Praktisk kreativitet og grenseoverskridende innovatører.

Verden forandres én innovasjon av gangen, og nyskapning utfolder seg på så mange arenaer. Historier om snåle oppfinnere, innovatører, gale forskere og onde genier er ofte godt materiale for filmdramatikk.

I augustutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg bl.a. skrevet om farene ved den stadig økende mengden romskrot, hva som må til for at Europa kan stå på egne produksjonsindustrielle ben i tiden som kommer, samt fordelene med å være flerspråklig. I tillegg blir det en reprise på min artikkel «Genier går sjelden alene».

Filmsaken handler passende nok også om oppfinnere og innovatører (bredt definert). Aktualitetsknaggen er en ny britisk komedie regissert av Jim Archer, basert på et manus av David Earl og Chris Hayward. Her er innledningen på artikkelen:

Sensasjonelt avansert robot
Den britiske komedien «Brian and Charles» har i vår sjarmert publikum på flere internasjonale festivaler. Oppfinnerlysten til Brian (David Earl) er det ingenting å si på. Den er ustoppelig.

Det er imidlertid større grunn til å tvile på det reelle behovet for Brians snåle produkter: En kålkasse, en konglepose, et belte for å bære egg, et puslespill laget av pingpongballer og en lite flyvedyktig flyvende klokke. Skjønt, hva annet skal Brian bruke tiden på? Stakkaren bor jo alene i det rurale Wales.

Tja, hva med å lage en følgesvenn? Og det er nettopp dette Brian gjør. Han legger all sin kløkt og innsats i konstruksjonen av en robot, basert på en vaskemaskin og et mannekenghode. Utpreget elegant blir den ikke. Til gjengjeld er den kunstige intelligensen, som velger å lystre navnet Charles, simpelthen sensasjonelt avansert. Roboten er både selvbevisst, nysgjerrig og usedvanlig opptatt av kål.

I skrivende stund er det usikkert om og når «Brian and Charles» settes opp på norske kinoer, men den havner garantert på en strømmetjeneste nær deg etter hvert.

Ingeniørkunstnere
«Brian and Charles» utspiller seg i det vi kan kalle «Petter Smart-hjørnet» for oppfinnere og innovatører på film. Her hører også vår egen Reodor Felgen hjemme, sammen med andre harmløse og hyggelige eksentrikere.

Disse snålingene bekrefter gjerne klisjeen om at oppfinnere er einstøinger med haltende sosiale ferdigheter som bryr seg katta om forretningsplaner. Denne gjengen har et nesten kunstnerisk forhold til egen teknologisk kreativitet.

Det finnes selvsagt andre oppfinnertyper.

Resten kan du lese i augustnummeret av Innsikt.

Bak genistatusen.

Forskere på film: Vitenskapsfolk er også bare folk. De sliter med sitt. Det ser man tydelig i filmene hvor de får være mer enn banale klisjeer.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt zoomer inn på hvordan de smarteste blant oss, vitenskapens kvinner og menn, er blitt skildret av filmskaperne.

Madame radium. Maria Salomea Skłodowska, langt bedre kjent som Marie Curie, er en av gigantene i vitenskapens historie. Hun var den første som vant to nobelpriser: for fysikk i 1903 og kjemi i 1911. Og som tittelen på Marjane Satrapis nye film «Radioactive» antyder, var det Curie som lanserte dette begrepet. Oppdagelsen av grunnstoffene polonium og radium skulle sette et markant preg på det 20. århundret.

Filmen (som var satt opp med norsk premiere 24. april, før koronaviruset skapte allmenn kinobrudulje) følger Marie (Rosamund Pike) og ektemannen Pierre Curies (Sam Riley) privat- og familieliv parallelt med de vitenskapelige gjennombruddene. Anya Taylor-Joy spiller den viktige rollen som datteren Irene – som også ble en anerkjent forsker.

«Radioactive», som bygger på en grafisk roman av Lauren Redniss, er (minst) den fjerde biografiske filmskildringen av Curie. Den forrige, «Marie Curie: The Courage of Knowledge», kom så nylig som i 2016.

Mer enn eksentrisk. Og det er flere som tar for seg historier om kvinnelige forskere. Senere i år kommer for eksempel Francis Lees «Ammonite», som handler om intime sider ved livet til den britiske fossilsamleren og paleontologipioneren Mary Anning, med Kate Winslet i hovedrollen.

På film har det ellers gjerne handlet om mannlige forskere, samt en klar tendens til å plassere vitenskapsfolk i klisjéfylte personlighetskategorier merket med «distré», «eksentrisk» eller «gal». (Se også artikkelen «Farlige eksperimenter» i Aftenposten Innsikt i juni 2015, tilgjengelig i Magasinpluss.)

De biografiske skildringene forsøker naturlig nok å få med flere sider av individet, og interessen for «mennesket bak genistatusen» er blitt en godt trafikkert innfallsvinkel. Filmer om store oppfinnere og innovative frontløpere var ellers særlig populære i første halvdel av 1900-tallet – i en tid da hukommelsen om de store vitenskapelige fremskrittene fortsatt var fersk. Men temaet har vist seg slitesterkt. Filmprodusentene vender liksom alltid tilbake til menneskene i laboratoriet.

