Oppvokst med propaganda.

Hvordan var det å vokse opp i Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet? Norsk-latviske Ilze Burkovska Jacobsen har laget en selvbiografisk, animert dokumentarfilm om den erfaringen.

Tajmingen på intervjuet jeg gjorde med Ilze Burkovska Jacobsen for magasinet Kulturplot (tidligere bare Plot) viste seg å være strålende. Bare noen dager etter at juliutgaven kom i butikken vant hun hovedprisen, den såkalte Contrechamp-prisen, i Annecy, verdens største og viktigste animasjonsfilmfestival.

Du kan lese intervjuet her: https://kulturplot.no/kulturplot-papirutgaven/2020/oppvokst-med-propaganda-0

 

Villmenn & menneskedyr.

De trender på animasjonsfronten: sasquatch, yeti og andre apemennesker. Men også villmannen har sin kulturhistorie.

Min nyeste filmartikkel skjeler til en litt bredere kulturhistorie, og tar bl.a. for seg hva funksjonen til monstrene er. Men lenge før vi kommer dit, står aller først én og annen animasjonsfilm i fokus. Slik innledes saken:

Animerte apemennesker. Sir Lionel Frost tas ikke på alvor av sine oppdagerkollegaer. Han er kryptozoolog, hvilket vil si at han saumfarer kloden på jakt etter mytiske vesener – som ergerlig nok bare forblir like mytiske. Helt inntil et brev høyst uventet leder Sir Frost til en lys levende sasquatch (bigfoot).

Det viser seg at den digre, hårete humanoiden både kan ordlegge seg og har egne motiver for kontakten med oppdageren. Herr Link som han heter trenger nemlig hjelp til å finne slektninger på andre siden av kloden – i Himalaya.

Slik begynner den siste filmen fra animasjonsselskapet Studio Laika, «Mysteriet Herr Link», som har norsk premiere 14. juni. Butlers film kommer i hælene på fjorårets «Smallfoot», som snudde utgangspunktet på hodet ved å la handlingen utspille seg i et yetisamfunn – hvor mennesket var det mytiske vesenet ingen hadde sett.

I oktober er det duket for nok en utflukt i samme terreng, da siste opus fra DreamWorks får premiere. «Den avskyelige snømannen» bekrefter dermed trenden: På animasjonsfronten er bigfoots og yetier rett og slett in akkurat nå.

Busemann og følgesvenn. Disse produksjonene er jo familiefilmer med en humoristisk grunntone, hvor det først og fremst er det umake vennskapet som står i fokus. Men de kryptozoologiske apene er ikke nykommere på kinolerretet, og er blitt skildret på temmelig ulikt vis.

Tross alt, begrepet «bigfoot-film» assosieres nok primært med «monsterfilm». Skapningene har så definitivt agert busemenn i b- og c-produksjoner som «The Legend of Boggy Creek» (1973) og «Abominable» (2006), eller vært utrivelig selskap i found footage-grøssere som «Willow Creek» (2013) og «Exists» (2014).

Samtidig finnes langt mer sympatiske fremstillinger, noe som begynte allerede med «The Abominable Snowman» fra 1957.

Resten står å lese i juniutgaven av Aftenposten Innsikt.

Oppdatert 25. juni: Nå også tilgjengelig på hjemmesiden til Innsikt.

 

Animerte universer.

Animasjonsfilm er mer enn tegnefilm i Disney-tradisjonen. Mye mer. Det blir vi minnet om – dobbelt opp – i april.

Filmblikket i Aftenposten Innsikts aprilutgave rettes mot animasjonsfilmens mangfoldighet av teknikker og uttrykk. I tillegg til de to kinoaktuelle filmene, sveiper jeg innom 8 mer eller mindre velkjente klassikere. Her er et utdrag fra innledningen på artikkelen:

Kompromissløst stilvalg. 65 000 enkeltbilder laget med oljemaling på lerret – utført av 125 kunstnere som har tilstrebet å kopiere stilen til Vincent van Gogh. Joda, konseptet som ligger til grunn for Dorota Kobiela og Hugh Welchmans film «Loving Vincent», er på én og samme tid både uvanlig og temmelig selvfølgelig. Skal man lage en animasjonsfilm om den nederlandske kunstnerlegenden, er det jo ikke nødvendigvis så oppsiktsvekkende å komme på tanken om å etterligne mesterens visuelle uttrykk. Samtidig krever en slik visjon en kompromissløs innsats dersom målet skal nås. Valget bør uansett kunne kalles velbegrunnet.

I «Loving Vincent», som kommer på norske kinoer 20. april og som var nominert til Oscar for beste animasjonsfilm, er det da også en intim sammenheng mellom animasjonen og fortellingens tema. Filmen handler om unge Armand som får i oppdrag å overlevere det siste brevet Vincent skrev til broren Theo, før maleren skjøt seg i juli 1890. Da det viser seg at Theo også er død, blir Armand – som Vincent malte tre ganger – dratt inn i mysteriet rundt malerens liv og død. Budbringeren ender opp i landsbyen Auverssur-Oise, der maleren bodde de siste månedene av sitt liv for å la seg behandle av dr Paul Gachet. Unge Armand blir – i møte med dr Gachet og mennesker i landsbyen som har stått modell for kunstneren eller inspirert ham på andre måter – stadig mer nysgjerrig på hvem Vincent egentlig var.

