Aslan og Lucy i «Legenden om Narnia – Prins Caspian». Foto: Filmweb/The Walt Disney Company Nordic
Fantasybølgen ruller videre på kino. Denne uka er det duket for Legenden om Narnia – Prins Caspian. Men sjangeren står overfor et slitasjeproblem.
2000-tallet har vært dominert av fantasysjangeren. Ikke minst fordi filmene ofte kommer i form av hele serier: Ringenes Herre, Harry Potter og Legenden om Narnia er de mest prominente eksemplene i så måte. Enkeltbidrag som Eragon og Stardust tilhører faktisk unntakene. Og det gjenstår ennå å se om Det gylne kompasset vil få en oppfølger.
I Legenden om Narnia – Prins Caspian som hadde premiere 2. juli, venter nye prøvelser og utfordringer de fire Pevensie-søsknene. Mer enn 1000 år har passert i eventyrriket siden de var der sist, og gullalderen er for lengst over. Landet er invadert av de conquistadoraktige telmarinene, og løven Aslan – Kristussymbolet – ser ut til å være borte for godt. Derimot møter søsknene en snakkende bever og en særdeles kampdyktig mus. I tillegg til den atypiske telmarinen Caspian, selvfølgelig.
Appellen til fantasy er selvfølgelig at sjangeren byr på et univers hvor «alt kan skje». Her finner vi samtidig sjangerens hovedproblem. For der alt er mulig, kan det også bli dårlig med spenning. Paradoksalt nok kan grenseløse muligheter redusere både relevansen og det kreative potensialet til et drama. Dette skyldes at utfordringene og farene i et magisk univers alltid står i fare for å reduseres til skinnutfordringer og kvasifarer.
huzzah features 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.