Våre beste venner.

a-street-cat-named-bob

Uten dyrene hadde menneskeheten vært helt alene. Og dét er en ubehagelig tanke. Det er antagelig derfor vi lager filmer om våre beste venner.

Menneskene er kanskje planetens ubestridte herskere, men vi deler den tross alt med mange andre arter. Dyrene er en evig kilde til fascinasjon og glede for oss. Noen av dem liker vi sogar så godt at vi lar dem flytte inn hos oss.

Og man skal ikke kimse av dyr. De er i stand til å forandre folk til det bedre. 13. januar får den britiske dramakomedien «A Street Cat Named Bob» première. Den forteller den sanne – og nå ganske berømte – historien om forholdet mellom uteliggeren James Bowen og gatekatten Bob.

Jeg har brukt denne filmen som aktualitetsknagg på en artikkel om dyr på film, som står på trykk i Aftenposten Innsikt 1-2017.

Temaet katt går for øvrig igjen i enda et par av artiklene i denne utgaven av magasinet, som også tar for seg bl.a.:

Hvordan USAs ødelagte valgsystem favoriserer hvite i små stater, går mot flertallets vilje og hvordan inndelingen av valgdistrikter manipuleres for å oppnå størst oppslutning.

Fotavtrykkene fra den globale turismen, som er i eksplosiv vekst, truer bransjens reisemål, deres særtrekk og lokal natur og kultur. Utfordringene er større enn noensinne.

Israel har utviklet ny teknologi for avsalting av havvann til produksjon av drikkevann. Kostnaden er bare 5 kroner for 1000 liter.

«Fake news»: Hvorfor er ikke Facebook, som er blitt en gigantisk nyhetsformidler, i stand til å forhindre spredningen av falske nyheter?

innsikt_febr17

 

Reklamer

Urbane villdyr.

Et ekorn leter etter mat i Montreal. "Urban wildlife - squirrel" by Taxiarchos228 - Own work. Licensed under FAL via Commons.

Et ekorn leter etter mat i Montreal. «Urban wildlife – squirrel» by Taxiarchos228 – Own work. Licensed under FAL via Commons.

I storbyer vrimler det av ville dyr – fra aper og villsvin til rev og rådyr.

I fjor oppdaget håndverkerne som jobbet på Storbritannias høyeste bygning, The Shard Building rett ved London Bridge, at en rev allerede hadde flyttet inn i skyskraperen. Den så ut til å trives godt, blant annet takket være maten som håndverkerne hadde latt ligge igjen etter seg. Den pelskledde okkupanten ble imidlertid fanget, fjernet og sluppet fri igjen etter en helsesjekk.

– I tjukkeste London er det faktisk ti ganger så mange rev per kvadratkilometer som det er på landet, opplyser zoolog Petter Bøckman.

– Det er først og fremst mat som gjør at ville dyr trekker inn til byene. Mennesker legger igjen en vanvittig mengde søppel, og det utgjør en stor matressurs for dyr som vet å nyttiggjøre seg dette. Mange villdyr lever herrens glade dager i byene, sier han.

Over hele verden slår ville dyr seg ned i byer: Aper har gjort «byfolk» av seg i Asias og Afrikas storbyer. Vaskebjørner stortrives i amerikanske byer, og sentralt i Berlin kan man treffe på villsvin.

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 18. november 2012).

Dypets smarteste bløtdyr.

Fra presentasjonen av blekksprutene i en bok utgitt av The American Museum of Natural History, 1972. Foto: Wikimedia Commons

Fra presentasjonen av blekksprutene i en bok utgitt av The American Museum of Natural History, 1972. Foto: Wikimedia Commons

Blekkspruter legger for dagen en nesten skummel intelligens. Men akkurat hvor smarte er de egentlig?

Blekkspruter har intet mindre enn ni hjerner. De har én stor sentralhjerne. Og i tillegg én mindre «lillehjerne» i hver av de åtte armene.

Så det er kanskje ikke så merkelig at disse virvelløse dyrene legger for dagen en oppførsel som virker svært intelligent: Blekkspruter er gode på koordinerte bevegelser. De er også gode på å kamuflere seg når de jakter. Og akvarier over hele verden har sine historier om blekkspruter som stikker av, rapper ting, kortslutter irriterende lamper eller drar ut proppen i bassenget.

I en australsk-britisk studie fra 2009 ble det dokumentert at enkelte blekkspruter bruker redskaper. Det gjør ingen andre virvelløse dyr.

Julian Finn og Mark Norman ved Museum Victoria i Melbourne, Australia, oppdaget at blekksprutene bar rundt på kokosnøttskall, som de satte sammen til et slags «hus» eller vern. Hovedpoenget med oppdagelsen er at dyrene tar med seg skallene videre. De brukes til det samme formålet gjentatte ganger. Og hver gang må skallene «monteres» riktig for å fylle funksjonen sin.

Men hvor intelligente er blekksprutene, ifølge siste nytt? En epost- og telefonrunde til norske marinbiologer ender med et hett tips: – Kontakt Danmarks Akvarium! De forsker på blekksprutenes intelligens!

Dermed ringer vi biolog Anders Kofoed. Blekksprutene hans blir gitt mat i bokser og glass med skrulokk, som de må åpne. Noe de klarer uten problem. Akvariet har også hatt blekkspruter som kan åpne ølflasker.

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 25. august 2012).

Firbeinte helter på slagmarken.

Mongolske ryttere. Foto: Wikimedia Commons

Mongolske ryttere. Foto: Wikimedia Commons

For 5.000 år siden tvangsrekrutterte menneskene hesten til krigstjeneste. Det forandret begge parter.

Mennesket tok hesten med seg i krigen allerede for 5.000 år siden. Men allerede før de ble trukket inn i våre konflikter, hadde vi bruk for dem. Vi jaktet på dem og spiste dem.

Noen fant imidlertid ut at de ponniaktige urhestene kunne temmes og brukes som transportmiddel. Det tok ikke lang tid før dette gjorde krigføringen mer mobil. Hester bar krigsutstyr. Og hester ga en ny dimensjon til selve slåssingen.

Den første manualen for trening av krigshester ble skrevet rundt 1350 f.Kr. På denne tida dreide alt seg om hester som kunne trekke små, tohjulede stridsvogner. Ifølge krigshistorikeren Azar Gat finnes var det først rundt 900-tallet f.Kr. at krigshester med ryttere gjorde sin definitive entré på slagmarkene.

Hvorfor tok det så lang tid før ryttersoldatene ble oppfunnet?

Les resten i Dagsavisen (NTB Tema, 24. februar 2012).