Ubønnhørlig tikking.

Nedtellinger: Filmskapere elsker å utsette rollefigurene sine for tidsnød og tidsfrister. Slike fortellergrep fungerer nemlig så drivende godt.

Denne månedens filmtema i Aftenposten Innsikt (hvor jeg også har skrevet noen snutter om ukrainsk skiproduksjon, medisinrester i vassdrag og europeisk økolandbruk – i tillegg til de faste notisspaltene). Her er to små utdrag fra innledningen på saken:

Kamp mot klokken
Hvor mange filmer har du sett som inneholder en eller annen form for nedtelling eller tidsfrist? Flere enn du klarer å liste opp på stående fot, kanskje? Du er nok ikke alene.

Her snakker vi tross alt om et av fortellerkunstens mest effektive dramaturgiske grep. Gang på gang skaper det engasjement og spenning for oss publikummere når rollefigurene må rekke noe viktig, og klokken ubønnhørlig tikker ned mot øyeblikket da det vil være for sent.

(…) Adrenalinpumpende hverdagsdrama
Franske Eric Gravels «Tatt av tiden», som er satt opp med kinopremiere 1. april, tillemper imidlertid både nedtelling og andre typiske «actiongrep» på en sjanger som sjelden forbindes med adrenalinpumpende driv: hverdagsdramaet.

Her møter vi alenemoren Julie (Laure Calamy) som bor utenfor Paris, men jobber på et eksklusivt hotell inne i bykjernen. Det betyr at hun må sjonglere innkjøp, levering av barn og lang pendling innenfor en stram tidsramme. Handlingen utspiller seg over ni stadig mer tettpakkede og hektiske dager i Julies liv.

Vilkårene sliter allerede på henne, men hun har i det minste en ny og bedre stilling i siktet – hvis hun kan nå jobbintervjuet. Problemet er bare at det brått blir en transportstreik, og all offentlig kommunikasjon inn og ut av Paris stanser opp. Nå starter for alvor kampen mot klokken for Julie.

De stigmatiserte.

Noen blir skydd av omgivelsene, som om de bar en advarsel i pannen.

Månedens filmartikkel hekter temaet sitt på flere aktuelle lanseringer, og innledes slik:

Mislikte typer
Et sosialt utskudd kan man bli eller være på så mange måter. Vi finner tre vidt forskjellige varianter, i like mange filmer, blant titlene som er satt opp med kinopremiere denne måneden.

I Sean Bakers «Red Rocket», som kommer 11. mars, møter vi den avdankede pornoskuespilleren Mikey, spilt av Simon Rex, som selv har hatt en noe brokete skuespillerkarriere. Da Mikey returnerer til hjembyen Texas City, er ingen bekjente spesielt begeistret for å ha ham tilbake. Karrieren hans åpner heller ikke mange anstendige jobbmuligheter, så Mikey begynner å selge marihuana. Samtidig innleder han et forhold til tenåringsjenta Strawberry (Suzanna Son) – muligens ikke helt uten baktanker.

Den norske komedien «Alle hater Johan», regissert av Hallvar Witzø, har en temmelig selvforklarende tittel. De utfyllende detaljene avslører at slekten til sprengbasen Johan Grande (Pål Sverre Hagen) aldri er blitt helt godtatt i det lille Titran-samfunnet på Trøndelagskysten.

Johan selv gjorde seg umulig da han demonstrerte sine sprengningskåte sider i ungdommen, noe som rammet nabojenta Solvor (Ingrid Bolsø Berdal). Hun lever fortsatt, dog litt preget etter den uheldige episoden, og Johan har ikke gitt opp sine amorøse ambisjoner om henne av den grunn. Filmen får premiere 25. mars.

Langt større alvor blir det i «Nitram», som lanseres samme dag. Her er bakgrunnen den verste masseskytingen i Australias historie. Regissør Justin Kurzel tegner et psykologisk portrett av den venneløse Nitram (Caleb Landry Jones). Han gjør omgivelsene utrygge, blant annet ved å antenne fyrverkeri på upassende tidspunkter, og har generelt manglende respekt for alt og alle.

En dag oppsøker han Helen (Essie Davis), en middelaldrende kvinne med sine egne eksentriske sider. Dette møtet skal bli skjebnesvangert.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.

Einstøingene blant oss.

Faksimile av oppslagssiden til saken i Aftenposten Innsikt.

