Gullalder med risiko.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen.)

Norsk film- og tv-produksjon er inne i en lenge etterlengtet gullalder, men i den siste av to digitaliseringstrender – strømmingen – ligger det noen skumle feller. Snart står slaget om framtiden.

Jeg har en longread over 14 sider i sommerutgaven av KulturPlot, som er i salg fra denne uken. Temaet er makt og innflytelse i den norske film- og tv-bransjen, og artikkelen starter slik:

Det er bedre enn noensinne: «Skam» (2015-17), «Exit» (2019-21), «Rådebank» (2020-21) og «Pørni» (2021). Dette er bare fire av de norske seriene fra de siste årene som har slått an hos både publikum og anmeldere. «Skam» utmerker seg ved at den ble innspilt på nytt i flere andre land. Per i dag finnes det egne franske, belgiske, tyske, spanske, amerikanske, italienske og nederlandske versjoner av serien.

De senere årene har det også sett lyst ut for norsk spillefilm og dokumentar som får kinovisning. De norske filmenes markedsandel av kinobesøket har mer enn én gang vært oppe i respektable 25 prosent. I 2020, som riktignok var et unntaksår siden så mange utenlandske storfilmer ble satt på vent, var de norske filmenes andel av kinobesøket hele 35,7 prosent. Hvis vi går tre tiår tilbake lå den ofte og vaket rundt stakkarslige 5 prosent.

Siden «you can’t argue with success» er det derfor god grunn til beskrive dagens situasjon som en gullalder for norsk film- og tv-produksjon. Tradisjonelt har vi vært mer vant med jernalder. Eller som Vilde Schanke Sundet, medieforsker ved UiO, oppsummerer det:

– Vi har aldri hatt så flinke folk til å lage tv, vi har aldri brukt så mye penger på å lage tv-drama, og norsk tv har aldri være mer populært i utlandet.

Dessverre er ikke alt fryd og gammen nå heller. Farer truer. De skal vi komme tilbake til. Men først et blikk på hvilke strukturer og rammevilkår det er som har preget den norske filmbransjen – og holdt den tilbake.

Resten kan du lese i juli/augustutgaven av KulturPlot.

Frykten som eter sjelen.

Fobier på film: All kunst er opptatt av primærfølelsene våre, og frykt er en favoritt. Kanskje blir det spesielt interessant når det er litt uklart om angsten er irrasjonell eller ei?

Ny måned, nye premierer, nytt tema. Her er starten på filmartikkelen i maiutgaven av Aftenposten Innsikt:

Et troverdig øyenvitne?
Psykologen Anna Fox (Amy Adams) har selv en diagnose som kompliserer hverdagen: Hun lider av sterk agorafobi (frykt for åpne plasser og/eller store menneskemengder), noe som gjør at hun alltid holder seg innendørs.

Et lyspunkt i den ensformige tilværelsen kommer i form av et uventet vennskap med Jane Russell (Julianne Moore), som bor i nabohuset. Sjokket blir derfor desto voldsommere da Anna mener å bevitne drapet på Jane.

Da hun varsler om forbrytelsen, blir hun imidlertid mistrodd. Nabokvinnen som heter Jane Russell (Jennifer Jason Leigh), er nemlig i live, men ligner ikke på kvinnen som besøkte Anna. Kan det være medisinene som spiller henne et mentalt puss? Det er tross alt godt dokumentert at de kan ha en sløvende effekt på sanseapparatet. Eller blir hun manipulert?

Regissør Joe Wrights siste opus, «The Woman in the Window», har premiere på Netflix 14. mai. Handlingsreferatet avslører at filmen står i gjeld til Hitchcock-klassikeren «Vinduet mot bakgården» (1954), samt nikker takknemlig i retning av «Copycat» (1995). Sistnevnte lot Sigourney Weaver spille agorafobisk psykiater med faglig spisskompetanse på seriemordere.

Aktivt forhold
Fobier er i det hele tatt noe filmskapere forholder seg ganske aktivt til. Rollefigurer med spesifikke diagnoser er alltid interessant, men regissørene vet også bevisst å spille på publikums egen latente angst for alt mellom himmel og jord. Da kalles det «å skape spenning». Enkelte fobier er tross alt både sosialt aksepterte og temmelig vanlige.

I omstendigheter.

