Kontroll på tiden.

gmunden-kalender

Illustrasjon fra en kopi av kalenderen til Johannes von Gmunden, Nürnberg 1496. Foto: Wikicommons

Det tok lang tid før kalendersystemet vårt fungerte. Og ennå er ikke alle helt fornøyd.

(I år er det skuddår igjen, og dermed vil førstkommende mandag vise datoen 29. februar. Derfor kan det passe å fiske fram denne artikkelen (som jeg skrev for NTB Tema i desember 2012) om menneskets tusenårige kamp for å skaffe seg kontroll over tiden.)

– Før jordbrukets tid var ikke kalendere så viktig. Men når man skal så og høste til rett tidspunkt, blir kalenderen veldig viktig, sier Torbjørn Helle, professor emeritus ved NTNU.

Likevel er det blitt gjort arkeologiske funn som kan tyde på at menneskene begynte å holde styr på tida også før jordbruksrevolusjonen.

– Man har funnet 25.000 år gamle dyrebein som mennesker har risset inn markeringer på, og dette er blitt tolket som en slags kalender.

De første kalendersystemene var basert på Månens bevegelser. Men det er ikke helt samsvar mellom et måneår og den tiden Jorda faktisk bruker rundt Sola. En runde tar 365 døgn, 5 timer, 48 minutter og 45 sekunder.

– Det er bare 354 dager i et måneår. Dermed manglet det 11 dager. Dette problemet oppdaget de tidligste sivilisasjonene ganske raskt, forklarer Helle. Les videre

Reklamer

Filmskapere elsker genier.

AftInn-1-2016

Januarutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg.

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om hvordan genier blir skildret på film. Aktualitetsknaggen er «The Man Who Knew Infinity», som får premiere 15. januar.

Dette er en biografifilm om det indiske matematikk-geniet Srinivasa Ramanujan Iyengar (spilt av Dev Patel), en av historiens viktigste bidragsytere innen tallteori. Ramanujan var i stor grad selvlært innen faget. Evnene hans ble oppdaget av den britiske matematikeren G.H. Hardy (Jeremy Irons), som sørget for å hente Ramanujan til Cambridge. Mellom 1914 og 1918 produserte naturtalentet over 3000 matematiske teoremer.

Ramanujan har vært relativt populær blant dramatikere og regissører i det siste. Så sent som 2014 ble det produsert en indisk film om ham; «Ramanujan». Han har også vært tema for teaterstykker og romaner.

Litt om resten av innholdet i #1-2016, hvor den røde tråden denne gangen er forskning:

I årets første Aftenposten Innsikt kan du lese om de krevende vilkårene for norsk forskning, som i stadig større grad styres av næringsinteresser og politiske mål. Vi ser på forholdene for skred-, fiskehelse- og sjødeponiforskning, som preges av både profesjonskamp, mangelfull finansiering og tilsidesetting av miljøhensyn.

Les også om Haitis lille elite som styrer over alle viktige ressurser i landet der 80 prosent lever under fattigdomsgrensen.

Les også hvorfor Google lister Jerusalem som Israels hovedstad, og om universitetenes opprinnelse.

Vi spør dessuten om verdens dyreste restauranter er verdt prisen.

 

De omstreifende døde.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d'Auvergne.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d’Auvergne.

Filmer og tv-serier om levende døde er populært som aldri før. Men forestillingen om at animerte lik kan vandre omkring er eldgammel.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, mars 2014.)

20. mars sender NRK2 første episode av den franske dramaserien «Gjengangerne», eller «Les Revenants» (2012–) som den heter på originalspråket.

Serien er svært kritikerrost og har blitt noe av et kultfenomen internasjonalt.

Handlingen utspiller seg i en liten fransk fjellandsby, hvor en gruppe mennesker en dag plutselig vender tilbake til hjemmene sine.

Det spesielle med situasjonen er at de ikke vet at de har vært døde i flere år!

«Gjengangerne» kommer på toppen av en bølge med filmer og tv-serier som på en aller annen måte tematiserer ideen om at avdøde mennesker «vender tilbake» – i fysisk forstand.

BBC har hatt stor fremgang med «In the Flesh» (2013, ny sesong spilles inn i år).

Her er premisset at myndighetene forsøker å rehabilitere de gjenoppståtte, slik at de kan integreres tilbake inn i samfunnet.

