Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.

 

Reklamer

Perfeksjonisten.

KubrickForLook

Selvportrett av Stanley Kubrick fra 1949. Foto: Wikicommons/LOOK Magazine Collection/Library of Congress.

Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick. I dag er det 20 år siden han døde.

I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. «2001 – En romodyssé» hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.

Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, «Waterloo», ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.

«Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme», har Sydney Pollack sagt om Kubrick. Les videre

Konstruktiv hikikomori?

Briller

Øyeblikksbilde fra Naoko Ogigamis film Briller. Foto: Arthaus

Er den japanske kulturen rammet av desillusjonert virkelighetsflukt? Og er filmene til Naoko Ogigami et sunnhetstegn? Briller gir uansett et vestlig publikum et innblikk i en annen side ved Japan enn den som dominerer på YouTubes mest klikkvennlige kanaler.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2009.)

Nevn «det moderne Japan» og en stri strøm av assosiasjoner knyttet til effektivitet melder seg hos den jevne nordmann: Maurflittige salary men – som bokstavelig talt jobber seg i hjel på kontoret. Småbarn som sendes på forberedende kurs før grunnskolen. Mikrohoteller og bullet train. Samtidig vekkes en rekke assosiasjoner knyttet til en nevrotisk populærkultur: Tegneserier som veksler mellom det utstudert nusselige og det hypervoldelige. Katastrofebesatt animé. Og – ikke minst – japanske fjernsynskonsepter, som har gått fra kultstatus på nettet til å bli eksportvare. De kommersielle kanalene i Norge viser for tiden japanskinspirerte programmer som Silent Library, MTX, Ylvis møter veggen og Hjelp, jeg er med i et japansk game show. Det er visst ikke bare japanerne som lar seg underholde av småsadistisk slapstick.

Til tross for denne siste kulturutvekslingen består mye av den tradisjonelle vestlige fascinasjonen for japanernes eksotiske sider. Men vi fokuserer sjelden på de mer grunnleggende trekkene, som er rimelig lette å identifisere seg med. Symptomene, som kan være eksotiske, er det som helst fanger interessen. Les videre

Beineix på sofaen.

Olga (Hélène de Fougerolles) hos psykologen Michel (Jean-Hugues Anglade) i "Mortal Transfer". Foto: Scandinavian Entertainment Group/Filmweb

Olga (Hélène de Fougerolles) hos psykologen Michel (Jean-Hugues Anglade) i «Mortal Transfer». Foto: Scandinavian Entertainment Group/Filmweb

Psykoanalyse er utgangspunktet for «Mortal Transfer», den siste filmen til Jean-Jacques Beineix. Vi slo av en prat med regissøren i en uformell sofagruppe.

(Opprinnelig publisert i planb, august 2002.)

– Jeg vurderte å bruke Beatrice Dalle i rollen som Olga, forteller Jean-Jacques Beineix. – Men så sensurerte jeg meg selv. Jeg kunne ikke bruke både henne og Jean-Hugues Anglade i samme film igjen. Det ville helt automatisk pense tankene til publikum inn på «Betty Blue». Det måtte bli enten ham eller henne, ikke begge to. Dessuten var rollen for liten for henne. Beatrice trenger en stor rolle.

Sånn er det å ha lagd en moderne klassiker eller to. De forfølger deg på godt og vondt. Beineix er fremdeles mest kjent for «Diva» og «Betty Blue», to av filmene som ikke bare definerte 80-tallets visuelle stil, men som også hyppig blir nevnt blant de første postmoderne filmene. Mange mener sågar at «Diva» er den aller første. Men trives Beineix selv med benevnelsen? Les videre