Ønsketenkning om historiske heltinner.

Sterk kvinneskikkelse: I «The Woman King» spiller Viola Davis hovedrollen som general Nanisca. (Foto: Ilze Kitshoff/Sony Pictures/SF Studios)

Novembernummeret av Innsikt er kommet i handelen. Her tar jeg bl.a. for meg debatten rundt «The Woman King», som kommer på norske kinoer 25/11. I tillegg har jeg kloret ned noen kortere tekster om hvordan Egypt tar sikte på å etablere seg som regional energistormakt i Øst-Afrika + hvordan narkokarteller i Mexico er begynt å ta kontroll over ferskvannsressursene i nordlige delstater. I tillegg kommer ‘dei faste notisspaltane’ både på den historiske og mer dagsaktuelle fronten.

Her er en kort smakebit på filmsaken, som innledes slik:

Et filmatisk kinderegg?
Det er en dårlig skjult hemmelighet at den amerikanske filmbransjen befinner seg i krysspresset mellom to sterke drivkrefter: Behovet for kommersiell suksess, og et arbeidsmiljø dominert av liberale/progressive holdninger.

Sistnevnte har en tendens til å manifestere seg i tematiske minitrender hvor ulike kampsaker skal bakes inn i fortellingene. På sitt verste kan dette virke både malplassert og unødig misjonerende. Andre ganger treffer man tidsånden mer naturlig og ubesværet, og da blir det fort feststemning i Hollywood. Dette er drømmescenarioet.

Med dette i bakhodet er det lett å forstå forhåpningene «The Woman King» vakte hos mange. Ikke bare handler det om kvinnelige krigere, men om afrikanske kvinnelige krigere – som har eksistert!

Dette var både girl power og svart representasjon, såvel som å være «basert på en sann historie». Da den ene produsenten, Maria Bello (mest kjent som skuespiller), i 2015 presenterte ideen foran et publikum, reagerte salen med spontan jubel og applaus.

Identitetspolitisk profil
Den euforiske reaksjonen skyldtes også at Viola Davis, som sto på samme scene, ble forespeilet å være hovedrolleinnehaver i den kommende filmen. 2015 var året da Davis ble den første afrikansk-amerikaneren til å vinne Emmy-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramaserie, i «How to Get Away with Murder». Rollen som general Nanisca i «The Woman King» ville gi Davis en forlokkende mulighet til å prøve ut en mer fysisk side ved skuespillerfaget, og hun hadde åpenbart en tilhengerskare som ønsket å se henne i en slik rolle.

Resten kan du lese i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Overklassebilder.

Filmskildringer av rikinger: Beundring vs. latterliggjøring.

I oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om forskningen som viser at majoriteten opplever sine lykkeligste år etter fylte 50, og hvordan landene i Midtøsten kniver om å sikre seg regnskyene i regionen. I tillegg forklarer jeg hvordan skalldyrskjell kan bidra til å gjøre batterier miljøvennlige og fornybare. Og som alltid; historiske og aktuelle notiser.

Månedens filmsak kikker nærmere på de ulike måtene overklassen portretteres i levende bilder. Artikkelen strekker seg over seks sider og innledes slik:

Kapitalformer
Kapital kommer i mange former. Penger er ikke alt. For eksempel skilte den franske sosiologen Pierre Bourdieu mellom kulturell kapital, sosial kapital og økonomisk kapital. Senere har andre kapitalbegreper kommet til. Den britiske sosiologen Catherine Hakim er kjent for å ha definert erotisk eller seksuell kapital. Ikke overraskende har attraktive mennesker mer enn resten av oss.

Disse ulike kapitalformene kan i teorien – og ofte i praksis – konverteres fra den ene kategorien til den andre. Klisjeen er en aldrende, rik mann som får seg en ung, vakker kone. Overklassen skaffer seg gjerne formuer innen flere ulike kapital-former, og økonomisk kaapital spiller en helt sentral rolle i den prosessen.

Hvis tid er penger, kan penger kjøpe fri tid til å dyrke kulturelle og intellektuelle interesser, samt investere i god helse og egenpleie.

De pene, de rike og de kompetente
I svenske Ruben Östlunds første engelskspråklige film, «Triangle of Sadness» (som får kinopremiere 14. oktober), støter vi på det mangefasetterte kapitalbegrepet – og overklassen. Filmen vant Gullpalmen under årets Cannes-festival.

