Best i verden, men hvordan?

Frederik_den_3

Kong Frederik 3. malt av Wolfgang Heimbach. Foto: Wikicommons

Norden er best! Det er ingenting å diskutere. Hvorfor kan ikke resten av verden bli mer som oss? Hva vil det kreve?

Bruk gjerne en liten time på denne ordvekslingen om temaet. Den er både fyndig, opplysende og morsom. Hilde Sandvik har samlet Harald Eia, svenske Lars Trägårdh og danske Tine Aurvig-Huggenberger til samtale. Anbefalt!

Men altså, hvordan la vi grunnlaget for å bli klodens beste samfunn? Mange årsaker, selvsagt. En drøss. Og de måtte samvirke over en lengre periode. Lag på lag med historiske prosesser som skapte særlige forutsetninger og gradvis styrket visse institusjonelle og sosiale særtrekk.

La meg zoome inn på én delforklaring, som ikke nevnes i programmet (det presenterer mange andre, gode, nyere forklaringer). Og mitt innspill kan selvfølgelig også spores til historiske prosesser. Det er sogar et fint eksempel på en tilsynelatende paradoksal bieffekt. Les videre

Reklamer

Oss to.

«Intet menneske er en øy», skrev poeten John Donne. Til det kan man svare både «dessverre» og «heldigvis» – særlig i kompisfilmens univers.

Det handler om den mangefasetterte og slitesterke kompisfilmsjangeren i denne månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Som vanlig bys det her & nuh på en liten smakebit fra innledningen på saken:

Legendenes svanesang. Stan Laurel og Olivier Hardy, bedre kjent som Helan og Halvan på våre breddegrader, er kanskje filmhistoriens mest gjenkjennelige kompisteam. Duoen med bowlerhattene er blitt ikonisk. Etter å ha blitt spleiset sammen i 1926 (formelt året etter) erobret de den filminteresserte verden i løpet av 1930- og 40-tallet, og tilhører den lille gruppen av skuespillere fra Hollywoods gullalder som folk fortsatt er på fornavn med.

Men i Jon S. Bairds biografifilm «Helan og Halvan», som får premiere 15. mars og har Steve Coogan og John C. Reilly i hovedrollene, fokuseres det på et tidspunkt hvor karrierene deres har dabbet av. I 1953 sliter de med å få laget flere filmer. De er gårsdagens menn.

Alternativet blir å legge ut på en slitsom music hall-turné i Storbritannia og Irland, som er dårlig forberedt og preget av halvtomme saler. I tillegg skranter helsen til Hardy, mens Laurel fortsatt plages av det han mener var et svik fra partnerens side tilbake i 1937. Er det noe håp om at denne svanesangen vil bli litt mer verdig?

Kvasiekteskap. Vi kan ikke påstå at Stan og Ollie var de aller første som bygde et filmunivers rundt et radarpar. Danskene var tidlig ute i samme komedieterreng. På 1920-tallet ble filmserien om «Telegrafstolpen og Tilhengeren» («Fyrtårnet og Bivognen», spilt av Carl Schenstrøm og Harald Madsen) dansk films største eksportvare og internasjonale suksess. Men Helan og Halvans bidrag til etableringen av kompis-komedien skal man heller ikke kimse av. Med 107 produksjoner under beltet, hvorav 23 spillefilmer, fortjener de to å huskes.

Den koleriske Ollie og den jevnlig gråtetrengte Stan er muligens ikke tidenes mest harmoniske konstellasjon, men noe av poenget med disse fortellingene er at de trenger hverandre – til tross for de sterke kontrastene og stadige friksjonene. Dette er et platonisk og samkjønnet kvasiekteskap. Sammen er de litt mindre lettskremte og forfjamsede, skjønt fortsatt like håpløse.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Stifinnerne.

Oppdagere & ekspedisjoner: Vi har vært oppdagere siden tidenes morgen. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig. Og de som begir seg ut i det ukjente, fascinerer oss andre.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert undertegnede. Denne gangen tar tematikken utgangspunkt i livet og bragdene til en av de mest ruvende skikkelsene i norsk historie. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Polarhelten. Perioden som omtales med det vidløftige navnet «Den heroiske tidsalder for antarktisutforskning», startet på slutten av det 19. århundret og varte til begynnelsen av 1920-tallet. Og en av de største figurene i persongalleriet som opptrer her, er Roald Amundsen. «Polarhelt» er et annet – langt mer velkjent – begrep, og det brukes hyppig om denne mannen, og det med god grunn. Han ledet den første ekspedisjonen som nådde Sørpolen, og de andre bedriftene hans (som navigeringen gjennom Nordvestpassasjen) påkaller også respekt.

