Perfeksjonisten.

KubrickForLook

Selvportrett av Stanley Kubrick fra 1949. Foto: Wikicommons/LOOK Magazine Collection/Library of Congress.

Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick. I dag er det 20 år siden han døde.

I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. «2001 – En romodyssé» hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.

Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, «Waterloo», ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.

«Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme», har Sydney Pollack sagt om Kubrick. Les videre

Reklamer

Stifinnerne.

Oppdagere & ekspedisjoner: Vi har vært oppdagere siden tidenes morgen. Det ligger i menneskets natur å være nysgjerrig. Og de som begir seg ut i det ukjente, fascinerer oss andre.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert undertegnede. Denne gangen tar tematikken utgangspunkt i livet og bragdene til en av de mest ruvende skikkelsene i norsk historie. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Polarhelten. Perioden som omtales med det vidløftige navnet «Den heroiske tidsalder for antarktisutforskning», startet på slutten av det 19. århundret og varte til begynnelsen av 1920-tallet. Og en av de største figurene i persongalleriet som opptrer her, er Roald Amundsen. «Polarhelt» er et annet – langt mer velkjent – begrep, og det brukes hyppig om denne mannen, og det med god grunn. Han ledet den første ekspedisjonen som nådde Sørpolen, og de andre bedriftene hans (som navigeringen gjennom Nordvestpassasjen) påkaller også respekt.

Så når norske filmskapere ser seg om etter en historisk skikkelse som kan aksle rollen som verdensberømt oppdager, bør det ikke komme overraskende at Sørpolens erobrer er blant de aller første man tenker på.

Broren. 15. februar får Espen Sandbergs biografiske drama «Amundsen» premiere. Filmen har imidlertid ryddet plass til en av de mer underkommuniserte sidene ved ekspedisjonslederens liv: hans problematiske forhold til broren Leon.

I over 20 år fungerte Leon som en avgjørende støttespiller for Roalds prosjekter, men han ble på bittert vis avskåret fra anerkjennelse. Sandbergs film skal ha ambisjoner om å fortelle begge brødrenes historie. Pål Sverre Hagen har rollen som Roald, mens Christian Rubeck spiller Leon.

Dette ferske, norske bidraget til oppdagerfilmen har dermed forhåpentligvis fått den ekstra dimensjonen som kan løfte en gjennomterpet Amundsen-fortelling inn i et mer uforutsigbart og interessant spor. Dét ville jo være i tråd med oppdagerånden.

Resten står på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Skriveliv.

Colette

Sidonie-Gabrielle Colette (Keira Knightley) gjorde opprør mot ektemannen Henri Gauthier-Villars (Dominic West). Pressefoto: Norsk Filmdistribusjon

Forfatterskjebner: Frigjørings- og selvrealiseringsdramaet «Collette» handler om en av de store kvinnelige forfatterne. Men i filmens verden har slike fortellinger som oftest en mann i hovedrollen.

Filmblikk-artikkelen i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt tar for seg skildringer av forfattere. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Sitt eget navn. Sidonie-Gabrielle Colette (1873–1954) – eller rett og slett bare Colette – hadde en karriere som omfattet dans og varieté. Men det er forfattergjerningen som gjorde henne berømt, og sikret henne en plass i Frankrikes og verdens kulturhistorie. I dag regnes hun som en av de viktigste franske forfatterne på 1900-tallet, en posisjon hun fikk takket være evnen til å skildre kvinners forhold til egne emosjoner og seksuelle ønsker – eventuelt problemer.

Det er helst kortromanen «Gigi» (1944) som nevnes først når forfatterkarrieren hennes skal oppsummeres, men hun opplevde stor lesersuksess allerede med «Claudine»-serien (1900-03). Problemet var bare at akkurat de bøkene ble utgitt i navnet til ektemannen, Henri Gauthier-Villars.

Regissør Wash Westmorelands kinoaktuelle «Collette» skildrer livet til forfatteren (spilt av Keira Knightley) og hennes opprør mot maken (spilt av Dominic West). Norgespremieren er 30. november.

Mange titler. Dette er en fortelling om feminisme, kvinnekamp, frigjøring og retten til å skape seg et eget liv med en egen karriere. Men filmen er også et forfatterportrett, og tilhører således en temmelig stor undersjanger av biografifilmen. Definert enda bredere, som «forfatterfilm», lar den seg dessuten plassere i en sjangermessig variert temakategori viet selve yrkesgruppen, både de reelle og oppdiktede. Begge kategorier kan skilte med et stort utvalg.