Et ungt par, modellen Carl (Harris Dickinson) og influenseren Yaya (Charlbi Dean), er gjester på et luksuscruise i den absolutte elitedivisjonen. Blant de andre passasjerene er for eksempel den prateglade russiske oligarken Dimitrij (Zlatko Burić). Kapteinen, Thomas Smith (Woody Harrelson), er en mann som liker å krydre samtalen med Marx-sitater.

Seilasens lukkede miljø gir rik anledning for regissør Östlund å bore i den sosiale dynamikken mellom velstående passasjerer og skipets besetning, hvorav mange fyller rene tjenerfunksjoner.

Denne strukturen krakelerer da en storm får båten til å havarere. Nå må de overlevende kjempe for tilværelsen på en øde øy – hvor enda en form for kapital introduseres. Vi kan kalle den ferdighetskapital. Noen mestrer kunsten å finne mat, andre ikke.

Meg, meg, meg, meg!

Narsissister på film: Noen må jo skape dramaet.

I septembernummeret av Innsikt skriver jeg bl.a. om den økonomiske verdien av Donbas: Hvis Ukraina mister Donbas-regionen til Russland, hva har landene da henholdsvis tapt og vunnet?

I tillegg: Forskere advarer om at havvindanleggene som flyttes ut på dypere vann kan forstyrre helt grunnleggende naturprosesser. Og en ny norsk-svensk studie av hvor mange som ikke fikk barnebarn og oldebarn, byr på visse overraskelser.

Mens filmartikkelen denne gangen altså tar for seg hvordan narsissister skildres – og hva slags dramaturgisk funksjon de fyller – på det hvite lerretet.

Her er et lite utdrag fra teksten, som bruker en ny norsk film som aktualitetsknagg:

Sympati-vampyr
I Kristoffer Borglis nye film, «Syk pike» (kinopremiere 9. september), møter vi en interessant variant av typen. Hun heter Signe (Kristine Kujath Thorp) og er kjæreste med kunstneren Thomas (Eirik Sæther).

Forholdet deres er preget av en usunn konkurransementalitet. Og da han plutselig høster mye anerkjennelse for en ny utstilling, må Signe finne en måte å hevde seg på. Hun vil ikke forbli den kjedelige partneren.

Løsningen blir å lyve på seg «interessante» diagnoser. Det begynner med nøtteallergi, men snart kjøper hun illegale medikamenter som sikrer henne troverdige symptomer. Omgivelsene reagerer med sympati, og Signe nyter oppmerksomheten hun får. Dette er avhengighetsskapende, og pillebruken eskalerer.

Samtidsdiagnose
Regissør Borgli er tydelig på at Signes ekstreme narrespill er inspirert av særtrekk ved dagens samfunn

«Narsissisme er jo så utrolig tydelig i samtiden, et problem vi bare gjør verre med sosiale medier og alle disse måtene å dyrke seg selv på. Det er så tydelig at det nesten er umulig ikke å snakke om det», sier Borgli i et intervju med bransjetidsskriftet Rushprint. Og videre:

«Det er bygget enda mer en økonomi rundt det å være et offer. Det skaper et incentiv som de fleste tenker at ‘det kan man ikke spille på’. Men denne karakteren gjør det de færreste ville gjort. De færreste vil agere på det incentivet. Kulturelt er offerrollen nå skapt som helterollen».

Dette er ikke første gang filmskapere bruker narsissister til å kommentere problematiske sider ved samtidskulturelle tendenser.

Les resten i septemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Drømmetilstander.

Filmskapere har en naturlig dragning mot drømmer, men et vanskelig forhold til søvn.

I juliutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om oversetterbevegelsen som provoserer de kinesiske myndighetene, og den nye terrorbølgen i Afrika. Ellers er de faste spaltene fylt opp med interessante notiser.

Søvn (og drømmer) er et gjennomgangstema i dette nummeret, noe også filmsaken bærer preg av.

Her er anslaget på artikkelen:

Ufilmatisk aktivitet
Søvn er i utgangspunktet en aktivitet som egner seg dårlig på film. Filmmediet er fremfor alt bevegelsens medium, og søvn er temmelig passive greier, i det minste når murmeltilstanden bare observeres.

Dette demonstrerte Andy Warhol i avantgardefilmen «Sleep» (1964), som viser opptak av John Giorno (Warhols daværende elsker). Filmen varer i fem timer og 20 minutter. Warhol rubriserte ærlig nok eksperimentet som en «anti-film».

Pop-kunstneren hadde opprinnelig ønsket å lage en åtte timer lang film, gjerne med den franske filmstjernen Brigitte Bardot i hovedrollen.