Så når norske filmskapere ser seg om etter en historisk skikkelse som kan aksle rollen som verdensberømt oppdager, bør det ikke komme overraskende at Sørpolens erobrer er blant de aller første man tenker på.

Broren. 15. februar får Espen Sandbergs biografiske drama «Amundsen» premiere. Filmen har imidlertid ryddet plass til en av de mer underkommuniserte sidene ved ekspedisjonslederens liv: hans problematiske forhold til broren Leon.

I over 20 år fungerte Leon som en avgjørende støttespiller for Roalds prosjekter, men han ble på bittert vis avskåret fra anerkjennelse. Sandbergs film skal ha ambisjoner om å fortelle begge brødrenes historie. Pål Sverre Hagen har rollen som Roald, mens Christian Rubeck spiller Leon.

Dette ferske, norske bidraget til oppdagerfilmen har dermed forhåpentligvis fått den ekstra dimensjonen som kan løfte en gjennomterpet Amundsen-fortelling inn i et mer uforutsigbart og interessant spor. Dét ville jo være i tråd med oppdagerånden.

Resten står på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Notis-bonanza fra 2018.

Jeg leste mye i året som gikk. Og en del av det endte opp som notiser.

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2018:

#1: Tempolytterne.
Hvis man oppdager en podcast som har holdt koken en stund, har man gjerne mange timer med lytting foran seg dersom man ønsker å komme ajour. Men noen løser dette ved å avspille podcasten raskere enn normalhastigheten, ved å laste ned en app som lar deg regulere avspillingen. Gruppen er liten, den utgjør bare omtrent 1% av alle brukere, men blant dem finnes til gjengjeld noen veritable tempolyttere. I følge Buzzfeed takler enkelte avspilling i tre ganger normal hastighet. Et fellestrekk ved disse lytterne er at de motiveres av komplettering. De skal ha med seg samtlige episoder.

#2: Kjøpesenter-kontinentet.
Vi har tidligere skrevet om kjøpesenterdøden i USA, men lengre sør på kontinentet – i Latin-Amerika – er trenden den diametralt motsatte: Her åpnes det nye shoppingtempler i et rasende tempo. I USA er det ikke bygd et nytt kjøpesenter siden 2006, mens i Latin-Amerika ble det bygd rundt 100 bare i 2016, skriver Citylab. Årsaken til boomen er delvis den kraftige veksten i latinamerikansk middelklasse – mellom 2003-2009 økte den med 50%. I tillegg er kjøpesentrene oppfattet som et trygt miljø å oppsøke.

#3: Sykelige smartinger.
En av de mest markante forskjellene mellom medlemmer av amerikansk Mensa og den generelle befolkningen i USA, er at de høyintelligente oftere er plaget av psykiske og fysiske lidelser. Det er konklusjonen i en fersk studie, melder Scientific American. Mens hele 26.7% av Mensamedlemmene hadde blitt formelt diagnostisert med affektive forstyrrelser, og 20% av dem led av ulike former for angst, lå tilsvarende andeler blant resten av befolkningen på rundt 10% i begge kategorier. Også når det gjelder allergier er de høyintelligente særlig utsatt. 33%, eller tre ganger så mange som i normalbefolkningen, sliter med slike former for overfølsomhet. Les videre

Når det svikter på øverste nivå.

Politiske skandaler kommer i mange tapninger, og det er ikke gitt at syndebukken står for den verste overtredelsen.

