 200 000 og 300 000 skuddsikre biler i verden, med Brasil som det største enkeltmarkedet. Men etterspørselen i Mexico og Nigeria har også tatt av, og veksten i USA er sterk.

Indisk kjøtthunger.
Kjøttforbruket er på fremmarsj i deler av India.
9 av 10 hinduer fra Hyderabad oppgir i en spørreundersøkelse at de ikke oppfatter seg selv som vegetarianere. De spiser kylling, fisk og lam. Noen spiser til og med det tabubelagte oksekjøttet. Dette har en åtte måneder lang feltstudie utført av forskere fra Roskilde Universitet avdekket. Den viser at kjøtt er blitt mer tilgjengelig for indiske konsumenter i de senere årene, og at tendensen er knyttet til urbanisering og den voksende middelklassen.

Tvangsfjerner mafiabarn.
En søritaliensk dommer omplasserer barn fra mafiafamilier. Og mottar takkebrev.
I Reggio Calabria kan mindreårige fra familier tilknyttet mafiaorganisasjonen ’Ndrangheta tvangsfjernes fra slekten, og sendes til fosterfamilier i Nord-Italia. Tiltaket ble introdusert for ni år siden av dommeren Roberto Di Bella, som argumenterte for at barna skulle slippe å vokse opp i tungt kriminelle miljøer – med mafiosi som rollemodeller. Nå har flere av de rundt 80 omplasserte sendt ham takkebrev, skriver Weekendavisen.

Les videre

Alene. Fortellinger om isolasjon og ensomhet.

themidnightskyAlene i isødet. Astronomen Augustine (George Clooney) studerer stjernene uforstyrret fra en avsidesliggende forskningsstasjon i Arktis. Pressefoto: PHILIPPE ANTONELLO/NETFLIX

Midt i pandemien blir det tydelig at mennesket er et sosialt vesen som ikke er skapt for isolasjon. På film behandles dette både som grøssertema og eksistensielt problem.

Desember måneds filmtema sirkler inn fortellinger om å være alene og/eller isolert. Her er begynnelsen på artikkelen, og resten + filmliste finner du i den siste utgaven av Aftenposten Innsikt:

En stille klode.
Astronomen Augustine (George Clooney) har valgt ensomheten. Han tilbringer dagene på en avsidesliggende forskningsstasjon i Arktis, hvor han kan studere stjernene uforstyrret. Enda mer isolert blir han da en global katastrofe rammer verden, og kontakten med omverdenen forsvinner.

Samtidig konstaterer besetningen om bord i romfartøyet «Aether», hvor mannskapet blant annet består av Sully (Felicity Jones) og Tom (David Oyelowo), at signalene fra Jorden er brutt. For Augustine blir det nå et mål å få kontakt med astronautene, for å advare dem om hva som er skjedd.

Dette er premisset for «The Midnight Sky», en filmatisering av Lily Brooks-Daltons roman «Good Morning, Midnight», som er satt opp med premiere 23. desember på Netflix. Hovedrolleinnehaver Clooney er også regiansvarlig.

Konkret isolasjon.
«The Midnight Sky» riffer på to velkjente motiver fra filmhistoriens ensomhetsfortellinger: «Siste mann på kloden» og «Alene i verdensrommet». Science fiction-sjangeren har nemlig en gammel fascinasjon for slike skjebner, og velger ofte temmelig bokstavelige innfallsvinkler til temaet. Ensomheten og isolasjonen skal helst være både konkret og fysisk. Slik blir det selv i filmer hvor hovedfiguren er en intelligent maskin, noe «Wall-E» (2008) og (på sitt vis) «A. I.» (2001) kan illustrere.

Det er ellers påfallende at flere av de mest velkjente eksemplene er postapokalyptiske fortellinger, som sjangermessig tenderer mot å overlappe med grøsseren. For eksempel er Robert Mathesons roman «I Am Legend» (1954) blitt filmatisert flere ganger. Mens de fleste av dagens kinogjengere vil forbinde tittelen med Will Smith-filmen fra 2007, ble fortellingen festet til celluloid allerede i 1964 («The Last Man on Earth») og nyinnspilt som «The Omega Man» i 1971.