Lurt av en ninjababy: Fortvilelsen er stor når 23-årige Rakel (Kristine Kujath Thorp) finner ut at hun er seks måneder på vei, og at hun ikke er helt sikker på hvem som er faren til den «sneaky ninjababyen» som har lurt henne. Pressefoto: MOTLYS/ARTHAUS

Ikke alle filmtemaer kan gjøre krav på å ha virkelig eksistensiell betydning, men graviditeter bør innrømmes en klar hevd på statusen – selv når latteren sitter løst.

Denne måneden har undertegnede sett nærmere på hvordan svangerskap skildres på film. Saken innledes slik:

Nye mennesker
Fruktbarhet har til alle tider og steder vært et sentralt kulturelt tema, noe som ikke er et stort mysterium. Behovet for reproduksjon er universelt. Ren logikk tilsier jo at uten nye mennesker ender vi opp i et oldingsamfunn uten fremtid.

Logikken betyr likevel ikke at foreldrerollen alltid er uproblematisk eller velkommen. Ansvaret for et barn kan fremkalle usikkerhet og nervøsitet selv hos de beste. Det er normalt å føle seg umoden for oppgaven.

I Yngvild Sve Flikkes «Ninjababy» som får premiere i vår, setter 23-årige Rakel (Kristine Kujath Thorp) ord på denne følelsen da hun overrumples av en lite planlagt unnfangelse som hun har oversett i hele seks måneder:

«Den er en fucking jævla sneaky ninjababy, som bare tror den kan gjemme seg der inne og kose seg, og så snike seg ut ni måneder senere», utbryter hun.

Filmen bygger på Inga H. Sætres tegneserieroman «Fallteknikk» (2011), og inneholder flere animasjonssekvenser som Sætre har bidratt med. Her kommer ninjababyen selv til orde, og får argumentere rappkjeftet for sin side av saken. Han ønsker seg et liv. Samtidig må Rakel foreta en vurdering av et par aktuelle kandidater til farsrollen.

Les resten (inklusive filmliste) i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.

De rotløse.

Friheten ved en omflakkende tilværelse har noe forførerisk over seg. Og omstreifere spiller ubesværet hovedrollen i helteepos og komedier. Men eventyret har sin pris, og fortellingen om livet på landeveien er antagelig vel så ofte en tragedie.

Filmartikkelen i marsutgaven av Aftenposten Innsikt innledes slik:

«Kassebil-boerne»
Bob Wells er en mann med flere titler. Han er forfatter og et nettfenomen med egen Youtube-kanal, men først og fremst kaller han seg «vandweller» (sammensatt av ‘van’ og ‘dweller’, altså «en som bor i kassebilen»). Wells er sågar inspirasjonskilden til en hel subkultur av «vandwellers», folk som sverger til et moderne nomadeliv og gjerne camper sammen.

Miljøet vokste for alvor frem i kjølvannet av finanskrisen anno 2011, og ble skildret av journalisten Jessica Bruder i dokumentarboken «Nomadland: Surviving America in the Twenty-First Century» (2017).

Den danner grunnlaget for Chloé Zhaos drama «Nomadland» (som er satt opp med kinopremiere 19. mars), hvor Bob Wells og flere andre «vandwellers» spiller seg selv. Hovedrollen fylles imidlertid av Frances McDormand. Hun gestalter Fern, en enke som blir arbeidsledig da resesjonen stenger fabrikken hvor hun har jobbet i årevis. Etter å ha solgt brorparten av hva hun eier, legger hun av sted i bilen, på jakt etter nye eller sporadiske jobbmuligheter. Ganske snart kommer hun i kontakt med «vandweller»-miljøet.

Omflakkende helter
Ved første øyekast er det tilsynelatende noe særegent amerikansk ved dette. Det er lett å trekke tråder tilbake til frontier-mentaliteten og slagordet «Go west!», eller peke på at den erkeamerikanske bilkulturen kan spille på lag med en moderne nomadetilværelse. Men arketypen i dette dramaet – omstreiferen – er langt mer universell. Det samme gjelder livsstilen, som hyppig er blitt romantisert – både som helteskikkelse og komediefigur.

Les resten i magasinet.

Statskupp & revolusjoner: Politisk omelett.

Maktskifter presset gjennom av rå maktbruk er alltid best på film.