Den første filmartikkelen jeg har på trykk i 2019 går i kjødet på temaet «politiske skandaler», og byr bl.a. på en nærmere presentasjon av 8 filmtitler. Innledningen starter slik:

«Monkey Business». Gary Hart var mannen som skulle bli amerikansk president. Han hadde den riktige fremtoningen, med en passe blanding av karisma, seriøsitet, veltalenhet og profilert budskap. Han var en lederfigur, som allerede hadde gjort det overraskende godt i nominasjonskappløpet til 1984-valget, hvor han vant flere delstater i primærvalget enn Walter Mondale: 26 mot 22. Mondale endte likevel opp som demokratenes presidentkandidat takket være seieren i de store delstatene New York, Illinois og Texas. Men selve presidentvalget tapte han.

1988 måtte bli Harts år, mente «alle». Men på oppløpssiden, i 1987, kollapset kandidaturet på forbausende og skandaleombrust vis. Det skjedde etter at avisen The Miami Herald skrev om Harts påståtte utenomekteskapelige forhold til fotomodellen Donna Rice, blant annet om bord i en yacht med det usedvanlig illustrerende navnet «Monkey Business».

Medieskifte? Filmen om denne affæren, Jason Reitmans «The Front Runner», hvor Hugh Jackman spiller hovedrollen, hadde premiere i USA 21. november og er meldt på norske kinoer i løpet av vinteren. Sara Paxton har rollen som Donna Rice, mens Vera Fermiga spiller Harts kone, Oletha.

Enkelte kommentatorer har i retrospekt ment å se Hart-avsløringen som et uttrykk for et skifte i datidens mediedekning – i retning av økt oppmerksomhet rundt private skandaler, muligens på bekostning av egentlige politiske skandaler. Men når det personlige (og private) blir politisk, kan det gi seg slike utslag.

Det tvinger likevel frem spørsmålet om (ny)moralismens mobiliserende kraft på den politiske arenaen er for stor – og om den i det hele tatt har noe der å gjøre.

Dette er spørsmål som kanskje har enda større aktualitet i vår egen tid – preget av polarisering, algoritmegenererte medievaner, frontlinjer formulert av identitetspolitiske tendenser og desentraliserte nettkampanjer.

Rykter og påstander har aldri vært lettere å spre, eller vanskeligere å tilbakevise, samtidig som skillet mellom aktørenes private og offentlige persona er blitt mer flytende, og politikerrollen mer performativ.

Resten kan leses i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Urbane fortellinger.

Man kan godt hevde at hovedrollen i Peter Jackson «Mortal Engines» blir spilt av den bevegelige storbyen London. Og det er ikke første gang et bylandskap gis en selvstendig og sentral plass i en film.

Da er årets siste utgave av Aftenposten Innsikt å få kjøpt. Her har jeg, i tillegg til de faste spaltene, bl.a. skrevet en liten oppdatering fra gastronomi-fronten, som er gjort tilgjengelig på nett som…. vel, en smakebit: «Fake Fish».

Men hovedbidraget er, som så mange ganger før, en filmartikkel. Denne gangen er temaet «Byen på film», og her er innledningen på saken:

Rullende metropoler. Urbaniseringsprosessen preger dagens verden i en grad som det finnes få paralleller til i historien. Fremtidens verden vil preges av megabyer og bykonglomerater som har større økonomisk makt enn de fleste stater, hevdes det. Kort sagt: Vår – og morgendagenes – verden kan trygt kalles «Byens tidsalder».

I Philip Reeves firedelte romanserie «Mortal Engines» (2001–06) skildres også en snarlig fremtid hvor byene dominerer. Men siden dette er en science fiction-serie er det en skildring med noen oppsiktsvekkende føringer: Handlingen utspiller seg i en verden radikalt endret av en kortvarig krig («60-minutterskrigen»), som for en periode gjorde planeten vår geologisk ustabil. Jordskjelv og vulkanutbrudd ble konstante trusler, ikke minst for byer.

Løsningen ble å sette byene på gigantiske hjul, noe som gjorde dem geografisk uavhengige – også etter at jordskjelvfaren la seg.

By mot by. I denne fremtidsvisjonen av ambulerende metropoler er det London som er stormakten. London har evnen til å «fortære» andre byer den måtte støte på, ved å plukke dem fra hverandre og gjenvinne ressursene deres. Denne formen for maktutøvelse og konkurranse byer imellom går under tilnavnet «kommunal darwinisme».