En tilsvarende idé har den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist tatt for seg i romanen Håndtering av udøde (2005), som skildrer de sosiale og psykologiske gnisningene som oppstår etter at de levende plutselig må dele hverdag med avdøde slektninger som er blitt re-animert.

Størst oppmerksomhet har nok likevel de rene skrekkfortellingene, som «The Walking Dead» (2010–) eller de norske «Død snø»-filmene (2009 og 2014), fått.

Eldgammel forestilling
Det er fort gjort å tenke at denne trenden skyldes film- og tv-produsentenes hang til sterke virkemidler og spektakulære scenarier. Og dét aspektet har nok ikke lagt noen demper på fenomenet.

Det er også fort gjort å tenke at alt sammen startet med Hollywoods fascinasjon for Haitis zombie-folklore. Mange av dagens serier og filmer blir da også markedsført som zombie-historier.

Men animerte og omstreifende lik er aldeles ikke noe man bare finner på Haiti (eller i tv-serier og filmer).

I middelalderen var også Europa plaget av omstreifende døde. Les videre

– Et helsemessig paradoks.

"Cholera" by Unknown - Le Petit Journal, Bibliothèque nationale de France. Licensed under Public Domain via Commons.

«Cholera» by Unknown – Le Petit Journal, Bibliothèque nationale de France. Licensed under Public Domain via Commons.

Antibiotika kan være i ferd med å miste effekten mot enkelte bakterier. Samtidig spilte den en overraskende liten rolle i bekjempelsen av de store infeksjonssykdommene.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 1-2014.)

– Jeg forstår virkelig legene som er bekymret, sier Ole Georg Moseng.

Han er professor i historie ved Høgskolen i Vestfold, med et særlig fokus på medisin- og helsehistorie. Levende Historie har stevnet møte med Moseng for å høre hvordan ståa var før vi fikk antibiotika. Temaet er ikke tatt ut av løse lufta.

For nå er medisinere og andre forskere blitt bekymret for at vi kan ende opp i en situasjon der antibiotika slutter å fungere. Stadig flere bakterier blir motstandsdyktige. Verdens helseorganisasjon advarer om at vi nærmer oss en global krise. Bl.a. er multiresistent tuberkulose på fremmarsj.

Lege Anders Danielsen Lie kalte resistente bakterier for ”et medisinsk klimaproblem” i en kronikk på NRK Ytring, og spurte ”Hva skal vi tilby pasientene når vi går tom for virksomme midler?”

Den magiske kula. Antibiotika ble oppdaget av Alexander Fleming i 1928. Året etter ble antibiotikapreparatet penicillin lansert.

– Da antibiotika ble introdusert for fullt, noe som egentlig først skjedde etter 2. verdenskrig, ble den en ”magisk kule” for medisinen. Den gjorde det mulig å kurere mange sykdommer på en enkel måte, sier Moseng.

– Men samtidig er det et paradoks ute og går her. For alle de store infeksjonssykdommene var på full retrett før antibiotika ble oppdaget. Tuberkulosen var den siste i rekken. Den var stor på 1890-tallet, men sluttet egentlig å være en folkesykdom i løpet av 1930-tallet. Les videre

Genier går sjelden alene

Actor_portraying_Alexander_Graham_Bell_in_an_AT&T_promotional_film_(1926)

Ukjent skuespiller i rollen som Alexander Graham Bell, i en film produsert av telefonselskapet AT&T i 1926. Foto: Wikipedia Commons/Early Office Museum

Oppfinnelser, oppdagelser og epokegjørende ideer tar menneskeheten videre. Men var egentlig «historiens store navn» alene om sine oppdagelser?

Patentstrid. Hvem oppfant egentlig telefonen? Svaret er ikke nødvendigvis Alexander Graham Bell. Den som aller først leverte inn patentsøknad på et telefonapparat, var italieneren Antonio Meucci. Han utvandret til USA i 1850 og begynte med tid og stunder å utvikle det han kalte en telettrofono. I 1856 ble han ferdig med prototypen på en elektromagnetisk telefon, og fra og med 1860 lette han etter finansiell støtte til videre prosjektutvikling. Meucci tok ut et foreløpig patent på oppfinnelsen i 1871. Dette var fem år før Bell tok ut sitt patent.

Les resten i Aftenposten Innsikt, mai 2011.