WEIRD-faktoren.

Et grovt forsinket boktips.

(Noen ganger glemmer man bort planlagte oppdateringer. Disse notatene til en bokomtale skulle jeg publisert for over ett år siden, men bedre sent enn aldri. Det dreier seg tross alt om en av mest interessante bøkene jeg har lest på lang tid.)

Joseph Henrichs «The Weirdest People in the World» (som kom ut høsten 2020) er bare å anbefale til alle som måtte være opptatt av kulturpsykologi, antropologi, sosiologi, historie, samt økonomisk og institusjonell utvikling – for ikke å snakke om samvirkningen mellom disse feltene. Her er det MYE å oppdage og fordøye.

Ikke minst blir den interessant og relevant om den leses opp imot en annen storfavoritt: «Why Nations Fail» (2012) av Daron Acemoglu og James Robinson. Jeg kan også anbefale oppfølgerutgivelsen, «The Narrow Corridor» (2019).

Henrich gir dybde til Acemoglu og Robinsons perspektiver, fordi han bringer helt nye/nyoppdagete innsikter om variasjoner innen kulturpsykologi inn i ligningen.

En kjapp forklaring på begrepet WEIRD, og dermed også boktittelen: Det ble introdusert i 2010, i kjølvannet av reproduksjonskrisen innen psykologifaget. WEIRD-studien påpekte at nesten alle psykologiske studier var basert på deltakere med bakgrunn fra WEIRD-samfunn; Western, Educated, Industrialised, Rich og Democratic. Nesten 70% var amerikanere. Og dette har gjort de psykologiske studiene lite representative. Den psykologiske WEIRD-profilen ligger faktisk i den ene ytterligheten av spektrumet.

Kort sagt: Det er WEIRD-folk som er særlingene. Samtidig er det slik at særtrekkene som karakteriserer WEIRD sprer seg.

De som fascineres av Utilsiktede Konsekvenser i en lang historisk kontekst, kan glede seg. Her dissekeres et av de virkelig store tilfellene.

En korrespondent krysser sitt spor.

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar.

Mannsoverskudd = mindre vold?

Dette er jo litt overraskende, men «ny forskning viser» altså at mannsoverskudd = mindre vold.

I det minste har antropologer ved universitetet i Utah, under ledelse av Ryan Schacht, gjort en studie som konkluderer annerledes enn det gjengse synet. Det har vanligvis vært hevdet at samfunn med mannsoverskudd også blir mer voldelige og kriminelle. Men i følge antropologene i Utah er det faktisk stikk motsatt.

De har studert kjønnsfordelingen i 3082 ulike amerikanske fylker og sammenliknet dette med frekvensen av mord, overfall, voldtekt og andre seksuelle overgrep. I samtlige kategorier var tendensen entydig den samme: Så snart det fantes et mannsoverskudd i populasjonen sank kriminaliteten.

Men hvorfor? Hypotesen er denne: Når det blir manko på tilgjengelige kvinner fører det til at mennene regulerer (eller disiplinerer) sin egen adferd, for å fremstå som mer attraktive partnere. Motsatt, i samfunn hvor denne konkurransen ikke er like hard, kan flere mannfolk «tillate seg» å utagere på negativt vis.

Studier fra regioner i Kina med stort mannsoverskudd peker visstnok i samme retning. I Kina er det ikke registrert noen tydelig sammenheng mellom mannsoverskudd og voldelig kriminalitet. Derimot er regioner med stort mannsoverskudd preget av mer depresjon blant menn.

Samtidig må det legges til at disse funnene og hypotesene skiller seg fra forskningen til f.eks. Valerie Hudson og Andrea Den Boer, så helt ukontroversielt eller «ferdigsnakka» er dette ikke. Men interessant med en studie som konkluderer såpass annerledes. Verdt å notere seg.

https://www.newscientist.com/article/2107806-men-are-more-violent-when-there-are-more-women-around/

Oppdagelsen av verden.

Hvordan fortoner verden seg for den som har levd i isolasjon hele livet? Det spørsmålet griper «Room» fatt i.

Marsutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Så løp og kjøp!

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om filmer som tar for seg det første møtet med verden utenfor, etter isolasjon eller fangenskap.

Aktualitetsknaggen er den kinoaktuelle «Room». Her er et lite utdrag:

Jack (Jacob Tremlay) er 5 år gammel. Han har tilbrakt hele livet bak lukkede dører, sammen med moren Joy (Brie Larson). Hun ble kidnappet av mannen som holder dem fanget på denne måten, og Jack er kidnapperens sønn.