Selvvalgt eller ei, noen lever sitt liv med resten av menneskeheten på en armlengdes avstand.

Første filmartikkel i 2022 er publisert. Innledningen begynner slik:

Der ingen skulle tru …
De som virkelig mener alvor med einstøingstilværelsen, søker seg til naturen. Her kan de leve med et minimum av kontakt med andre. I Michael Sarnoskis regidebut «Pig», som er satt opp med kinopremiere 14. januar, møter vi en slik type: Robin Feld (Nicolas Cage). Han har søkt tilflukt i Oregons dype skoger, på jakt etter et mer ensomt liv.

Skjønt, helt alene og avsondret er han ikke. Dagene tilbringes sammen med grisen Apple, som er en racer på å spore opp trøfler. Det er slik Rob tjener de pengene han trenger. Han selger gourmetvarene til kresne kokker i Portlands restaurantverden – en krets han selv har tilhørt.

Men en dag overfalles Rob av ukjente gjerningsmenn, som stjeler trøffelgrisen hans. Han søker hjelp hos Amir (Alex Wolff), en ung og uerfaren grossist som er fast kjøper av varene. Jakten på Apple leder dem snart i retning Portlands kulinariske feinschmeckere, hvor det for Robs del er duket for et gjensyn med gamle bekjentskaper og et oppgjør med fortiden.

Eremitter og originaler
Thomas Daneskovs danske komedie «Villmenn» har premiere i april. Den beveger seg i lignende tematikk, siden hovedpersonen Martin (Rasmus Bjerg) har stukket av til de norske skogene for å leve som en slags viking. Han bytter pels fra jaktfangsten sin mot varene han synes han trenger. Men heller ikke Martin får være i fred. Sivilisasjonen har en tendens til å trenge seg på.

Disse to filmene er vidt forskjellige i tone og sjanger, men hovedmotivet i dem – individet som står utenfor det alminnelige sosiale bruset – har lang fartstid.

Resten står å lese i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Umyndige ikoner.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen i Aftenposten Innsikts desemberutgave.)

Filmbransjen har gjort kjendiser av mindreårige i hundre år. Praksisen har både skapt personlige tragedier og livslange karrierer.

Årets siste filmtematiske utlegninger signert undertegnede er kommet på trykk. Artikkelen skuer både litt fremover på premierekalenderen, og ganske langt tilbake i filmhistorien. Her er starten på teksten:

Autentiske barn
Mer enn de fleste andre kunstarter forholder film seg til en underforstått forventning om ekthet. Selv om all filmproduksjon skjer med lagvis manipulasjon og bearbeiding av virkeligheten, oppfattes likevel sluttresultatet i hovedsak som et uttrykk for en slags «realisme». Og de fleste filmskapere tenderer mot å komme denne forventningen i møte.

Dette får blant annet stor betydning når rollene skal besettes. Autentisitet blir et mål. Hvis fortellingen handler om barn, bør det være barn som spiller rollene. Hvis ikke risikerer filmen å miste troverdighet.

Dermed har vi fått en lang tradisjon med barne- og tenåringsstjerner innen filmbransjen. Ikke alle unge talenter har taklet eksponeringen like godt. I noen tilfeller har det endt i tragiske skjebner.

Motvillig sexsymbol
I 1971 ble den svenske 15-åringen Björn Andrésen brått forvandlet til et homoerotisk filmikon da han fikk den viktige birollen som Tadzio i Luchino Viscontis filmatisering av Thomas Mann-novellen «Døden i Venedig». Regissøren proklamerte Andrésen som «verdens vakreste gutt». Den karakteristikken er også tittelen på Kristina Lindström og Kristian Petris dokumentar «The Most Beautiful Boy in the World», som får norsk kinopremiere 21. januar.

Statusen som sexsymbol og ungdomsidol var aldri noe Andrésen ønsket seg. Han ble dyttet frem av en bestemor som var forgapt i filmbransjens glamorøse fasade. For barnebarnet ble stjernestatusen en kanal inn i rusmisbruk, depresjon og personlige problemer.

Resten kan du lese i desembernummeret av Aftenposten Innsikt, som er i salg nå. Her er traileren til den omtalte dokumentaren:

Gullalder med risiko.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen.)