Drøyt 50 år senere kom en slags remake, som er akkurat åtte timer lang. Den heter også «Sleep» (2013), er regissert av den svenske kunstneren Juha Lilja og viser ham selv sovende – filmet fra flere ulike vinkler. Men Lilja har også puttet inn noen drømmesekvenser i sin versjon av «Sleep».

Vår indre film
Disse innslagene kan muligens tolkes som en innrømmelse av at det filmskapere egentlig er interessert i når det gjelder søvn, er hva som foregår på innsiden av hodet til den sovende. Det er ikke så rart, siden drømmer ofte sammenlignes med en indre filmatisk opplevelse. Drømmer er bilder og aktivitet (selv om de kan fremstå kryptiske eller ulogiske).

Les resten i juliutgaven av Innsikt.

Ubønnhørlig tikking.

Nedtellinger: Filmskapere elsker å utsette rollefigurene sine for tidsnød og tidsfrister. Slike fortellergrep fungerer nemlig så drivende godt.

Denne månedens filmtema i Aftenposten Innsikt (hvor jeg også har skrevet noen snutter om ukrainsk skiproduksjon, medisinrester i vassdrag og europeisk økolandbruk – i tillegg til de faste notisspaltene). Her er to små utdrag fra innledningen på saken:

Kamp mot klokken
Hvor mange filmer har du sett som inneholder en eller annen form for nedtelling eller tidsfrist? Flere enn du klarer å liste opp på stående fot, kanskje? Du er nok ikke alene.

Her snakker vi tross alt om et av fortellerkunstens mest effektive dramaturgiske grep. Gang på gang skaper det engasjement og spenning for oss publikummere når rollefigurene må rekke noe viktig, og klokken ubønnhørlig tikker ned mot øyeblikket da det vil være for sent.

(…) Adrenalinpumpende hverdagsdrama
Franske Eric Gravels «Tatt av tiden», som er satt opp med kinopremiere 1. april, tillemper imidlertid både nedtelling og andre typiske «actiongrep» på en sjanger som sjelden forbindes med adrenalinpumpende driv: hverdagsdramaet.

Her møter vi alenemoren Julie (Laure Calamy) som bor utenfor Paris, men jobber på et eksklusivt hotell inne i bykjernen. Det betyr at hun må sjonglere innkjøp, levering av barn og lang pendling innenfor en stram tidsramme. Handlingen utspiller seg over ni stadig mer tettpakkede og hektiske dager i Julies liv.

Vilkårene sliter allerede på henne, men hun har i det minste en ny og bedre stilling i siktet – hvis hun kan nå jobbintervjuet. Problemet er bare at det brått blir en transportstreik, og all offentlig kommunikasjon inn og ut av Paris stanser opp. Nå starter for alvor kampen mot klokken for Julie.

De stigmatiserte.

Noen blir skydd av omgivelsene, som om de bar en advarsel i pannen.

Månedens filmartikkel hekter temaet sitt på flere aktuelle lanseringer, og innledes slik:

Mislikte typer
Et sosialt utskudd kan man bli eller være på så mange måter. Vi finner tre vidt forskjellige varianter, i like mange filmer, blant titlene som er satt opp med kinopremiere denne måneden.

I Sean Bakers «Red Rocket», som kommer 11. mars, møter vi den avdankede pornoskuespilleren Mikey, spilt av Simon Rex, som selv har hatt en noe brokete skuespillerkarriere. Da Mikey returnerer til hjembyen Texas City, er ingen bekjente spesielt begeistret for å ha ham tilbake. Karrieren hans åpner heller ikke mange anstendige jobbmuligheter, så Mikey begynner å selge marihuana. Samtidig innleder han et forhold til tenåringsjenta Strawberry (Suzanna Son) – muligens ikke helt uten baktanker.

Den norske komedien «Alle hater Johan», regissert av Hallvar Witzø, har en temmelig selvforklarende tittel. De utfyllende detaljene avslører at slekten til sprengbasen Johan Grande (Pål Sverre Hagen) aldri er blitt helt godtatt i det lille Titran-samfunnet på Trøndelagskysten.

Johan selv gjorde seg umulig da han demonstrerte sine sprengningskåte sider i ungdommen, noe som rammet nabojenta Solvor (Ingrid Bolsø Berdal). Hun lever fortsatt, dog litt preget etter den uheldige episoden, og Johan har ikke gitt opp sine amorøse ambisjoner om henne av den grunn. Filmen får premiere 25. mars.