Filmartikkelen i februarutgaven av Aftenposten Innsikt innledes slik:

Meksikansk revolt
Det er gjort i stand til bryllupsfest på en fasjonabel adresse i Mexico by. To unge mennesker fra to velstående familier skal forenes. Samtidig koker det i gatene utenfor, med demonstrasjoner og uro, uten at vertskap eller gjester lar seg bekymre unødig av det. Bråket foregår jo utenfor murene. Men plutselig trenger bevæpnede mennesker seg inn på festen. Uroen har utløst et opprør som snart skyller over hele byen, og bryllupsgjestene er inntil videre gisler. Samtidig mobiliserer militæret.

Slik starter Michel Francos mørke og brutale thriller «New Order». Filmen vant juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia, og er ventet å ankomme et norsk publikum i løpet av februar eller mars. Etter hendelsene i Washington D.C. på nyåret har filmen også fått en ny aktualitet over seg. Vi diskuterer plutselig statskupp og revolusjon med større intensitet enn tidligere.

Omeletten
Uttrykket «Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg» er blitt tillagt både Stalin og Lenin, men er antagelig introdusert av forfatter Robert Louis Stevenson. Formuleringen fanger uansett inn den etiske kostnaden viljen til makt avkrever den som ønsker å omstyrte systemet.

Noen må nødvendigvis være egg. Offer må til, og man får heller se stort på om de er frivillige eller rettferdige.

Det er således gode grunner til at statskupp og revolusjoner sees på med skepsis. De suspenderer sentrale rettigheter, åpner for mye vilkårlighet og er vanskelige å styre. Samtidig er revolusjonsromantikk et velkjent fenomen. Det er forståelig. I enhver revolusjon er det frigjøring som er den grunnleggende appellen.

Man loves en flukt unna den hverdagslige disiplinen og traurigheten, som erstattes av dramatikk og en berusende følelse av handlingskraft.

Les resten med tilhørende filmliste i februarnummeret.

Seniortilværelser.

Vi skal alle bli eldre. Derfor bør vi interessere oss for fortellinger om hvordan alderdommen arter seg.

Endelig et nytt år! Krysser fingre for at 2021 blir langt lysere enn det vi har lagt bak oss. Samtidig markerer årsskifter at tiden ubønnhørlig går videre… for oss alle.

I januarutgaven av Aftenposten Innsikt vies flere sider til temaet «alderdom». Filmsaken hekter seg på, uten å skjele til noen spesiell premiere eller lansering. Her er innledningen på artikkelen:

Levd liv.
Sett med dramaturgiske øyne kan fortellinger om oldinger være en utfordring. De er som regel fysisk skrøpelige, noe som begrenser den fysiske aktivitetsradiusen, og de avgjørende øyeblikkene i livet deres ligger bak dem. Gamlinger er helst litt stedbundne, satte og rutineorienterte. Det er således gode grunner til at så mange foretrekker historier om yngre mennesker som «oppdager verden» eller får testet egne evner for første gang.

Men de eldre har samtidig noen iboende egenskaper som kan lokke til seg fortellerne. Seniorene har levd liv å se tilbake på, noe som tilbyr en retrospektiv innfallsvinkel på den velprøvde ungdomsfortellingen – og ditto for alle andre livsfaser.

Denne muligheten er fruktbar fordi erfaringene og opplevelsene vi gjør oss, kan endre betydning etter hvert som årene går. Livet er ikke helt fritt for ironier og paradokser. Alle valg kan føre til uventede konsekvenser lenger frem. Gode intensjoner kan skape ulykker. «Life is messy», som det sies på hollywoodsk. Akkurat hvor rotete oppdager man først i etterkant.

Aktiviserte eldre.
Manusforfattere som har tatt til seg denne innsikten, tyr derfor gjerne til en mye brukt figur innen seniorskildringer: Gamlingen som skal gjøre godt for seg før det er for sent.

Fortellinger om ufullførte oppgaver gjør seniorrollen aktiv igjen. I tillegg begynner alle svakhetene knyttet til oldingene å virke til deres fordel. Det tilhører læreboken i fortellerkunsten at jo mer utfordrende og vanskelig oppgaven er for protagonisten, jo mer engasjerende blir det. Den som sliter, heier publikum på. Samtidig aktiveres den velkjente Tidsfristen. Nedtellinger er et dramaturgisk grep for å pumpe drama inn i en film, og alderdommen begynner jo alltid «fem på tolv». Her er ingen tid å miste.

