Upassende forhold.

Kjærlighet gjør blind, sies det. Men store aldersforskjeller mellom partnere vekker ofte sterke reaksjoner. Da stikker romansen i øynene.

Ny måned, ny filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Her er innledningen på septemberutgavens filmblikk på temaet upassende forhold:

«Dronningen». Anne (Trine Dyrholm) er en av disse som har alt: Suksessfylt karriere som jurist med eget advokatfirma. Vakkert hus på standsmessig adresse. Kjekk legemann. To fine døtre. Hun kan tilsynelatende krysse av i alle boksene som indikerer vellykkethet, og oser full kontroll. Det er henne tittelen på May el-Toukhys film, «Dronningen» (premiere 30. august), er myntet på.

Men så flytter ektemannens sønn fra et tidligere forhold, tenåringen Gustav (Gustav Lindh), inn hos dem. Og Anne mister gradvis kontrollen. Hun blir grenseoverskridende i relasjonen til den utagerende unggutten, og vikler seg inn i et forhold som kan koste henne alt om det avsløres.

Ikke bare er affæren usedvanlig pikant. Annes spesialfelt som advokat er å representere voldtektsofre og misbrukte mindreårige, og overfor Gustav er hun manipulerende over en lav sko. Dette kan få store karrieremessige konsekvenser.

Lolitaer & lolitoer. Den danske forførersken er foreløpig siste manifestasjon av en omdiskutert figur som kommer i både mannlige og kvinnelige utgaver. Filmhistorisk ble denne typen for alvor introdusert i to filmer på 1960-tallet:

Først ut var Stanley Kubricks versjon av Vladimir Nabokovs kontroversielle roman «Lolita» (1962), hvor den middelaldrende «nymfe-beundreren» Humbert Humberts (James Mason) utvikler en suspekt fascinasjon for 12-åringen Dolores.

Tittelrollen ble spilt av den velutviklede 14-åringen Sue Lyon, et bevisst valg for å dempe provokasjonen. I tillegg er iscenesettelsen preget av subtile antydninger. Filmen blir aldri eksplisitt. Den brøt uansett et tabu, og alle regissører som senere har våget seg på å skildre forhold mellom ungdom og voksne, står således i gjeld til Kubrick.

Fem år senere kom Mike Nichols «Manndomsprøven» (1967). Her hadde juniorpartneren nådd myndighetsalderen, men fortellingen om 21-årige Benjamin Braddocks (Dustin Hoffman) nølende romanse med Mrs. Robinson (Anne Bancroft), en venninne av foreldrene hans, er like fullt en epokegjørende film.

«Manndomsprøven» etablerte en slags kjønnsbalanse i rollegalleriet, og viste at også kvinner kan være pådrivere bak upassende forhold.

Les resten i Aftenposten Innsikts septembernummer.

 

Reklamer

Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.

 

Stjålen suksess.

Det er umulig å være kreativ uten å la seg inspirere, men vokt deg vel for å stjele andres verk bent frem. Plagiat er kunstens verste fyord.

Ny måned, ny filmartikkel, nytt tema. Denne gangen går vi opp den (tidvis) diffuse grensen mellom inspirasjon og plagiat. Her er starten på saken:

Melodiminner. Danny Boyles nyeste film, «Yesterday» (som hadde premiere 28. juni), kretser rundt et interessant scenario – og et uvanlig, absurd spørsmål: Dersom du er den eneste på kloden som kjenner til sangskatten som The Beatles etterlot seg, er det da OK å formidle den til et verdenspublikum som tror du er opphavsmannen?

Jack Malik (Himesh Patel) er en medioker musiker med ditto karriere – den har forlengst flatet ut på et lavt nivå. Men samme dag han bestemmer seg for å finne på noe annet å gjøre her i livet, forandrer alt seg. Et mystisk, globalt strømbrudd inntreffer, noe som blant annet forårsaker trafikkulykken som sender en bevisstløs Jack på sykehuset.

Da han våkner igjen, er det til en verden hvor ingen husker The Beatles – og hvor alle fysiske spor etter The Fab Four er forsvunnet. Men Jack husker dem, og får (naturlig nok) enorm respons på låtmaterialet til Lennon, McCartney og Harrison når han plukker det frem på gitaren. I løpet av rekordtid blir han en popsensasjon.

