Refsende komikk.

Satire er humor med brodd og et budskap, sogar med en målsetting om å påvirke.

Filmsaken jeg har skrevet for septemberutgaven av Aftenposten Innsikt tar utgangspunkt i Ruben Östlunds Gullpalmevinner «The Square». Og temaet er satire:

Kunstverdenen, i likhet med resten av kulturlivet, er et trend- og teorifølsomt univers, hvor de korrekte ideene står sentralt. Derfor blir det også viktig for aktørene å kontrollere hvordan man fremstår. I en slik situasjon kan selv ganske banale nærkontakter med den rotete og ubehagelige virkeligheten skape farlige rystelser.

For eksempel ved at noen stjeler mobilen din, og du gjør et ugjennomtenkt og fomlete forsøk på å spore opp tyven. Det er dette som skjer med Christian i «The Square». I tillegg godkjenner han et markedsføringsstunt som får en helt annen effekt enn den han så for seg.

Resultatet er et selvbilde som krakelerer. Det blir krevende å holde den idealistiske, politisk korrekte masken for kuratoren. Og ditto vrient å begrunne utstillingen på troverdig vis.

Alvorlig ærend. Mens andre komedieformer ofte bare vil more, er satiren ute i alvorlig ærend. Det handler ikke kun om å kle av keiserne, men om å eksponere dysfunksjonelle sider ved samfunnets institusjoner, praksiser eller ideologier. Av samme grunn er det ingen andre former for humor som er viktigere i et fungerende demokrati. Satire er en form for debattinnlegg.

I følge den fransk-amerikanske kulturhistorikeren Jacques Barzun er perioder preget av utbredt forfall og dekadanse som regel en potensiell gullalder for satirikerne. For dekadanse handler mest av alt om at folk har akseptert det meningsløse som normalt. Da trengs satiren for gjenetablere litt bakkekontakt.

Ellers i denne utgaven av magasinet:

I valgmåneden september kan du i Aftenposten Innsikt lese om hvordan politikere flest, for å minimere mulig kritikk, er blitt mestere i å svare tvetydig eller omgå problemstillinger. De drilles i ulike strategier for å unngå å svare på vanskelige spørsmål, men ingen vil innrømme tåkeprat. Det uklare politikerspråket setter argumentasjonsdemokratiet under press.

I Eritrea fikk italienske arkitekter boltre seg fritt i kolonitiden. Hovedstaden Asmara kan derfor fremvise en fantastisk samling modernistisk og futuristisk arkitektur. Sommerens oppføring på Unescos verdensarvliste kan bidra til å ta vare på den arkitektoniske arven.

Grønlands selvstendighet er tabu i Danmark. Danmark vil ikke vedkjenne seg at Grønland for mange fortsatt er å anse som en koloni, øyas selvstendighetsønske blir ikke tatt seriøst – og debatten knebles.

Makt har en berusende effekt, men den kan også gi hjerneskade ved at den svekker lederes mentale kapasitet. Mektige mennesker mister spesielt evnen til å lese andre mennesker, en evne som var avgjørende for deres vei til makten i utgangspunktet.

Nøkkelarten Raudåte finnes i enorme mengder i Norskehavet og er avgjørende føde for fisk og sjøfugl. Dyreplanktonets rike omega-3-innhold gjør kommersiell tråling ettertraktet. Nå økes kvotene dramatisk, men forskerne kjenner ikke konsekvensene for økosystemene.

Moteindustrien har kuppet band-T-skjorten. Nå trenger man knapt ha hørt om et band for å gå med navnet deres på T-skjorten. For mange er det nok at logoen ser passe rocka ut og matcher antrekket.

 

Reklamer

10 tidlige sexsymboler.

Margaretha_Zelle_alias_Mata_Hari

Mata Hari fotografert ca. 1906. Foto: Wikimedia Commons

I dag er vi omgitt av sexsymboler i masse­mediene. Men hvordan oppsto begrepet? Hvem var de første filmstjernene som ble internasjonalt berømte for sin seksuelle utstråling?

All Verdens Historie har nettpublisert en artikkel jeg skrev for dem om noen av de første sexsymbolene. (Jeg skulle gjerne ha fått med flere enn 10, slik at f.eks. den personlige favoritten Louise Brooks ble nevnt. Men 10 er jo et fint og rundt tall.)

Fantes det i det hele tatt sexsymboler før filmstjerner som Marilyn Monroe, Jayne Mansfield og Brigitte Bardot? Svaret er ja. Og de tidligste av dem var ikke nødvendigvis mer uskyldige enn de «sexbombene” som dukket opp på lerretet i etterkrigstiden. Flere av det 20. århundrets tidlige kjendiser sjokkerte sin samtid med å vise mye hud og uten skam å alludere til sex og erotikk.