Dette skyldes ganske sikkert at filmskapere føler et sterkt slektskap med forfattere. Begge yrkesgrupper er historiefortellere og begge boltrer seg i fiktive verdener, hvor de hersker over skjebnen til figurene de har skapt. Filmskaperne gjenkjenner de kreative funderingene og utfordringene som forfatterne tumler med.

Resten kan leses i novembernummeret av Innsikt.

Det fremmede elementet.

havets erobrer

Familien Cousteau under vann i filmen «Jacques – Havets Erobrer». Pressefoto: Kontxtfilm/Filmweb

Mennesket kan ikke leve i vann. Men havet utøver en evig tiltrekningskraft på oss.

I Aftenposten Innsikts sommerutgave handler det mye om havet. Så også i filmartikkelen jeg har bidratt med. Her tar jeg for meg filmer hvor handlingen utspiller seg i eller oppå det våte elementet. Og aktualitetsknaggen er biografifilmen om Jacques Cousteau, som går opp på norske kinoer 7. juli.

Her er et utdrag:

Kaptein Cousteau. I forrige århundre, da undervannsteknologien ble utviklet, begynte vi også så smått å fravriste dypet noen av dets hemmeligheter. Vi begynte å bli kjent med «den andre halvdelen» av vår verden. Eller «Den tause verden» som Jacques Cousteau kalte boken (1953) og dokumentarfilmen (1956) som gjorde ham berømt.

Han var en av 1900-tallets store pionérer innen dykking og undervannsfotografering. I 1943 utviklet han, sammen med Emil Gagnan, aqualungen – forløperen til det moderne trykkluftapparatet. I 1950 fikk den tidligere marineoffiseren disponere skipet «Calypso».

Etter det ga Cousteau seg i kast med en nesten sømløs kombinasjon av yrkene filmregissør og havforsker. Og med sine mange dokumentarfilmer, drøyt 120 stykker, gjorde han den mystiske undervannsverdenen tilgjengelig for et stort publikum.

7. juli er det premiere på Jérôme Salles biografidrama om Cousteau. Originaltittelen «L’Odyssée» er blitt til «Jacques – Havets Erobrer» på norsk. Hovedrollen spilles av Lambert Wilson, mens Audrey Tautou gestalter kona Simone.

Handlingen følger Cousteau-familien i perioden 1949–79, og forankres i en av de store personlige tragediene som rammet dem. Filmen skygger heller ikke unna legendens mer problematiske sider, noe som gjorde at Cousteaus arvinger nektet å samarbeide med regissøren. Blant annet nektet de Salle å benytte arkivmateriale i filmen.

Resten + filmlisten får du lese i magasinet, som også byr på bl.a. dette: Les videre

6 utgaver av (myten om) herr Zimmerman.

Hvor mange identiteter kan ett enkelt menneskeliv romme?

(I anledning av at Bob Dylan er årets Nobelprisvinner i litteratur, tåler nok filmen I’m Not There et gjensyn. Her er min kortanmeldelse som sto på trykk i Ny Tid i januar 2008.)

Vi mennesker er fleksible vesener, som stadig endres. Om tre ulike versjoner av deg selv – la oss si 15-åringen, 33-åringen og 59-åringen – på mystisk vis ble bragt sammen, er det ikke engang sikkert de ville likt hverandre. Kort sagt; identiteten er ingen fasttømret størrelse. Dét er det ene poenget Todd Haynes film I’m Not There leker med.

Det andre poenget filmen griper fatt i er hvordan levd liv har en tendens til å samles i små mytologiserte pakker. Disse konsentratene trengs for å sette oss selv og andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, siden vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Med disse to grunnleggende innsiktene på plass er det derfor naturlig at I’m Not There er formet slik den er: Dette er en biografifilm om livet til Bob Dylan, hvor 6 ulike skuespillere spiller 6 ulike versjoner av Dylan på 6 ulike tidspunkter i livet hans. Men ingen av Dylan-skikkelsene vi møter heter på noe tidspunkt Bob Dylan. Eller Robert Zimmerman for den saks skyld.

Dette gjøres med henblikk på mytologiseringens kraft. Haynes går i dialog med mytene, for å vise hvordan perioder i et livsløp kan knyttes opp til dramaturgiske arketyper.