(….) Månedens filmliste er viet biografiske forskerskildringer (pluss én fiktiv person) i fortellinger uten for mye eksentrisitet og galskap. Flere av titlene gir samtidig innblikk i noen unike prosjekter.

God film!

Og den listen kan du lese i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Psyke for kreativitet?

Det er en velkjent klisjé: Kunstnere er litt «sprø». Kreativitet henger liksom litt sammen med galskap. Er det noe i dette?

I Aftenposten Vitenskap nr. 10-2017, som er i salg fra 6. november, har jeg skrevet en artikkel om en av de virkelig klassiske problemstillingene innen psykologien: Forholdet/sammenhengen mellom kreativitet og psykiske lidelser.

Her er en liten teaser:

Myten er omstridt. Nyere forskning kobler snarere kreativitet til evnen å være åpen og nysgjerrig, og fremhever hvor kompleks den kreative prosessen er. Mer om det etter hvert.

For «Det gale geniet» er en velkjent figur. Det briljante individet som «sliter litt» med psyken eller er i ubalanse på andre måter, men som – kanskje nettopp derfor – er i stand til å finne uventede løsninger eller utarbeide banebrytende teorier. Vi tenker på navn som Edvard Munch, Vincent van Gogh og Virginia Woolf. Disse nyskaperne og pionerene er rett og slett litt mer kreative enn resten av oss.

K-ordet blir nok oftest forbundet med kunstnere. Men også forskere trenger en kreativ åre, for å kunne drive nytenkning.

Og akkurat som i kunstverdenen er psykiske plager heller ikke ukjent blant noen av vitenskapens store navn. Charles Darwin og John Nash blir ofte nevnt. Et annet av de klassiske eksemplene er Isaac Newton, som jevnlig var plaget av mørke tanker. Han er beskrevet som introvert, emosjonelt labil og usikker. I september 1693 ble det så ille at han fikk et nervøst sammenbrudd og utviklet paranoide forestillinger om vennene John Locke og Samuel Pepys.

Les resten i Aftenposten Vitenskap nr. 10-2017.

 

Filmskapere elsker genier.

Januarutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg.

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om hvordan genier blir skildret på film. Aktualitetsknaggen er «The Man Who Knew Infinity», som får premiere 15. januar.

Dette er en biografifilm om det indiske matematikk-geniet Srinivasa Ramanujan Iyengar (spilt av Dev Patel), en av historiens viktigste bidragsytere innen tallteori. Ramanujan var i stor grad selvlært innen faget. Evnene hans ble oppdaget av den britiske matematikeren G.H. Hardy (Jeremy Irons), som sørget for å hente Ramanujan til Cambridge. Mellom 1914 og 1918 produserte naturtalentet over 3000 matematiske teoremer.

Ramanujan har vært relativt populær blant dramatikere og regissører i det siste. Så sent som 2014 ble det produsert en indisk film om ham; «Ramanujan». Han har også vært tema for teaterstykker og romaner.

Litt om resten av innholdet i #1-2016, hvor den røde tråden denne gangen er forskning:

I årets første Aftenposten Innsikt kan du lese om de krevende vilkårene for norsk forskning, som i stadig større grad styres av næringsinteresser og politiske mål. Vi ser på forholdene for skred-, fiskehelse- og sjødeponiforskning, som preges av både profesjonskamp, mangelfull finansiering og tilsidesetting av miljøhensyn.

Les også om Haitis lille elite som styrer over alle viktige ressurser i landet der 80 prosent lever under fattigdomsgrensen.

Les også hvorfor Google lister Jerusalem som Israels hovedstad, og om universitetenes opprinnelse.

Vi spør dessuten om verdens dyreste restauranter er verdt prisen.

 

Genier går sjelden alene

Ukjent skuespiller i rollen som Alexander Graham Bell, i en film produsert av telefonselskapet AT&T i 1926. Foto: Wikipedia Commons/Early Office Museum

Oppfinnelser, oppdagelser og epokegjørende ideer tar menneskeheten videre. Men var egentlig «historiens store navn» alene om sine oppdagelser?

Patentstrid. Hvem oppfant egentlig telefonen? Svaret er ikke nødvendigvis Alexander Graham Bell. Den som aller først leverte inn patentsøknad på et telefonapparat, var italieneren Antonio Meucci. Han utvandret til USA i 1850 og begynte med tid og stunder å utvikle det han kalte en telettrofono. I 1856 ble han ferdig med prototypen på en elektromagnetisk telefon, og fra og med 1860 lette han etter finansiell støtte til videre prosjektutvikling. Meucci tok ut et foreløpig patent på oppfinnelsen i 1871. Dette var fem år før Bell tok ut sitt patent.

Les resten i Aftenposten Innsikt, mai 2011.