Langt større alvor blir det i «Nitram», som lanseres samme dag. Her er bakgrunnen den verste masseskytingen i Australias historie. Regissør Justin Kurzel tegner et psykologisk portrett av den venneløse Nitram (Caleb Landry Jones). Han gjør omgivelsene utrygge, blant annet ved å antenne fyrverkeri på upassende tidspunkter, og har generelt manglende respekt for alt og alle.

En dag oppsøker han Helen (Essie Davis), en middelaldrende kvinne med sine egne eksentriske sider. Dette møtet skal bli skjebnesvangert.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

Einstøingene blant oss.

Faksimile av oppslagssiden til saken i Aftenposten Innsikt.

Selvvalgt eller ei, noen lever sitt liv med resten av menneskeheten på en armlengdes avstand.

Første filmartikkel i 2022 er publisert. Innledningen begynner slik:

Der ingen skulle tru …
De som virkelig mener alvor med einstøingstilværelsen, søker seg til naturen. Her kan de leve med et minimum av kontakt med andre. I Michael Sarnoskis regidebut «Pig», som er satt opp med kinopremiere 14. januar, møter vi en slik type: Robin Feld (Nicolas Cage). Han har søkt tilflukt i Oregons dype skoger, på jakt etter et mer ensomt liv.

Skjønt, helt alene og avsondret er han ikke. Dagene tilbringes sammen med grisen Apple, som er en racer på å spore opp trøfler. Det er slik Rob tjener de pengene han trenger. Han selger gourmetvarene til kresne kokker i Portlands restaurantverden – en krets han selv har tilhørt.

Men en dag overfalles Rob av ukjente gjerningsmenn, som stjeler trøffelgrisen hans. Han søker hjelp hos Amir (Alex Wolff), en ung og uerfaren grossist som er fast kjøper av varene. Jakten på Apple leder dem snart i retning Portlands kulinariske feinschmeckere, hvor det for Robs del er duket for et gjensyn med gamle bekjentskaper og et oppgjør med fortiden.

Eremitter og originaler
Thomas Daneskovs danske komedie «Villmenn» har premiere i april. Den beveger seg i lignende tematikk, siden hovedpersonen Martin (Rasmus Bjerg) har stukket av til de norske skogene for å leve som en slags viking. Han bytter pels fra jaktfangsten sin mot varene han synes han trenger. Men heller ikke Martin får være i fred. Sivilisasjonen har en tendens til å trenge seg på.

Disse to filmene er vidt forskjellige i tone og sjanger, men hovedmotivet i dem – individet som står utenfor det alminnelige sosiale bruset – har lang fartstid.

Resten står å lese i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Umyndige ikoner.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen i Aftenposten Innsikts desemberutgave.)

Filmbransjen har gjort kjendiser av mindreårige i hundre år. Praksisen har både skapt personlige tragedier og livslange karrierer.

Årets siste filmtematiske utlegninger signert undertegnede er kommet på trykk. Artikkelen skuer både litt fremover på premierekalenderen, og ganske langt tilbake i filmhistorien. Her er starten på teksten:

Autentiske barn
Mer enn de fleste andre kunstarter forholder film seg til en underforstått forventning om ekthet. Selv om all filmproduksjon skjer med lagvis manipulasjon og bearbeiding av virkeligheten, oppfattes likevel sluttresultatet i hovedsak som et uttrykk for en slags «realisme». Og de fleste filmskapere tenderer mot å komme denne forventningen i møte.

Dette får blant annet stor betydning når rollene skal besettes. Autentisitet blir et mål. Hvis fortellingen handler om barn, bør det være barn som spiller rollene. Hvis ikke risikerer filmen å miste troverdighet.

Dermed har vi fått en lang tradisjon med barne- og tenåringsstjerner innen filmbransjen. Ikke alle unge talenter har taklet eksponeringen like godt. I noen tilfeller har det endt i tragiske skjebner.

Motvillig sexsymbol
I 1971 ble den svenske 15-åringen Björn Andrésen brått forvandlet til et homoerotisk filmikon da han fikk den viktige birollen som Tadzio i Luchino Viscontis filmatisering av Thomas Mann-novellen «Døden i Venedig». Regissøren proklamerte Andrésen som «verdens vakreste gutt». Den karakteristikken er også tittelen på Kristina Lindström og Kristian Petris dokumentar «The Most Beautiful Boy in the World», som får norsk kinopremiere 21. januar.

Statusen som sexsymbol og ungdomsidol var aldri noe Andrésen ønsket seg. Han ble dyttet frem av en bestemor som var forgapt i filmbransjens glamorøse fasade. For barnebarnet ble stjernestatusen en kanal inn i rusmisbruk, depresjon og personlige problemer.