Etisk dilemma. Jack er imidlertid pinlig klar over at suksessen er tuftet på plagiat. Han husker jo en verden hvor Liverpool-bandet er historiens største popband og opphavsmenn til melodiene han fremfører. Men i den mildt sagt pussige parallelle virkeligheten han nå befinner seg i, finnes det ingen som kan ta ham i låt-ranet.

Kreativ gråsone. Det fiktive dilemmaet i «Yesterday» er av det høyst uvanlige slaget og langt vanskeligere å klassifisere enn tilfellene i virkelighetens verden. Likevel, den kalkulerte kopieringen av andres musikk, kunst, litteratur og konsepter grenser opp til den langt mer ulne gråsonen som kalles inspirasjon. I tillegg er det ikke gitt at alle kreative sjeler til enhver tid har fullstendig oversikt over akkurat hvor inspirasjonen deres kommer fra. Og hvem kjenner til alle kunstneriske bidrag fra historien?

Resten, med tilhørende filmliste og en bitteliten PS!-notering, kan leses i juliutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Villmenn & menneskedyr.

De trender på animasjonsfronten: sasquatch, yeti og andre apemennesker. Men også villmannen har sin kulturhistorie.

Min nyeste filmartikkel skjeler til en litt bredere kulturhistorie, og tar bl.a. for seg hva funksjonen til monstrene er. Men lenge før vi kommer dit, står aller først én og annen animasjonsfilm i fokus. Slik innledes saken:

Animerte apemennesker. Sir Lionel Frost tas ikke på alvor av sine oppdagerkollegaer. Han er kryptozoolog, hvilket vil si at han saumfarer kloden på jakt etter mytiske vesener – som ergerlig nok bare forblir like mytiske. Helt inntil et brev høyst uventet leder Sir Frost til en lys levende sasquatch (bigfoot).

Det viser seg at den digre, hårete humanoiden både kan ordlegge seg og har egne motiver for kontakten med oppdageren. Herr Link som han heter trenger nemlig hjelp til å finne slektninger på andre siden av kloden – i Himalaya.

Slik begynner den siste filmen fra animasjonsselskapet Studio Laika, «Mysteriet Herr Link», som har norsk premiere 14. juni. Butlers film kommer i hælene på fjorårets «Smallfoot», som snudde utgangspunktet på hodet ved å la handlingen utspille seg i et yetisamfunn – hvor mennesket var det mytiske vesenet ingen hadde sett.

I oktober er det duket for nok en utflukt i samme terreng, da siste opus fra DreamWorks får premiere. «Den avskyelige snømannen» bekrefter dermed trenden: På animasjonsfronten er bigfoots og yetier rett og slett in akkurat nå.

Busemann og følgesvenn. Disse produksjonene er jo familiefilmer med en humoristisk grunntone, hvor det først og fremst er det umake vennskapet som står i fokus. Men de kryptozoologiske apene er ikke nykommere på kinolerretet, og er blitt skildret på temmelig ulikt vis.

Tross alt, begrepet «bigfoot-film» assosieres nok primært med «monsterfilm». Skapningene har så definitivt agert busemenn i b- og c-produksjoner som «The Legend of Boggy Creek» (1973) og «Abominable» (2006), eller vært utrivelig selskap i found footage-grøssere som «Willow Creek» (2013) og «Exists» (2014).

Samtidig finnes langt mer sympatiske fremstillinger, noe som begynte allerede med «The Abominable Snowman» fra 1957.

Resten står å lese i juniutgaven av Aftenposten Innsikt.

Oppdatert 25. juni: Nå også tilgjengelig på hjemmesiden til Innsikt.

 

Japan unngikk økologisk katastrofe.

Nederlandsk illustrasjon av Meireki-brannen i 1657. Foto: Wikicommons

Midt på 1600-tallet stod Japan på nippet til å bli fullstendig avskoget. En katastrofebrann vekket landets leder.

I perioden etter 1450 hadde Japan vært gjennom flere interne kriger, men det var etter at freden «brøt ut» at rovdriften på skogene antok farlige dimensjoner.

Etter drøye 150 år med borgerkrig førte nemlig den nye fredstiden til en befolknings-eksplosjon, som igjen drev opp etterspørselen etter mat og råvarer. Freden medførte også at man konkurrerte på andre måter: Byggevirksomhet og jordbruk ble prioriterte nøkkelaktiviteter. Årene fra 1570 til 1650 var preget av en byggeboom uten like.

