Sykdomstegn.

Michael Moores Sicko avslører at det forsikringsbaserte helsetilbudet i USA svikter. Men regissørens popularitet er også symptom på noe.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, september 2007.)

[film] «Kvaliteten på et samfunn kan måles ved hvordan det behandler sine svakeste.» Munnhellet er velkjent, og det benyttes da også for alt det er verdt i Michael Moores Sicko. Filmen begynner med å slå fast at 50 millioner amerikanere mangler sykeforsikring, mens vi får studere nærbilder av en mann som syr igjen et stygt kutt i eget bein. Men Sicko handler ikke om disse forsikringsløse, får vi vite. Den handler om de som faktisk har sykeforsikring. Moore klarer dog ikke å være helt konsekvent. Han tar med noen av skjebnene aller nederst også. Og antyder dermed at USA som samfunn er målet og veid, og funnet for lett.

Det mest interessante ved Sicko er likevel de delene av filmen som setter seg fore å innfri varedeklarasjonen i starten: 250 millioner amerikanere har sykeforsikring. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er garantert medisinsk hjelp. For når behovet for menn og kvinner i hvite frakker melder seg, begynner også en kamp mot ordlyden i forsikringskontraktene, selskapenes konsulenter og granskere, samt mot din egen sykdomshistorie. Ja, selv om du  får utbetalt polisen er du ikke sikker. Egenandelene til behandling av en langvarig, alvorlig sykdom vil kunne koste deg huset – bokstavelig talt. Kort sagt; eiernes krav om overskudd trumfer hensynet til forsikringstakernes medisinske behov.

Less is Moore
Michael Moore er blitt anklaget for å manipulere publikum ved å jukse med kronologi, overse «upassende» fakta, benytte insinuasjoner og generelt sett appellere mer til føleri enn fornuft. Og det er noe i anklagene. Riktignok er Sicko hans mest edruelige film hittil. Men gamle uvaner henger ved. Les videre

Reklamer

Private ligninger.

Fra Sarah Polleys "Stories We Tell". Foto: Filmweb/Arthaus

Fra Sarah Polleys «Stories We Tell». Foto: Filmweb/Arthaus

Det er drama i det private. Familieforhold er tema for stadig flere dokumentarfilm-skapere, og en aktuell film er «Stories We Tell».

Pynter på sannheten. Du finner ikke nødvendigvis de største dramaene i nære relasjoner. Derimot er familien gjerne scene for de mest intime og personlige historiene. Og dét er relevant for oss på en helt spesiell måte.

Familiebakgrunnen former identiteten og selvforståelsen vår på grunnleggende vis. Den stimulerer og besvarer noen helt sentrale spørsmål: «Hvor kommer jeg fra?» og «Hva har gjort meg til den jeg er?» Samt de mer urovekkende spørsmålene: «Hva kunne vært annerledes?» og «Er det noe jeg ikke vet?»

Alle familier bedriver, mer eller mindre bevisst, sin egen interne historieformidling. Noen fortellinger om medlemmene blir gjentatt og gjentatt. De finpusses og blir en del av familiens egen selvbiografi. Men ikke alle episoder blir fremhevet på denne måten. Noen glemmes. Andre blir aktivt fortrengt.

Skjønnlitterære forfattere og dramatikere har forlengst oppdaget potensialet i dette. Familielivet er omdreiningspunkt for et helt kosmos av fiksjonsfortellinger. Familiehemmeligheter er et av de virkelig store temaene i verdenslitteraturen – og filmhistorien.Men også dokumentaristene interesserer seg for familien.

Les resten i Aftenposten Innsikt, mars 2013.