Fortsettelsen finner du i januarnummeret av Aftenposten Innsikt.

Blek, blakk og foraktet.

«White trash»: Klisjeene om den hvite underklassen i Amerika oser ofte av forakt og frykt. Men det finnes også mer empatiske og inspirerende fremstillinger.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt plukker opp den tematiske tråden i «Hillbilly Elegy», som får premiere på Netflix 24. november. Filmen er basert på memoarene til J.D. Vance, hvor vi presenteres for historien om tre generasjoner i Appalachia. Den er regissert av Ron Howard, og kan skilte med navn som Glenn Close, Amy Adams, Bo Hopkins, Freida Pinto, Haley Bennett og Gabriel Basso på rollelisten.

Artikkelen begynner slik:

Skjellsord. «Crackers», «hillbillies», «rednecks» og «white trash». Eller «waste people», «clay eaters» og «sandhillers». Opp gjennom historien har det vært mange begreper i sirkulasjon, og definisjonene har vært lett flytende. Men måltavlen er den samme: fattige, hvite amerikanere.

Under valgkampen i 2016 kom Hillary Clinton i skade for å introdusere et nytt skjellsord myntet på dem – det var iallfall slik det ble oppfattet av mange: «deplorables». Reaksjonsbølger i den hvite underklassen kan imidlertid få stor politisk betydning, selv i et land hvor man vanligvis ikke snakker så mye om akkurat klasser.

I Nancy Isenbergs bok «White Trash. The 400-year untold history of class in America» (2016) kan vi lese om hvordan forakten for dette demografiske segmentet har pågått i århundrer. De er jevnlig blitt omtalt som naturlig predisponerte for umoralske og virkeløse liv. De er skildret som tiltaksløse, mindre intelligente og seksuelt utsvevende (med en hang til både innavl og store ungeflokker). De er skitne på enhver tenkelig måte.

Degenerasjon i bakevjen. Dette var jo tross alt etterkommere av «bunnfallet» blant immigrantene – kriminelle, prostituerte, straffanger, vagabonder – som var tvangssendt til Den nye verden. Var det da så rart at ting ble som de ble?

Les resten i novemberutgaven av Innsikt.

Oppvokst med propaganda.

ilze-plot

Hvordan var det å vokse opp i Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet? Norsk-latviske Ilze Burkovska Jacobsen har laget en selvbiografisk, animert dokumentarfilm om den erfaringen.

Tajmingen på intervjuet jeg gjorde med Ilze Burkovska Jacobsen for magasinet Kulturplot (tidligere bare Plot) viste seg å være strålende. Bare noen dager etter at juliutgaven kom i butikken vant hun hovedprisen, den såkalte Contrechamp-prisen, i Annecy, verdens største og viktigste animasjonsfilmfestival.

Du kan lese intervjuet her: https://kulturplot.no/kulturplot-papirutgaven/2020/oppvokst-med-propaganda-0

 

Refsende komikk.

Satire er humor med brodd og et budskap, sogar med en målsetting om å påvirke.

Filmsaken jeg har skrevet for septemberutgaven av Aftenposten Innsikt tar utgangspunkt i Ruben Östlunds Gullpalmevinner «The Square». Og temaet er satire:

Kunstverdenen, i likhet med resten av kulturlivet, er et trend- og teorifølsomt univers, hvor de korrekte ideene står sentralt. Derfor blir det også viktig for aktørene å kontrollere hvordan man fremstår. I en slik situasjon kan selv ganske banale nærkontakter med den rotete og ubehagelige virkeligheten skape farlige rystelser.

For eksempel ved at noen stjeler mobilen din, og du gjør et ugjennomtenkt og fomlete forsøk på å spore opp tyven. Det er dette som skjer med Christian i «The Square». I tillegg godkjenner han et markedsføringsstunt som får en helt annen effekt enn den han så for seg.

Resultatet er et selvbilde som krakelerer. Det blir krevende å holde den idealistiske, politisk korrekte masken for kuratoren. Og ditto vrient å begrunne utstillingen på troverdig vis.

Alvorlig ærend. Mens andre komedieformer ofte bare vil more, er satiren ute i alvorlig ærend. Det handler ikke kun om å kle av keiserne, men om å eksponere dysfunksjonelle sider ved samfunnets institusjoner, praksiser eller ideologier. Av samme grunn er det ingen andre former for humor som er viktigere i et fungerende demokrati. Satire er en form for debattinnlegg.