7. desember er det premiere på Peter Jacksons filmatisering av «Mortal Engines», hvor vi møter unggutten Tom Natsworthy (Robert Sheehan). Han forhindrer den lovløse Hester Shaw (Hera Hilmar) fra å myrde Thaddeus Valentine (Hugo Weaving) – en av Londons mektigste menn. Episoden fører imidlertid til at både Tom og Hester ender opp på bakken utenfor den bevegelige byen. Sammen må de finne en måte og komme seg om bord igjen, og underveis får Tom vite mer om Hesters motiver.

Definerer dramaets univers. Ikke alle filmer skildrer bylandskaper og urbanitet på en like fantasirik og vilter måte som bøkene til Reeves legger opp til, men faktum er at bymiljøer ganske hyppig brukes som et sentralt virkemiddel i filmfortellingene. Gater, bygninger og annen infrastruktur utgjør jo tross alt rammene – eller kulissene – for handlingen, og definerer dermed hva slags verden rollefigurene beveger seg i. Dette har stor betydning for hvordan dramaet defineres og forstås.

Les resten i Aftenposten Innsikt 12-2018.

 

 

Skriveliv.

Colette

Sidonie-Gabrielle Colette (Keira Knightley) gjorde opprør mot ektemannen Henri Gauthier-Villars (Dominic West). Pressefoto: Norsk Filmdistribusjon

Forfatterskjebner: Frigjørings- og selvrealiseringsdramaet «Collette» handler om en av de store kvinnelige forfatterne. Men i filmens verden har slike fortellinger som oftest en mann i hovedrollen.

Filmblikk-artikkelen i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt tar for seg skildringer av forfattere. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Sitt eget navn. Sidonie-Gabrielle Colette (1873–1954) – eller rett og slett bare Colette – hadde en karriere som omfattet dans og varieté. Men det er forfattergjerningen som gjorde henne berømt, og sikret henne en plass i Frankrikes og verdens kulturhistorie. I dag regnes hun som en av de viktigste franske forfatterne på 1900-tallet, en posisjon hun fikk takket være evnen til å skildre kvinners forhold til egne emosjoner og seksuelle ønsker – eventuelt problemer.

Det er helst kortromanen «Gigi» (1944) som nevnes først når forfatterkarrieren hennes skal oppsummeres, men hun opplevde stor lesersuksess allerede med «Claudine»-serien (1900-03). Problemet var bare at akkurat de bøkene ble utgitt i navnet til ektemannen, Henri Gauthier-Villars.

Regissør Wash Westmorelands kinoaktuelle «Collette» skildrer livet til forfatteren (spilt av Keira Knightley) og hennes opprør mot maken (spilt av Dominic West). Norgespremieren er 30. november.

Mange titler. Dette er en fortelling om feminisme, kvinnekamp, frigjøring og retten til å skape seg et eget liv med en egen karriere. Men filmen er også et forfatterportrett, og tilhører således en temmelig stor undersjanger av biografifilmen. Definert enda bredere, som «forfatterfilm», lar den seg dessuten plassere i en sjangermessig variert temakategori viet selve yrkesgruppen, både de reelle og oppdiktede. Begge kategorier kan skilte med et stort utvalg.

Dette skyldes ganske sikkert at filmskapere føler et sterkt slektskap med forfattere. Begge yrkesgrupper er historiefortellere og begge boltrer seg i fiktive verdener, hvor de hersker over skjebnen til figurene de har skapt. Filmskaperne gjenkjenner de kreative funderingene og utfordringene som forfatterne tumler med.

Resten kan leses i novembernummeret av Innsikt.

Åljo.

Oljealderen: Vår epoke er definert av petroleum. Den er – bokstavelig talt – drivstoffet for den moderne sivilisasjonen. Og nå kommer serien som skildrer årene da Olje-Norge oppsto.

Filmartikkelen i oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt henges denne gangen ikke på en kinoaktell film, men på en tv-aktuell serie. Sogar en norsk en. Men artikkelen fokuserer ellers, som vanlig, på spillefilmer. Og med tematisk innfallsvinkel, denne gangen «oljealderen». Her er innledningen:

Svart hav. Året er 1969. I Stavanger sliter fiskeforedlingsindustrien som byen er tuftet på. Fiskebestanden kollapser. Havet er i ferd med å bli svart, på mer enn én måte, skal det vise seg. Parallelt med den økende fortvilelsen på hermetikkfabrikken letes det etter drivverdige oljefunn i Nordsjøen.