Norsk film- og tv-produksjon er inne i en lenge etterlengtet gullalder, men i den siste av to digitaliseringstrender – strømmingen – ligger det noen skumle feller. Snart står slaget om framtiden.

Jeg har en longread over 14 sider i sommerutgaven av KulturPlot, som er i salg fra denne uken. Temaet er makt og innflytelse i den norske film- og tv-bransjen, og artikkelen starter slik:

Det er bedre enn noensinne: «Skam» (2015-17), «Exit» (2019-21), «Rådebank» (2020-21) og «Pørni» (2021). Dette er bare fire av de norske seriene fra de siste årene som har slått an hos både publikum og anmeldere. «Skam» utmerker seg ved at den ble innspilt på nytt i flere andre land. Per i dag finnes det egne franske, belgiske, tyske, spanske, amerikanske, italienske og nederlandske versjoner av serien.

De senere årene har det også sett lyst ut for norsk spillefilm og dokumentar som får kinovisning. De norske filmenes markedsandel av kinobesøket har mer enn én gang vært oppe i respektable 25 prosent. I 2020, som riktignok var et unntaksår siden så mange utenlandske storfilmer ble satt på vent, var de norske filmenes andel av kinobesøket hele 35,7 prosent. Hvis vi går tre tiår tilbake lå den ofte og vaket rundt stakkarslige 5 prosent.

Siden «you can’t argue with success» er det derfor god grunn til beskrive dagens situasjon som en gullalder for norsk film- og tv-produksjon. Tradisjonelt har vi vært mer vant med jernalder. Eller som Vilde Schanke Sundet, medieforsker ved UiO, oppsummerer det:

– Vi har aldri hatt så flinke folk til å lage tv, vi har aldri brukt så mye penger på å lage tv-drama, og norsk tv har aldri være mer populært i utlandet.

Dessverre er ikke alt fryd og gammen nå heller. Farer truer. De skal vi komme tilbake til. Men først et blikk på hvilke strukturer og rammevilkår det er som har preget den norske filmbransjen – og holdt den tilbake.

Resten kan du lese i juli/augustutgaven av KulturPlot.

Frykten som eter sjelen.

Fobier på film: All kunst er opptatt av primærfølelsene våre, og frykt er en favoritt. Kanskje blir det spesielt interessant når det er litt uklart om angsten er irrasjonell eller ei?

Ny måned, nye premierer, nytt tema. Her er starten på filmartikkelen i maiutgaven av Aftenposten Innsikt:

Et troverdig øyenvitne?
Psykologen Anna Fox (Amy Adams) har selv en diagnose som kompliserer hverdagen: Hun lider av sterk agorafobi (frykt for åpne plasser og/eller store menneskemengder), noe som gjør at hun alltid holder seg innendørs.

Et lyspunkt i den ensformige tilværelsen kommer i form av et uventet vennskap med Jane Russell (Julianne Moore), som bor i nabohuset. Sjokket blir derfor desto voldsommere da Anna mener å bevitne drapet på Jane.

Da hun varsler om forbrytelsen, blir hun imidlertid mistrodd. Nabokvinnen som heter Jane Russell (Jennifer Jason Leigh), er nemlig i live, men ligner ikke på kvinnen som besøkte Anna. Kan det være medisinene som spiller henne et mentalt puss? Det er tross alt godt dokumentert at de kan ha en sløvende effekt på sanseapparatet. Eller blir hun manipulert?

Regissør Joe Wrights siste opus, «The Woman in the Window», har premiere på Netflix 14. mai. Handlingsreferatet avslører at filmen står i gjeld til Hitchcock-klassikeren «Vinduet mot bakgården» (1954), samt nikker takknemlig i retning av «Copycat» (1995). Sistnevnte lot Sigourney Weaver spille agorafobisk psykiater med faglig spisskompetanse på seriemordere.

Aktivt forhold
Fobier er i det hele tatt noe filmskapere forholder seg ganske aktivt til. Rollefigurer med spesifikke diagnoser er alltid interessant, men regissørene vet også bevisst å spille på publikums egen latente angst for alt mellom himmel og jord. Da kalles det «å skape spenning». Enkelte fobier er tross alt både sosialt aksepterte og temmelig vanlige.

I omstendigheter.