I følge den fransk-amerikanske kulturhistorikeren Jacques Barzun er perioder preget av utbredt forfall og dekadanse som regel en potensiell gullalder for satirikerne. For dekadanse handler mest av alt om at folk har akseptert det meningsløse som normalt. Da trengs satiren for gjenetablere litt bakkekontakt.

Ellers i denne utgaven av magasinet:

I valgmåneden september kan du i Aftenposten Innsikt lese om hvordan politikere flest, for å minimere mulig kritikk, er blitt mestere i å svare tvetydig eller omgå problemstillinger. De drilles i ulike strategier for å unngå å svare på vanskelige spørsmål, men ingen vil innrømme tåkeprat. Det uklare politikerspråket setter argumentasjonsdemokratiet under press.

I Eritrea fikk italienske arkitekter boltre seg fritt i kolonitiden. Hovedstaden Asmara kan derfor fremvise en fantastisk samling modernistisk og futuristisk arkitektur. Sommerens oppføring på Unescos verdensarvliste kan bidra til å ta vare på den arkitektoniske arven.

Grønlands selvstendighet er tabu i Danmark. Danmark vil ikke vedkjenne seg at Grønland for mange fortsatt er å anse som en koloni, øyas selvstendighetsønske blir ikke tatt seriøst – og debatten knebles.

Makt har en berusende effekt, men den kan også gi hjerneskade ved at den svekker lederes mentale kapasitet. Mektige mennesker mister spesielt evnen til å lese andre mennesker, en evne som var avgjørende for deres vei til makten i utgangspunktet.

Nøkkelarten Raudåte finnes i enorme mengder i Norskehavet og er avgjørende føde for fisk og sjøfugl. Dyreplanktonets rike omega-3-innhold gjør kommersiell tråling ettertraktet. Nå økes kvotene dramatisk, men forskerne kjenner ikke konsekvensene for økosystemene.

Moteindustrien har kuppet band-T-skjorten. Nå trenger man knapt ha hørt om et band for å gå med navnet deres på T-skjorten. For mange er det nok at logoen ser passe rocka ut og matcher antrekket.

 

10 tidlige sexsymboler.

Margaretha_Zelle_alias_Mata_Hari

Mata Hari fotografert ca. 1906. Foto: Wikimedia Commons

I dag er vi omgitt av sexsymboler i masse­mediene. Men hvordan oppsto begrepet? Hvem var de første filmstjernene som ble internasjonalt berømte for sin seksuelle utstråling?

All Verdens Historie har nettpublisert en artikkel jeg skrev for dem om noen av de første sexsymbolene. (Jeg skulle gjerne ha fått med flere enn 10, slik at f.eks. den personlige favoritten Louise Brooks ble nevnt. Men 10 er jo et fint og rundt tall.)

Fantes det i det hele tatt sexsymboler før filmstjerner som Marilyn Monroe, Jayne Mansfield og Brigitte Bardot? Svaret er ja. Og de tidligste av dem var ikke nødvendigvis mer uskyldige enn de «sexbombene” som dukket opp på lerretet i etterkrigstiden. Flere av det 20. århundrets tidlige kjendiser sjokkerte sin samtid med å vise mye hud og uten skam å alludere til sex og erotikk.

Til alle tider har det levd artister og atleter som har skapt seg et navn ved sin seksuelle utstråling. Et eksempel er kurtisanene i 1700-tallets London, som reklamerte for seg selv ved å trykke opp og distribuere kopier av sine portretter. Navn som Kitty Fisher, Fanny Murray og Nancy Daw pirret og betok offentligheten.

Keiserlig skjønnhet
Selv om seksuell utstråling alltid har vakt oppmerksomhet, hadde den neppe kunnet dominere kulturen vår slik den gjorde på 1900-tallet uten foto-grafiets gjennombrudd. I begynnelsen var det de færreste navngitte mennesker som ble
fotografert og fikk sine bilder på trykk i en avis. Det skjedde bare med mennesker som hadde en fremskutt posisjon i samfunnet. En av de aller første som ble et slags sexsymbol, eller som i det minste ble beundret over hele verden for sin skjønnhet, var keiserinne Elisabet av Østerrike (1837–98), kjent som Sissi.

Les resten på nettsiden til All Verdens Historie:

http://allverdenshistorie.no/artikler/10-tidlige-sexsymboler