Ensom i flokken.
Men ensomhet og isolasjon er også et åpenbart tematisk valg for psykologiske dramaer med ambisjoner om å skildre fremmedgjøring eller avsondrethet i det moderne samfunnet. Her løsrives begrepene fra den fysiske definisjonen. Rollefigurene i disse filmene kan godt være omgitt av andre mennesker. Isolasjonen er i stedet emosjonell eller sosial, og noen ganger blir den fremstilt som en årsak til alvorlige mentale problemer.

I etterkrigstidens klassikerkatalog finner vi eksempler som Roberto Rosselinis «Stromboli» (1950), Robert Bressons «En landsbyprests dagbok» (1951), Michelangelo Antonionis «Rød ørken» (1964) og Roman Polanskis «Repulsion» (1965).

Blek, blakk og foraktet.

«White trash»: Klisjeene om den hvite underklassen i Amerika oser ofte av forakt og frykt. Men det finnes også mer empatiske og inspirerende fremstillinger.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt plukker opp den tematiske tråden i «Hillbilly Elegy», som får premiere på Netflix 24. november. Filmen er basert på memoarene til J.D. Vance, hvor vi presenteres for historien om tre generasjoner i Appalachia. Den er regissert av Ron Howard, og kan skilte med navn som Glenn Close, Amy Adams, Bo Hopkins, Freida Pinto, Haley Bennett og Gabriel Basso på rollelisten.

Artikkelen begynner slik:

Skjellsord. «Crackers», «hillbillies», «rednecks» og «white trash». Eller «waste people», «clay eaters» og «sandhillers». Opp gjennom historien har det vært mange begreper i sirkulasjon, og definisjonene har vært lett flytende. Men måltavlen er den samme: fattige, hvite amerikanere.

Under valgkampen i 2016 kom Hillary Clinton i skade for å introdusere et nytt skjellsord myntet på dem – det var iallfall slik det ble oppfattet av mange: «deplorables». Reaksjonsbølger i den hvite underklassen kan imidlertid få stor politisk betydning, selv i et land hvor man vanligvis ikke snakker så mye om akkurat klasser.

I Nancy Isenbergs bok «White Trash. The 400-year untold history of class in America» (2016) kan vi lese om hvordan forakten for dette demografiske segmentet har pågått i århundrer. De er jevnlig blitt omtalt som naturlig predisponerte for umoralske og virkeløse liv. De er skildret som tiltaksløse, mindre intelligente og seksuelt utsvevende (med en hang til både innavl og store ungeflokker). De er skitne på enhver tenkelig måte.

Degenerasjon i bakevjen. Dette var jo tross alt etterkommere av «bunnfallet» blant immigrantene – kriminelle, prostituerte, straffanger, vagabonder – som var tvangssendt til Den nye verden. Var det da så rart at ting ble som de ble?

Les resten i novemberutgaven av Innsikt.

Et globalt farvel til Gud.

Verden blir – med noen unntak – stadig mindre religiøs.

Et av mine bidrag i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt er en sammenfatning av de nye funnene til statsviterne Ronald F. Inglehart og Pippa Norris. Saken starter slik:

Brå endring. Rett etter årtusenskiftet kunne det se ut som at religionene var på fremmarsj igjen. Tendensen kom til uttrykk blant annet gjennom den evangelikalsk kristne innflytelsen i USA, gjenoppblomstringen av ortodoks kristendom i det tidligere Sovjetunionen og posisjonen det politiske islam hadde fått.

I 2011 publiserte statsviterne Ronald F. Inglehart og Pippa Norris en undersøkelse basert på statistikk om religiøse trender i 49 land fra tidsrommet 1981–2007, som konkluderte med at befolkningen i 33 av landene hadde blitt mer religiøse i denne perioden.

Men nå har bildet brått endret seg markant, mener Inglehart, som er professor ved University of Michigan og snart bokaktuell med utgivelsen «Religion’s Sudden Decline: What’s Causing It and What Comes Next?». I en artikkel i Foreign Affairs avslører han noe av hovedbudskapet i boken.

Siden 2007 har 43 av de 49 landene i undersøkelsen (de utgjør rundt 60 prosent av verdens befolkning) blitt mindre religiøse. Tendensen er merkbar over hele verden, og ikke bare i høyinntektsland.

