Komiske kraftkarer.

Heltene i dagens actionfilmer skal helst også påkalle latter.

Så har man skrevet litt igjen. Aprilutgaven av Aftenposten Innsikt er ute nå.

Her bruker jeg filmartikkelen til å introdusere begrepet «muskelklovn». I tillegg bidrar jeg med noen kortere referater om følgende:

Fra panzooti til pandemi?
Fugleinfluensautbruddet har spredt seg til pattedyr, og minst ti mennesker er døde så langt i 2023.

Overraskelser i maktindikatorene.
Seks uventede oppdagelser om maktutviklingen i Asia.

Polariserte salgstall.
I et gitt år selger de fleste boktitler nesten ingenting, uten at det nødvendigvis betyr fiasko.

I notisene handler det bl.a. om forgubbing i det kinesiske jordbruket, penislengder og nybrottsarbeider på gjødselfronten. Mens spalten med historiske innslag bl.a. tar for seg en kaotisk fotballkamp, en ekstremt uheldig dag for en engelsk hær og en usedvanlig domfellelse i 1941.

Her er starten på filmsaken:

«Muskelklovnene»
I fjor ble actionkomedieserien «Peacemaker» en favoritt for mange. John Cena spiller superhelten som ved både første og andre øyekast ikke akkurat imponerer. Stilen og drakten hans er dustete. Fyren selv er noe av et naut, og han havner stadig i situasjoner han ikke helt behersker. Peacemaker er nok sterk og handlekraftig, men det skorter på så mye annet. Figuren er rett og slett komisk.

Til tross for – eller kanskje på grunn av – sitt lattervekkende og fomlete image, ble Peacemaker et sjarmerende og underholdende bekjentskap. Suksessen var et faktum, og en ny sesong av serien er allerede bestilt.

Den som hever blikket og ser seg litt rundt i dagens actionfilmlandskap, vil få øye på mange skikkelser som deler trekk med Peacemaker. For her har det skjedd ting de siste årene.

Imaget til actionhelten har endret seg radikalt siden det muskelpumpende 1980-tallet, da Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger var de største stjernene.

(… Et par avsnitt senere kommer definisjonen…)

I bransjesjargongen på den andre siden av Atlanteren kalles den nye heltetypen for «The Buff Clown». Kikker man i ordlisten til cambridge.org, ser man at «buff» betyr «å ha en sterk, sunn kropp med velutviklede muskler», så på norsk skulle dette kunne oversettes til muskelklovn. Begrepet er herved lansert!

En tvetydig sannhetsjeger.

Journalisten som filmfigur: Journalisten er hyppig brukt som filmfigur, ofte i rollen som granskende helt, men like gjerne som nedrig sensasjonsjeger eller regelrett løgner.

Journalistisk dramaturgi. Det er ikke så merkelig at spillefilmer er fulle av journalister. Yrkesgruppen er et naturlig valg som omdreiningspunkt for en fortelling, av samme grunn som detektiver eller politietterforskere er det: Journalister jobber med å finne og sette sammen opplysninger til en helhet. De lager fortellinger av håndplukkede detaljer fra virkeligheten. Arbeidsmetoden passer derfor veldig godt som dramaturgisk motor, ikke minst når det skjuler seg en saftig avsløring i materialet.

Denne vinklingen er brukt i to av filmene som får norsk kinopremière denne måneden. Handlingen i begge er basert på reelle nyhetssaker, og begge handler om avsløringer.

Granskende helt. Journalistene er i disse to filmene tildelt den klassiske rollen som sannhetens forsvarere, noe som signaliseres ganske eksplisitt i tittelen på «Truth» (norsk première 13. november). Den skildrer Dan Rathers (Robert Redford) siste dager som anker i det velrenommerte nyhetsmagasinet «60 Minutes» på CBS News, og hvordan han – sammen med produsenten Mary Mapes (Cate Blanchett) – avdekker hvordan president George W. Bush angivelig skal ha sneket seg unna militærtjeneste som pilot i Vietnam. De måtte begge slutte i CBS fordi de i ettertid ikke kunne bevise at dokumentene de baserte dette på, var ekte. Det er imidlertid heller aldri bevist at de ikke var det.