Firbeinte dukker. «Loving Vincent» er ikke den eneste interessante animasjonsfilmen som får première i april. Wes Anderson, mest kjent for sine komedier om dysfunksjonelle familier («The Royal Tenenbaums», «Livet under vann med Steve Zissou», «Moonlight Kingdom» med flere), har tidligere lekt seg med dukkeanimasjon i «Den fantastiske Mikkel Rev» (2009). Nå vender han tilbake til sjangeren, med «Isle of Dogs» (som får première 27. april).

Den utspiller seg i et Japan hvor redselen for en «hundeinfluensa» får myndighetene til å sette Tokyos firbeinte i karantene på en isolert øy, som også fungerer som søppeldeponi. Unggutten Atari nekter imidlertid å skilles fra sin kjære Spots. Han flyr ut til hundeøya, hvor han etter en kræsjlanding oppretter kontakt med flokken til Chief.

Les resten i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.

Jeg debuterte med terningkast 6.

I disse dager er det 20 år siden min aller første filmanmeldelse stod på trykk.

Januar måned anno 1996 var bikkjekald. Iallfall i Oslo. Hver dag hutret jeg meg gjennom gatene fra Vika til Parkveien. Eller fra Løkka til Parkveien. Dagsruten varierte etter hvor jeg overnattet. Dette var nemlig før jeg flyttet til Tigerstaden.

Men i januar for 20 år siden hadde jeg praksisopphold hos Filmmagasinet. Det var en nyttig erfaring.

Den faste redaksjonen bestod bare av Geir Kamsvåg og Erlend Eskeland, og de hadde hendene fulle. Derfor fikk praktikanten frie tøyler og bedt om å aktivisere seg selv. Perfekt!

Japanske tegn.

Stillsfoto fra den første helaftens animefilmen: «Momotaro’s Divine Sea Warriors» (1944). Foto: Wikimedia Commons

Manga & anime: Bølgen av japansk animasjonsfilm og tegneserie slår gang på gang inn over Vesten.

Om amerikanske tegneserier og animasjonsfilmer er den største og mest kjente «tegnetradisjonen», og den europeiske representerer den andre, så står Japan for «den tredje tradisjonen».

Det eksisterer ikke vanntette skott mellom disse tradisjonene, og de har heller ikke utviklet seg isolert fra hverandre.

Den japanske animasjonsfilmen ble født i møtet med importert fransk animasjon rundt 1914. De kommende tiårene fant japanske animatører inspirasjon hos både europeiske og amerikanske kolleger.

Det blir ofte påpekt at de japanske figurene har påfallende store øyne. Men mangapionéren Osamu Tezuka, som skapte denne tegnekonvensjonen på 60-tallet, var inspirert av amerikanske forbilder. Bare ta en titt på øynene til Bambi eller Betty Boop.

Påvirkningen har også gått den andre veien. Allerede i 1918 ble en anime, «Momotaro», vist i Europa. Og i 1959 vant Yabushita Taiji en pris for sin «Hakujaden» ved barnefilmfestivalen i Venezia.

Det stilistiske uttrykket vi i dag forbinder med anime, ble rendyrket i løpet av 60- og 70-tallet. Det var også på denne tiden flere av de mest profilerte animesjangerne ble skapt – akkurat i tide til 1980-tallets «asiatiske animasjonsinvasjon» på diverse kabelkanaler. 80-tallets studentgenerasjon kunne i tillegg glede seg over introduksjonen av video, som førte til at tilbudet og konsumet av film ble større, og gradvis mer variert.

Anime ble en naturlig del av den utvidede menyen, og vestlige animatører lot seg inspirere. Det er lett å kjenne igjen den japanske innflytelsen i blant annet MTV-serien «Aeon Flux» (1991).

Les resten i Aftenposten Innsikt, oktober 2012.

Animasjon for voksne.

Animasjonsfilm er ikke bare barnestreker – og har heller aldri vært det.

Animasjon med voksenappell blir ofte definert på grunnlag av hvor mye sex og vold de inneholder. Dette blir imidlertid for enkelt. The Clone Wars byr på rause doser slåssing, men dersom voksne kinogjengere faktisk legger seg i kø for å se en animasjonsfilm de neste ukene, vil de trolig velge Pixars nyeste opus WALL-E, som har premiere den 29. august. Denne filmen om en ensom rydderobot byr på langt mindre vold, og er fortalt i et poetisk og til tider ordløst filmspråk som gir et mer voksent uttrykk.

Animasjon for voksne er altså mangefasettert. Subsjangeren har dessuten en bredere forhistorie enn mange kjenner til. Filmhistorisk sett befinner vi oss i en gullalder for voksen animasjon. Men fenomenet er ikke nytt. At animasjonsfilm i en lang periode har vært synonymt med underholdning for barn, skyldtes spesielle forhold i filmindustrien fra slutten av 50-tallet og mer enn 20 år framover.

Les resten i Ny Tid, 15. august 2008.