Hollywoods tronskifte.

Er filmkretsløpet fra Hollywoods klassiske epoke i ferd med å gjenoppstå – via strømmetjenestene? Enkelte frykter at det såkalte studiosystemet på nytt vil gi publikum mindre valgfrihet.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt kikker på strukturelle endringstendenser i bransjen, som så smått er begynt å ligne på et system vi har sett før. Saken innledes slik:

Vertikalt integrert.
La oss begynne med et historisk tilbakeblikk, til tiden da det var på kino – og bare der – folk så film. I den klassiske Hollywood-perioden, som varte fra 1920-tallet til utpå 1950-tallet, kontrollerte også de fem største filmstudioene hele filmkretsløpet. Ikke bare produserte de filmene, men de eide i tillegg sine egne distribusjonsnettverk og kinokjeder.

Denne bransjemodellen ble kalt vertikal integrering, og den ga enorm makt til studiosjefene. De bandt skuespillere og fagpersonell til seg på faste kontrakter, hvor de hadde kreativ kontroll over regissørene og detaljstyrte stjernenes image. Kinoene tok imot ferdigkomponerte filmpakker, som typisk besto av fem titler der kun den ene var en kvalitetsproduksjon.

I mai 1948 ble imidlertid antitrustlovene «The Paramount Consent Decrees» vedtatt. Den vertikale integreringen ble brutt opp, og studiosystemet krakelerte i årene som fulgte. I stedet oppsto en ny markedssituasjon hvor kinoene fritt viste de filmene de ønsket, uavhengig av hvilket studio som hadde produsert dem. Dermed ble det også lettere for mindre produsenter å få distribusjon.

I 1970 rammet en tilsvarende reform monopoltendensene i den amerikanske TV-industrien, da «Fin-Syn»-reglene (The Financial Interest and Syndication Rules) slo fast at de tre store fjernsynsnettverkene (ABC, CBS og NBC) ikke kunne eie innholdet de sendte i prime time. Uavhengige innholdsleverandører slapp til.

Både film- og TV-bransjen fikk nå en tredelt struktur som bevisst lagde skott mellom produksjon, distribusjon og salg. Den viktigste konsekvensen, ifølge kommentatoren Matt Stoller, var at innholdsleverandørene fikk større kreativ frihet. De kunne ta sjanser, hvis de ville, men selvsagt uten garantier for at produksjonene ville bli solgt eller distribuert. Omvendt fikk distributørene og kringkasterne større variasjon i materialet som ble tilbudt dem.

Påstanden til Stoller er altså at markedsmodellen – om den er åpen eller lukket – har betydning for det kunstneriske nivået og utvalget innen produksjonene. Åpne modeller lar flere talenter og produksjonsmiljøer få sjansen.

Reversert regelverk.
La oss bli litt mer dagsaktuelle: 7. august i år ble reguleringene fra 1948 omgjort av en føderal domstol. Nå er vertikal integrering tillatt igjen.

Resten står å lese i oktoberutgaven av Innsikt.

Bifigurenes fortellinger.

spinoffs

Spin-off-produksjoner lar tidligere biroller få boltre seg på egen hånd – eller introduserer nye fjes i kjente miljøer.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt handler om knoppskyting i fiksjonsuniverset, og innledes slik:

Oversøsterens historie. «Gjøkeredet» (1975), Milos Formans adapsjon av Ken Keseys roman, står igjen som en av 1970-tallets mest minneverdige filmopplevelser. Jack Nicholsons rolletolkning av den opprørske psykiatripasienten Randle Patrick McMurphy har selvfølgelig mye av æren for det.

Men som det hyppig blir påpekt: Ingen fortelling blir bedre enn antagonisten. Og i «Gjøkeredet» er den iskalde oversøster Mildred Ratched (Louise Fletcher) aldeles glimrende.

Kvinnelige hatfigurer med lang holdbarhet er relativt sjeldne, men Ratched har så definitivt gjort inntrykk på flere generasjoner. Da det amerikanske filminstituttet skulle kåre «tidenes filmskurker», kapret oversøsteren femteplassen.