Alle nordmenn vet hva som skjedde. I det minste vet vi at oljen ble funnet, og at i stedet for krise fikk vi velstand – ikke minst i Stavanger.

Men dramapotensialet i de første årene av denne sagaen har ligget mer eller mindre urørt av norske film- og serieskapere. Pussig nok, siden det bød på et sterkt taktskifte i sosiale og økonomiske forhold.

Nå kommer imidlertid «Lykkeland», høstens store norske dramasatsing, regissert av Pål Jackman og Petter Næss. Serien får premiere på NRK i uke 43, 22.–28. oktober.

Ung kvartett. I sentrum av handlingen står fire unge mennesker, som de åtte episodene følger i tidsrommet 1969-72, akkurat da oljeeventyret forlater startblokken.

Det dreier seg om den 20 år gamle bondedatteren Anna Hellevik (Anne Regine Ellingsæter), som er kjæreste med den jevngamle Christian Nyman (Amund Harboe). Han er sønnen til eieren av hjørnesteinsbedriften Nyman Konservering og Rederi. Resten av kvartetten utgjøres av den 17-årige hermetikkarbeideren Toril Torstensen (Malene Wadel), samt amerikaneren Jonathan Kay (Bart Edwards) – en 28-årig advokat fra Texas.

Ellers på rollelisten finner vi blant andre Pia Tjelta og Per Kjerstad som rederparet Fredrik og Ingrid Nyman, samt Vegar Hoel i rollen som Arne Rettedal. Med «åljo» kommer også store endringer. Det betyr hittil ukjente muligheter. Men kanskje også uvante problemer?

Mer om innholdet i oktobernummeret finner du her: http://www.aftenposteninnsikt.no/utgave/10-2018

De siste Oppdagelser.

OPPDAGELSER

Dette ble dessverre siste året med forskningsnytt i Aftenposten Vitenskap.

Alle som har noen års frilansererfaring bak seg har opplevd at magasiner de skriver for går inn. Nå er det dessverre Aftenposten Vitenskap som takker for seg.

Den aller siste utgaven, 9-2018, settes i butikkhyllene 17. september. Og så er det slutt.

Jeg har levert et knippe featuresaker og kortartikler til A.V. siden magasinet ble lansert våren 2016, men har primært hatt ansvaret for nyhetsnotisene, som har fylt 4-8 sider i hvert nummer.

Derfor, for å markere punktumet for en morsom og givende jobb: Her er noen av notisene fra det som ble det siste året med Aftenposten Vitenskap:

FORETREKKER LIKE UTTRYKK
Stort og bredt glis, eller lukket smil? Vi stoler mer på mennesker som viser de samme emosjonelle tilstandene vi selv trives best med, viser et eksperiment utført av psykologer ved Stanford. Det avslørte iallfall at vi har lettere for å gi penger til fremmede mennesker som viser de samme ansiktsuttrykkene som oss selv. Denne faktoren veier faktisk tyngre enn om man deler kjønn eller etnisk bakgrunn, i følge studien i Social Cognitive and Affective Neuroscience.

ROBOTER LINDRER ELDREBØLGEN
Stadig flere land står foran en eldrebølge. Økonomer har bekymret seg for hvordan dette vil slå ut på produktivitetsnivåer og vekstrater. Nå har Moody’s Investors Service forsøkt å beregne hvordan en annen bølge – automatiseringsbølgen – vil spille inn på utviklingen. Rapportforfatterne mener den økende robotiseringen vil kompensere for eldrebølgen, særlig i allerede høyteknologiske produksjonsland som Japan og Tyskland. Mens lavkostland som henger etter i automatiseringen vil kunne bli taperne i morgendagens marked.

HUSKER EN SVINDEL
Ingen liker å bli lurt. Heller ikke ravnen. Det viser seg at disse svært intelligente fuglene både husker og unngår mennesker som har «svindlet» dem, i følge en studie publisert i Animal Behavior. Den bygger på et eksperiment hvor ravner ble lært opp til å inngå en byttehandel (brød og ostebiter) med menneskelige partnere. Men noen av de tobeinte deltakerne ble instruert i å snike til seg begge deler. Da eksperimentet ble gjentatt en måned senere boikottet ravnene disse svindlerne.

