De omstreifende døde.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d’Auvergne.

Filmer og tv-serier om levende døde er populært som aldri før. Men forestillingen om at animerte lik kan vandre omkring er eldgammel.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, mars 2014.)

20. mars sender NRK2 første episode av den franske dramaserien «Gjengangerne», eller «Les Revenants» (2012–) som den heter på originalspråket.

Serien er svært kritikerrost og har blitt noe av et kultfenomen internasjonalt.

Handlingen utspiller seg i en liten fransk fjellandsby, hvor en gruppe mennesker en dag plutselig vender tilbake til hjemmene sine.

Det spesielle med situasjonen er at de ikke vet at de har vært døde i flere år!

«Gjengangerne» kommer på toppen av en bølge med filmer og tv-serier som på en aller annen måte tematiserer ideen om at avdøde mennesker «vender tilbake» – i fysisk forstand.

BBC har hatt stor fremgang med «In the Flesh» (2013, ny sesong spilles inn i år).

Her er premisset at myndighetene forsøker å rehabilitere de gjenoppståtte, slik at de kan integreres tilbake inn i samfunnet.

En tilsvarende idé har den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist tatt for seg i romanen Håndtering av udøde (2005), som skildrer de sosiale og psykologiske gnisningene som oppstår etter at de levende plutselig må dele hverdag med avdøde slektninger som er blitt re-animert.

Størst oppmerksomhet har nok likevel de rene skrekkfortellingene, som «The Walking Dead» (2010–) eller de norske «Død snø»-filmene (2009 og 2014), fått.

Eldgammel forestilling
Det er fort gjort å tenke at denne trenden skyldes film- og tv-produsentenes hang til sterke virkemidler og spektakulære scenarier. Og dét aspektet har nok ikke lagt noen demper på fenomenet.

Det er også fort gjort å tenke at alt sammen startet med Hollywoods fascinasjon for Haitis zombie-folklore. Mange av dagens serier og filmer blir da også markedsført som zombie-historier.

Men animerte og omstreifende lik er aldeles ikke noe man bare finner på Haiti (eller i tv-serier og filmer).

I middelalderen var også Europa plaget av omstreifende døde.

Religiøs fiction.

Mystiske menn i Alex Proyas «Knowing». Foto: Summit Entertainment/Nordisk Film Distribusjon AS

Nyere science fiction har flørtet intenst med religiøse elementer og motiver. Nå er sjangeren kanskje på vei tilbake til et mer sekulært preg, men ikke med Alex Proyas Knowing.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, april 2009.)

[film] I 1959 tegner en gruppe skoleelever sine visjoner for framtiden. Tegningene blir plassert i en tidskapsel, som graves opp igjen 50 år senere. Barnetegningene er dominert av science fiction-inspirerte motiver, bortsett fra bidraget til en viss Lucinda Embry, som istedet skrev en lang tallrekke. Astrofysikeren John Koestler blir fascinert av dette, og oppdager snart at sifrene kan tolkes som profetier om alvorlige ulykker. Og tallrekken nærmer seg raskt slutten. Er det dommedag som venter? Og hvem er de blonde, hviskende mennene som sønnen hans møter med økende hyppighet? Er de engler?

Svarene får du Alex Proyas siste film, Knowing, som baker inn religiøse elementer i science fiction på en måte som er blitt vanlig de siste årene. La oss imidlertid begynne med å slå fast følgende: Sekulært drama har sine røtter i eldre, religiøse fortellinger. Det er derfor ikke så rart at motiver fra gamle mytologier har en tendens til å dukke opp i moderne fortellinger. Filmskapere har benyttet seg av gamle, velkjente motiver for å belyse dagsaktuelle problemstillinger. Dermed er det ikke sagt at dette skal forstås som religiøs propaganda. Motivene brukes helst allegorisk.

Maskerte myter. I Robert Wises klassiker The Day the Earth Stood Still (1951) tar romvesenet Klaatu det jordiske dekknavnet Carpenter når han skal vandre omkring blant menneskene. At Klaatu både er en representant for «et nytt menneske» og velger å kalle seg «tømrer»/»snekker» burde få igang assosiasjonsrekkene. Men grepet er ganske subtilt, og filmen står på sekulær grunn.

Hvorfor benytter historiefortellere slike grep? Det enkle svaret er at alt som minner om noe publikum kjenner fra før, gir mulighet til å økonomisere med dramaturgien. Ting blir selvforklarende på en måte som føles naturlig. Og enkelte grunnfortellinger sitter ekstra godt i oss alle. Hvorfor ikke benytte seg av dem?

Farlige engler.

Engelen utsletter hæren til Sanherib. Illustrasjon av Gustave Doré. Foto: Wikiart/Public Domain

Når vi dekorerer til jul, henger vi opp søte og harmløse englefigurer. Men i Det gamle testamente var engler mektige og skremmende vesener, som kunne legge byer i grus.

«Den natten gikk Herrens engel ut og slo i hjel etthundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde ­kroppene som lå der. Da brøt assyrer­kongen Sanherib opp og dro hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.» (2. Kongebok. 19.35)

Assyrerkongen gjorde det eneste fornuftige. I Det gamle testamente (GT) la man seg ikke ut med en engel. Bare spør innbyggerne i Sodoma og Gomorra. De trakasserte to utsendte engler, og dermed gikk byene deres ­under i et ildregn. Da farao holdt israelittene i fangenskap, sendte Gud en «ødelegger» som tok livet av alle Egypts førstefødte.

Men selv Guds utvalgte måtte passe seg. Patriarken Jakob sloss med en engel en hel natt. Og i 1. Krønikebok sendte Gud en engel for å ødelegge Jerusalem, men ombestemte seg.

Det er også engler som ­vokter inngangen til Paradis, slik at mennesket ikke skal komme ­tilbake.

Les resten i Lokal-avisen (NTB Tema, 6. desember 2014).

PS! Jeg stiller for øvrig følgende spørsmål i rammesaken helt nederst:

Var engler og demoner i slekt?


Mange kjenner til historien om at Lucifer opprinnelig var en engel som ledet et opprør mot Gud, men tapte og ble kastet ut av ­himmelen. Gjør dette engler og demoner til slektninger?