Befolkningseksplosjonen begynte for 2000 år siden (!)… men er den snart over?

Thomas_Cole_-_The_Consummation_of_the_Empire_-_WGA05143

Velstand i imperiet: «The Consummation of Empire» av Thomas Cole, 1836. Foto: Wikicommons

Det var ikke opplysningstiden og den industrielle revolusjonen som la fundamentet for befolkningseksplosjonen, men Romerriket, mener en Oxford-forsker. Og befolkningsimplosjonen, den kommer i dette århundret, lyder det fra et par ferske bokutgivelser.

I løpet av de siste 200 årene har vi mennesker doblet antallet vårt 7 ganger. I 2011 passerte klodens befolkning 7 milliarder. I følge FNs befolkningsprognoser vil vi runde 9 milliarder om 31 år, og i 2100 kan det være 11 milliarder av oss.

Det er dette som er den berømte befolkningseksplosjonenen.

Siden det var for rundt 200 år siden at det virkelig tok av, er det også vanlig å lete etter grunnlaget for den eksplosive folkeveksten innenfor samme epoke. Dermed er det gjerne opplysningstiden og den industrielle revolusjonen som blir utpekt.

Men i følge Oxford-antropologen Aaron Stutz er dette villedende. I stedet må vi kikke mye lenger tilbake i historien; helt tilbake til tidsrommet 0-500 e.Kr.

Det var nemlig i Romerriket at selve fundamentet for den fremtidige befolkningseksplosjonen ble lagt, mener professoren. Les videre

Reklamer

En korrespondent krysser sitt spor.

Layout 1

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar. Les videre

Kunsten å få rett.

Arthur_Schopenhauer_Portrait_by_Ludwig_Sigismund_Ruhl_1815.jpeg

Arthur Schopenhauer portrettert av Ludwig Sigismund Ruhl, 1815. Foto: Wikimedia Commons/Schopenhauer-Archiv, Frankfurt am Main

Vi er i innspurten av årets valgkamp. Og alle er ute etter stemmen din. Da gjelder det å fremstå som en som har rett, selv om man har feil.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt «Kunsten å alltid ha rett», hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.

Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.

Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers «råd». For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til. Les videre

Minner & mytologisering.

flagsofourfathers

Utsnitt av plakaten til «Flags of Our Fathers».

Mennesker trenger å mytologisere og forenkle – særlig dramatiske og komplekse hendelser som krig og revolusjon.

(Denne artikkelen skrev jeg i desember 2006. Den ble aldri publisert.)

Det er comme il faut å grine på nesa av begrepet mytologisering. Men vær du sikker: Du er selv skyldig! Til din unnskyldning skal det sies at du knapt har særlig til valg.

Vi mennesker er sosiale vesener som daglig forholder oss til andre. Også til folk vi ikke kjenner, eller ikke treffer. For ikke å bli fullstendig overmannet, og for å kunne sette oss selv og de andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, tyr vi til ulike former for fortellinger. Kort sagt: Vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Og vi er pokka nødt til å gjøre det. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Her begynner trøbbelet. For selv ikke den mest komplette fortelling rommer alle nyanser, motforestillinger og detaljer som gjør den komplett. Desto verre blir det når vi skal forholde oss til en hel haug ulike fortellinger på én og samme tid. Forenkling er uunngåelig. Og med forenkling følger mytologisering. Enkelte fakta, enkelte episoder og enkelte utsagn blir blåst opp og gjort enerådende.

Dette gjelder alle fortellinger. Ikke bare fiksjon, men også de fortellingene vi kaller nyheter. De som tror seg godt informert om alt som skjer i verden etter å ha sett Dagsrevyen er lovlig naive. Les videre

De kjæreste fiender.

Fiend

«Mein liebster Feind» («Min kjæreste fiende», 1999) er den tyske regissøren Werner Herzogs dokumentar om sitt mangeårige samarbeide med skuespilleren Klaus Kinski. De laget 5 filmer sammen, i det som muligens er filmhistoriens mest masochistiske parløp.

Det hele begynte rett etter krigen, i et utbombet Tyskland plaget av boligmangel. Den 13-årige Herzog og foreldrene hans fikk rom i et bofellesskap hvor den unge skuespilleren Kinski også holdt hus – til alle leietakernes bunnløse fortvilelse. Kinski var kjent for sine irrasjonelle sider og ekstreme raseriutbrudd. Ved én anledning sperret han seg inne på badet – i et anfall som varte 48 timer. Da Kinski kom ut igjen hadde han smadret inventaret på badet (blant annet et badekar) så grundig at «man kunne sile restene gjennom en tennisracket».

Da Herzog flere år senere hadde en regissørkarriere på gang, og jaktet på  kandidater til hovedrollen i sin neste film, om den besatte conquistadoren Aguirre, husket han Kinski. Kollegaer som hadde forsøkt å lage film med skuespilleren advarte ham på det sterkeste. Men Herzog tok sjansen. Og dro langt ut i den peruvianske jungelen med Kinski. Les videre

Innovasjonsdilemmaet.