Lurt av en ninjababy: Fortvilelsen er stor når 23-årige Rakel (Kristine Kujath Thorp) finner ut at hun er seks måneder på vei, og at hun ikke er helt sikker på hvem som er faren til den «sneaky ninjababyen» som har lurt henne. Pressefoto: MOTLYS/ARTHAUS

Ikke alle filmtemaer kan gjøre krav på å ha virkelig eksistensiell betydning, men graviditeter bør innrømmes en klar hevd på statusen – selv når latteren sitter løst.

Denne måneden har undertegnede sett nærmere på hvordan svangerskap skildres på film. Saken innledes slik:

Nye mennesker
Fruktbarhet har til alle tider og steder vært et sentralt kulturelt tema, noe som ikke er et stort mysterium. Behovet for reproduksjon er universelt. Ren logikk tilsier jo at uten nye mennesker ender vi opp i et oldingsamfunn uten fremtid.

Logikken betyr likevel ikke at foreldrerollen alltid er uproblematisk eller velkommen. Ansvaret for et barn kan fremkalle usikkerhet og nervøsitet selv hos de beste. Det er normalt å føle seg umoden for oppgaven.

I Yngvild Sve Flikkes «Ninjababy» som får premiere i vår, setter 23-årige Rakel (Kristine Kujath Thorp) ord på denne følelsen da hun overrumples av en lite planlagt unnfangelse som hun har oversett i hele seks måneder:

«Den er en fucking jævla sneaky ninjababy, som bare tror den kan gjemme seg der inne og kose seg, og så snike seg ut ni måneder senere», utbryter hun.

Filmen bygger på Inga H. Sætres tegneserieroman «Fallteknikk» (2011), og inneholder flere animasjonssekvenser som Sætre har bidratt med. Her kommer ninjababyen selv til orde, og får argumentere rappkjeftet for sin side av saken. Han ønsker seg et liv. Samtidig må Rakel foreta en vurdering av et par aktuelle kandidater til farsrollen.

Les resten (inklusive filmliste) i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.

De rotløse.

Friheten ved en omflakkende tilværelse har noe forførerisk over seg. Og omstreifere spiller ubesværet hovedrollen i helteepos og komedier. Men eventyret har sin pris, og fortellingen om livet på landeveien er antagelig vel så ofte en tragedie.

Filmartikkelen i marsutgaven av Aftenposten Innsikt innledes slik:

«Kassebil-boerne»
Bob Wells er en mann med flere titler. Han er forfatter og et nettfenomen med egen Youtube-kanal, men først og fremst kaller han seg «vandweller» (sammensatt av ‘van’ og ‘dweller’, altså «en som bor i kassebilen»). Wells er sågar inspirasjonskilden til en hel subkultur av «vandwellers», folk som sverger til et moderne nomadeliv og gjerne camper sammen.

Miljøet vokste for alvor frem i kjølvannet av finanskrisen anno 2011, og ble skildret av journalisten Jessica Bruder i dokumentarboken «Nomadland: Surviving America in the Twenty-First Century» (2017).

Den danner grunnlaget for Chloé Zhaos drama «Nomadland» (som er satt opp med kinopremiere 19. mars), hvor Bob Wells og flere andre «vandwellers» spiller seg selv. Hovedrollen fylles imidlertid av Frances McDormand. Hun gestalter Fern, en enke som blir arbeidsledig da resesjonen stenger fabrikken hvor hun har jobbet i årevis. Etter å ha solgt brorparten av hva hun eier, legger hun av sted i bilen, på jakt etter nye eller sporadiske jobbmuligheter. Ganske snart kommer hun i kontakt med «vandweller»-miljøet.

Omflakkende helter
Ved første øyekast er det tilsynelatende noe særegent amerikansk ved dette. Det er lett å trekke tråder tilbake til frontier-mentaliteten og slagordet «Go west!», eller peke på at den erkeamerikanske bilkulturen kan spille på lag med en moderne nomadetilværelse. Men arketypen i dette dramaet – omstreiferen – er langt mer universell. Det samme gjelder livsstilen, som hyppig er blitt romantisert – både som helteskikkelse og komediefigur.

Les resten i magasinet.

Statskupp & revolusjoner: Politisk omelett.

Maktskifter presset gjennom av rå maktbruk er alltid best på film.