Konsekvensen var at skogen ble hugget ned, og snart økte jorderosjonen i omfang. Føydalherrene reagerte på utviklingen med å krangle og konkurrere om de stadig minkende skogressursene. Samtidig gikk Japan inn i en periode hvor landet aktivt sørget for å isolere seg fra omverdenen. I 1638 forbød shogunen Tokugawa Iemitsu skipsbygging. Målsettingen var isolasjon. Han kastet senere ut alle utlendinger.

Summa summarum betydde disse utviklingstrekkene at Japan rundt 1650 stod på terskelen til en økologisk katastrofe.

Berømmelsens skvis.

Den som vil fly, bør forberede seg på både takeoff og landing.

«So, you wanna be a rock’n roll star?» I så fall bør du legge en tentativ plan som omfatter hverdagen også etter at du har slått igjennom. For suksess kan være en tung bør å bære. Ikke alle rygger tåler det.

Dette er bare ett av de implisitte rådene som den eviggrønne minisjangeren artistfilmer regelmessig disker opp med. Og det er denne sjangeren som er tema for månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt, hvor jeg forsøker å fange inn flere av aspektene som preger artistskildringer (faktabaserte og fiktive) i spillefilmformatet.

Artikkelen begynner slik:

X-faktoren. «Flaks er ikke tilfeldigheter. Flaks oppstår når muligheter møter forberedelser», har den amerikanske filmprodusenten Robert Evans sagt. Med andre ord, et veløvd talent trenger bare en scene. Men den rette anledningen må nok aktivt oppsøkes, og talentet bør helst bistås av en ekstra dimensjon i fremføringen: den mystiske x-faktoren.

I Dexter Fletchers «Rocketman» (som får premiere 29. mai) om Elton Johns karriere, mottar han som egentlig het Reginald Dwight (Taron Egerton), en velskolert backingpianist og student ved intet mindre enn The Royal Academy of Music, et godt råd fra en svart soulsanger når han spør om hvordan han kan slå igjennom: «Du må drepe personen du ble født som, slik at du kan bli personen du ønsker å være», lyder selvrealiseringstipset.

For den bebrillede musikknerden Reginald innebærer dette å ta noen grep som gir ham en mer iøynefallende og spektakulær fremtoning. Påfugleffekten omfavnes. Han endrer også navn, til Elton John. Filmen skildrer deretter hvordan karrieren tar av og verden erobres av mannen bak tangentene.

Stjerneglansen. «Rocketman», som for øvrig markedsføres som en «musikalsk fantasi» snarere enn en tradisjonell artistbiografi, er foreløpig siste tittel ut i en fersk bølge med filmer om musikere.

Resten får du lese i maiutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

På vei.

Reisen er antagelig fortellernes eldste tema. Sannsynligvis fordi den er en perfekt metafor på forandring og livets gang.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt er som vanlig temafokusert, og denne gangen er det «reise» som er fellesnevneren for filmene som omtales. Aktualitetsknaggen er en liten japansk produksjon (med den internasjonale tittelen «Vision»), som handler om både ytre og indre reiser – en ganske typisk sammenstilling for fortellinger av dette slaget. Her et utdrag fra innledningen på saken:

Globetrotter på leting. Den japanske filmskaperen Naomi Kawase opererer i et terreng som ligger langt unna megabudsjetterte blockbustere. Produksjonene hennes sirkler heller inn dypt personlige temaer og erfaringer, gjerne med spirituelt tilsnitt, og iscenesetter dem i en hybridform hvor dokumentariske grep blandes med fiksjon.

Slikt blir man ikke verdensberømt av. Men i sin siste film, «Reisen til Yoshino», får hun god drahjelp foran kamera. Der finner vi nemlig den franske filmstjernen Juliette Binoche. Hun spiller Jeanne, en erfaren globetrotter og reiseskribent, som er kommet til Yoshinofjellene i Japan. Det er tilfeldigvis også hjemtraktene til Kawase.

