Renessanse for filmrebellene?

(Faksimile av oppslaget i Aftenposten Innsikt)

Det handler altså om radarparet Wam & Vennerød i denne månedens utgave av Innsikt (som allerede har vært ute en ukes tid).

I februarutgaven har jeg ellers skrevet om kinesiske styrker og svakheter (evner Kina å leve opp til sine egne militære og sikkerhetspolitiske ambisjoner?), 300 tyske gassproblemer (gass er mer enn en varmekilde, det er også en kritisk innsatsfaktor i noen av Tysklands viktigste industrier), samt om fire reproduktive revolusjoner. I de faste spaltene kan du lese om bl.a. maratondansekonkurransene, serbiske opprør, variasjoner i den globale væskebalansen og uventet robuste skydekker.

Her er et par utdrag fra innledningen av filmartikkelen:

Minner som svinner
Regissøren og filmprodusenten Petter Vennerød døde i 2021, fire år etter at hans mangeårige samarbeidspartner, Svend Wam, gikk bort. Mellom 1976 og 1995 laget de to 14 spillefilmer sammen, og signaturen deres ble kjent – eller beryktet – langt utenfor kulturlivets sirkler.

Wam & Vennerød er blant de aller best kjente regissørnavnene i norsk filmhistorie, og definitivt de mest omdiskuterte og latterliggjorte. «Alle» i Norge visste hvem de var, og mange så filmene deres. Nesten 1,6 millioner løste kinobillett til en av de 14 produksjonene. Til tross for slakt og parodier har de alltid hatt sine svorne tilhengere, og nå har en ny generasjon oppdaget filmene deres. Det snakkes stadig høyere om en mulig renessanse for Wam & Vennerød.

(…) (som) kan få ytterligere drahjelp av den kinoaktuelle dokumentaren «Den siste filmen» (Regi: Karianne Førland Vennerød og Olaug Spissøy Kyvik). Her møter vi en alvorlig parkinsonrammet Petter Vennerød, denne gangen plassert foran kameralinsen. Det haster med å få formulert og dokumentert tingene han har på hjertet, for sykdommen visker nådeløst bort minner og taleevne.

Ektefellen, Karianne Førland Vennerød, har brukt mobiltelefonen til å fange opp personlige øyeblikk fra denne skumringstimen. De er blitt klippet sammen med profesjonelle opptak og arkivmateriale fra Petter Vennerøds verker. Temaet kretser rundt «fortellerkraftens frihet og det fengsel som skapes når man ikke lenger kjenner stemmen sin». Filmen får kinopremiere 24. februar.

Traileren til «Den siste filmen»:

Perfeksjonisten.

Selvportrett av Stanley Kubrick fra 1949. Foto: Wikicommons/LOOK Magazine Collection/Library of Congress.

Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick. I dag er det 20 år siden han døde.

I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. «2001 – En romodyssé» hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.

Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, «Waterloo», ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.

«Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme», har Sydney Pollack sagt om Kubrick.

Oss to.

«Intet menneske er en øy», skrev poeten John Donne. Til det kan man svare både «dessverre» og «heldigvis» – særlig i kompisfilmens univers.

Det handler om den mangefasetterte og slitesterke kompisfilmsjangeren i denne månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Som vanlig bys det her & nuh på en liten smakebit fra innledningen på saken:

Legendenes svanesang. Stan Laurel og Olivier Hardy, bedre kjent som Helan og Halvan på våre breddegrader, er kanskje filmhistoriens mest gjenkjennelige kompisteam. Duoen med bowlerhattene er blitt ikonisk. Etter å ha blitt spleiset sammen i 1926 (formelt året etter) erobret de den filminteresserte verden i løpet av 1930- og 40-tallet, og tilhører den lille gruppen av skuespillere fra Hollywoods gullalder som folk fortsatt er på fornavn med.

Men i Jon S. Bairds biografifilm «Helan og Halvan», som får premiere 15. mars og har Steve Coogan og John C. Reilly i hovedrollene, fokuseres det på et tidspunkt hvor karrierene deres har dabbet av. I 1953 sliter de med å få laget flere filmer. De er gårsdagens menn.

Alternativet blir å legge ut på en slitsom music hall-turné i Storbritannia og Irland, som er dårlig forberedt og preget av halvtomme saler. I tillegg skranter helsen til Hardy, mens Laurel fortsatt plages av det han mener var et svik fra partnerens side tilbake i 1937. Er det noe håp om at denne svanesangen vil bli litt mer verdig?

Kvasiekteskap. Vi kan ikke påstå at Stan og Ollie var de aller første som bygde et filmunivers rundt et radarpar. Danskene var tidlig ute i samme komedieterreng. På 1920-tallet ble filmserien om «Telegrafstolpen og Tilhengeren» («Fyrtårnet og Bivognen», spilt av Carl Schenstrøm og Harald Madsen) dansk films største eksportvare og internasjonale suksess. Men Helan og Halvans bidrag til etableringen av kompis-komedien skal man heller ikke kimse av. Med 107 produksjoner under beltet, hvorav 23 spillefilmer, fortjener de to å huskes.

Den koleriske Ollie og den jevnlig gråtetrengte Stan er muligens ikke tidenes mest harmoniske konstellasjon, men noe av poenget med disse fortellingene er at de trenger hverandre – til tross for de sterke kontrastene og stadige friksjonene. Dette er et platonisk og samkjønnet kvasiekteskap. Sammen er de litt mindre lettskremte og forfjamsede, skjønt fortsatt like håpløse.

Les resten i marsutgaven av Aftenposten Innsikt.