Filmartikkelen i februarutgaven av Aftenposten Innsikt innledes slik:

Meksikansk revolt
Det er gjort i stand til bryllupsfest på en fasjonabel adresse i Mexico by. To unge mennesker fra to velstående familier skal forenes. Samtidig koker det i gatene utenfor, med demonstrasjoner og uro, uten at vertskap eller gjester lar seg bekymre unødig av det. Bråket foregår jo utenfor murene. Men plutselig trenger bevæpnede mennesker seg inn på festen. Uroen har utløst et opprør som snart skyller over hele byen, og bryllupsgjestene er inntil videre gisler. Samtidig mobiliserer militæret.

Slik starter Michel Francos mørke og brutale thriller «New Order». Filmen vant juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia, og er ventet å ankomme et norsk publikum i løpet av februar eller mars. Etter hendelsene i Washington D.C. på nyåret har filmen også fått en ny aktualitet over seg. Vi diskuterer plutselig statskupp og revolusjon med større intensitet enn tidligere.

Omeletten
Uttrykket «Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg» er blitt tillagt både Stalin og Lenin, men er antagelig introdusert av forfatter Robert Louis Stevenson. Formuleringen fanger uansett inn den etiske kostnaden viljen til makt avkrever den som ønsker å omstyrte systemet.

Noen må nødvendigvis være egg. Offer må til, og man får heller se stort på om de er frivillige eller rettferdige.

Det er således gode grunner til at statskupp og revolusjoner sees på med skepsis. De suspenderer sentrale rettigheter, åpner for mye vilkårlighet og er vanskelige å styre. Samtidig er revolusjonsromantikk et velkjent fenomen. Det er forståelig. I enhver revolusjon er det frigjøring som er den grunnleggende appellen.

Man loves en flukt unna den hverdagslige disiplinen og traurigheten, som erstattes av dramatikk og en berusende følelse av handlingskraft.

Les resten med tilhørende filmliste i februarnummeret.

Seniortilværelser.

Vi skal alle bli eldre. Derfor bør vi interessere oss for fortellinger om hvordan alderdommen arter seg.

Endelig et nytt år! Krysser fingre for at 2021 blir langt lysere enn det vi har lagt bak oss. Samtidig markerer årsskifter at tiden ubønnhørlig går videre… for oss alle.

I januarutgaven av Aftenposten Innsikt vies flere sider til temaet «alderdom». Filmsaken hekter seg på, uten å skjele til noen spesiell premiere eller lansering. Her er innledningen på artikkelen:

Levd liv.
Sett med dramaturgiske øyne kan fortellinger om oldinger være en utfordring. De er som regel fysisk skrøpelige, noe som begrenser den fysiske aktivitetsradiusen, og de avgjørende øyeblikkene i livet deres ligger bak dem. Gamlinger er helst litt stedbundne, satte og rutineorienterte. Det er således gode grunner til at så mange foretrekker historier om yngre mennesker som «oppdager verden» eller får testet egne evner for første gang.

Men de eldre har samtidig noen iboende egenskaper som kan lokke til seg fortellerne. Seniorene har levd liv å se tilbake på, noe som tilbyr en retrospektiv innfallsvinkel på den velprøvde ungdomsfortellingen – og ditto for alle andre livsfaser.

Denne muligheten er fruktbar fordi erfaringene og opplevelsene vi gjør oss, kan endre betydning etter hvert som årene går. Livet er ikke helt fritt for ironier og paradokser. Alle valg kan føre til uventede konsekvenser lenger frem. Gode intensjoner kan skape ulykker. «Life is messy», som det sies på hollywoodsk. Akkurat hvor rotete oppdager man først i etterkant.

Aktiviserte eldre.
Manusforfattere som har tatt til seg denne innsikten, tyr derfor gjerne til en mye brukt figur innen seniorskildringer: Gamlingen som skal gjøre godt for seg før det er for sent.

Fortellinger om ufullførte oppgaver gjør seniorrollen aktiv igjen. I tillegg begynner alle svakhetene knyttet til oldingene å virke til deres fordel. Det tilhører læreboken i fortellerkunsten at jo mer utfordrende og vanskelig oppgaven er for protagonisten, jo mer engasjerende blir det. Den som sliter, heier publikum på. Samtidig aktiveres den velkjente Tidsfristen. Nedtellinger er et dramaturgisk grep for å pumpe drama inn i en film, og alderdommen begynner jo alltid «fem på tolv». Her er ingen tid å miste.

Fortsettelsen finner du i januarnummeret av Aftenposten Innsikt.