Sex, vold og eventyr.

eventyr_tale_mssirrv2_KR

Dronningen i «Tale of Tales», spilt av Salma Hayek, i ferd med å gomle dragehjerte. Foto: Tour de Force/Filmweb

Opprinnelig var eventyrfortellingene like mye myntet på et voksent publikum – og noen mer enn andre. «Tale of Tales» tar opp igjen den tråden.

(Opprinnelig publisert i Aftenposten Innsikt, desemberutgaven 2015.)

Eventyr for voksne. To århundrer før brødrene Grimm – og seks tiår før Charles Perrault ga ut sin berømte eventyrsamling – ble tobindsverket «Lo cunto de li cunti» (1634 og 1636) publisert i Napoli. Tittelen betyr «Fortellingenes fortelling», og var en samling eventyr nedskrevet av poeten Giambattista Basile.

Undertittelen var «Underholdning for de små», og hos Basile finner vi de første trykte versjonene av «Askepott», «Tornerose», «Hans og Grete», «Rapunzel» og «Mesterkatten i støvler».

Men eventyrfortellingene var i utgangspunktet generasjonsoverskridende. De var for både barn og voksne. Siden formen opprinnelig var muntlig, rommet den også muligheter for å utbrodere «voksne» innslag. Eventyrene var både «såpeopera», «barne-TV» og «skrekkfilm» på én gang. På 1800-tallet ble denne kulturformen forvandlet mer entydig til litteratur, i form av autoriserte eventyrsamlinger. Én konsekvens av dette – fordi eventyr etter hvert ble definert som barnekultur – var en økende ufarliggjøring, særlig etter at velmenende pedagoger fikk fingrene i materialet.

Trekantdrama. Basiles samling inneholder imidlertid også mer ukjente eventyr – av den voldsomme, blodige, burleske og barokke sorten. Og det er tre av disse den italienske regissøren Matteo Garone har filmatisert i «Tale of Tales», som hadde norsk première julen 2015. Vi møter blant annet et barnløst kongelig par (Salma Hayek og John C. Reilly), som får nyss om en magisk løsning på infertiliteten: Dronningen må spise et dragehjerte, tilberedt av en jomfru. Dette prosjektet fører suksessivt til en død monark, en mystisk dobbeltfødsel og et morderisk trekantdrama rundt mor og barn.

Filmen forteller også historien om en konge (Toby Jones) som gjør en loppe til sitt nye kjæledyr. Insektet fôres så gavmildt at det vokser til abnorm størrelse. Men beistet dør, og kongen bestemmer seg for å døyve sorgen ved å gifte bort datteren til den som kan gjette vekten på loppeskinnet. Vinneren blir et fælt troll. I tillegg møter vi en viril konge (Vincent Cassel) som blir betatt av den vakre sangen fra en kvinne han ikke kan se. Fascinasjonen driver ham til kåt beiling utenfor huset hennes. Hva han ikke vet, er at dette er boligen til to aldrende søstre. Kongen nekter å gi seg, og partene blir etter hvert enige om en hyrdestund – i stummende mørke.

«Tale of Tales» går altså tilbake til kildene for å finne eventyr som ikke er konfiskert av det barnevennlige regimet. Garrone er likevel ikke alene om å «frigjøre» eventyrene. Flere regissører har gitt eventyrtradisjonen en voksen utforming. Noen har trukket fortellingene i en realistisk retning, mens andre har beholdt det fantastiske preget. Spennet er stort.

Les resten i Aftenposten Innsikt.

 

Reklamer

Evig eventyrstund.

Illustrasjon til eventyret om Snøhvit, utført av Franz Jüttner i 1905. Foto: Wikimedia Commons

Illustrasjon til eventyret om Snøhvit, utført av Franz Jüttner i 1905. Foto: Wikimedia Commons

Film- og fjernsynstilbudet anno 2012 er fullt av det eventyrlige. Er det en trend, eller er det bare den udødelige eventyrtradisjonen som gjør seg gjeldende?

Eventyr har alltid vært prominent til stede i den kulturelle hovedstrømmen. Likevel er det et faktum at filmskapere og serieprodusenter akkurat nå virker hakket mer eventyrlystne enn de pleier.

Noen gjenforteller klassiske eventyr. Andre bruker kjente eventyrfigurer og kjente miljøer til å fortelle nye historier. Atter andre igjen bruker motiver og elementer fra eventyrenes verden i helt uvante sammenhenger.

(…)

En eventyrlig fornyelse. Om vi nå likevel skal konkludere med at vi faktisk har med en vaskeekte trend å gjøre, bør vi vel også spørre hvorfor den kommer akkurat nå? Det aller enkleste svaret vil være: Fordi folk liker det, noe filmskaperne for alvor har gjenoppdaget. Eventyr byr på farger, eksotiske verdener, spennende kamp mellom det gode og det onde, samt fantastiske innslag.

En tilleggsforklaring kan være at eventyrene dessuten følger med i tiden. Det er faktisk en av de uslitelige egenskapene til eventyrtradisjonen: Den lar seg alltid fornye, på samme måte som andre klassikere. At eventyrene er inne i en bølgetopp akkurat nå, kan også ha mer dypereliggende årsaker.

Eventyrenes forbannelser og magi reflekterer på sett og vis samfunnsutviklingen. Ny teknologi kan noen ganger minne om trolldom, og den skaper både store muligheter og åpner opp for nye trusler. Eventuelt kan magien tenkes å representere store, upersonlige krefter som griper inn i livet vårt, som økonomi, klima og politikk.

Eventyrtrenden kan altså være et symptom på vårt ambivalente forhold til en uoversiktlig utvikling vi ikke føler oss helt trygge på.

Les resten i Aftenposten Innsikt, mars 2012.

Pelskledt speilbilde.

Illustrasjon til Æsops fabel om haren og skilpadden som skulle løpe om kapp. Project Gutenberg etext 19993. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons.

Illustrasjon til Æsops fabel om haren og skilpadden som skulle løpe om kapp. Project Gutenberg etext 19993. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons.

Animasjonsfilmer, eventyr og fabler er fulle av dyr. De forteller oss en hel del om det å være menneske.

Snakkende dyr. Innen klassisk kinesisk kung fu var enkelte kampstiler inspirert av – og oppkalt etter – bevegelsene til ulike dyr. De fem dyrestilene i shaolinboksing var tiger, leopard, trane, slange og drage. Det fantes imidlertid ingen pandastil. Iallfall ikke før animasjonsfilmen «Kung Fu Panda» kom i 2008.

17. juni er det norsk kinopremière på oppfølgeren, «Kung Fu Panda 2». Vår godslige helt, pandaen Po, og vennene hans må redde Kina fra den onde påfuglen Shen. Det blir ikke lett, for Shen har et hemmelig våpen som kan stoppe kung fu.

«Kung Fu Panda» er foreløpig siste skudd på stammen av en lang rekke animasjonsfilmer der dyr snakker og oppfører seg som mennesker. Men tro ikke at dét er noe nymotens påfunn. Allerede i fortellingen om Edens hage støter vi på en snakkesalig slange. Siden har det ikke vært fred å få.

Les resten i Aftenposten Innsikt, juni 2011.