 

1280px-TOPIO_3

Konseptet robot er strengt tatt gammelt nytt. Her ser vi TOPIO («TOSY Ping Pong Playing Robot») i sin tredje versjon, på Tokyo International Robot Exhibition i november 2009. Foto: Humanrobo/Wikimedia Commons

Nådde vi innovasjonstoppen allerede i 1873? Er fremskrittets tidsalder i ferd med å ebbe ut? Eller står vi på terskelen til den største teknologiske revolusjonen i menneskehetens historie? Og vil vi i så fall ha den?

(Denne artikkelen ble skrevet i januar 2011, og forble upublisert. Til det var den nok litt for omfangsrik – på både den ene og andre måten. Men ikke helt uinteressant, håper jeg. Og aktuell akkurat i disse dager, med all oppmerksomheten rundt NHOs årskonferanse om «det nye arbeidslivet», hvor «en ny teknologirevolusjon kobler roboter, intelligente IKT-systemer, fysiske omgivelser og mennesker sammen på helt nye måter».)

Peak Oil. Fosforkrise. Klimaendringer. Ferskvannsmangel. Forurensing. Arter som dør ut. Pandemier. Menneskeheten står overfor enorme utfordringer og potensielle trusler de neste tiårene.

Kan innovasjon og nye, revolusjonerende forskningsfremskritt redde oss? Vi håper nok på det. Det samme gjør politikerne. President Barack Obama annonserte økt satsing på innovasjon i sin State of the Union-tale 25. januar: – Dette er vår generasjons Sputnik-øyeblikk. Vi må opp på et research- og utviklingsnivå vi ikke har vært på siden romfartskappløpet, sa presidenten.

Og hvorfor skulle vi ikke klare brasene? Vi lever jo i en tid der utviklingen raser av sted. Tror vi. Men stemmer det?

«Nytt» er gammelt
Sannheten er imidlertid at nesten all teknologi vi benytter oss av i 2011 er gammel – eller i beste fall halvgammel. Den elektroniske datamaskinen ble utviklet på 1940-tallet. Menneskeskapte satelitter begynte å gå i bane rundt kloden i 1957. Internett skriver seg fra 1960-tallet, mens mobilen er et barn av 70-tallet.

Og mønsteret gjentar seg for andre «nye» påfunn og gjennombrudd som roboter, solceller, industrialisert jordbruk og avansert kirurgi. Dette er fremskritt som ble gjort mange tiår siden. De siste 30 årene kan ikke skilte med tilsvarende teknologiske gjennombrudd, mener innovasjonspessimistene. Det vi har fått er i beste fall kombinasjonsløsninger, av typen nett på mobilen. Nye gjennombrudd som endrer vilkårene for folk på en fundamental måte er imidlertid noe ganske annet. Les videre

Liv og død.

Nejat og Yeter i Fatih Akins "Den andre siden". Foto: Arthaus

Nejat og Yeter i Fatih Akins «Den andre siden». Foto: Arthaus

To kvinner må dø for at en tredje skal få en ny sjanse i Den andre siden. Men filmen er langt rikere enn dette handlingsreferatet gir noen pekepinn om.

(Denne anmeldelsen ble skrevet i desember 2007. Den ble aldri publisert.)

[film] Det finnes to rendyrkede filmtyper: De vi ser for å få vite hvordan det ender. Og de vi ser for å få svar på hvorfor det måtte gå slik det gikk. Fatih Akins Den andre siden er mest en film av den siste typen, siden den på forhånd avslører at noen skal dø. Og sågar gir oss navnet på hvem. Men viktigere enn dét er det at dette er en film som stiller uventede spørsmål, uten å tvangsfore oss med svar.

Handlingen i Den andre siden er svært elegant oppbygd. Den begir seg stadig inn på veier som overrasker, men uten at det virker tvunget eller forsert. Noe som er en sjelden disiplin i dagens filmverden, hvor manusforfattere mer enn gjerne – klumsete og brutalt – trer situasjoner ned over figurene sine. Regissør Akin, som fikk sitt definitive internasjonale gjennombrudd med den glimrende Mot veggen i 2004, har delt sitt siste opus inn i tre kapitler – hvor de to første har klare tematiske paralleller. Og det er en naturlig, ubesværet flyt fra det ene til andre til det tredje. Les videre

Det perfekte skuespillet.

Hverdagsaktiviteter er en del av dramaet i "New York i et nøtteskall". Foto: Filmweb/SF Norge

Hverdagsaktiviteter er en del av dramaet i «New York i et nøtteskall». Foto: Filmweb/SF Norge

Charlie Kaufman har tatt steget fra manusforfatter til regissør, og forsøker samtidig å ri sine tematiske kjepphester til et logisk endepunkt med regidebuten New York i et nøtteskall.