Slik er det hjerteskjærende utgangspunktet for handlingen i Lenny Abrahamssons «Room». Filmen bygger på Emma Donoghues roman – en bok forfatteren skrev i kjølvannet av Fritzl-saken.

Men fortellingen handler om noe mer enn fangenskap. Den handler mest av alt om å komme ut av isolasjonen og møte verden utenfor – brått og plutselig. For en dag klarer Jack og moren å rømme fra cellen. Friheten venter. Samtidig begynner en ny og krevende tilværelse for gutten, som stiller helt uforberedt i møtet med verden utenfor. Læringskurven blir bratt da han skal navigere i en verden som kan være fascinerende og fantastisk, men også overveldende og skremmende.

Dette motivet – med mennesker som plutselig eksponeres for en virkelighet som er mye større enn den de så langt har levd i – er ikke «Room» alene om å ta for seg. I 2009 ble det brukt på satirisk vis i den greske festivalfavoritten «Dogtooth», hvor en søskenflokk er oppdratt i troen på at de ikke kan forlate familieeiendommen før de har mistet en hjørnetann. Og at lignende historier faktisk forekommer i virkelighetens verden fikk se i fjorårets dokumentarsensasjon «The Wolfpack».

Les resten i Aftenposten Innsikt.

Litt om resten av innholdet i #3-2016:

I marsutgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese om striden om radioens fremtid når Norge nedlegger og erstatter FM-båndet med DAB-nett.

Medlidenhetens paradoks – når godhet blir til nedlatenhet.

Europas gamle grenselinjer fra Preussen og det Habsburgske riket gjelder fortsatt.

Russland er blitt verdens nye atomkraftimperium. Inngår kontrakter om storstilt utbygging av kjernekraftverk på fire kontinenter.

Vår tids nyanserte og empatiske forståelse av autisme som en naturlig del av personlighetsmangfoldet.

– Indianerne er også oppdagere!

«Warao on curiara (canoe) – Waraos en curiara» by Ricardoricardo618 – Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Sosialantropolog Christian Sørhaug irriterer seg over de romantiserende fordommene mange nordmenn har om indianerne.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 8-2014.)

– Waraoene kan føre sin historie århundrer tilbake, sier sosialantropolog Christian Sørhaug, som har tilbrakt ett og et halvt år hos denne gruppen.

– Noen av de første indianersamfunnene Columbus møtte var stammene som bodde i stolpehus ved munningen av Orinoco.

Slik lever waraoene fremdeles; i stolpelandsbyer i Orinoco-deltaet nordvest i Venezuela. Samtidig har mye endret seg, slik det også har i resten av verden. Da Sørhaug gjorde feltstudier hos waraoene var det for å finne ut hvordan globaliseringen påvirker livssituasjonen deres.

Oppdagelsesferd i storbyene. – Hvordan oppfatter de den historiske utviklingen?

– Det er en tosidighet her. De plasserer seg selv delvis i en underlegen posisjon i forhold til de hvite kreolene. Samtidig tar de til seg varer og produkter som bringes inn. De er godt klar over at det fordrer en spesiell oppførsel fra deres side å tilegne seg disse tingene, at de må tilpasse seg, og de er ikke nødvendigvis enige i premissene som ligger til grunn for transaksjonen.

– Men de ser jo også på seg selv som oppdagere, legger Sørhaug til.

– De har oppdaget oss?

– Det kan du godt si! De forlater landsbyene og reiser på oppdagelsesferd i storbyene, som Caracas. Her «høster» de inn varer og gjenstander som de kan ta med seg hjem igjen. Det er lett for mange å tolke situasjonen deres som en stakkarslig og trist posisjon, men for dem selv kan f.eks. tigging i storbyen forstås som en slags gaveutveksling, forklarer sosialantropologen.

Noe å le av?

Boris Jeltsin og Bill Clinton fniser sammen. Foto: White House Photographic Office

Humor på tvers av kulturer kan være et minefelt. Ikke alt oppfattes som like morsomt overalt.

Har du hørt den om amerikaneren som fortalte en vits for sine japanske forretningspartnere? Japanerne lo lenge og godt, selv om amerikaneren visste at vitsen var ganske dårlig.

Etterpå spurte han tolken hvorfor den likevel hadde slått sånn an. Da svarte tolken: «Vitsen var upassende, så jeg oversatte den ikke. I stedet sa jeg til dem at du hadde fortalt en vits, og ba dem være så vennlige å le.»

Humor er en vanskelig øvelse. Selv de beste poenger kan falle platt til jorden om avleveringen er klønete eller settingen feil. Og humor blir ofte enda mer utfordrende når kulturer møtes.

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 8. desember 2012).