Nazitid.

Rollebesetningen i "Valkyrie". Foto: Filmweb/Fox Film

Rollegalleriet i «Valkyrie». Foto: Filmweb/Fox Film

En ny bølge av filmer om nazister er på vei, og rollene er velkjente: Okkupanter, fiende, krigsforbrytere, zombier. Men nå gjør også de gode nazistene entré.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, desember 2008.)

Denne helga går storfilmen Max Manus opp, og dermed ytes et påkostet bidrag til sjangeren norske krigsfilmer. Siden dette er en film hvor man primært ønsker å formidle en historieleksjon møter vi nazistene i deres aller mest arketypiske roller: De er Fienden og Okkupanten.

Disse to funksjonene – som det selvfølgelig er all mulig dekning for rent historisk – er de to tykkeste røde trådene i fremstillingen av tyskere under 2. verdenskrig. Filmer om 2. verdenskrig har i all overveiende grad vært fortalt fra et ikketysk perspektiv. Ingen bør forundre seg over det.

Men Max Manus er bare én av flere filmer utover vinteren hvor nazister spiller sentrale roller. Tilbudet illustrerer både at nazister kan brukes til det meste, og at en ny, mer individorientert, tilnærming til den enkelte tysker er blitt mulig.

Rollen som fiende og okkupant er aldri positiv. Men det er et stort sprang fra de tyske okkupasjonsstyrkene i Max Manus til nazizombiene i Kill Buljo-gjengens nye film, Død snø.

Demonisering. I Død snø trekkes symbolverdien – nazistene som metafor for rendyrket ondskap – ut i ekstrem retning. Det er nå engang slik at splatterfilmer lever på morbide virkemidler.

Tommy Wirkolas film er ikke alene om å invitere til blodbad på nazister. Den skriver seg inn i en relativt omfangsrik tradisjon. Og flere nye bidrag er på vei.

Til sommeren er det duket for Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (skrivemåten er tilsiktet), hvor en gruppe amerikanske soldater av jødisk opphav opererer bak fiendens linjer i et okkupert Frankrike. Her sprer de skrekk og gru blant tyskerne ved å begå brutale aksjoner, hvor blant annet skalpering står på programmet.

Det ironiske med premisset for filmer som Død snø og Inglourious Basterds er at de så perfekt speiler nazistenes menneskesyn: De totalt dehumaniserer fienden. Det er selvfølgelig gjort med parodisk fortegn, men sier noe om aksepten for demoniserende skildringer av tyskere på film. Den likner ingenting annet. Meg bekjent har ingen ennå laget en stalinistzombiefilm, der tidligere GULag-voktere står opp fra de døde og glefser i seg forskremte ungdommer på tur. Nazister har virkelig en helt unik posisjon i populærkulturens skurkegalleri. Les videre

Reklamer

Nytt liv – ny rolle.

To nye norske filmer skildrer hvordan det første steget en forbryter må ta på veien tilbake inn i samfunnet, er å godta sin nye rolle. Dermed begynner også alt det vanskelige.

Sosiologen Erving Goffmans klassiker Vårt rollespill til daglig trekker tunge veksler på teater for å illustrere hvordan vi alle spiller våre roller i hverdagen, og at utfordringene, forventningene og normene endrer seg fra rolle til rolle. Noen roller er selvvalgte, andre får vi utdelt. Og ikke alle roller er like ettertraktede. Er man barnemorder, spiller man en vanskelig og stigmatisert rolle.

Les resten i Ny Tid, 26. september 2008.

Revisjonistisk fantasy: Hinsides godt og ondt.

got_topp

Plakat til Games of Thrones. Foto: HBO

Du trodde kanskje at fantasysjangeren bare byr på pompøse historier om det «gode mot det onde»?

Klisjéfylt fantasy. Man tar en ond hersker, gir ham en hær av fæle vesener og grusomme allierte. Deretter tilsetter man en broket samling av edle motstandsfolk, som gjennom mange prøvelser og mye nobel motgang lykkes i å redde verden – mot alle odds, selvfølgelig. Bekmørk, destruktiv magi tas i bruk av den ene siden, mens den andre svarer med sin egen, langt lysere utgave. Til sist presenterer man det hele i storslåtte, høyttravende former.

Slik ser den klisjéfylte oppskriften på en fantasysaga ut. Beskrivelsen kan nok være både upresis og litt urettferdig, men i grove trekk er dette velkjente elementer innen den episke utgaven av fantasy, av typen «Ringenes Herre».

Men hva om Gandalf var en maktgal magifundamentalist? Og hva om «Ringenes Herre» egentlig er et stykke propaganda forfattet for å rettferdiggjøre krigen mot Mordor?

Les resten i Aftenposten Innsikt, mai 2011.