(Denne omtalen ble skrevet i oktober 2008. Den ble aldri publisert.)

Manusforfattere pleier verken å bli kjente eller få makt i Hollywood. Riktignok er det endel regissører som også skriver sine egne manus, eventuelt skriver for andre regissører, men statusen og innflytelsen deres er likevel knyttet til regissørrollen.

Charlie Kaufman er unntaket. Han har både kunne skilte med en personlig stil, et anerkjent navn blant filminteresserte og status innad i bransjen. I 2003 kom han såvidt med på Premieres årlige ranking av filmbransjens 100 mektigste. Han var selvsagt den eneste manusforfatteren på listen.

Man har kunnet gjenkjenne en Kaufmanfilm uansett hvem som har stått for iscenesettelsen. I hans tilfelle har det vært manusforfatteren som har vært auteuren. De tematiske stikkordene har gjerne vært en frisk miks av 3 f’er: Fakta, fiksjon og fantasi.

Kaufman liker å plassere en eksisterende person i en fiksjonell setting. Han har gitt fire ulike mennesker denne behandlingen: John Malkovich i Being John Malkovich, Chuck Barris i Confessions of a Dangerous Mind, samt Susan Orlean og seg selv i Adaptation. Skjønt, i Kaufmans univers bør man påpeke at «virkelige personer» er et tvetydig begrep.

«Sannferdig». Men selv en feiret manusforfatter som Kaufman har større ambisjoner. Nå har han satt seg i registolen og debuterer med Synecdoche, New York, som har fått den noe haltende norske tittelen New York i et nøtteskall. Her tar han sin velutviklede interesse for å fusjonere virkelighet med fiksjon til et helt nytt nivå. Kaufman kjører denne besettelsen til sitt logiske endepunkt. Les videre

Kritikerens død?

Den etablerte kritikerrollen er satt under press. Blogger, sosiale medier og ratingsider tar over. Spiller det noen rolle?

(Denne artikkelen ble skrevet i april 2011. Den ble aldri publisert.)

Er Tomme tønner 2: Det brune gullet et mesterverk?

Ikke ifølge Aftenpostens kritiker, som trillet terningen til en toer. Men på Imdb mener 15% av de som har stemt at filmen fortjener absolutt toppkarakter: 10. Tomme tønner 2 er med andre ord et mesterverk ifølge disse brukerne. Og nesten en tredjedel gir filmen karakter 7 eller høyere.

Myten skal ha det til at publikum elsker det kritikerne hater. Og omvendt. Det er nok mer korrekt å si at deler av publikum noen ganger er uenige med enkelte av kritikerne. Selv på Imdb ender nemlig Tomme tønner 2 opp med en snittkarakter som omtrent tilsvarer toeren på terningen.

Én måte å tolke dette på, er å konkludere med at gapet mellom kritikere og publikum ikke er så stort. En annen konklusjon er imidlertid noe mer urovekkende for kritikerens del: Hva skal man egentlig med en kritiker når man har folkets dom like lett tilgjengelig? Millioner av nettbrukere kan da ikke ta feil? De gir jo en vurdering basert på langt mer enn én enslig mening!

Og om man er ute etter subjektive meninger er det uansett langt flere enn de etablerte kritikerne å lytte til. Hvem som helst kan starte en blogg, og si sin hjertens mening om filmtilbudet. Eller boktilbudet. Les videre

Moteriktig ordliste for alternativ kunnskap.

Og nå noe fra arkivet. Fra den tiden jeg fulgte nettsiden Butterflies and Wheels, som ble opprettet for å yte motstand mot 3 ufyselige trender i dagens samfunn – oppsummert slik i deres egne ord:

  1. Pseudoscience that is ideologically and politically motivated.
  2. Epistemic relativism in the humanities (for example, the idea that statements are only true or false relative to particular cultures, discourses or language-games).
  3. Those disciplines or schools of thought whose truth claims are prompted by the political, ideological and moral commitments of their adherents, and the general tendency to judge the veracity of claims about the world in terms of such commitments.

Kampen ble delvis ført med humor, og redaksjonen laget bl.a. en egen – meget satirisk – ordliste for tilhengere av «alternativ kunnskap». Her følger noen av de vittige definisjonene:

Acceptance
Nice, warm, cooperative way of evaluating ideas, much better than argument.

Alternative
A wonderful thing. Because it’s the opposite of everything. You have the regular, normal, boring thing, like medicine, or scholarship, or education, and then you have the alternative kind, which does whatever the opposite is. Normal medicine relies on testing, so dear alternative medicine relies on guesswork and hunches and an inner voice. So much more spiritual.

Argument
Unpleasant, testosterone-driven method of supporting one’s assertions, to be avoided in favour of acceptance. Les videre