Bildene som løy.

Levin C. Handys bilde av general Ulysses S. Grant fra den amerikanske borgerkrigen er satt sammen av tre ulike fotografier: Grants hode, hesten og kroppen til offiser Alexander McDowell McCook, samt «tropper» i bakgrunnen som egentlig var krigsfanger. Foto: Levin C. Handy/Library of Congress/Wikicommons.

Fotojournalistikken og dokumentarfotoet skulle gi oss den ufiltrerte virkeligheten. Men faget ble helt fra starten fylt med juks og manipulasjon.

I augustutgaven av Aftenposten Innsikt får jeg breie meg over 6 sider med et historisk tilbakeblikk på hvordan fotografier har løyet for oss. Det er en drøss med prominente eksempler. Selv om vi nå i dag må ta høyde for ekstremt gode manipulasjon og se opp for deepfakes (se også julinummeret av Innsikt), er problemstillingen aldeles ikke ny. Her er innledningen på artikkelen:

Grunnregler. Den som i dag sverger til overbevisningen om at «bilder ikke lyver», er mer naiv enn godt er. Selv om det er riktig at et kamera bare registrerer det linsen fokuserer på, er det så uhorvelig mange andre måter å få et bilde til å lyve på.

Grunnreglene for seriøs fotojournalistikk og dokumentarfoto er enkle: Ikke iscenesett motiver. Ikke manipuler fotografiet etter eksponeringen. Og unngå forledende billedtekster.

Betydningen av disse spillereglene understrekes av billedalderens medielogikk, som spissformulert fungerer etter oppskriften «bare det som fotograferes og filmes eksisterer». Konflikter eller hendelser som ikke dekkes av internasjonale fotooppbud, forsvinner fra dagsordenen, mens de som dekkes bredt og vedvarende, får lov til å dominere.

Derfor vil selv bare ett eller to opptak fra de «glemte» temaene bli desto mer betydningsfulle – og konsekvensen av eventuell manipulering ditto større. Brudd på spillereglene kan uansett gjøre uopprettelig skade på pressefotografiets troverdighet og tilliten hos publikum. Men juks fantes i faget helt fra starten.

De første synder. Det begynte muligens allerede med historiens første krigsfotograf, Roger Fenton. I 1855 befant han seg på Krim, hvor krigen raste mellom Russland og de allierte – Storbritannia, Frankrike, Sardinia og Det osmanske riket.

Fenton hadde drasset med seg stort, tungt og lite fleksibelt kamerautstyr – som samtidig representerte revolusjonerende teknologi. Den avislesende offentligheten var ikke uvant med bilder fra krigssoner og konflikter. Men dette var illustratørenes gebet. Tegningene kunne være treffende og velkomponerte skildringer av dramatiske hendelser, men det var ikke til å komme utenom at resultatet var filtrert gjennom kunstnerens kreative sinn.

Da var det vel noe annet med fotografiet – som på en klinisk og nesten vitenskapelig måte bare dokumenterte virkeligheten? Tja. Ettertiden har stilt noen kritiske spørsmål ved enkelte av Fentons fotografier fra Krimkrigen.

Les resten i augustnummeret av Aftenposten Innsikt.

Smilets revolusjon.

«Leende narr» (ca. 1500). Muligens malt av Jacob Cornelisz. van Oostsanen. Foto: Wikimedia Commons/Davis Museum/Wellesley College

Smilet er kanskje en naturlig ting. Men det tok flere århundrer å gjøre det normalt å smile på portretter.

I aprilnummeret av Aftenposten Innsikt får jeg breie meg over 5 sider med en artikkel som forteller hvordan det å smile på portretter ble en normal ting. Denne tilsynelatende banale detaljen skjuler nemlig en svært fascinerende historie. Her følger den obligatoriske teaseren:

Idioter og fattigfolk. I dag tar vi det for gitt at det er helt naturlig og ukomplisert å smile og le. Men kikker vi oss litt rundt, kan vi konstatere at forståelsen av smilet varierer. I for eksempel Russland blir folk som smiler mye fort oppfattet som mindre tillitvekkende.

Det synspunktet ville blitt godt forstått i Vest-Europa for 250 år siden. Smil og latter – særlig som billedmotiv – var forbundet med tvilsomme situasjoner og suspekte mennesketyper. For å sitere kunsthistorikeren Angus Trumble (fra hans «Brief History of the Smile»):

« … de fleste tenner og åpne munner i kunsten tilhørte skitne gamle menn, gniere, fylliker, horer, sigøynere, folk i religiøs ekstase, dverger, galninger, monstre, spøkelser, de besatte, de fordømte, og – alle sammen i kor nå – skatteinnkrevere …»

Smilet ble altså assosiert med en mangel på selvkontroll, lastefulle tilbøyeligheter eller svekkede mentale evner. I beste fall var det et umodent trekk ved fattigfolk og småbarn. Poenget ble gjentatt i datidens håndbøker for korrekt oppførsel. Jean-Baptiste de La Salle, som skrev «Rules of Decorum and Christian Civility» (1703), argumenterte med at «Gud ville ikke ha gitt mennesket lepper om Han hadde ønsket seg synet av blottede tenner.»