Til alle tider har det levd artister og atleter som har skapt seg et navn ved sin seksuelle utstråling. Et eksempel er kurtisanene i 1700-tallets London, som reklamerte for seg selv ved å trykke opp og distribuere kopier av sine portretter. Navn som Kitty Fisher, Fanny Murray og Nancy Daw pirret og betok offentligheten.

Keiserlig skjønnhet
Selv om seksuell utstråling alltid har vakt oppmerksomhet, hadde den neppe kunnet dominere kulturen vår slik den gjorde på 1900-tallet uten foto-grafiets gjennombrudd. I begynnelsen var det de færreste navngitte mennesker som ble
fotografert og fikk sine bilder på trykk i en avis. Det skjedde bare med mennesker som hadde en fremskutt posisjon i samfunnet. En av de aller første som ble et slags sexsymbol, eller som i det minste ble beundret over hele verden for sin skjønnhet, var keiserinne Elisabet av Østerrike (1837–98), kjent som Sissi.

Les resten på nettsiden til All Verdens Historie:

http://allverdenshistorie.no/artikler/10-tidlige-sexsymboler

 

Foraktede følelser.

Den erotiske thrilleren er en av filmfamiliens foraktede stebarn. Men kanskje Park Chan-wooks «Kammerpiken» kan bidra til å heve statusen?

Aprilutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. I filmartikkelen denne gangen spør jeg om det er på tide med en revurdering av sjangeren erotisk thriller. Her er et lite utdrag:

I utgangspunktet er den erotiske thrilleren et avkom av 1940- og 50-tallets film noir, hvor utspekulerte femme fatales brynet seg på hardkokte mannfolk. Hun er en interessant kvinnefigur, som både fikk være aktiv og ha en egen agenda. Sensuren forhindret dog at metodene i denne kjønnskampen ble skildret altfor nærgående. Men fra og med slutten av 1960-tallet ble grensene for hva man kunne vise på film flyttet. Tendensen fortsatte utover på 70-tallet.

Rundt 1980 dukket det opp neo-noir-filmer som tok opp i seg den nye frilyntheten. Ti år senere hadde tendensen vokst til en veritabel syndflod.

I løpet av 1990-tallet klarte den erotiske thrilleren på den ene siden å frigjøre seg fra noir-skjemaet, gjennom en håndfull filmer som utforsket andre thrillerelementer – ofte i mer psykologisk retning. Samtidig ble imidlertid publikum overfôret av lettvinte «Basic Instinct»-kopier. De gikk lei. Den erotiske thrilleren ble for mange synonymt med «dårlig film», og bølgen trakk seg tilbake.

Svindel og sex. Den sørkoreanske regissøren Park Chan-wook («Oldboy», «Lady Vengeance», «Thirst») er nå kinoaktuell med «Kammerpiken» – som får première 7. april. Her møter vi Sook-Hee (Kim Tae-ri), en kvinnelig lommetyv, som blir kammerpike for den unge adelsdamen Izumi Hideko (Kim Min-hee). Sook-Hee agerer på oppdrag fra en svindler, som utgir seg for å være en greve. Målet er å lure Hideko til alteret for å slå kloa i arven hennes. Men jo mer den falske kammerpiken omgås med sitt potensielle offer, jo sterkere blir båndet mellom dem. De havner i seng sammen. Og lommetyvens stadig hetere følelser gjør henne skeptisk til svindelplanen.

Chan-wook er en prisvinnende kritikerfavoritt, og «Kammerpiken» har fått strålende anmeldelser i internasjonal presse. Det er altså mulig å lage gode filmer hvor våre seksuelle impulser får spille en hovedrolle. Kanskje er det også på tide å revurdere statusen til den erotiske thrilleren?

Innsikt-april17

Ellers retter denne utgaven av Innsikt et særlig fokus mot Finland, som markerer 100 års selvstendighet i 2017. Men om 100-årsjubileumsfeiringen hyller samholdet og heltene, lar den skjelettene bli igjen i skapet. Historikere ønsker å røske opp i noen av de nasjonale mytene og hente de mørkere sidene av historien frem i lyset.

Dessuten: Hvor norsk er egentlig Norges nasjonalfisk, ørreten? Millioner av ørret-unger av dansk-sveitsisk opprinnelse ble satt ut i vann og vassdrag over hele Sør-Norge frem til 1968. Konsekvensene er aldri blitt undersøkt.

