Myteknusing.

Tang Wei og Tony Leung i "Lust, Caution". Foto: Sandrew Metronome Norge

Tang Wei og Tony Leung i «Lust, Caution». Foto: Sandrew Metronome Norge

Ang Lees Lust, Caution tar myten om «Skjønnheten og Udyret» opp til revisjon.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2008.)

[film] Myten om «Skjønnheten og Udyret» ble for noen år siden nusseliggjort i musikalsk Disney-tapning, hvor blant annet en syngende tekanne utmerket seg. Man kan imidlertid spørre om ikke også selve essensen i myten tilhører eventyrenes verden. Er det virkelig slik at bare skjønnheten ofrer seg nok, vil udyret skifte ham til en vakker prins? Er det slik at bare kvinnen holder ut, vil mannen endre karakter? Er det virkelig slik at siden det finnes noe godt i alle, vil det gode alltid vinne frem?

Premisset for den moderne tolkningen av myten er at skjønnhetens evne til å påvirke motparten er sterkere enn udyrets vilje til å stå imot. Men man skal ikke orientere seg lenge i virkelighetens verden før man begynner å tvile på om så alltid er tilfelle. Og hva om Udyrets evne til å forandre Skjønnheten er sterkest? Det er en vinkling man ikke ser så ofte. Men det er et alternativ man ikke bør glemme. Les videre

Reklamer

Myter om svik.

DBOEKER NORMAL

Hvem som ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen er et interessant tema. Men hvem som ikke ble dømt er mer interessant.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, oktober 2009.)

[film] Det var tyskerne som realiserte Arbeiderpartiets parole, «Hele folket i arbeid». Knappe 2 år inn i besettelsen forsvant den store arbeidsledigheten som hadde tynget Norge gjennom to tiår. Anslagsvis 200 000 nordmenn jobbet direkte for tyskerne. Okkupasjonsmakten trengte folk til å bygge infrastruktur og industri, samt produsere matvarer og jobbe innen industrien. Og nordmenn var ikke vanskelige å be.

Håkon Gundersens film Svik utspiller seg i miljøet av samarbeidvillige norske forretningsinteresser og toppfigurer innen de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge. Handlingen er sentrert rundt Club Havana i Oslo, hvor krigsprofitører og nazister omgås sosialt og prater forretninger. Det ingen er klar over er at etablissementets store trekkplaster, sangerinnen Eva Karlsen (Lene Nystrøm), er dobbeltagent. Hun pleier intim omgang både med Sturmbannfürer Krüger (Götz Otto) og klubbeier Tor Lindblom (Fridtjov Såheim), samtidig som hun rapporterer til engelskmennene.

Norsk Hydro. Filmen retter spesielt søkelyset mot rollen Norsk Hydro spilte under krigen. På fabrikkområdet på Herøya jobbet 1100 krigsfanger og tvangsarbeidere for Nordisk Lettmetall, som produserte aluminium til tyske bombefly. Slavearbeidere var derfor også en del av den økonomiske utviklingen i Norge under 2. verdenskrig. Nordisk Lettmetall var eid av Norsk Hydro i kompaniskap med IG Farben og Nordag. Nordag var i realiteten eid av Luftwaffe, mens ledelsen i Hydro og IG Farben satt i styrene til hverandre. Det var derfor ikke så merkelig at Hydro deltok i Det tyske handelskammeret i Norge. Men ingen av de involverte ble dømt etter krigen. Dette får Svik påpekt i ettertekstene.

Gundersens film har brodden rettet mot de norske krigsprofittørene og ønsker nok primært å være en debattfilm, men den sliter med å skape et medrivende drama ut av materialet. Bihistorien, hvor den britiske agenten Sven Nordanger (Kåre Conradi) får i oppdrag å ta livet av Tor Lindblom (som er hans egen bror), er heller ikke utviklet godt nok. Vurdert som filmhåndverk eller underholdningsprodukt er altså Svik belemret med svakheter. På den annen side peker filmen i en interessant retning til norsk krigsfilm å være, og befinner seg i et langt mer problematiserende terreng enn Max Manus. Det bør komme flere filmer i samme leia. De «upassende» sidene ved norsk krigshistorie rommer både viktige problemstillinger og engasjerende personlige fortellinger. Ingen tvil om det.

De som gikk fri. Hva skal man for eksempel si om offentlige tjenestemenn som la forholdene til rette for utbedring av flyplasser, slik at tyske bombefly kunne bruke dem, mens krigen i Norge fortsatt pågikk? Les videre

Fra fakta til film.

Thomas Nordseth-Tiller er manusforfatter på storfilmen Max Manus. Her forteller han om prosessen med å lage drama av det historiske materialet.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 6-2008.)

– Vi har ikke laget denne filmen fordi Max Manus var den viktigste motstandsmannen i kampen mot tyskerne, men fordi historien om mennesket Max Manus var spennende og engasjerende, understreker Thomas Nordseth-Tiller da Levende Historie spør ham ut om hvordan han ble interessert i krigshelten.

– Jeg har vært opptatt av motstandskampen fra jeg var liten, men hadde ikke sett noen virkelig godt fortalt historie om temaet før jeg leste bøkene til Manus. Han hadde feil og mangler, noe som gjorde det mulig å identifisere seg med ham. Han var veldig åpenhjertig, ga gode beskrivelser og skrev dem allerede sommeren etter krigen. Opplevelsene føles derfor ferske. Det viktigste med dette var at jeg fikk oppleve ham som menneske i bøkene. De var ikke bare tekniske beskrivelser av utførte aksjoner. Jeg synes han videreformidlet følelsene sine og utviklingen han gikk igjennom på en god og medrivende måte. Dette er også noe jeg har forsøkt å få fram i manuskriptet. Blant annet hvordan krigen kom til å prege ham som menneske. Les videre