Skriveliv.

Colette

Sidonie-Gabrielle Colette (Keira Knightley) gjorde opprør mot ektemannen Henri Gauthier-Villars (Dominic West). Pressefoto: Norsk Filmdistribusjon

Forfatterskjebner: Frigjørings- og selvrealiseringsdramaet «Collette» handler om en av de store kvinnelige forfatterne. Men i filmens verden har slike fortellinger som oftest en mann i hovedrollen.

Filmblikk-artikkelen i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt tar for seg skildringer av forfattere. Her er et utdrag fra innledningen på saken:

Sitt eget navn. Sidonie-Gabrielle Colette (1873–1954) – eller rett og slett bare Colette – hadde en karriere som omfattet dans og varieté. Men det er forfattergjerningen som gjorde henne berømt, og sikret henne en plass i Frankrikes og verdens kulturhistorie. I dag regnes hun som en av de viktigste franske forfatterne på 1900-tallet, en posisjon hun fikk takket være evnen til å skildre kvinners forhold til egne emosjoner og seksuelle ønsker – eventuelt problemer.

Det er helst kortromanen «Gigi» (1944) som nevnes først når forfatterkarrieren hennes skal oppsummeres, men hun opplevde stor lesersuksess allerede med «Claudine»-serien (1900-03). Problemet var bare at akkurat de bøkene ble utgitt i navnet til ektemannen, Henri Gauthier-Villars.

Regissør Wash Westmorelands kinoaktuelle «Collette» skildrer livet til forfatteren (spilt av Keira Knightley) og hennes opprør mot maken (spilt av Dominic West). Norgespremieren er 30. november.

Mange titler. Dette er en fortelling om feminisme, kvinnekamp, frigjøring og retten til å skape seg et eget liv med en egen karriere. Men filmen er også et forfatterportrett, og tilhører således en temmelig stor undersjanger av biografifilmen. Definert enda bredere, som «forfatterfilm», lar den seg dessuten plassere i en sjangermessig variert temakategori viet selve yrkesgruppen, både de reelle og oppdiktede. Begge kategorier kan skilte med et stort utvalg.

Dette skyldes ganske sikkert at filmskapere føler et sterkt slektskap med forfattere. Begge yrkesgrupper er historiefortellere og begge boltrer seg i fiktive verdener, hvor de hersker over skjebnen til figurene de har skapt. Filmskaperne gjenkjenner de kreative funderingene og utfordringene som forfatterne tumler med.

Resten kan leses i novembernummeret av Innsikt.

Traumatisert ulvinne.

Utsnitt av plakaten til "Jenta som lekte med ilden". Foto: Yellow Bird/Nordisk Film/Filmweb

Utsnitt av plakaten til «Jenta som lekte med ilden». Foto: Yellow Bird/Nordisk Film/Filmweb

Lisbeth Salander illustrerer både at handlekraftige heltinner er blitt et naturlig innslag på film, og at helteskikkelsene ofte er plagede figurer.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, september 2009.)

[film] En kjapp titt på filmhistorien avslører følgende ”sannhet”: Er du kvinne, trenger du en mann. Punktum. Og særlig hvis skurker og voldsmenn truer. At en kvinne skulle kunne klare seg på egenhånd mot truende farer har simpelthen vært utenkelig.

Tradisjonelt har kvinner sjelden hatt førende roller i actionfilmer eller thrillere. Rollene de har fått tildelt har vært offerets. De er blitt bortført, voldtatt eller truet. De har med andre ord blitt gitt en passiv rolle og satt i en situasjon hvor de trenger hjelp.

Lisbeth Salander (Noomi Rapace) blir faktisk voldtatt i Menn som hater kvinner, men en passiv offerrolle har hun ikke. Salander slår tilbake, og er den som redder Michael Blomkvist (Michael Nyqvist) på slutten. Håndfast og uten tøving. I filmatisering nummer 2 av Stieg Larssons Millennium-trilogi, Jenta som lekte med ilden, spiller hun en enda mer fremtredende rolle. Les videre