Alderdom og rynker foraktes. Men det meste kan settes på vent med skalpell og noen injeksjoner. Mens kosmetiske inngrep tidligere var for de bemidlede få, er det nå blitt en overkommelig luksus. Bildene «New Aging» er en del av et stort fotoprosjekt Lauren Greenfield har jobbet med i 25 år.

Videre kan du lese om Finlands eksperiment med borgerlønn, om usikkerhet og skandaler foran valget i Frankrike, om ulovlig eksport av elektronisk avfall og kildekritikk på timeplanen i kampen mot falske nyheter.

Våre beste venner.

a-street-cat-named-bob

Uten dyrene hadde menneskeheten vært helt alene. Og dét er en ubehagelig tanke. Det er antagelig derfor vi lager filmer om våre beste venner.

Menneskene er kanskje planetens ubestridte herskere, men vi deler den tross alt med mange andre arter. Dyrene er en evig kilde til fascinasjon og glede for oss. Noen av dem liker vi sogar så godt at vi lar dem flytte inn hos oss.

Og man skal ikke kimse av dyr. De er i stand til å forandre folk til det bedre. 13. januar får den britiske dramakomedien «A Street Cat Named Bob» première. Den forteller den sanne – og nå ganske berømte – historien om forholdet mellom uteliggeren James Bowen og gatekatten Bob.

Jeg har brukt denne filmen som aktualitetsknagg på en artikkel om dyr på film, som står på trykk i Aftenposten Innsikt 1-2017.

Temaet katt går for øvrig igjen i enda et par av artiklene i denne utgaven av magasinet, som også tar for seg bl.a.:

Hvordan USAs ødelagte valgsystem favoriserer hvite i små stater, går mot flertallets vilje og hvordan inndelingen av valgdistrikter manipuleres for å oppnå størst oppslutning.

Fotavtrykkene fra den globale turismen, som er i eksplosiv vekst, truer bransjens reisemål, deres særtrekk og lokal natur og kultur. Utfordringene er større enn noensinne.

Israel har utviklet ny teknologi for avsalting av havvann til produksjon av drikkevann. Kostnaden er bare 5 kroner for 1000 liter.

«Fake news»: Hvorfor er ikke Facebook, som er blitt en gigantisk nyhetsformidler, i stand til å forhindre spredningen av falske nyheter?

innsikt_febr17

 

Fedre & døtre.

toni-erdman

Ines (Sandra Hüller) må forholde seg til sin rollespillende far Winfried (Peter Simonischek). Han kler seg gjerne i parykk og løstenner, og gestalter figuren «Toni Erdmann». Pressefoto: Komplizen Film/Arthaus/Filmweb

Det er få som kan måle seg med mamma. Det måtte vel i så fall være pappa?

Årets siste utgave av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Som vanlig har jeg begått en filmartikkel, og denne gangen zoomes det inn på farsrollen – særlig i forholdet til døtre. Aktualitetsknaggen er nemlig premieren på den tyske komedien «Min pappa Toni Erdmann».

Her er et ørlite utdrag fra innledningen på artikkelen:

Fedre må ofte finne seg i å spille annenfiolin – bak mor. Men det er forskjell på dem også, og noen trakterer annenfiolinen med bravur.

Innsikt har tidligere skrevet om «Mødre på film» (mars 2012). Denne måneden passer det å ta for seg fedrene – eller mer spesifikt forholdet mellom fedre og døtre.

I Maren Ades «Min pappa Toni Erdmann», som får norsk premiere 25. desember, fokuseres det nemlig på et noe spesielt, men antakelig ikke helt unikt, far-datter-forhold (se egen omtale på filmlisten). Denne tyske dramakomedien var blant de nominerte til Gullpalmen i årets Cannes-festival, og er Tysklands Oscar-bidrag i kategorien beste fremmedspråklige film.

(…)

I den tradisjonelt mannsdominerte filmbransjen har det muligens falt seg naturlig at sønnens perspektiv har fått dominere. Skildringer av generasjonskonflikter er blitt dominert av historier om sønner i opprør mot fedre. Eller om sønners vanskelige forhold til mødre. Døtrene har tradisjonelt vært henvist til mer passive – og dermed kjedeligere – roller.

Men forholdet mellom fedre og døtre er heller ikke helt fraværende. Blant de litt eldre titlene finner vi f.eks. Peter Bogdanovichs fine «Paper Moon» (1973), hvor Ryan O’Neal og Tatum O’Neal spiller hovedrollene. I virkelighetens verden er de far og datter, mens de i filmen agerte adoptivfar og adoptivdatter.