«The Program» (norsk première 20. november) løfter frem den irske sportsjournalisten David Walsh (Chris O’Dowd), som mistenker at det er noe muffens med hvordan syklisten Lance Armstrong (Ben Foster) høster triumfer i Tour de France. Som vi nå – takket være Walsh – vet, var det i aller høyeste grad juks involvert.

Også negative sider. Journalisten fremstilles ofte som granskende helt, men bildet er ikke enerådende. Nyhetsfolket er også omgitt av mye skepsis og sliter til dels med et dårlig rykte.

En av årsakene kan staves f-o-r-e-n-k-l-i-n-g. De fleste fortellinger må nødvendigvis struktureres og forenkles. Jo trangere format, jo færre detaljer og forbehold kommer med. Det gjelder også de fortellingene vi kaller nyheter. Anklager om ensidighet eller manipulasjon kan fort melde seg.

Denne skepsisen gjenspeiles i mange filmer, ofte svært karikert fremstilt, men også fullt fortjent i mange tilfeller. Pressen er dessverre hjemsøkt av fenomener som flokkmentalitet, kampanjejournalistikk, selvsensur, sensasjonsjag, populisme, klikk-horeri og konstruerte konflikter.

Og om pressen er dårlig til å granske seg selv, blir det enda mer behov for det speilet som filmskaperne kan holde opp.

Les resten i Aftenposten Innsikt, november 2015.

Nazitid.

Rollegalleriet i «Valkyrie». Foto: Filmweb/Fox Film

En ny bølge av filmer om nazister er på vei, og rollene er velkjente: Okkupanter, fiende, krigsforbrytere, zombier. Men nå gjør også de gode nazistene entré.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, desember 2008.)

Denne helga går storfilmen Max Manus opp, og dermed ytes et påkostet bidrag til sjangeren norske krigsfilmer. Siden dette er en film hvor man primært ønsker å formidle en historieleksjon møter vi nazistene i deres aller mest arketypiske roller: De er Fienden og Okkupanten.

Disse to funksjonene – som det selvfølgelig er all mulig dekning for rent historisk – er de to tykkeste røde trådene i fremstillingen av tyskere under 2. verdenskrig. Filmer om 2. verdenskrig har i all overveiende grad vært fortalt fra et ikketysk perspektiv. Ingen bør forundre seg over det.

Men Max Manus er bare én av flere filmer utover vinteren hvor nazister spiller sentrale roller. Tilbudet illustrerer både at nazister kan brukes til det meste, og at en ny, mer individorientert, tilnærming til den enkelte tysker er blitt mulig.

Rollen som fiende og okkupant er aldri positiv. Men det er et stort sprang fra de tyske okkupasjonsstyrkene i Max Manus til nazizombiene i Kill Buljo-gjengens nye film, Død snø.

Demonisering. I Død snø trekkes symbolverdien – nazistene som metafor for rendyrket ondskap – ut i ekstrem retning. Det er nå engang slik at splatterfilmer lever på morbide virkemidler.

Tommy Wirkolas film er ikke alene om å invitere til blodbad på nazister. Den skriver seg inn i en relativt omfangsrik tradisjon. Og flere nye bidrag er på vei.

Til sommeren er det duket for Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (skrivemåten er tilsiktet), hvor en gruppe amerikanske soldater av jødisk opphav opererer bak fiendens linjer i et okkupert Frankrike. Her sprer de skrekk og gru blant tyskerne ved å begå brutale aksjoner, hvor blant annet skalpering står på programmet.

Det ironiske med premisset for filmer som Død snø og Inglourious Basterds er at de så perfekt speiler nazistenes menneskesyn: De totalt dehumaniserer fienden. Det er selvfølgelig gjort med parodisk fortegn, men sier noe om aksepten for demoniserende skildringer av tyskere på film. Den likner ingenting annet. Meg bekjent har ingen ennå laget en stalinistzombiefilm, der tidligere GULag-voktere står opp fra de døde og glefser i seg forskremte ungdommer på tur. Nazister har virkelig en helt unik posisjon i populærkulturens skurkegalleri.