Nå kommer TV-serien som skildrer hvordan hun fant veien inn i det psykiatriske helsevesenet og gjorde hensynsløs karriere der. 18. september sender Netflix første episode av «Ratched», hvor Sarah Paulson fyller tittelrollen. Handlingen begynner i 1947, så dette er en prequel til «Gjøkeredet».

Avleggere. Det er også en spin-off, altså en fortelling som er en frittstående avlegger til et allerede eksisterende verk. Særmerket ved en spin-off er at den helst følger andre rollefigurer enn den opprinnelige protagonisten. Den nye hovedfiguren er ofte en birolle som har markert seg i originalfilmen eller -serien.

Et par eksempler: I Coen-brødrenes «The Big Lebowski» (1998) må Jeffrey ‘The Dude’ Lebowski (Jeff Bridges) og kompisen Walter Sobchak (John Goodman) forholde seg til en ekstravagant bowlingkonkurrent, Jesus Quintana (John Turturro). Han ble raskt en kultfigur, og fikk nylig sin egen film: «The Jesus Rolls» (2019).

I TV-serien «Buffy the Vampire Slayer» (1997–2003) ble den samvittighetsplagede vampyren Angel (David Boreanaz) etter hvert så populær at han fikk sin egen spinoff-serie: «Angel» (1999–2004).

En annen mulighet er å ta utgangspunkt i en veletablert setting, og introdusere en helt ny figur. Det evig ekspanderende Star Wars-universet gjorde dette med «Rogue One» (2016), som følger eskapadene til det ferske fjeset Jyn Erso (Felicity Jones) i det kronologiske tidsrommet mellom første og andre filmtrilogi.

Les resten i septemberutgaven.

I den andres klær.

Mulan

Kulturen er full av kvinner som har utgitt seg for å være menn – og vice versa – av taktiske grunner.

Ny filmartikkel signert undertegnede:

Kinesisk amasone. Kina er under angrep! En barbarisk hær ledet av den hevngjerrige Bori Khan (Jason Scott Lee) truer riket. Keiseren befaler derfor at hver familie må stille med en mann til armeen som skal jage inntrengerne ut igjen.

I husholdet til ungjenta Hua Mulan (Liu Yifei) finnes det bare én kandidat: hennes far Zhou (Tzi Ma). En gang i tiden var han en formidabel kriger, men alderen har innhentet ham. Hvis Zhou drar i krigen, blir det garantert det siste han gjør.

Mulan innser dette og bestemmer seg for å ta farens plass. Hun forkler seg med mannlige gevanter og geberder, og melder seg til tjeneste som unggutten «Jun».

Den folkloristiske diktningen om Hua Mulan oppsto en gang på 400- eller 500-tallet. I moderne tid er figuren blitt skildret på film og TV nesten 20 ganger. Den første spillefilmen kom i 1927, mens et vestlig publikum nok fortsatt husker den animerte Disney-versjonen fra 1998. Samme selskap har produsert Niki Caros kinoaktuelle «Mulan» (norsk premiere 19. august).

Kjønnskamuflasje. I de historiske kildene finner vi en del «søstre» til Mulan-skikkelsen – kvinner som utga seg for å være menn, for å kunne delta i soldatlivet eller andre aktiviteter som ble definert som upassende for «det svake kjønn». Motsatt finnes historier om menn som trakk i kvinnedrakter fordi denne forkledningen ga en fordel i forbindelse med flukt, infiltrering, spionasje eller snikdrap.

Det er derfor ikke underlig at også dramatikere og forfattere har befattet seg med denne formen for «kjønnskamuflasje». Motivet er utforsket i mange sammenhenger. Teatergjengere vil nok raskt tenke på William Shakespeare, som krydret flere av stykkene sine med slike småpikante innslag. I «Som dere vil ha det» (1599) rømmer Rosalind og kusinen Celina til skogs, utkledd som gutter. I «Kjøpmannen i Venedig» (1596/97) løser Portia og Nerissa flokene etter å ha fått på seg mannsklær.

Taktiske klesvalg. Filmhistoriske eksempler er det også flere av, selv om vi sorterer vekk Shakespeare-adapsjonene.

Les resten i augustutgaven av Aftenposten Innsikt.