I omstendigheter.

Lurt av en ninjababy: Fortvilelsen er stor når 23-årige Rakel (Kristine Kujath Thorp) finner ut at hun er seks måneder på vei, og at hun ikke er helt sikker på hvem som er faren til den «sneaky ninjababyen» som har lurt henne. Pressefoto: MOTLYS/ARTHAUS

Ikke alle filmtemaer kan gjøre krav på å ha virkelig eksistensiell betydning, men graviditeter bør innrømmes en klar hevd på statusen – selv når latteren sitter løst.

Denne måneden har undertegnede sett nærmere på hvordan svangerskap skildres på film. Saken innledes slik:

Nye mennesker
Fruktbarhet har til alle tider og steder vært et sentralt kulturelt tema, noe som ikke er et stort mysterium. Behovet for reproduksjon er universelt. Ren logikk tilsier jo at uten nye mennesker ender vi opp i et oldingsamfunn uten fremtid.

Logikken betyr likevel ikke at foreldrerollen alltid er uproblematisk eller velkommen. Ansvaret for et barn kan fremkalle usikkerhet og nervøsitet selv hos de beste. Det er normalt å føle seg umoden for oppgaven.

I Yngvild Sve Flikkes «Ninjababy» som får premiere i vår, setter 23-årige Rakel (Kristine Kujath Thorp) ord på denne følelsen da hun overrumples av en lite planlagt unnfangelse som hun har oversett i hele seks måneder:

«Den er en fucking jævla sneaky ninjababy, som bare tror den kan gjemme seg der inne og kose seg, og så snike seg ut ni måneder senere», utbryter hun.

Filmen bygger på Inga H. Sætres tegneserieroman «Fallteknikk» (2011), og inneholder flere animasjonssekvenser som Sætre har bidratt med. Her kommer ninjababyen selv til orde, og får argumentere rappkjeftet for sin side av saken. Han ønsker seg et liv. Samtidig må Rakel foreta en vurdering av et par aktuelle kandidater til farsrollen.

Les resten (inklusive filmliste) i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.

Problembarn.

Alle ønsker seg høflige og veltilpassede barn. Eller i det minste unger som oppfører seg innenfor rimelighetens grenser. Men det er ikke alle forunt.

Månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt rettes i retning Tyskland. Her er starten på artikkelen:

Umulig tilfelle. Benni (Helena Zengel) er ni år, og gjør barnevernet stadig mer opprådd. Jenta har hyppige raseriutbrudd, som skaper trøbbel for henne og omgivelsene både på skolen og i fosterfamiliene. Ingen av dem som har prøvd seg, har klart å håndtere de utagerende raptusene hennes. Det pleier å rakne temmelig fort.

Dessverre befinner Benni seg i et uløselig dilemma. Jentas aller sterkeste ønske er å få komme tilbake til moren, men denne «naturlige løsningen» er uaktuell. «Mutti» er ikke i en psykisk forfatning som gjør henne i stand til å være en omsorgsperson. Hun er faktisk redd sin egen datter. Siste håp for tilfellet Benni blir den nye assistenten Micha (Albrecht Schuch).

Saksbehandlerne kaller slike umulige tilfeller for «systemsprengere». Merkelappen har gitt tittel til den tyske regissøren Nora Fingscheidts første spillefilm. Og debuten har overbevist. «Systemsprengeren» mottok Sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin, og er Tysklands Oscar-kandidat i år. 1. november får den norsk kinopremiere.

Med og uten håp. Selv om filmhistorien er full av både rampunger og opprørske tenåringer (og grøssersjangeren har sin helt egen spesialøvelse med demonbesatte eller djevelske barn) har regelrette problembarn-skildringer aldri blitt særlig tallrike. Filmindustriens mantra om at en fortelling må ha en lykkelig – eller i det minste forhåpningsfull – utvikling og slutt har nok begrenset satsningen. Selv problembarn kan oppleve oppturer, men her er det en forskjell på filmer om unger som primært har det vanskelig og de som i en mer konkret forstand er vanskelige.

Les resten i Aftenposten Innsikts novemberutgave.

Fedre & døtre.

Ines (Sandra Hüller) må forholde seg til sin rollespillende far Winfried (Peter Simonischek). Han kler seg gjerne i parykk og løstenner, og gestalter figuren «Toni Erdmann». Pressefoto: Komplizen Film/Arthaus/Filmweb

Det er få som kan måle seg med mamma. Det måtte vel i så fall være pappa?

Årets siste utgave av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Som vanlig har jeg begått en filmartikkel, og denne gangen zoomes det inn på farsrollen – særlig i forholdet til døtre. Aktualitetsknaggen er nemlig premieren på den tyske komedien «Min pappa Toni Erdmann».

Her er et ørlite utdrag fra innledningen på artikkelen:

Fedre må ofte finne seg i å spille annenfiolin – bak mor. Men det er forskjell på dem også, og noen trakterer annenfiolinen med bravur.

Innsikt har tidligere skrevet om «Mødre på film» (mars 2012). Denne måneden passer det å ta for seg fedrene – eller mer spesifikt forholdet mellom fedre og døtre.

I Maren Ades «Min pappa Toni Erdmann», som får norsk premiere 25. desember, fokuseres det nemlig på et noe spesielt, men antakelig ikke helt unikt, far-datter-forhold (se egen omtale på filmlisten). Denne tyske dramakomedien var blant de nominerte til Gullpalmen i årets Cannes-festival, og er Tysklands Oscar-bidrag i kategorien beste fremmedspråklige film.

(…)

I den tradisjonelt mannsdominerte filmbransjen har det muligens falt seg naturlig at sønnens perspektiv har fått dominere. Skildringer av generasjonskonflikter er blitt dominert av historier om sønner i opprør mot fedre. Eller om sønners vanskelige forhold til mødre. Døtrene har tradisjonelt vært henvist til mer passive – og dermed kjedeligere – roller.

Men forholdet mellom fedre og døtre er heller ikke helt fraværende. Blant de litt eldre titlene finner vi f.eks. Peter Bogdanovichs fine «Paper Moon» (1973), hvor Ryan O’Neal og Tatum O’Neal spiller hovedrollene. I virkelighetens verden er de far og datter, mens de i filmen agerte adoptivfar og adoptivdatter.

De senere årene har imidlertid forholdet mellom fedre og døtre vært et hyppig tema for filmskapere. Man aner at gjennombruddet for den moderne farsrollen har aktualisert problemstillingen, og at den fremstår ekstra tydelig i forholdet til døtre.

Resten kan du lese på sidene 126-129 i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt, som også tar for seg antropocen – Jordens nye epoke, fremskyndet av menneskets trossing av naturens advarsler. Les ellers om to ulike lands skjebner 25 år etter Sovjetunionens kollaps, om Ugandas traumatiske krigssår, om ungdomstiden som strekker seg langt inn i voksenalderen, samt om julebord der all høflig distanse settes til side. Med mer.