Målet til Jeanne er å spore opp en sjelden plante med unike medisinske egenskaper. Hun får bistand i letingen fra skogvokteren Satoshi (Masatoshi Nagase), selv om språkforskjellene er avgrunnsdype. Men denne reisen skal også bli en ferd inn i deler av Jeannes fortid.

Filmen får norsk kinopremiere 26. april.

 

Perfeksjonisten.

Selvportrett av Stanley Kubrick fra 1949. Foto: Wikicommons/LOOK Magazine Collection/Library of Congress.

Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick. I dag er det 20 år siden han døde.

I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. «2001 – En romodyssé» hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.

Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, «Waterloo», ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.

«Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme», har Sydney Pollack sagt om Kubrick.

Best i verden, men hvordan?

Kong Frederik 3. malt av Wolfgang Heimbach. Foto: Wikicommons

Norden er best! Det er ingenting å diskutere. Hvorfor kan ikke resten av verden bli mer som oss? Hva vil det kreve?

Bruk gjerne en liten time på denne ordvekslingen om temaet. Den er både fyndig, opplysende og morsom. Hilde Sandvik har samlet Harald Eia, svenske Lars Trägårdh og danske Tine Aurvig-Huggenberger til samtale. Anbefalt!

Men altså, hvordan la vi grunnlaget for å bli klodens beste samfunn? Mange årsaker, selvsagt. En drøss. Og de måtte samvirke over en lengre periode. Lag på lag med historiske prosesser som skapte særlige forutsetninger og gradvis styrket visse institusjonelle og sosiale særtrekk.

La meg zoome inn på én delforklaring, som ikke nevnes i programmet (det presenterer mange andre, gode, nyere forklaringer). Og mitt innspill kan selvfølgelig også spores til historiske prosesser. Det er sogar et fint eksempel på en tilsynelatende paradoksal bieffekt.

Oss to.

«Intet menneske er en øy», skrev poeten John Donne. Til det kan man svare både «dessverre» og «heldigvis» – særlig i kompisfilmens univers.

Det handler om den mangefasetterte og slitesterke kompisfilmsjangeren i denne månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Som vanlig bys det her & nuh på en liten smakebit fra innledningen på saken:

Legendenes svanesang. Stan Laurel og Olivier Hardy, bedre kjent som Helan og Halvan på våre breddegrader, er kanskje filmhistoriens mest gjenkjennelige kompisteam. Duoen med bowlerhattene er blitt ikonisk. Etter å ha blitt spleiset sammen i 1926 (formelt året etter) erobret de den filminteresserte verden i løpet av 1930- og 40-tallet, og tilhører den lille gruppen av skuespillere fra Hollywoods gullalder som folk fortsatt er på fornavn med.

Men i Jon S. Bairds biografifilm «Helan og Halvan», som får premiere 15. mars og har Steve Coogan og John C. Reilly i hovedrollene, fokuseres det på et tidspunkt hvor karrierene deres har dabbet av. I 1953 sliter de med å få laget flere filmer. De er gårsdagens menn.

Alternativet blir å legge ut på en slitsom music hall-turné i Storbritannia og Irland, som er dårlig forberedt og preget av halvtomme saler. I tillegg skranter helsen til Hardy, mens Laurel fortsatt plages av det han mener var et svik fra partnerens side tilbake i 1937. Er det noe håp om at denne svanesangen vil bli litt mer verdig?

Kvasiekteskap. Vi kan ikke påstå at Stan og Ollie var de aller første som bygde et filmunivers rundt et radarpar. Danskene var tidlig ute i samme komedieterreng. På 1920-tallet ble filmserien om «Telegrafstolpen og Tilhengeren» («Fyrtårnet og Bivognen», spilt av Carl Schenstrøm og Harald Madsen) dansk films største eksportvare og internasjonale suksess. Men Helan og Halvans bidrag til etableringen av kompis-komedien skal man heller ikke kimse av. Med 107 produksjoner under beltet, hvorav 23 spillefilmer, fortjener de to å huskes.

Den koleriske Ollie og den jevnlig gråtetrengte Stan er muligens ikke tidenes mest harmoniske konstellasjon, men noe av poenget med disse fortellingene er at de trenger hverandre – til tross for de sterke kontrastene og stadige friksjonene. Dette er et platonisk og samkjønnet kvasiekteskap. Sammen er de litt mindre lettskremte og forfjamsede, skjønt fortsatt like håpløse.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.