Allerede på 1500-tallet beskrev doktoren Laurent Joubert latteren som om den var en livstruende sykdom. Symptomene var rødmusset ansikt, tårer, stramme pulsårer i hals og tinning, hosting og spasmeaktig ristning i overkroppen. Dette kunne neppe være sunt. Ideen om smilets suspekte natur hadde flere århundrer på kjevepartiet, og kunne innrullere noen virkelig store talsmenn. Allerede Platon var skeptisk. Hans ideal var selvbeherskelse.

Hele (den velillustrerte) historien får du i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt.

10 tidlige sexsymboler.

Mata Hari fotografert ca. 1906. Foto: Wikimedia Commons

I dag er vi omgitt av sexsymboler i masse­mediene. Men hvordan oppsto begrepet? Hvem var de første filmstjernene som ble internasjonalt berømte for sin seksuelle utstråling?

All Verdens Historie har nettpublisert en artikkel jeg skrev for dem om noen av de første sexsymbolene. (Jeg skulle gjerne ha fått med flere enn 10, slik at f.eks. den personlige favoritten Louise Brooks ble nevnt. Men 10 er jo et fint og rundt tall.)

Fantes det i det hele tatt sexsymboler før filmstjerner som Marilyn Monroe, Jayne Mansfield og Brigitte Bardot? Svaret er ja. Og de tidligste av dem var ikke nødvendigvis mer uskyldige enn de «sexbombene” som dukket opp på lerretet i etterkrigstiden. Flere av det 20. århundrets tidlige kjendiser sjokkerte sin samtid med å vise mye hud og uten skam å alludere til sex og erotikk.

Til alle tider har det levd artister og atleter som har skapt seg et navn ved sin seksuelle utstråling. Et eksempel er kurtisanene i 1700-tallets London, som reklamerte for seg selv ved å trykke opp og distribuere kopier av sine portretter. Navn som Kitty Fisher, Fanny Murray og Nancy Daw pirret og betok offentligheten.

Keiserlig skjønnhet
Selv om seksuell utstråling alltid har vakt oppmerksomhet, hadde den neppe kunnet dominere kulturen vår slik den gjorde på 1900-tallet uten foto-grafiets gjennombrudd. I begynnelsen var det de færreste navngitte mennesker som ble
fotografert og fikk sine bilder på trykk i en avis. Det skjedde bare med mennesker som hadde en fremskutt posisjon i samfunnet. En av de aller første som ble et slags sexsymbol, eller som i det minste ble beundret over hele verden for sin skjønnhet, var keiserinne Elisabet av Østerrike (1837–98), kjent som Sissi.

Les resten på nettsiden til All Verdens Historie:

http://allverdenshistorie.no/artikler/10-tidlige-sexsymboler

 

Fotografier er minner og makt.

– Vi mennesker er visuelt orienterte vesener. Det er lettere for oss å huske ting dersom det finnes bilder av det, sier seniorkurator Hanne Holm-Johnsen ved Preus Museum.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 2-2015.)

I dagens verden fotograferes det konstant, og alle med et mobilkamera i lomma kan forevige øyeblikkene rundt seg. Fotografiene omgir oss på alle kanter, døgnet rundt. Slik var det ikke tidligere.

Denne utviklingen er det overgripende temaet for årets jubileumsutstilling på Preus Museum i Horten. Museet runder 20 år, og det markeres med storsatsningen «Fra synsmaskiner til Instagram«. Den angriper fotografiets rolle og 175 år lange historie fra alle tenkelige innfallsvinkler.

– Har fotografiet forandret hvordan vi forholder oss til minner?

– Ja, definitivt! Tidligere ble jo minnene gjerne formidlet muntlig, hvis de ikke ble skriftlig nedtegnet. Nå fotograferer vi, putter i album, legger ut på sosiale media eller lagrer i «skyen« på nettet. Og dette skiftet gjelder ikke bare for privatpersoner, men for media også, sier Hanne Holm-Johnsen. Hun er seniorkurator ved Preus Museum og ansvarlig for jubileumsutstillingen sammen med kurator Hege Oulie.

– Fotografier spiller en helt sentral rolle for hvordan vi forvalter offentlige eller historiske minner. Tenk bare på de typiske årbøkene av typen Verden i 1900. Fjorårets markering av Første verdenskrig brakte med seg utallige bøker som viste bilder vi aldri hadde sett før.

Så legger hun til: – Faren blir at hendelser uten fotografier blir glemt eller nedprioritert.