Resten kan du lese i desembernummeret av Aftenposten Innsikt, som er i salg nå. Her er traileren til den omtalte dokumentaren:

Gullalder med risiko.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen.)

Norsk film- og tv-produksjon er inne i en lenge etterlengtet gullalder, men i den siste av to digitaliseringstrender – strømmingen – ligger det noen skumle feller. Snart står slaget om framtiden.

Jeg har en longread over 14 sider i sommerutgaven av KulturPlot, som er i salg fra denne uken. Temaet er makt og innflytelse i den norske film- og tv-bransjen, og artikkelen starter slik:

Det er bedre enn noensinne: «Skam» (2015-17), «Exit» (2019-21), «Rådebank» (2020-21) og «Pørni» (2021). Dette er bare fire av de norske seriene fra de siste årene som har slått an hos både publikum og anmeldere. «Skam» utmerker seg ved at den ble innspilt på nytt i flere andre land. Per i dag finnes det egne franske, belgiske, tyske, spanske, amerikanske, italienske og nederlandske versjoner av serien.

De senere årene har det også sett lyst ut for norsk spillefilm og dokumentar som får kinovisning. De norske filmenes markedsandel av kinobesøket har mer enn én gang vært oppe i respektable 25 prosent. I 2020, som riktignok var et unntaksår siden så mange utenlandske storfilmer ble satt på vent, var de norske filmenes andel av kinobesøket hele 35,7 prosent. Hvis vi går tre tiår tilbake lå den ofte og vaket rundt stakkarslige 5 prosent.

Siden «you can’t argue with success» er det derfor god grunn til beskrive dagens situasjon som en gullalder for norsk film- og tv-produksjon. Tradisjonelt har vi vært mer vant med jernalder. Eller som Vilde Schanke Sundet, medieforsker ved UiO, oppsummerer det:

– Vi har aldri hatt så flinke folk til å lage tv, vi har aldri brukt så mye penger på å lage tv-drama, og norsk tv har aldri være mer populært i utlandet.

Dessverre er ikke alt fryd og gammen nå heller. Farer truer. De skal vi komme tilbake til. Men først et blikk på hvilke strukturer og rammevilkår det er som har preget den norske filmbransjen – og holdt den tilbake.

Resten kan du lese i juli/augustutgaven av KulturPlot.

Frykten som eter sjelen.

Fobier på film: All kunst er opptatt av primærfølelsene våre, og frykt er en favoritt. Kanskje blir det spesielt interessant når det er litt uklart om angsten er irrasjonell eller ei?

Ny måned, nye premierer, nytt tema. Her er starten på filmartikkelen i maiutgaven av Aftenposten Innsikt:

Et troverdig øyenvitne?
Psykologen Anna Fox (Amy Adams) har selv en diagnose som kompliserer hverdagen: Hun lider av sterk agorafobi (frykt for åpne plasser og/eller store menneskemengder), noe som gjør at hun alltid holder seg innendørs.

Et lyspunkt i den ensformige tilværelsen kommer i form av et uventet vennskap med Jane Russell (Julianne Moore), som bor i nabohuset. Sjokket blir derfor desto voldsommere da Anna mener å bevitne drapet på Jane.

Da hun varsler om forbrytelsen, blir hun imidlertid mistrodd. Nabokvinnen som heter Jane Russell (Jennifer Jason Leigh), er nemlig i live, men ligner ikke på kvinnen som besøkte Anna. Kan det være medisinene som spiller henne et mentalt puss? Det er tross alt godt dokumentert at de kan ha en sløvende effekt på sanseapparatet. Eller blir hun manipulert?

Regissør Joe Wrights siste opus, «The Woman in the Window», har premiere på Netflix 14. mai. Handlingsreferatet avslører at filmen står i gjeld til Hitchcock-klassikeren «Vinduet mot bakgården» (1954), samt nikker takknemlig i retning av «Copycat» (1995). Sistnevnte lot Sigourney Weaver spille agorafobisk psykiater med faglig spisskompetanse på seriemordere.

Aktivt forhold
Fobier er i det hele tatt noe filmskapere forholder seg ganske aktivt til. Rollefigurer med spesifikke diagnoser er alltid interessant, men regissørene vet også bevisst å spille på publikums egen latente angst for alt mellom himmel og jord. Da kalles det «å skape spenning». Enkelte fobier er tross alt både sosialt aksepterte og temmelig vanlige.