De senere årene har imidlertid forholdet mellom fedre og døtre vært et hyppig tema for filmskapere. Man aner at gjennombruddet for den moderne farsrollen har aktualisert problemstillingen, og at den fremstår ekstra tydelig i forholdet til døtre.

Resten kan du lese på sidene 126-129 i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt, som også tar for seg antropocen – Jordens nye epoke, fremskyndet av menneskets trossing av naturens advarsler. Les ellers om to ulike lands skjebner 25 år etter Sovjetunionens kollaps, om Ugandas traumatiske krigssår, om ungdomstiden som strekker seg langt inn i voksenalderen, samt om julebord der all høflig distanse settes til side. Med mer.

innsikt-des-2016

Skjønnhetens mange ansikter & falske dokumentarer.

skjønnheten

Faksimile fra sommerutgaven av Aftenposten Innsikt.

To bidrag til årets sommerlektyre: Sosiologiske studier som avdekker interessante variasjoner i skjønnhetsidealet. Og juksedokumentarenes snurrige lek med «virkeligheten».

Nå er sommerutgaven av Aftenposten Innsikt kommet i salg. Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet et par artikler.

Den første handler om interessante sosiologiske funn vedrørende skjønnhetsidealer. Her er en liten tekstteaser:

Skjønnhet er ikke bare biologi. Den er også kulturelt og sosialt betinget – men først og fremst når det gjelder vurderingen av kvinners ytre.

Vi har hørt det mange ganger, skjønnhet er universelt og blir angivelig vurdert på omtrent samme vis verden over. Det skal dypest sett handle om sunnhet, noe som kommer til uttrykk i symmetriske ansiktstrekk. Kildene er gjerne biologer eller evolusjonspsykologer. Men nå bringer en ny sosiologisk studie flere perspektiver på banen. Det finnes ikke noe universelt skjønnhetsideal – ikke engang innenfor ett og samme land. Og kvinnelig skjønnhet vurderes etter andre kriterier enn mannlig.

zelig

Avisklipp fra Woody Allens film «Zelig», som er blant juksedokumentarene jeg tar for meg i artikkelen.

Den andre artikkelen handler om juksedokumentarer, eller «mockumentaries» som de engelsktalende kaller det. Aktualitetsknaggen er comebacket til en viss kontorsjef uten sosiale antenner…

Hvis et meningsmålingsinstitutt skulle spørre folk om hvem som er tidenes verste kontorsjef, er antagelig sjansen stor for at flere ville svart David Brent. Noen ville kanskje til og med ment det i fullt alvor. Brent er jo rollen som gjorde skuespilleren Ricky Gervais til kjendis, men komiserien «The Office» ble fortalt ved hjelp av virkemidler hentet fra reality-sjangeren: Håndholdt kamera som følger personene tett på – observerende. Og med mellomstikk som består av intervjuer med de samme menneskene, hvor de helst kommenterer det vi akkurat har vært vitne til.  Alt dette er på plass igjen når Gervais dukker opp på kino 26. august – i filmen «David Brent: Life on the Road». Siden sist har den sosialt inkompetente kontorsjefen skiftet beite. Han er nå rockestjerne, ute på turné. Brent tror dokumentaristene vil portrettere ham på en glamoriserende måte, mens sannheten er at de lager en «hvor ble de av?»-film.

Hvis noe av dette frister så kan du lese resten i Aftenposten Innsikt juli/august 2016.

aftinn-juli

I denne sommerutgaven kan du også lese om hvordan turismen fra cruiseskip er en uregulert miljøversting og en trussel mot klodens natur og kultur. Den eksplosive veksten i cruisefarten forurenser og sliter ned verneverdige reisemål og attraksjoner.

Innvandrere kan komme til å avgjøre presidentvalget i innvandrernasjonen USA. Latinobefolkningen har vokst enormt de siste få årene, de er unge, de er positive til innvandring, og de sympatiserer tradisjonelt med demokratene, men mange er hjemmesittere.

Cuba måtte ufrivillig gå over til småskala økologisk jordbruk, takket være Sovjetunionens sammenbrudd. Les hvordan dette har skjermet landet for bie-døden, som verden ellers rammes av.

Hva kom først, diagnosen eller medisinen? Kritiske innsiderapporter trekker i tvil holdbarheten i psykiatriens og legemiddelindustriens kobling mellom mentale problemer og diagnosene som brukes.

Seksualundervisning i det digitaliserte og seksualiserte samfunn: «Alt vi lurte på – og ønsket å utforske – var kun noen tastetrykk unna. Vi gjorde det på egen hånd, og vi snakket ikke med de voksne om det. Det var vår kollektive hemmelighet.»