I’m Not There er derfor en høyst ukonvensjonell biografifilm. Den har imidlertid også en tendens til å bli i overkant impresjonistisk og springende. De dramaturgiske vanskene med å fange inn et helt liv består altså.

Mesternes mester.

Plakaten til "Hitchcock", med Anthony Hopkins i tittelrollen. Foto: Filmweb/Twentieth Century Fox Norway

Plakaten til «Hitchcock», med Anthony Hopkins i tittelrollen. Foto: Filmweb/Twentieth Century Fox Norway

Han laget filmhistoriens beste film, samt en lang stripe andre mesterverk. Nå blir Hitchcock selv portrettert på kinolerretet.

På øverste hylle. Alfred Hitchcock er igjen filmaktuell. Denne gangen som rollefigur i Sacha Gervasis biografidrama «Hitchcock», som tar for seg hva som skjedde i kulissene før og under innspillingen av «Psycho» (1960), samt i HBO-filmen «The Girl», som skildrer det usunne forholdet mellom Hitchcock og Tippi Hedren.

Som regissør er han en legende – kanskje den største av dem alle. Han introduserte fortellergrep og assosieres med begreper som har fått plass på øverste hylle i filmlitteraturen. Suspense, for eksempel. Målet var å gjøre det neglebitende for publikum.

For å få i gang suspense-maskineriet tydde han gjerne til en «MacGuffin». Kort og enkelt forklart er det en ting (for eksempel en koffert) som vekker folks nysgjerrighet, men som ikke
trenger å ha noe med intrigen å gjøre. En «MacGuffin» skal bare få opp dampen i filmen.

For mange er det imidlertid tematikken i filmene som er det mest interessante. Enkelte motiver går igjen:

Kikkertrang, dominerende mødre og den uskyldige mistenkte.

Les resten i Aftenposten Innsikt, februar 2013.

Det muliges drama.

Utsnitt fra plakaten til "Jernkvinnen", med Meryl Streep i hovedrollen.

Utsnitt fra plakaten til «Jernkvinnen», med Meryl Streep i hovedrollen.

Politikk gjør seg på film og TV. Både med virkelige og fiktive politikere i rollene. Det er fordi politikk inneholder selve essensen av drama.

Ideologisk dragkamp. I den kinoaktuelle «Jernkvinnen» boltrer Meryl Streep seg i nok en drømmerolle: Margaret Thatcher er som skapt for film!

Det er umulig å forholde seg likegyldig til Thatcher, og akkurat dét er gull verdt i alt drama. Tilhengerne hennes elsker henne og mener hun var en visjonær politiker som tok belastningen med å fornye Storbritannia på akkurat det tidspunktet landet trengte det mest. Motstanderne hennes hater henne og mener hun raserte det britiske samfunnet.

«Jernkvinnen» er først og fremst et biografisk portrett av Margaret Thatcher, fortalt gjennom en rekke tilbakeblikk. Likevel har den skapt debatt i Storbritannia. Det er som det pleier. Nesten enhver film om levende eller døde politikere blir gjerne debattert. Filmene blir en del av kampen om ettermælet til politikeren, samt et innlegg i debatten om politikken som ble ført, var god eller dårlig. Drama er også en ideologisk slagmark.

Politikk som drama. Sett fra publikums perspektiv er likevel det viktigste at filmene engasjerer. Og politiske dramaer har alle muligheter til å lykkes med akkurat dét.

I alle fortellinger er det viktig med aktive, handlende rollefigurer. Helst med motstridende interesser og mål, slik at det blir skapt konflikt. Passive, viljeløse og servile skikkelser bør være perifere og få. Skal dramaet virkelig få bein å gå på, må de viktigste rollefigurene kunne påvirke omgivelsene sine og ha muligheten til å endre på ting. Med andre ord; de må helst ha litt makt og innflytelse. Eller være i stand til å skaffe seg det.

Det er derfor ikke så rart at politikere slår an på film og TV. Når den dramatiske konflikten handler om hvem som skal ha makten over et helt samfunn, begynner det jo virkelig å stå ting på spill.

Politiske skjebner engasjerer. Særlig dersom de er tatt fra virkelighetens verden, slik som Thatcher.

Les resten i Aftenposten Innsikt, februar 2012.