NÆRMESTE SLEKTNINGER
90 egyptiske mumier fra perioden 1380 f.Kr. til 425 har fått arvestoffet sitt analysert. Resultatet er publisert i Nature Communications, og viser at disse oldtidsegypternes nærmeste slektninger var befolkningen i området som tilsvarer dagens Israel og Jordan. Mumiene var også nærmere beslektet med oldtidens innbyggere i Lille-Asia enn med dagens egyptere, som har et sterkere afrikansk islett. Dette tror forskerne skriver seg fra den transsahariske slavehandelen, som oppstod senere. Les videre

Nyord & nybegreper.

Av og til leker man seg litt med språket.

Alle som jobber med språk liker vel nyord og nybegreper? Her er noen som er sugd av eget bryst. Seriøsitetsfaktoren er ikke nødvendigvis så veldig høy. Og kanskje heller ikke kvaliteten? Men forhåpentligvis vil noen fnise litt av dette. (Flere bidrag legges til etter hvert som de oppstår, hvis jeg makter å følge dette opp.)

Juggelnaut.
Definisjon: Inkompetent pyntegjenstandsprodusent med skremmende stor kapasitet

Å gå på limbinna.
Definisjon: Når man ubetenksomt oppretter kontakt med en ekstremt klengete og pågående dame.

Nøling i fjæra.
Definisjon: Når man har lyst til å opptre overdrevent emosjonelt, men stanser seg selv.

Fnisespikkeri.
Definisjon: Overdreven analyse av hva som gjør noe morsomt.

Vin-vin-situasjon.
Definisjon: Når alle i selskapet er enige om å dele en flaske. (Kan utmerket forveksles med en vinn-vinn-situasjon.)

Sukketroll.
Definisjon: Person som fremstår som overdrevent oppgitt i nettdebatter.

Valghalla.
Definisjon: Stedet de heldige meningsmålerne, som traff med sine prognoser, havner etter sin død.

Beelseboble.
Definisjon: Djevelsk ekkokammer.

Bilbergergruppen.
Definisjon: Hemmelig organisasjon som i det skjulte styrer alle redningsoppdrag på verdens veier.

Sadwitch.
Definisjon: Siste måltid for en dødsdømt heks.

Lesepest.
Definisjon: Forferdelig litteratur som spres raskt i befolkningen.

Hissetrengt.
Definisjon: Å være svært klar for en krangel.

Uglesvett.
Definisjon: Psykosomatisk lidelse forårsaket av omgivelsenes skepsis.

Kakeslepp.
Definisjon: Når omfanget av kakeserveringen får deg til å måpe.

Tuktsalat.
Definisjon: Godt blandede straffereaksjoner.

Snusktørt.
Definisjon: Resultatet av et generelt pornografiforbud.

Psykkolo.
Definisjon: Hotellmedarbeider som lytter til gjestenes bekymringer.

Fyllepenn.
Definisjon: Penn som får deg til å notere usammenhengende.

Primærsæringene.
Definisjon: Bønder og fiskere som undergraver egen næring.

Skulested.
Definisjon: Plass for utveksling av olme blikk. Bør fortrinnsvis ikke være lagt til offentlig sted.

Skandinaviske tilstander.
Definisjon: Debattsituasjon mellom broderfolk om hvorvidt forholdene i egne land er i ferd med å anta svenske dimensjoner.

«Schrødingers nyheter».
Definisjon: Nyheter som samtidig både er sanne og usanne.

Dømmegrøt.
Definisjon: Dårlig begrunnet domsavsigelse.

Bandhydrant.
Definisjon: Jukebox.

Lesserwisser.
Definisjon: Person som mener han/hun som regel vet mindre enn alle andre.

Den gemene snop.
Definisjon: Hverdagsgotteri.

Lerkefiende.
Definisjon: Fuglehater.

Stilmekaniker.
Definisjon: Designer.

Fiskesateng.
Definisjon: Ribbemønstret neglisjé.

Lokkekroner.
Definisjon: Forbrukslån.

Gaffeltrøtt.
Definisjon: Forspist.

Grensevrengende.
Definisjon: Når forholdene på den ene siden av grensen blir slik det var på den andre og vice versa.